Miljøøkonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Miljøøkonomi er et fagfelt under samfunnsøkonomi som omhandler miljørelaterte spørsmål. Sentralt står de økonomiske konsekvensene som oppstår ved ulike miljøpolitiske vedtak, som f.eks utslippspolicy, global oppvarming og taksering av miljøgoder. Noen grunnleggende problemer i miljøøkonomi er overforbruk av miljøressurser og markedssvikt.

Fundament og rammeverk[rediger | rediger kilde]

Som grunnfundament i teorien om miljøøkonomi står temaet om økonomisk vekst. Spørsmålet hvorvidt det er begrensninger til vekst besvares ulikt i forskjellige skoleretninger. Ny-klassiske økonomer viser til markedskrefter og teknologisk utvikling, og mener at vekst ikke er begrenset, mens klassiske- og økologiske økonomer peker på biofysiske begrensninger og mener vekst er begrenset. Felles for de ulike skoleretningene er likevel at de alle mener at markedet ikke alene kan løse alle miljøproblemer, og at policyspørsmål må omhandle hvor mye myndigheter i ulike land må gjøre, og hvilke instrumenter som skal brukes.[1] I senere år har også begrepet bærekraftig utvikling stått på agendaen hos mange miljøøkonomer og myndigheter.

For å analysere miljøproblemer bruker miljøøkonomer samfunnsøkonomiske metoder og tankeprosesser. Miljøøkonomien tar derfor utgangspunkt i at bedrifter er profittmaksimerende og individer er nyttemaksimerende. Optimale produksjons- og konsumsjonsmengder beregnes derfor på samme måte som i mikroøkonomi. Med utgangspunkt i at produksjon medfører negative eksternaliteter i form av utslipp, vil derfor en profittmaksimerende bedrift i en frikonkurranse produsere for mye. Underforstått betyr dette markedssvikt og at vi dermed ikke har oppnådd samfunnsøkonomisk optimalitet. Gitt at den samfunnsøkonomiske mengde kan beregnes, vil spørsmålet dermed omhandle hvordan den skal nåes.

Instrumenter for utslippskontroll[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer mange forskjellige instrumenter får å nå et gitt utslippsmål. Et utvalg av de vanligste instrumentene er skissert nedanfor

Institutionelle fremgangsmåter[rediger | rediger kilde]

Coase teoremet viser til at to aktører kan nå en optimal tilpasning gjennom å forhandle og avtale mellom hverandre.

Kommandere og kontrollere[rediger | rediger kilde]

Myndigheter kan direkte forby utslipp av noen forurensende stoffer. Andre tiltak som f. eks forlangendet av katalysatorer i biler , og energimerking av hus er eksempler på kommandering og kontrollering.

Økonomiske incentiver[rediger | rediger kilde]

Økonomiske incentiver eller markedsbaserede tiltak utgjører en stor og viktig del av miljøøkonomien. Eksempler på tiltak for å treffe utslippsmål er

  1. Skatter og avgifter
  2. Subsidier
  3. Utslippskvoter (omsettelige og ikke-omsettelige)

Rensing og rensekostnader[rediger | rediger kilde]

Rensing viser til alle mulige tiltak som reduserer utslipp for en bedrift. Eksempler kan være

  • Endret produksjonsprosess
  • Redusert produksjon
  • Ny teknologi
  • Endret produktivitet

Dersom en bedrift velger å rense antar vi at det vil koste mer den andre gangen enn den første, med andre ord vi har stigende marginale rensekostnader. Velger bedriften å ikke rense men å slippe ut vil marginalkostnadene synke.

Lavkostteoremet for utslippskontroll[rediger | rediger kilde]

Lavkostteoremet for utslippskontroll viser til at kostnadseffektiv rensing er gitt når de marginale rensekostnadene er like på tvers over bedrifter. Med tanke på at bedrifter har ulik teknologi og produkivitet vil dermed også de marginale rensekostnadene ofte være forskjellig mellom bedrifter. Når rensekostnadene er forskjellige vill en kostnadseffektiv tilpasning tilsi at den bedriften som har de laveste marginale rensekostnadene bør påta seg mesteparten av rensingen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Perman, Roger; et.al (2003). Natural Resource and Environmental Economics. Edinburgh gate, Harlow, Essex CM20 2JE: Pearson Education Limited. s. 14. ISBN 978-0-273-65559-6.