Elliott Carter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Elliott Cook Carter jr. (født 11. desember 1908 i New York City; død 5. november 2012 samme sted[1]) var en amerikansk komponist.

Han skrev relativt få, men innflytelsesrike verk mens han var i det som vanligvis er produktiv alder. Sent i livet ble han svært produktiv og gav ut mer enn 40 verk mens han var i alderen 90 til 100 år,[2] og ytterligere tre etter at han fylte 100.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Carter studerte engelsk og musikk ved Harvard University og Longy School of Music; blant hans lærere var Walter Piston og Gustav Holst. Etter avlagt mastergrad i 1932 studerte han hos Nadia Boulanger ved École Normale de Musique i Paris fra 1932 til 1935, og avsluttet med å ta en doktorgrad. Deretter bodde han i New York og Waccabuc (NY), og fra 1945 i Greenwich Village.[2]

Fra 1940 til 1944 underviste Elliott Carter ved St. John's College i Annapolis, Maryland. Under Den andre verdenskrig arbeidet han for United States Office of War Information. Etter krigen underviste han ved Peabody Conservatory (1946 – 1948), ved Columbia University, Queens College, New York (1955–56) og Yale University (1960–62). Fra 1967 var han virksom ved Cornell University, og siden 1972 også ved Juilliard School. Han holdt årlige mesterklasser i komposisjon for Tanglewood Music Center.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I sine tidligste, «neoklassistiske» verk, var Carter hovedsakelig influert av Stravinskij, Harris, Copland og Hindemith. Han hadde fått en grundig utdanning i kontrapunkt, fra middelalderens polyfoni til Stravinskij, og dette vises i de tidligste verkene hans, eksempelvis balletten Pocahontas (1938–39). En del av musikken han skrev under andre verdenskrig var fullstendig diatonisk og preget av en lyrisk melodikk som minner om Samuel Barber.

Han skrev i løpet av årene 1950-51 sin første strykekvartett. Dette 40-minutters lange verket ble et vendepunkt for Carters tonespråk; han låt nå langt råere, mer dissonant og kompleks enn i sine tidligere verk. Begrepet metrisk modulasjon (metric modulation) ble skapt for å beskrive den stilen Carter var den første til å utnytte systematisk. Den kjennetegnes av presist angitte, gradvise endringer i tempo og taktart, og man kan si at Carter gav tempoet den samme rollen som tidligere komponister gav tonaliteten.

Kromatikken og det tonale vokabularet minner om seriell musikk fra samme tid, men Carter brukte ikke serielle teknikker. I stedet utviklet og katalogiserte han alle mulige tonesamlinger, dvs. alle mulige tre noters akkorder, fem noters osv. Musikkteoretikere systematiserte senere denne ideen i musical set theory. I en rekke verk på 1960- og 1970-tallet genererte Carter det tonale materialet ved å bruke alle akkorder som er mulige for et spesifisert antall tonehøyder.

I 1997, nesten 90 år, skrev Carter sin første opera, What Next. Etterhvert som han ble eldre, ble musikken hans lettere (om ikke spilleteknisk), mer gjennomsiktig og humoristisk.

De mest kjente musikerne som har fremmet Carters musikk er Pierre Boulez, Heinz Holliger og Daniel Barenboim. Aaron Copland, Nicolas Nabokov og Leonard Bernstein var blant hans venner.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Carter fikk Pulitzerprisen i musikk både i 1960 og i 1973 og Ernst von Siemens' musikkpris i 1981, og har mottatt en mengde andre utmerkelser. I 1967 ble han tatt opp som medlem i American Academy of Arts and Letters. For sitt livsverk ble han 7. februar 2009 tildelt Grammy Trustees Award, som er en egen Grammy Award som gis til ikke-utøvende musikere.[3]

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Orkesterverk[rediger | rediger kilde]

  • Symfoni nr. 1 (1942, revidert 1954)
  • Holiday-Overture (1944, revidert 1961)
  • Variations for orchestra (1954–1955)
  • Double Concerto for piano, harpsichord and 2 chamber orchestras (1959–61)
  • Pianokonsert (1964)
  • Concerto for Orchestra (1969)
  • A Symphony of Three Orchestras (1976)
  • Penthode (1984)
  • Obokonsert (1986–1987), bestillingsverk av Paul Sacher
  • Three Occasions for Orchestra (1984–89)
  • Fiolinkonsert (1989), bestillingsverk av fiolinisten Ole Bøhn. Verket er også dedisert ham.
  • Symphonia: Sum Fluxae Pretiam Spei (1993–96)
  • Klarinettkonsert (1996)
  • Cellokonsert (2001)
  • Boston Concerto (2002)
  • Dialogues for klaver og orkester (2003)
  • Three Illusions for Orchestra (2004)
  • Fløytekonsert (2008)

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

  • Pianosonate (1945–46)
  • Cellosonate (1948)
  • Strykekvartett nr. 1 (1951)
  • Strykekvartett nr. 2 (1959)
  • Strykekvartett nr. 3 (1971)
  • Brass Quintet (1974)
  • Strykekvartett nr. 4 (1986)
  • Kvintett for klaver og blåsere (1991)
  • Strykekvartett nr. 5 (1995)
  • Kvintett for klaver og strykekvartett (1997)
  • Obokvartett (2001)
  • Mosaic for Ensemble (2004)

Sceneverk[rediger | rediger kilde]

  • Pocahontas, ballett (1938–39)
  • The Minotaur, ballett (1947)
  • What Next, opera (1997)

Kjente elever[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elliott Carter, Composer Who Decisively Snapped Tradition, Dies at 103, nytimes.com
  2. ^ a b Daniel J. Watkin (11. desember 2008). «Turning 100 at Carnegie Hall, With New Notes». The New York Times. Besøkt 25. november 2009. 
  3. ^ «Recording Industry Salutes Musical Alums.» The Horace Mann Report. bind 106: 9 fra 23. Januar 2009, hentet 24. november 2009

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Schiff Elliott Carter, Faber & Faber, London

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]