Pengemengde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er hva bankene har lånt ut til samfunnet. Mørkerød er hva sentralbanken har lånt ut til bankene og utgjør ikke en del av publikums pengemengde (med unntak av kontanter i omløp gjennom viderelån fra bankene).

Pengemengden (egentlig publikums pengemengde) er et begrep som beskriver samfunnets likviditet og består av sedler og mynter, innestående på transaksjonskonti og innestående på sparekonti. Bankenes pengebeholdning inngår ikke i publikums pengemengde, men i basispengemengden. Det er en egen definisjon for basispengemengden som til sammenligning kan kalles «bankenes pengemengde». Det finnes ulike pengemengdebegreper (M0, M1 og M2) for å beskrive pengemengden.

  • M0: Basispengemengden. Penger med opphav fra sentralbanken. Bankenes ansvarlige kapital og kontanter i omløp.
  • M1: det smale pengemengdebegrepet. Penger umiddelbart tilgjengelig til bruk. Transaksjonskonti og kontanter i omløp.
  • M2: det brede pengemengdebegrepet eller publikums likviditet. M1 + øvrige bankinnskudd inklusive banksertifikater og pengemarkedsfond.

Bundne innskudd (premiefond, skattetrekkskonti, pensjonssparing i bank (IPA), boligsparing for ungdom (BSU) og garanterte/strukturerte produkter) inngår ikke i pengemengden.

Andre land opererer også med M3 som inkluderer derivater og M4 som inkluderer alle andre form for penger, eksempelvis gavekort fra butikker.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

I Norge utgjorde bankinnskudd 91,5 prosent av den totale pengemengden på 1 703 milliarder kroner ved utgangen av mai 2012. Sedler og mynt utgjorde 2,7 prosent. Den resterende delen bestod av andeler i pengemarkedsfond og banksertifikater, som utgjorde henholdsvis 5,5 prosent og 0,2 prosent.[1]

Lav prosentandel av kontanter er vanlig i verden forøvrig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Endret definisjon av ikke-finansielle foretak 1. januar 2012[rediger | rediger kilde]

Fra 1. januar 2012 ble den norske standarden for institusjonell sektorgruppering endret i tråd med reviderte internasjonale standarder, som Norge har forpliktet seg til å følge. Det betyr brudd i statistikken fra og med tall for mars 2012.

En rekke foretak tidligere klassifisert som ikke-finansielle foretak ble flyttet til finansielle foretak. En rekke personlige foretak som tidligere var inkludert i husholdningssektoren ble flyttet til ikke-finansielle foretak. I tillegg ble ideelle organisasjoner inkludert i sektoraggregatet husholdninger. Den nye institusjonelle sektorgrupperingen påvirker ikke M2 totalt, men fordelingen i pengeholdene sektor. SSB har bruddkorrigert transaksjoner og vekstberegninger med utgangspunkt i data fra Næringsoppgaven til de aktuelle foretakene. SSB presiserer at det er knyttet noe usikkerhet til endringene fra februar 2012 til mars 2012.

Opphav[rediger | rediger kilde]

I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem opprettes pengene ved låneopptak fra banker og andre kredittskapende institusjoner. Sentralbanken spiller en mindre rolle.

Ved utlån oppretter banken et innskudd på låntakers konto i bytte mot et verdipapir (gjeldsbrev). Bankinnskudd eksisterer kun som bokføring og opphører når lånet tilbakebetales, men telles med i og utgjør det aller meste av pengemengden. Bankinnskudd er lån til banken som enkelt kan overføres mellom kontoer og er derfor penger, mer spesifikt «kontopenger».

Faller bankens innlån lavere enn utlån blir banken betalingsudyktig og går konkurs. Bankene er derfor lovpålagt å ha et overskudd av innlån på minst 8 prosent kalt «reserver» (men dette kravet beregnes individuelt for hver kategori et utlån faller inn under hvor jo tryggere et utlån regnes for å være jo lavere er reservekravet, helt ned til lån til staten som er uten reservekrav). I det en kunde oppretter et gjeldsbrev og banken i retur oppretter kontopenger øker (i tillegg til pengemengden) bankens innlån og utlån like mye, mens reserven som en prosentandel synker. Reserven synker også når kontopenger overføres til en annen bank eller veksles til kontanter, men i løpet av en dag kompanseres dette i stor grad for ved at kunder også overfører til banken og veksler fra kontanter til kontopenger.

For å oppnå reservekravet kan bankene gjennom dagen låne rentefritt fra sentralbanken, men daglån som ikke tilbakebetales før sentralbanken stenger for dagen blir et døgnlån (D-lån) som påløper rente over natten. Før sentralbanken stenger for dagen vil banker med døgnlån prøve å heller låne fra banker med større reserve enn påkrevd da den konkurranseutsatte pengemarkedsrenten normalt er lavere enn sentralbankens døgnlånsrente. Foruten lån fra utlandet så er reservene i banksystemet (bankene under ett) kun mulig gjennom lån fra sentralbanken, men opprettes hovedsakelig som lån med fastsatt løpetid (F-lån) hvor renten bestemmes ved lukket auksjon og er derfor lavere enn døgnlånsrenten.

Pengene sentralbanken oppretter kalles basispengemengden og består hovedsakelig av kontopenger hos sentralbanken. Prosessen er lik som hos bankene, et innskudd (kontopenger) opprettes på låntakerbankens konto i bytte mot verdipapirer (gjeldsbrev). Bankenes konto i sentralbanken brukes også til overføringer mellom bankene, og det er herfra kontanter kommer i sirkulasjon ved at en bank trekker fra konto for å møte etterspørselen fra egne kontohavere. En banks kontantbeholdning regnes som en del av bankens reserver og telles med i basispengemengden, men ikke «pengemengden» slik den er definert. Kontanter hos sentralbanken regnes ikke som penger i det hele tatt, kun trykksaker. Kontanter blir «basispenger» når de mottas av en bank, og videre en del av pengemengden når de forlater banksystemet helt. Fysisk trykking av kontanter har i seg selv ingen påvirkning på pengemengden i moderne tid (med unntak av pengeforfalskning).

Basispengemengden (i pengestatistikken kalt M0) setter en øvre grense for den totale pengemengden (M2) fordi reservekravet begrenser banksystemet til å opprette maksimalt omtrent ti ganger så mye kontopenger som det finnes «basispenger». Ved å øke eller minke basispengemengden kan sentralbanken regulere pengemengden. Det kan også Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) som setter reservekravet (offisielt kalt «kapitaldekningskravet») for de 55 medlemlandenes banker, deriblant Norges.

I Norge låner sentralbanken til enhver tid ut like mye som bankene samlet sett trenger for å oppfylle kapitaldekningskravet, så basispengemengden brukes ikke aktivt til å regulere pengemengden. Dette til forskjell fra sentralbanken i USA som låner ut mer når de vil presse pengemarkedsrenten ned. Istedet bruker Norges Bank styringsrenten som en konkurrent til pengemarkedsrenten. Norges Banks styringsrente fungerer som et gulv (minimumsrente) for pengemarkedsrenten fordi en bank med for liten reserve må lokke bankene som har større reserve enn påkrevd med en bedre rente enn Norges Bank tilbyr, ellers vil disse bankene heller beholde overskuddsreserven på egen konto i sentralbanken. Tilsvarende er døgnlånsrenten et tak som følger styringsrenten pluss en prosent. Pengemarkedsrenten i Norge varierer innenfor disse to. De fleste sentralbanker gir ikke rente på bankenes innskudd.

Inflasjon og deflasjon[rediger | rediger kilde]

Penger opprettes hver gang noen tar opp et lån fra en bank eller annen kredittskapende institusjon og opphører når lånet tilbakebetales. Dette skjer mange ganger daglig slik at de til en viss grad utjevner hverandre, men aldri helt perfekt. Overgår summen av nye lån nedbetaling av gamle øker pengemengden. Dersom pengemengden øker raskere enn mengden varer og tjenester tilgjengelig faller verdien av pengene og man får inflasjon. I motsatt tilfelle får man deflasjon.

Siden utlån er grunnlaget for pengene er veksten raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene. I tillegg påvirker staten pengemengden betydelig med statsgjeld, enten ved store opptak eller store nedbetalinger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.ssb.no/m2/ Besøkt 10. juli 2012.

Kilder[rediger | rediger kilde]