Pengemengde

Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er hva bankene har lånt ut til samfunnet. Mørkerød er hva sentralbanken har lånt ut til bankene og utgjør ikke en del av publikums pengemengde (med unntak av kontanter i omløp gjennom viderelån fra bankene).

Pengemengden (egentlig publikums pengemengde) er et begrep som beskriver samfunnets likviditet og består av sedler og mynter, innestående på transaksjonskonti og innestående på sparekonti. Bankenes pengebeholdning inngår ikke i publikums pengemengde men i basispengemengden. Det er en egen definisjon for basispengemengden som til sammenligning kan kalles «bankenes pengemengde». Det finnes ulike pengemengdebegreper (M0, M1 og M2) for å beskrive pengemengden.

• M0: Basispengemengden. Penger med opphav fra sentralbanken. Bankenes ansvarlige kapital og kontanter i omløp.
• M1: det smale pengemengdebegrepet. Penger umiddelbart tilgjengelig til bruk. Transaksjonskonti og kontanter i omløp.
• M2: det brede pengemengdebegrepet eller publikums likviditet. M1 + øvrige bankinnskudd inklusive banksertifikater og pengemarkedsfond.

Bundne innskudd (premiefond, skattetrekkskonti, pensjonssparing i bank (IPA), boligsparing for ungdom (BSU) og garanterte/strukturerte produkter) inngår ikke i pengemengden.

Andre land opererer også med M3 som inkluderer derivater og M4 som inkluderer alle andre form for penger, eksempelvis gavekort fra butikker.

Sammensetning

I Norge utgjorde bankinnskudd 91,5 prosent av den totale pengemengden på 1 703 milliarder kroner ved utgangen av mai 2012. Sedler og mynt utgjorde 2,7 prosent. Den resterende delen bestod av andeler i pengemarkedsfond og banksertifikater, som utgjorde henholdsvis 5,5 prosent og 0,2 prosent.

Lav prosentandel av kontanter er vanlig i verden forøvrig.

Historie

Endret definisjon av ikke-finansielle foretak 1. januar 2012

Fra 1. januar 2012 ble den norske standarden for institusjonell sektorgruppering endret i tråd med reviderte internasjonale standarder, som Norge har forpliktet seg til å følge. Det betyr brudd i statistikken fra og med tall for mars 2012.

En rekke foretak tidligere klassifisert som ikke-finansielle foretak ble flyttet til finansielle foretak. En rekke personlige foretak som tidligere var inkludert i husholdningssektoren ble flyttet til ikke-finansielle foretak. I tillegg ble ideelle organisasjoner inkludert i sektoraggregatet husholdninger. Den nye institusjonelle sektorgrupperingen påvirker ikke M2 totalt, men fordelingen i pengeholdene sektor. SSB har bruddkorrigert transaksjoner og vekstberegninger med utgangspunkt i data fra Næringsoppgaven til de aktuelle foretakene. SSB presiserer at det er knyttet noe usikkerhet til endringene fra februar 2012 til mars 2012.

Opphav

I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt og øker ved låneopptak fra banker. Sentralbanken spiller en mindre rolle.

Når en kunde tar opp lån oppretter banken kreditt (innskudd) på kundens konto i bytte mot kundens verdipapir (signert løfte om å betale). Ved lov får ikke banken ha mindre i innskudd enn i utlån så det er fordelaktig for banken om innskuddet flyttes mellom kontoer i samme bank. Dersom kunden flytter innskuddet til en annen bank eller veksler til kontanter må banken låne tilsvarende tilbake igjen fra andre banker, nye kunder eller sentralbanken.

På grunn av sin kredittskapende evne er bankene også lovpålagt å ha kapitaldekning som medfører at banksystemet under ett må låne ansvarlig kapital fra sentralbanken. Kapitaldekningskravet for en bank er minimum 8 prosent ansvarlig kapital i forhold til utlån/forvaltningskapital og skal dekke kontantuttak, kunders transaksjoner til andre banker, lån som ikke tilbakebetales og andre økonomiske tap.

Sentralbanken oppretter penger på samme måte som bankene, ved å opprette kreditt (innskudd) på bankenes foliokonto (konto i sentralbanken) i bytte mot verdipapirer. Foliokonto er hvor bankene overfører til hverandre, men også hvor kontanter i sirkulasjon kommer fra ved at banken "trekker fra konto" for å møte kontantetterspørselen fra egne kontohavere. Kontanter i et bankhvelv regnes også som del av bankens ansvarlige kapital. Kontanter oppbevart av sentralbanken anes ikke som penger, men trykksaker.

Pengene opprettet av sentralbanken kalles basispengemengden og fungerer som en regulator for den totale pengemengden (M2) fordi bankene må konkurrere om dem for å ha nok til å ha lov til å opprette mer kreditt. Ved å regulere basispengemengden kan pengemengden reguleres av sentralbanken, men også av den internasjonale BIS som bestemmer kapitaldekningskravet medlemslandene setter, deriblant Norges.

I Norge reguleres ikke basispengemengden av sentralbanken som låner ut like mye som bankene under ett trenger for å oppfylle kapitaldekningskravet. Utlånsrenten fra Norges Bank bestemmes av jevnlige lukkede auksjoner med fastsatte utlånsbeløp hvor bankene som tilbyr høyest rente får låne.

Inflasjon og deflasjon

Nye penger lages hver gang noen tar opp et lån fra en bank og forsvinner når lånet tilbakebetales. Dette skjer mange ganger daglig slik at de til en viss grad utjevner hverandre, men aldri helt perfekt. Når summen av nye lån overgår nedbetaling av gamle får man inflasjon (gjeldsvekst/ økt pengemengde) eller omvendt, deflasjon (negativ gjeldsvekst/ minket pengemengde).

Siden utlån er grunnlaget for pengene er veksten raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene. I tillegg påvirker staten pengemengden betydelig med statsgjeld, enten ved store opptak eller store nedbetalinger.

Se også

Kredittindikator (K1, K2, K3)

Kilder

• Om M2 (SSB)
• Ord og uttrykk (Norges Bank)
• Money as Debt på Google Video

Denne økonomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes mer utfyllende artikkel/artikler på  .