Moderne krigføring
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Moderne krigføring beskriver perioden fra 1980-tallet, hvor informasjonssamfunnet begynte å påvirke militær doktrine og teknologi. Uttrykket omfatter konflikter hvor minst en av partene er en industrialisert stat.
Den viktigste konsekvensen av informasjonssamfunnets inntog i krigføringen er at fokuset er flyttet fra plattformbasert krigføring til nettverksbasert krigføring. Dette beskriver effekten av at man i mindre grad teller antall krigsskip og stridsvogner, og mer søker å samle og bruke informasjon for å bruke mer begrensede virkemidler på en mer eksakt måte. Selve våpnene er de samme som tidligere, men de har mye elektronikk i tillegg, og bruken har endret seg.
Etter den kalde krigens slutt har militære budsjetter verden rundt blitt redusert. Sammen med en sosial trend hvor det er mindre toleranse overfor både egne og sivile tap har dette skapt en situasjon hvor informasjonsoverlegenhet, altså evnen til å ha den beste oversikten over slagmarken og fiendens intensjoner og disposisjoner, har blitt et mål for en styrkes slagkraft.
På den tekniske siden er det flere trender som sammen har gjort dette mulig: Datamaskiner og sensorer har blitt lettere, mer robuste og billigere, etter hvert som elektronikken de er bygget opp av har blitt billigere og bedre. Den utbredte tilgjengeligheten av satellittnavigasjon har gjort det enklere å holde oversikt over egne styrker, for eksempel med automatisk posisjonsrapportering. Overvåkningssatellitter av forskjellige slag kan gi data som raskt kan bearbeides av nye, kraftige datamaskiner og gjøres tilgjengelig i felten.
Presisjonsvåpen setter også sitt preg på moderne krigføring. Etter hvert som presisjonsstyrte våpen har blitt mer pålitelige, kreves det mindre og mindre volum av bomber, granater og missiler for å oppnå ønsket effekt.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Gulfkrigen i 1991 var den første større konflikten hvor mange av disse nye mulighetene skulle testes ut. Man gjorde seg en del erfaringer med «barnesykdommer». Det som ble først kjent var at produsentene av GPS-mottakere ikke hadde evne til å produsere militære mottakere i det tempoet som måtte til. På den tiden var GPS-signalet kryptert, og sivile mottakere fikk bare en unøyaktig posisjonsangivelse. Det endte med at amerikanske myndigheter, som styrer GPS-systemet, måtte slå av krypteringen, og soldater i Gulfen brukte sivile mottakere i stor grad. Tilgjengeligheten på presisjonsvåpen var også mye lavere enn ønsket. En 7-8 % av bombene som ble sluppet i løpet av konflikten var presisjonsvåpen. I senere år har det også blitt kjent at presisjonsvåpnene som ble brukt hadde mye lavere nøyaktighet og dårligere pålitelighet enn det som ble hevdet fra offisielt hold.
Kosovokrigen i 1999 var hovedsakelig en luftkrig. Nye sensorplattformer som droner var i utstrakt bruk, og sammen med satellitter og konvensjonell fotorekognosering ble serbiske våpen som jagerfly og stridsvogner utsatt for massiv bombing med presisjonsvåpen. Det serbiske mottrekket var å kamuflere installasjoner og flytte mobile våpensystemer så ofte som mulig.
Invasjonen av Irak i 2003 hadde på plass alle faktorene for moderne krigføring, og invasjonen var svært vellykket sett fra koalisjonens side. Resultatet av invasjonen var historisk sett svært små tap på begge sider, og koalisjonsstyrkene besatte raskt mesteparten av landet. Rapporter i ettertid, for eksempel i MITs tidsskrift Technology Review, har indikert at det fremdeles gjenstår mye før hver våpenplattform til enhver tid er «på nett». Technology Review beskriver at amerikanske hovedkvarter i Qatar og Kuwait hadde et svært godt fungerende nettverk, men at i ørkenen i Irak var det vanlig at styrker var så mye i bevegelse at de ikke hadde tid til å sette opp nettverket, som krevde at sambandsutstyret sto stille en viss tid. Konsekvensen var at da styrken først stoppet, så var de utenfor rekkevidde av samband med god båndbredde, og nedlasting av all informasjon som hadde blitt distribuert siden de stoppet sist, tok flere timer. Kommandoplassene i bakre rekke hadde et omvendt problem; de hadde så god båndbredde at de ble begravet i data, spesielt sensordata. Kritikken går mye på at informasjonsstrukturen i det amerikanske militæret er for hierarkisk. Spesialstyrker som opererte i Afghanistan på dette tidspunktet hadde bedre suksess med å sende data sideveis i organisasjonen, altså ikke opp til hovedkvarteret og ned igjen til de berørte partene.[1]
Spesialoperasjoner, altså bruk av små, høyt trente styrker, har også fått økt fokus. Bruker av spesialstyrker er på en måte den endelige konsekvens av moderne krigføring: En styrke som er få i antall, men som bruker moderne teknologi og god trening for å søke å få en effekt som ikke står i forhold til antallet i styrken. Der hvor alle andre deler av de fleste lands militærvesen har måttet tåle nedskjæringer etter slutten av den kalde krigen, har spesialstyrkene gått klar.
Allianser i endring[rediger | rediger kilde]
Fra den relativt klare verdenssituasjonen under den kalde krigen, hvor man i all hovedsak hadde to maktblokker i verden, kom man over i et mye mer flytende bilde i moderne tid. Warszawapakten gikk i oppløsning i 1991, og det ble klart at USA var den eneste gjenværende supermakten.
NATO ble dog ikke oppløst, men omdefinerte sine oppgaver og engasjerte seg mer i «out-of-area»-operasjoner, spesielt i forbindelse med Kosovo-krigen. Dette første til mye debatt blant medlemsstatene, og spesielt var statene på flanken, Norge og Tyrkia, engstelige for å miste fokus.
De nylig frigjorte østeuropeiske statene var ivrige etter å komme med både i NATO og EU, og på tross av noen russiske protester la flere av dem inn store ressurser for å bygge om sine militære styrker til å oppfylle Nato-krav. I 1999 kom Tsjekkia, Ungarn og Polen med, og i 2004 kom Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia. Én av konsekvensene av dette var at den russiske eksklaven Kaliningrad ble omgitt av Nato-land.
Innenfor Samveldet av uavhengige stater ble først forsvarsalliansen CTO opprettet i 1992, som kom i kraft fra 1994. I 1998 trakk flere stater seg ut og dannet GUAM, en motvekt mot russisk dominans innenfor Samveldet. På 2000-tallet starter partnerne i CTO en viss felles øvingsvirksomhet.
I Vestafrika ble alliansen ECOMOG stiftet i 1989 med Nigeria som drivkraft. Organisasjonen har forpliktet seg til innbyrdes forsvarshjelp, og har også deltatt i fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet.
Antallet fredsbevarende oppdrag i FN-regi økte på 1990-tallet. Samtidig hadde organisasjonen flere kriser, først og fremst i forbindelse med den mislykkede intervensjonen i Somalia (UNOSOM) og Srebrenicamassakren (i Bosnia i en av UNPROFORs «sikre områder»).
Styrker[rediger | rediger kilde]
De fleste militærorganisasjoner har måttet tåle både kraftig nedbygging og ombygging fra 1980-tallet og fram til i dag. Der hvor det før sto store vernepliktshærer klare til mobilisering, er det nå fokus på mindre styrker som kan utplasseres raskt. I NATO ble denne trenden drevet av doktrine-arbeidet på 1990-tallet, hvor alliansen engasjerte seg «out of area», i første omgang med fredsoperasjoner på Balkan.
Norske styrker ble også kraftig bygget om, fra en vernepliktshær på flere hundre tusen mann til en betraktelig mindre styrke med avdelinger som Telemark bataljon, opprettet i 1993 for å inngå i NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force.
Det tidligere Sovjetimperiet ble fragmentert, og de fleste landene i Øst-Europa begynte straks å legge om militærvesenet sitt til å passe inn i NATOs struktur. Nye alliansemedlemmer som Romania er blant de mest villige til å sette opp styrker for utenlandstjeneste i NATO-regi.
På bakken[rediger | rediger kilde]
Infanteriet er fremdeles hovedtyngden i moderne krigføring, som de har vært siden antikken. For å holde områder eller okkupere dem trenger man infanteri. En moderne infanterist må forholde seg til et mer komplekst slagfelt enn generasjonene før.
På den teknologiske siden ligger infanteriet noe etter. Våpnene er mer dødelige, og portabel kroppspansring gir ikke god beskyttelse i forhold til tyngden og kostnaden. Industrialiserte nasjoner utruster dog som regel infanteriet sitt med hjelmer og vester i Kevlar eller andre kunstfiber. Uten spesielle innlegg i metall eller keramikk beskytter de bæreren mot skudd fra pistoler og maskinpistoler i tillegg til splinter. Splintbeskyttelsen er det viktigste, da de fleste skader i kamp kommer fra artilleri og sprenglegemer. Antallet belysningslasere og andre lasere har ført til at optiske instrumenter har blitt beskyttet mot laserstråling som ellers ville være farlig for øyet.
Infanteriet bruker håndvåpen som ville være kjent for en infanterist fra andre verdenskrig. Et typisk våpen for en infanterist i fremste rekke er et automatgevær med kaliber 5,56 mm og 20 eller 30 skudd i et avtagbart magasin. Det er mulighet for automatild, enten med treskuddsbyger eller fullautomatisk. Geværet har som i tidligere tider typisk bajonettfeste, uten at det er i bruk. Det er som regel montasjeskinner for sikter. Typisk er det et kikkertsikte med lav forstørrelse for de fleste situasjoner, og alternativt lysforsterkere og termiske sikter for nattoperasjoner. Styrker satt opp for strid i bebygd område bruker noen ganger rødpunktsikter. Under geværet kan det som regel henges en granatkaster med kaliber 40 mm. Noen ganger er det fester på framskjeftet for belysning, enten med hvitt eller infrarødt lys. Eksempler på moderne håndvåpen er amerikanske M16 og tyske G36.
Et moderne infanterilag har som regel ett eller flere maskingeværer i samme kaliber som standard håndvåpen. Dette kan bruke sikter av samme type som håndvåpenet, men ikke granatkastere eller annet tilbehør. Det som egentlig skiller maskingeværet fra automatgeværet er at maskingeværet har beltemating i stedet for avtagbart boksmagasin og et tyngre løp. Dette betyr at man kan holde høyere ildtakt over lengre tid. Eksempler på moderne lette maskingeværer er belgiske Minimi eller Ultimax fra Singapore.
Stadig lettere elektronikk har gitt infanteriet nye hjelpemidler. Vanligvis er man satt opp med en GPS-mottaker som gjør navigasjon lettere. Stadig lettere radioer gjør at infanteriavdelinger kan ha bedre samband seg i mellom.
Infanteriet er som regel satt opp på stormpanservogner og jobber tett sammen med stridsvogner og andre våpengrener. På vognene er det i det minste radioer, og ofte et kommando- og kontrollsystem som lar mannskapet se det bildet av slagmarken hovedkvarteret setter sammen og distribuerer, samt å melde inn sin egen posisjon og observasjoner de gjør. Ofte er posisjonsinnmeldelsen automatisk, da systemet sanker inn posisjonsdata fra GPS-mottakeren, krypterer dem og sender dem ut på radionettet. Hensikten er at hovedkvarteret og alle avdelingene i felten skal kunne se samme bildet av slagfeltet, og handle ut fra en felles forståelse.
Når infanteriet møter stridsvogner, enten alene eller sammen med annet infanteri, har de en god sjanse til å bite fra seg. Sammenlignet med tidligere tider er panservernvåpen både lettere, mer treffsikre og kraftigere. Spesielt lette, portable nattsikter gir infanteristen en mulighet til å bekjempe stridsvogner på bedre vilkår. Infanteriets stormpanservogner har som regel også panservernmissiler som kan bidra. I tillegg til missilene gjør lettere og mer avanserte stridsvognminer pansertroppenes oppdrag vanskeligere.
Artilleriets oppdrag har endret noe karakter. Der hvor tidligere forhåndsplanlagte skyteoppdrag dominerte, har man nå teknologien til å raskt oppdage mål, melde dem tilbake til artilleriet og få tatt dem under ild. Dette gjelder også fiendtlig artilleri, og dette medfører at moderne artilleri er mye mer mobilt enn tidligere. Det er om å gjøre å sette opp fort, raskt få av et antall skudd, og så flytte seg til neste skyteposisjon. Livet til kanonmannskapene er stort sett som tidligere, men mye mer hektisk, og jobben med planleggingen av skyteoppdrag gjør bruk av datamaskiner. Etter at artilleriammunisjon ble mer avansert under 1970-tallet og senere, har også artilleriets slagkraft økt. Bedre eksplosiver, såkalte base-bleed-granater, og flere typer brannrør gjør sitt til at granatene når lenger og er mer effektive.
I luften[rediger | rediger kilde]
Den største endringen i luftkrigføring er innføringen av droner, ubemannede luftfarkoster. Disse ble først innført som sensorplattformer, men har også blitt utstyrt med våpen. For eksempel har RQ-1 Predator avfyrt missilet AGM-114 Hellfire i kamp.
Fly har fått såkalte stealth-egenskaper, de har altså blitt gjort vanskeligere å oppdage med sensorer som radar. Det første stealth-flyet i kamp var amerikanske F-117 under den amerikanske invasjonen av Panama i 1989. Under Gulfkrigen i 1991 ble F-117 og bombeflyet B-2 Spirit brukt i større skala.
Bedre sensorer, for eksempel passiv radar, også på konvensjonelle fly, samt kraftigere datanettverk har endret kommando- og kontrollsystemene og ildledningen.
På våpensiden har presisjonsvåpen blitt vanligere og vanligere. Billigere elektronikk og store lager med konvensjonelle bomber har gjort at det har blitt utviklet ombyggingssett (JDAM) for å lage presisjonsvåpen av «vanlige» bomber.
Et antall vellykkede luftkampanjer, som under Kosovo-krigen og Gulfkrigen, har demonstrert at et moderne flyvåpen er i stand til å utkjempe visse typer oppdrag på egen hånd.
På havet[rediger | rediger kilde]
_(2_Nov_2001).jpg)
Det dominerende våpenet fra skip til skip er missiler. Disse har lang rekkevidde og sensorer som kan være av forskjellige typer. Søkere av typen passiv infrarød ble teknologisk mulig i perioden, og flere missiler bruker det. De siste større artilleriskipene er i opplag, og det eneste artilleriet er av midlere eller finere kaliber, og brukes gjerne mot flere typer mål. Et eksempel kan være den kinesiske Houjian-klassen på 520 tonn fra tidlig 1990-tall. Den er bestykket med seks tunge kryssermissiler og en enkelt 37 mm og en dobbelt 20 mm kanon.
Såkalte stealth-egenskaper har også blitt innført på krigsskip. Tidlige eksempler er den norske Skjold-klassen MTBer fra 1999 og den svenske Visby-klassen korvetter fra år 2000.
De fleste av mannskapet på moderne krigsskip er teknikere. Skipene har mye spesialisert utstyr, og skipene har ofte med seg sivile spesialister fra utstyrsleverandøren for å hjelpe til med installasjon, trening og drift.
Æraen for store mariner er også over. Den eneste gjenværende stormakten på havet er USA, med en marine som har en slagkraft større enn resten av verdens mariner sammenlagt. De fleste større mariner forbereder seg på asymmetriske trusler. Eksempler er norske missiltorpedobåter på patrulje i Middelhavet som en del av «krigen mot terror»[2] og bombingen av USS «Cole» 12. desember 2000.
Et stort antall ubåter med ballistiske missiler var operative under den kalde krigen. Tallet er nå lavere, og forholdsvis rimelige diesel-elektriske ubåter står for brorparten av nye bygginger. Disse har muligheten til å operere stille, og kan være en mindre marines viktigste våpen mot en større og bedre utstyrt. Eksempler er den mye eksporterte tyske Type 209 på 1200 tonn fra begynnelsen av 1970-tallet, og den senere etterfølgeren Type 212 på 1500 tonn.
For å drive maktutøvelse langt fra hjemmebaser er det fremdeles hangarskipsgrupper som er byggestenen i marinen. USA har de fleste og største av disse, men en rekke andre land, som Storbritannia, Frankrike, India og Brasil, har hangarskip, dog mindre og ikke like kapable.
Spesielle våpen[rediger | rediger kilde]
Elektronisk krigføring følger utviklingen innenfor militært samband ellers. I tillegg har det blitt mer interessant å angripe fiendens militære og sivile datanett, selv om veldig lite om slik virksomhet er kjent.
Verdien av rommet som krigsskueplass har blitt skjøvet i bakgrunnen, mye på grunn av budsjettkostnader. Både USAs og Sovjets antisatellittvåpen er ute av drift, og rommet er stort sett hjem for sensorsatellitter med stadig bedre og bedre oppløsning, samt navigasjonssatellitter, en nødvendighet både sivilt og militært.
Atomvåpen har hatt en begrenset spredning, mye på grunn av at de som besitter atomvåpen gjør sitt ytterste for å hindre spredning. Atomvåpnene har heller ikke hatt noen større utvikling i perioden. Forskning på kjemiske og biologiske våpen har heller ikke hatt mye fokus. Hovedfrykten i moderne tid er at slike våpen skal kunne brukes av en underlegen fiende som en siste utvei i asymmetrisk krigføring. Et angrep med nervegassen sarin på undergrunnen i Tokyo 20. mars 1995 viste at mindre grupper hadde mulighet til å gjennomføre slike angrep.
Logistikk[rediger | rediger kilde]
Hvor mye forsyninger bruker moderne styrker?[rediger | rediger kilde]
Moderne stridsoperasjoner bruker mye forsyninger, og logistikken som trengs for å holde hjulene i gang er formidabel. Som eksempel kan vi se på forbruket av materiell til russiske og amerikanske divisjoner i angrep.
| Russisk | Amerikansk | |||
|---|---|---|---|---|
| Panser | Infanteri | Panser | Infanteri | |
| Ammunisjon | 1500 | 1200 | 2300 | 2500 |
| Drivstoff | 2216 | 2480 | 1133 | 1210 |
| Mat | 26 | 31 | 40 | 51 |
| Reservedeler | 70 | 110 | 137 | 55 |
| Sum | 3812 | 3821 | 3610 | 3816 |
Tallene over er tonn per dag med operasjoner. Virkeligheten er ikke så enkel som tabellen indikerer. En avdeling vil for eksempel bruke mer ammunisjon hvis den er tilgjengelig. Defensive operasjoner vil forbruke mer ammunisjon, men mindre drivstoff. En divisjon i reserve vil bruke kanskje 1/10 av ammunisjonen og 1/4 av drivstoffet.
| Drivstoff | Ammunisjon | Tokt/dag | Tonn / 100 fly | |
|---|---|---|---|---|
| F-16 | 3,2 | 6,9 | 3 | 3030 |
| A-10 | 6,1 | 7,2 | 5 | 6650 |
| AH-64 | 7 | 1,7 | 4 | 3480 |
| MiG-21 | 2,1 | 1,5 | 1 | 360 |
| MiG-29 | 4 | 4,5 | 2 | 1700 |
| Mi-24 | 1,5 | 1,7 | 4 | 1280 |
Tallene over er gjennomsnittlige per dag. Et tokt bruker ikke nødvendigvis opp hele våpenlasten. Moderne fly lander ofte igjen med våpenlast ombord, og de noen ganger svært dyre våpnene kan da gjenbrukes. I kolonnen Tonn / 100 fly gis forbruket til 100 fly av typen gjennom en dag med gjennomsnittlige operasjoner.
For å støtte Gulfkrigen i 1991 flyttet koalisjonen 7 millioner tonn forsyninger til Saudi-Arabia. Det meste kom via sjøen fra amerikanske havner, mens 900 000 tonn kom fra amerikanske forhåndslager i Europa. Mer enn 200 sivile lasteskip brakte inn brorparten av forsyningene. Åtte av disse var spesielt raske transportskip den amerikanske hæren hadde fått bygget på 1980-tallet.[3]
Sjøtransport[rediger | rediger kilde]
Bruk av sjøtransport i moderne tid har andre utfordringer enn tidligere. Over 25 % av verdens skipsfart seiler under bekvemmelighetsflagg (1993). Tidligere har man kunnet mobilisere den nasjonale flåten, hvor man kunne vente at de fleste sjømennene som seilte under eget flagg var egne borgere. I dag har man mannskaper fra mange nasjonaliteter. Løsningen har vært å ha kontrakter med rederiene allerede i fredstid, men en av utfordringene er at skipene man har krav på er spredt utover hele kloden ved krigsutbruddet.
Grovt sett kan man laste et tonn med tørrlast per bruttoregistertonn på et sivilt frakteskip. Et slikt skip går rundt 800 km/døgn i rett linje, men i krigstid kan man regne med rundt 500 km/døgn. Hastigheten er på rundt 20 knop. Hvis man skal gå fra den amerikanske østkysten til Gulfen uten å bruke Suez-kanalen, så er det en tur på 21 600 km rundt Sør-Afrika. En konvoi med sivile skip vil da kunne makte rundt 3 og en halv rundtur i løpet av et år.[3]
Flytransport[rediger | rediger kilde]
60 lastede C-5 Galaxy trengs for å løfte en bataljon med kjøretøyer. C-5 trenger en fullt utstyrt rullebane, så lufttransport til mindre eller improviserte flyplasser må foretas med mindre fly, slike som C-130 Hercules. I Vesten er det bare C-5 som har kapasitet til å løfte tunge stridsvogner, så man kan frakte inn panserstyrker bare til nærmeste større flyplass. Transporten videre må gå på over land. Store transportfly som C-5 er kostbare å holde i drift, men de kan være den eneste måten å få tunge styrker raskt til et konfliktområde.[3]
Landtransport[rediger | rediger kilde]
Moderne militære transportkjøretøyer har som regel dieselmotorer, 24V elektrisk anlegg, sambandsradio og GPS-mottaker.
To ting skiller de fra transportkjøretøyer brukt under den kalde krigen og tidligere: Det ene er at kjøretøyene ofte er tilpassede sivile kjøretøyer, i stedet for dedikerte militære kjøretøyer som var vanlig tidligere. Dette kommer hovedsakelig av kostnadshensyn. Et eksempel er amerikanske M1009 CUCV pickuper. Det er sivile Chevrolet K5 Blazer som har kraftigere hjuloppheng, mangler klimaanlegg og har 24V elektrisk anlegg.
Den andre tendensen er at selv vanlige transportkjøretøyer blir pansret hvis de skal brukes i frontlinjen. I fredsoperasjoner og regulær krigføring er ofte forsyningskolonner mål for angrep med håndvåpen og minefeller. Dette er det praktisk mulig å pansre kjøretøyene mot. Sammen med den lavere toleransen for tap har det gjort at både lastebiler og feltvogner finnes i pansrede varianter til fronttjeneste. Eksempler er MOWAG Eagle og M1114 HMMWV.
Kriger[rediger | rediger kilde]
- Gulfkrigen (1991)
- Kosovokrigen (1998 – 1999)
- Den amerikanske invasjonen av Afghanistan (2001)
- Invasjonen av Irak (2003)
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ MIT Technology Review, november 2004
- ^ Operasjon Active Endevaour Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. på Forsvarsnett (lest 16. mai 2006 12:00)
- ^ a b c d e James F. Dunnigan: How to make war, Quill, ISBN 0-688-12157-8
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Foredrag i Oslo Militære Samfund:
- Forsvarets forskningsinstitutt