Sonaterondo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sonaterondo er en musikalsk blandingform der den ene eller begge av de to ytterdelene er på rondoform, mens den midtre delen er på sonatesatsform. Sonaterondo ble ofte benyttet under wienerklassisismen.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Rondoformen innebærer at et tema i grunntonearten (tonika) gjentas avbrutt av episoder med nye temaer innimellom gjentakelsene, slik:

A B A C A D A ...

Episodene (B, C, D etc) er vanligvis i en annen toneart enn tonikaen.

I sonatesatsformen har man først en åpningsdel i tonikaen som følges av en overgang til den dominante tonearten. Sammen utgjør disse to eksposisjonen. Deretter følger gjennomføringen, hvor materiale fra eksposisjonen gjennom motivisk-tematisk arbeid vanligvis gjennomgår en omvandling ved at materialet tas gjennom flere fjerntliggende tonearter. I rekapitulasjonen (også kalt reprisen) gjentas materialet fra eksposisjonen i lett endret form, denne gangen i tonikaen. Sonatesatsformen kan skjematisk framstilles slik:

[A B']eksp [C"]gj.f [A B]rekap

En enkeltapostrof (') betyr «i dominanten», en dobbeltapostrof (") «i musikalsk fjerntliggende tonearter» og ingen apostrof «i tonika».

Iblant kan sonateformen inneholde en episodisk gjennomføringsdel som stort sett bruker nytt tematisk materiale. To eksempler er førstesatsen av Mozarts Pianosonate nr. 10 K. 330 og Beethovens Pianosonate op. 14 nr. 1. I sonaterondoformen er det den episodiske gjennomføringen som ofte brukes.

I den enkleste formen for en sonaterondo gjentas åpningsmaterialet i tonikaen ved begynnelsen av gjennomføringsdelen.

[A B']eksp [A C"]gj.f [A B]rekap

Ved å legge til en ekstra A-del vil formen bli: AB'AC"AB, og dermed vil vekslingen mellom A og det andre materialet minne om rondo. Legg merke til at dersom det er snakk om en episodisk gjennomføringsdel vil C" inneholde det nye tematiske materialet og følgelig føre til at sonaterondoen legges tettere opp mot en egentlig rondo.

«Utsatt gjentakelse» hos Mozart[rediger | rediger kilde]

Mozart brukte i blant en variant av sonaterondoformen hvor temaet omvandles i rekapitulasjonen: Åpningstaktene dukker opp ganske seint, etter at mesteparten av materialet i eksposisjonen er blitt rekapitulert, men før den endelige temasekvensen ("codetta") som avrunder denne delen. Altså har vi:

[A B' codetta]eksp [A C"]gj.f [B A codetta]rekap

Hensikten til Mozart var kanskje å skape en følelse av variasjon ved at hovedtemaet ikke blir gjentatt med så jevne mellomrom. Han brukte denne formen i pianokvartettenes finaler og i flere av sine pianokonserter.

Coda[rediger | rediger kilde]

I den vanlige sonateformen vil det ofte forekomme en coda:

[A B']eksp [C"]gj.f [A B]rekap [D]coda

Denne lengre versjonen av sonateformen har sin motpart i sonaterondoformen. Dersom codaen legges opp slik at den starter med åpningsmaterialet har vi enda en utgave av A:

[A B']eksp [A C"]gj.f [A B]rekap [A D]coda

Dermed får vi: AB'AC"ABAD. Et eksempel er sistesatsen i Beethovens Pianosonate nr. 8 op. 13 («Pathetique»).

Bruk av sonaterondoform[rediger | rediger kilde]

Sonaterondoformen brukes nesten utelukkende i flersatsige verks finaler. Den regnes som en noe avslappet og løs form og er derfor ikke egnet til bruk i åpningssatsene som i klassiske verk vanligvis er den mest musikalsk tettvevde og rigorøse satsen, eller i langsomme satser hvor tempoet gjør at en fullt utviklet sonaterondoform får for lang spilletid.

Noen verk med sistesatser på sonaterondoform:

Se også[rediger | rediger kilde]

Det er også mulig å beskrive sonaterondoformen som en variant av rondoformen ved å starte med denne og beskrive hvordan den omdannes til å bli mer lik sonateformen: se rondo.