Staten Vietnam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler Staten Vietnam som eksisterte fra 1949 til 1955. Se også Sør-Vietnam (1955-1975), Republikken Sør-Vietnam (1975–1976) og Vietnam (fra 1976).
Quốc gia Việt Nam
Staten Vietnam
Assosiert stat i Den franske union
Flag of South Vietnam.svg
 
[[Fransk Indokina|]] Flag of Colonial Annam.svg
1949 – 1955 Flag of South Vietnam.svg [[Sør-Vietnam|]]
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Nasjonalsang
Thanh Niên Hành Khúc
(Ungdommens marsj)
Plasseringa til Sør-Vietnam
Staten Vietnam gjorde krav på hele landet, men hadde bare kontroll i sør
Hovedstad Saigon
Språk Vietnamesisk
Poltisk struktur Assosiert stat i Den franske union
Statssjef
 - 1949-1955 Bảo Đại
Statsminister
 - 1954-1955 Ngô Đình Diệm
Historisk periode Den kalde krigen
 - Erklært uavhengighet 14. juni 1949
 - Internasjonalt anerkjent 1950
 - Avviklet 26. oktober 1955
 - Opprettelse av Republikken Vietnam 1955
Areal
 - 1955 173 809 km²
Innbyggere
 - 1955 est. 12 000 000 
     Befolkningstetthet 69 /km² 
Valuta Piastre
I dag en del av Vietnam Vietnam

Staten Vietnam (vietnamesisk: Quốc gia Việt Nam) var en stat som gjorde krav på hele Vietnam under Den første indokinesiske krig, og som erstattet den provisoriske statsforvaltningen som kontrollerte i hovedsak «Cochinkina» i 1949.

Staten ble opprettet i 1949 og ble internasjonalt anerkjent i 1950, selv om staten kun hadde delvis kontroll over de sørlige områdene mens Den demokratiske republikken Vietnam dominerte i nord.

Tidligere keiser Bao Dai var statsoverhode, og Ngo Dinh Diem ble statsminister i 1954.

Diem sørget i 1955 for å få avsatt keiseren og proklamerte opprettelsen av Republikken Vietnam.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Keiser Bao Dai, Staten Vietnams statsoverhode.
Ngo Dinh Diem, statsminister fra 1954.

Utdypende artikkel: Operasjon Masterdom

Etter at kamphandlingene i Tonkin ble avsluttet i februar 1947, tok franskmennene tilbake kontrollen over Tonkins hovedstad Hanoi og de viktigste trafikknutepunktene og styrkene knyttet til Viet Minh trakk seg tilbake til jungelen og forberedte den den videre krigføringen som en geriljakrig.

I et forsøk på å svekke Hồ Chí Minhs innflytelse, støttet de franske myndighetene at den tidligere keiseren Bao Dai, som var den siste hersker fra Nguyễn-dynastiet, fikk komme tilbake på tronen, etter at han hadde blitt tvunget av Viet Minh til å abdisere 25. august 1945 under August-revolusjonen.

5. juni 1948 ble det inngått en avtale (Accords de la baie d’Along, «Avtalen fra Hạ Long-bukten») som åpnet for et forent Vietnam til erstatning for Tonkin, Annam og Cochinkina i en assosiasjon med Frankrike gjennom Den franske union, og dette skulle også inkludere kongedømmene Laos og Kambodsja.

Siden avtalen fra Hạ Long-bukten bortsett fra spørsmålet om folkeavstemning, førte til gjennomføringen av avtalen av 6. mars 1946 mellom Hồ Chí Minh og den franske høykommissæren for Indochina, admiral Georges Thierry d'Argenlieu, som representant for Félix Gouins provisoriske regjeringen under ledelse av sosialistpartiet Section française de l'Internationale ouvrière, at Staten Vietnam ble av noen ansett for å være et lydrike under Den fjerde franske republikk.

Den franske union[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den første indokinesiske krig

Etter Staten Vietnams uavhengighetserklæring av 14. juni 1949, fikk den nye staten et delvis selvstyre og uavhengighet fra Frankrike som en assosiert stat innen Den franske union. Bảo Đại fikk anledning til å opprette en nasjonal hær for defensive oppgaver. Denne ble ledet av general Nguyễn Văn Hinh.

Staten Vietnam gjorde krav på hele landet, men hadde bare hovedsakelig kontroll i sør. Bảo Đại rivaliserte med den kommunistiske lederen Hồ Chí Minh om lå ha legitimitet og være den lovlige regjeringen for hele Vietnam gjennom militære kamper i Den første indokinesiske krig.

Staten Vietnam søkte støtte hos Den fjerde franske republikk og hos USA (1950–1954), mens Hồ Chí Minh fikk støtte fra Folkerepublikken Kina (fra 1950), og i noe mindre grad fra Sovjetunionen.

Genève-konferansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Genève-konferansen (1954)

Katolske vietnamesere søker tilflukt på et fransk landingsfartøy i 1954

Etter Genève-konferansen i 1954, oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot Den franske union, men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for den demilitariserte sonen, senere ble kjent som Sør-Vietnam.

I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningestrøm på mellom 800 000 og en million nord-vietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.

Republikken Vietnam[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Republikken Vietnam

Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de avtalte valgene, men Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i en selvstendig stat, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold.