Komparative fortrinn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Komparative fortrinn er et begrep innenfor internasjonal økonomi som forklarer hvorfor det kan være fordelaktig for to land å handle, selv om en av disse kan være bedre til å produsere alle varer og tjenester billigere enn det andre landet. Det som betyr noe er ikke den absolutte omkostningen ved produksjonen, men heller forholdet mellom hvor enkelt det er for de to land å produsere forskjellige varer og tjenester. Disse fortrinnene kan komme av ulik arbeidsproduktivitet eller ulik tilgang til produksjonsfaktorer. Fortrinn gjennom arbeidsproduktivitet er forklart av David Ricardo og blir derfor ofte kalt Ricardisk handelsteori. Fortrinn gjennom ulik tilgang til faktorer ble først forklart av Eli Heckscher og Bertil Ohlin. Denne modellen blir derfor ofte kalt Heckscher Ohlin modellen eller HO modellen.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Komparative fortrinn ble først beskrevet av Robert Torrens i 1815 i et essay som omhandlet kornhandelen. Han konkluderte med at det er til Englands fordel å handle forskjellige varer med Polen i retur for korn, selv om det kunne være mulig å produsere dette kornet billigere i England enn Polen. Vanligvis er termen tilskrevet David Ricardo som forklarte teorien i boken The Principles of Political Economy and Taxation, utgitt 1817 i et eksempel som involverte England og Portugal. I Portugal er det mulig å produsere både vin og klær ved å benytte mindre arbeid enn i England. Likevel vil de relative omkostningene med å produsere disse to varene være forskjellig i de to landene. I England er det vanskelig å produsere vin, og bare moderat vanskelig å produsere klær. I Portugal er begge enkle å produsere. Siden det er billigere å produsere klær i Portugal enn i England vil det allikevel være billigere for Portugal å produsere mer vin, og handle dette mot engelske klær. Omvendt vil England profittere på handelen siden Englands omkostninger med å produsere klær ikke er endret, men kan nå få vin nærmere omkostningene ved klesproduksjon.

Når en entitet (for eksempel et firma, et land o.a.) kan produsere mer effektivt enn en annen entitet har entiteten et absolutt fortrinn; hvis vi antar like innsatsfaktorer, vil entiteten med absolutt fortrinn ha større produksjon.

Stanislaw Ulam utfordret en gang Paul Samuelson til å navngi en samfunnsvitenskapelig teori som både er sann og ikke triviell. Mange år senere svarte Samuelson med å vise til David Ricardos teori om komparative fortrinn.

«Det at det er logisk sant trenger man ikke argumentere for en matematiker; at den ikke er triviell er attestert ved de tusenvis av viktige og intelligente mennesker som aldri har fattet doktrinen eller tror på den etter at den er forklart.» (fritt oversatt) —Paul Samuelson

Siden teorien produserer resultat som ikke er åpenbare, kan det være fornuftig å se på følgende:

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Anta at det er to land, land A og land B. Begge har vin- og klesindustri.

I land B tar det en arbeider 3 dager å lage en dress og 5 dager å lage en flaske med vin.

Land A er mer effektiv i begge industrier – en arbeider fra land A kan lage en dress på 1 dag eller en flaske vin i løpet av 1 dag.

Representert i en tabell:

Produksjonsmulighet per dag

Land Klær Vin
Land A 1 1
Land B 3 5

Absolutt omkostning per dag

Land Klær Vin
Land A 0,33 0,2
Land B 1 1


Land A har et absolutt fortrinn i begge industrier – Land A er mer produktivt både når det gjelder å lage både vin (0,2) og klær (0,33). Land A er 5 ganger mer produktiv enn land B i vinlaging, men bare 3 ganger mer produktivt i forhold til å produsere klær. Det betyr at land A har et komparativt fortrinn i det å lage vin. Selvom land B er dårligere til å produsere både klær og vin, vil det allikevel ha et komparativt fortrinn i å produsere klær.

Prisen for varer må reflektere omkostningene ved å lage disse, derfor er det sannsynlig at det i land B, hvor en flaske vin (tar 5 dager å produsere) koster mer enn en dress (tar bare 3 dager). Siden arbeiderne i land A kan enten lage vin eller klær med samme produksjonsomkostning, er det rasjonelt å eksportere vin til land B, og ta den høyere profitten. Vin vil være en bedre eksportartikkel enn klær for land A, så lenge dette er sant, og det vil være rasjonelt å bruke mer ressurser på vinindustrien på bekostning av klesindustrien.

Dette kan illustreres som følger: Anta at landene ikke handler med hverandre. I løpet av en uke (la oss anta 5 arbeidsdager) hvor en 1 dag brukes til vinproduksjon og 4 dager til klesproduksjon. Den totale ukeproduksjonen vil da være (5 arbeidsdager):

Land Klær Vin
A-Land 4 (4*1) 1 (1*1)
B-Land 12 (4*3) 5 (1*5)
Sum: 16 6

Anta så at landene handler med hverandre og utnytter sine respektive, komparative fortrinn. Land B produserer 5 dager med vin og land A produserer 5 dager med klær.

Land Klær Vin
A-Land 5 (5*1) 0 (0*1)
B-Land 0 (0*3) 25(5*5)
Sum: 5 25

Som en ser så vil man få produsert totalt 30 enheter når man spesialiserer seg og bare 22 enheter hvis man gjør alt selv. Et tilsvarende eksempel finnes i den tyske versjonen Komparativer Kostenvorteil.

Anta at land Bs klesindustri nå kollapser på grunn av arbeidskraft- eller kapitalbegrensninger på grunn av veksten i vinindustrien. Dette bryr ikke nødvendigvis finansdepartementet i land B seg noe om – Land A vil være villige til å betale mer for vin enn for klær: helt til prisen stiger over 5:3, vil det ikke være lønnsomt for land A å åpne vinåkrene. Derfor vil arbeidskraften i land B fortsatt lage vin og kjøpe klær og få en fortjeneste. Forutsatt at fortjenestemarginen er stor nok er det fordelaktig for land B å handle vin i bytte for klær med land A. Selv om land B importerer varer som det kan produsere mer effektivt selv. Hvis land As klesprodukter øker mer i pris enn det som for vin, vil det være på tide med å gjenåpne land Bs klesfabrikker.


Forutsetninger[rediger | rediger kilde]

En viktig forutsetning for modellen er at det i begge land er fullt utnyttet arbeidskapasitet, altså ingen arbeidsledighet. Hadde det vært dette ville det landet med absolutt fortrinn i begge kategorier heller bare satt inn den ledige kapasiteten i den sektoren der de ikke har et komparativt fortinn, og produsert varen selv, uten at det gikk på bekostning av den andre sektoren (hvor landet selv har komparative fortinn).

Man antar også at det ikke er noen egne kostnader forbundet med handelen (som transportkostnader, mellomledd etc.).

Av andre faktorer som av og til vil gjelde i den virkelige verden er f.eks. at arbeidere og kapital kan ikke overføres mellom en industri til en annen uten store omkostninger. Klesindustrien i land B og vinindustrien i land A kan derfor utøve politisk press (gjennom industrisammenslutninger og fagforeninger) for å "beskytte" industrien. Regjeringer tilbyr også ofte subsidier eller setter opp tollmurer for å bevare hjemlig industri. Grunner ut over politiske behov kan være nasjonal prestisje, eller ønske om å ikke være avhengig av import (selvforsyning) hvis handelen over landegrenser brytes – for eksempel under krig.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Teorien om komparative fortrinn er imidlertid ikke ukontroversiell. Flere mener Ricardo overser de forskjellene som er i verden i dag, og at teorien bare reproduserer disse. En del avhengighetsteoretikere mener også at kapitalens mobilitet i en globalisert verden veier opp for de komparative fortrinnene.


Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]