Innmarsjen i Kambodsja
| Innmarsjen i Kambodsja | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Vietnamkrigen | |||||
De sør-vietnamesiske styrkenes fremrykning (blått)
|
|||||
|
|
|||||
| Dato | 29. april til 22. juli 1970 | ||||
| Sted | Østlige Kambodsja | ||||
| Resultat | |||||
| Taktisk sør-vietnamesisk seier Strategisk nord-vietnamesisk seier |
|||||
| Parter | |||||
| Kommandanter | |||||
| Styrker | |||||
| Ca 40 000 | |||||
| Tap | |||||
3 486 såret 1 525 såret 13 savnet |
12 354 drept 1 177 krigsfanger[1] |
||||
Innmarsjen i Kambodsja var serie av en rekke militære operasjoner i det østlige Kambodsja gjennomført av USA og Sør-Vietnam under Vietnamkrigen. De sør-vietnamesiske styrkene gjennomførte aksjoner i perioden 29. april til 22. juli 1970, mens de amerikanske styrkene deltok mellom 1. mai og 30. juni.
Innhold |
Formål [rediger]
Formålet med innmarsjen var å knuse den omlag 40 000 mann store nord-vietnamesiske styrken, inkludert FNL-soldater som sto i de østlige grenseområdene i Kambodsja. Landets offisielle nøytralitet og militære svakhet gjorde området til et relativt trygt oppmarsj-sted for nord-vietnamesiske styrker og etablering av baser for aksjoner mot Sør-Vietnam. Styrkene fikk forsyninger via Ho Chi Minh-stien, som i dette området også gikk under navnet Sihanouk-stien.
Bakgrunn [rediger]
Da USA endret sin politikk i retning av at Sør-Vietnam selv skule ivareta bakkekampene og med en tilhørende amerikansk tilbaketrekning, gikk den amerikanske presidenten Richard Nixon inn for å styrke den sør-vietnamesiske sikkerheten ved å fjerne denne trusselen.
De nord-vietnamesiske styrkene hadde benyttet kambodsjansk territorium helt siden 1963.[2] I 1966, inngikk den kambodsjanske statslederen, prins Norodom Sihanouk, en avtale med Folkerepublikken Kina som tillot etablering av kommunistiske baser i Kambodsja og til å bruke havnen i Sihanoukville som forsyningskanal, da han regnet med at kommunistene ville overta hele Sørøst-Asia.[3]
En endring i den kambodsjanske regjeringen i 1970 gjorde det mulig å iverksette en operasjon som kunne ødelegge basene i grenseområdene, da prins Sihanouk ble avsatt og erstattet av den amerikansk-orienterte generalen Lon Nol.
Kampene [rediger]
Innmarsjen ble åpnet mot nord-vietnamesiske støttepunkter i det såkalte «papegøyenebbet» i Svay Rieng-provinsen, og i «fiskekroken» i Kampong Cham-provinsen. De nord-vietnamesiske styrkene og FNL-soldatene svarte på innmarsjen i første rekke ved å trekke seg tilbake. Fase II av operasjonen begynte da enheter fra den amerikanske 9. infanteridivisjonen rykket inn i papegøyenebbet fra sør. Etter tre dager var 1 010 nord-vietnamesiske soldater drept og 204 tatt til fange, mens de sør-vietnamesiske tapene var 66 døde og 330 såret.[4]
De sør-vietnamesiske styrkene var ikke underlagt de samme tidsmessige og geografiske begrensningene som de amerikanske, og kunne bruke lenger tid på framrykningene. Fra provinshovedstaden Svay Rieng presset enheter fra den sør-vietnamesiske hæren vestover mot Kampong Trabek, hvor de 14. mai slo et nord-vietnamesisk regiment. 23. mai presset sør-vietnameserne bakenfor de fremste amerikanske postene og angrep byen Krek. Den sør-vietnamesiske operasjon var hovedsakelig en «search and destroy mission», hvor de sør-vietnamesiske enhetene finkjemmet området for å finne nord-vietnamesiske forsyningsdepoter.
Det eneste større konvensjonelle slaget de amerikanske styrkene ble engasjert i var 1. mai i byen Snoul, som ble antatt å være et av flere endepunkt for Ho Chi Minh-stien. Enheter fra den amerikanske stridsvognstyrken ble satt under tung beskytning etter som de nærmet seg byen og dens flystripe. Da det store amerikanske angrepet ble møtt med sterk motstand, stoppet amerikanerne framrykkingen og fikk luftstøtte som bombet byen i to dager, før de rykket inn i en by i ruiner.[5]
Den følgende dagen rykket amerikanske enheter inn i hva som ble kalt «The City», sørvest for Snoul. Det tre kvadratkilometer store nord-vietnamesiske basekomplekset besto av 400 hus, lagerskur, og bunkere, som alle var fylt med mat, våpen og ammunisjon. Komplekset hadde reparasjonsverksted for lastebiler, sykehus, sagbruk, 18 spisesaler, en grisefarm og svømmebasseng.[6] 40 kilometer mot nordøst kom andre amerikanske enheter over en større base 6. mai, som fikk kallenavnet «Rock Island East», etter den amerikanske hærens store lager Rock Island Arsenal i Illinois, området besto av mer enn 6,5 millioner salver antiluftskyts, 500 000 salver geværammunisjon, tusenvis av raketter, flere General Motors lastebiler, og store kvanta med kommunikasjonsutstyr.[6]
Resultat [rediger]
De militære aksjonene lyktes ikke med å slå ut mange av de kommunistiske styrkene i området, da de trakk seg tilbake, eller erobre deres skjulte kommandosentraler. Men mengden av erobret materiell og utstyr gjorde at aksjonen ble ansett som vellykket.
Referanser [rediger]
- ^ John M. Shaw: The Cambodian Campaign. Lawrence KS: University of Kansas Press, 2005, s. 158. Hans kilde var fra Current Historical Evaluation of Counterinsurgency Operations (projekt CHECO).
- ^ Kambodsjansk nøytralitet hadde allerede blitt krenket av sør-vietnamesiske styrker i forfølgelsen av motstandere av Ngo Dinh Diem styre på slutten av 1950-årene og tidlig i 1960-årene. Arnold R. Isaacs, Gordon Hardy, McAlister Brown, et al.: Pawns of War, side 54, Boston: Boston Publishing Company, 1987
- ^ Samuel Lipsman, Edward Doyle, et al.: Fighting for Time, side 127, Boston: Boston Publishing Company, 1983. Se også Military Institute of Vietnam: Victory in Vietnam, side 465, Lawrence KS: University of Kansas Press, 2002
- ^ Shaw, John M.: The Cambodian Campaign: The 1970 Offensive and America's Vietnam War, side 54, Lawrence KS: University of Kansas Press, 2005
- ^ En beskrivelse av kampene er i William K. Nolan: Into Cambodia, sidene 147-161, Novato CA: Presidio Press, 1986
- ^ a b Lipsman, Samuel, Edward Doyle, et al.: Fighting for Time: 1969–1970, side 167 Boston: Boston Publishing Company, 1983.
Eksterne lenker [rediger]
- Bombs over Cambodia Ben Kiernan og Taylor Owen
- The Cambodian Incursion: A Hard Line for Change av major Jeremiah Boenisch
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||