Mytteriet på Bounty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se Mytteriet på Bounty (alternative betydninger) for flere betydninger
Samtidig illustrasjon av mytteriet: Skipssjef, løytnant Bligh og atten lojale mannskapsmedlemmer ble satt i en lettbåt på åpent hav. Av Robert Dodd, 1790.

Mytteriet på Bounty var et mytteri ombord på skipet HMAV «Bounty», om lag 30 nautiske mil av øya Tofua i Stillehavet, den 28. april 1789. Mytteriet ble ledet av Fletcher Christian mot skipets kaptein, William Bligh. Etter at mytteristene hadde overtatt skipet lot de kapteinen og de 18 som var lojale mot han drive avgårde i en 23 fots (ca. 7 meter) lettbåt. Bligh og mesteparten av mannskapet overlevde en svært lang seilas fra mytteristedet til den nærmeste hvite koloni; Dili på Timor (en strekning på 3 600 nautiske mil) i den lille båten, og fikk en heltemottagelse i Storbritannia.

Mytteristene seilte avgårde med «Bounty», og endte tilsist på Pitcairnøyene hvor de bosatte seg og brente skipet. Etterkommere etter mytteristene lever fremdeles på øya. Mytteriet på Bounty var spesielt for sin tid, det vanlige var at mytteri mer bar preg av en arbeidskonflikt, som Spithead og Nore-mytteriene. At mytteristene på «Bounty» ved makt tok kommando over fartøyet og tvang skipets kaptein og de som var lojale mot ham i lettbåten var svært uvanlig.

Mytteriet har fått stor oppmerksomhet og i ettertid har det blitt skrevet mange bøker og laget en rekke mer eller mindre historisk korrekte filmer om det.

Bakgrunn for mytteriet[rediger | rediger kilde]

HMAV «Bounty» var et sivilt lasteskip, bygget i 1784 som «Bethia» og kjøpt av Royal Navy i 1787, for å brukes i en ekspedisjon til Stillehavet. Planen var å hente brødfruktplanter som så skulle fraktes til Karibia, hvor de skulle plantes og bli rimelig mat for slaver.

Under løytnant William Blighs kommando seilte HMVA «Bounty» for Tahiti for å hente brødfruktplanter. Dette kunne blitt en innbringende reise; utover det lasten var verdt var det også utlovet en premie fra Royal Society of Arts til den som utførte reisen. Bligh hadde deltatt på James Cooks ekspedisjon til Stillehavet, og ble således valgt fordi han alt hadde erfaring med lange ekspedisjoner til Stillehavet.

Reisen var svært vanskelig. Etter å ha forsøkt i en måned å runde Kapp Horn måtte «Bounty» snu på grunn av stormer, og i stedet ta den lange veien rundt Kapp det gode håp. Etter ti måneder nådde de Tahiti, og forsinkelsen førte til at de måtte vente fem måneder, slik at neste avling av brødfruktplanter var modne nok til å tranporteres. I april 1789 kunne «Bounty» endelig forlate Tahiti.

Skipet var rangert som kutter, og hadde derfor ikke andre offiserer enn Bligh, som hadde løytnants rang. Mannskapet var lite, og det var ingen marinesoldater med til å beskytte mot fiendtligsinnede innfødte eller til å sikre disiplinen om bort. Bligh valgte å dele sitt mannskap i tre skift i stedet for to, slik at de kunne sove lenger uten å bli purret. Han satte sin protesje Fletcher Christian, som var førstestyrmann (Master's Mate) som leder for et av skiftene. Denne hendelsen har også blitt filmatisert flere ganger. Sist gang var i 1984, da Sir Anthony Hopkins spilte Bligh og Mel Gibson spilte Christian. Bligh har ofte blitt fremstilt som en tyrann i filmer og i bøker, men hvorvidt dette er historisk korrekt er tvilsomt. Dog var han kjent for sine voldsomme raseriutbrudd, og nettopp et slikt utbrudd kan ha vært den utløsende faktor til mytteriet. På den annen side hadde Bligh blant annet tatt med en felespiller på ekspedisjonen, for å oppmuntre mannskapet til fysisk aktivitet i form av dans på fritiden.[1]

Mytteriet[rediger | rediger kilde]

Den 28. april 1789, under hjemreisen, ledet Christian et mytteri. Han hadde med seg omkring en tredjedel av mannskapet, som hadde sikret seg skytevåpen under Christians nattevakt. De overrasket Bligh, som ble bundet i sin lugar. Til tross for at mytteristene var i mindretall ser det ikke ut til at de som var lojale mot kapteinen gjorde noen nevneverdig motstand så snart de så at Bligh var bundet, og skipet ble tatt uten blodsutgydelse. Mytteristene satte Bligh og atten mannskapsmedlemmer som var lojale mot ham i en 23 fot (7 m) stor lettbåt, som var så tungt lastet at ripen lå bare noen tommer over vannflaten. De fikk med seg fire sverd, mat og vann for noen dager slik at de kunne nå nærmeste øy, samt en sekstant og et lommeur for navigasjon. De hadde ikke noe kart eller kompass. Fire lojale mannskapsmedlemmer måtte bli igjen på skipet, både fordi de ikke fikk plass i lettbåten og fordi de hadde kunnskaper som var viktige for å kunne føre skipet. Disse fire ble senere sluppet fri på Tahiti.

Bountys seilas, med Blighs ferd i lettbåten avmerket (grønn stiplet linje mellom punkt 16 og 17).

Blighs seilas til Timor[rediger | rediger kilde]

Timor var den nærmeste europeiske utposten, og derfor det tryggeste stedet for Bligh å sette kursen mot. De reiste først innom Tofua for å få forsyninger. De seilte så forbi Fiji, hvor de ikke turde å gå i land fordi de nesten ikke hadde våpen å forsvare seg med. Blighs evner som navigatør var svært gode, blant annet på grunn av opplæringen fra kaptein Cook. Hans første oppgave var å overleve og å få sendt melding til britiske myndigheter om mytteriet, slik at eventuelle andre britiske skip i området kunne følge etter.

I løpet av 47 dager klarte han, gjennom enestående sjømannskap, å nå Timor etter en reise på 3 618 nautiske mil (6 701 km), blant annet seilte de gjennom det vanskelige Torresstredet. De mistet bare en mann, som ble drept av innfødte på Tofua. Ironisk nok skulle flere av de som overlevde den hasardiøse reisen kort tid etter ankomsten til Timor bukke under for sykdom, antagelig malaria, i den sykdomsbefengte havnebyen Batavia i Nederlandsk Østindia mens de ventet på transport til England.

Tegning av lettbåten som løytnant Bligh og de lojale mot han brukte for å nå Timor

Bligh nådde London i mars 1790, og ble mottatt som en helt. I oktober samme år ble han frikjent i en krigsrettssak; slike saker var rutine når en kaptein hadde mistet sitt skip, det være seg på grunn av uvær, feilnavigering, fiendtlige handlinger, mytteri eller lignende. Kort tid etter saken ble A Narrative of the Mutiny on board His Majesty's Ship «Bounty» publisert.

Mytteristenes skjebne[rediger | rediger kilde]

Mytteristene var klar over at de risikerte dødsstraff dersom de ble funnet: for å overleve måtte de forsøke å holde seg skjult for Royal Navy. De seilte først til øya Tubuai og forsøkte å bosette seg der. Etter å ha terrorisert de innfødte i tre måneder ga de opp og seilte for Tahiti, hvor de satte iland 16 av besetningen. Fletcher Christian, 8 andre besetningsmedlemmer, 6 menn fra Tahiti og 11 kvinner satte så seil for å unnslippe den ventede straffen. I følge dagboken til en av besetningsmedlemmene ble de tahitiske innfødte kidnappet, og Christian satte seil uten å varsle dem, hensikten var å få tilgang til kvinnene.

Mytteristene seilte innom Fiji og Cookøyene, men fryktet at de ville bli funnet der og fortsatte flukten. Ved hjelp av sjøkart og beretninger som Bligh hadde med seg i kapteinslugaren sin, fikk mytteristene greie på at en avsidesliggende øy hadde blitt oppdaget mange år før i det sørlige Stillehavet. Øya ble kalt Pitcairn, og de bestemte seg for å forsøke å finne den. De oppdaget Pitcairn etter lang tids søk; øya hadde blitt plassert feil på admiralitetets kart, og lå rundt hundre nautiske mil fra den oppgitte posisjonen. Mytteristene og de innfødte gikk iland på den ubebodde øya, og den 23. januar 1790 ble HMAV «Bounty» brent i det som idag kalles Bounty Bay. Rester etter skipet, som ballaststein og nagler, er fremdeles synlig på stedet, mens roret er utstilt på Suva museum på Fiji.

Den 7. november 1790 seilte HMS «Pandora» under kommando av kaptein Edward Edwards fra Storbritannia for å lete etter «Bounty» og mytteristene. «Pandora» hadde dobbelt besetning, da det var planlagt at den ekstra besetningen skulle bemanne «Bounty» når den var gjenvunnet fra mytteristene. «Pandora» nådde Tahiti den 23. mars 1791. To av mytteristene hadde i mellomtiden blitt drept på Tahiti, Matthew Thompson skjøt Charles Churchill og ble derfor steinet til døde av Churchills innfødte familie. Fire av mennene fra «Bounty» kom ombord på «Pandora» kort etter ankomsten til øya og ytterligere ti ble arrestert i løpet av noen uker. Disse fjorten, en blanding av mytterister og lojale besetningsmedlemmer, ble plassert i et provisorisk fengsel på skipets dekk. Dette har senere blitt kritisert som unødvendig hard behandling, men en skal huske på at Edwards ikke kunne vite hvem av mennene som var mytterister, og ei heller hvorvidt disse ville gjøre opprør.

Den 8. mai 1791 forlot «Pandora» Tahiti og fortsatte jakten på mytteristene vest for Tahiti. Etter tre måneders resultatløs søk gikk seilasen videre vestover og gjennom Torresstredet, der skipet grunnstøtte og sank den 30. august 1791. 31 av besetningen og 4 av besetningsmedlemmene fra «Bounty» omkom, da «buret» de satt fanget i på dekk ikke ble åpnet før i siste øyeblikk. De gjenværende 89 besetningsmedlemmer og 10 fra «Bounty» seilte så videre i 4 små lettbåter og nådde Timor 16. september 1791.

Etter å ha nådd England ble de 10 besetningsmedlemmene fra «Bounty» stilt for krigsrett. Under rettssaken ble det lagt stor vekt på hvem av mannskapet som var sett med våpen under mytteriet, da å ha våpen uten å bruke de for å forsøke å stoppe et mytteri ble likestilt med å delta i mytteriet. I dommen som ble avsagt den 18. september 1792 ble fire av mannskapet som Bligh hadde utpekt som uskyldige frikjent.

Mytteriets årsak[rediger | rediger kilde]

Årsakene til mytteriet har aldri blitt helt avklart. Noen mener at Bligh var en tyrann som drev mannskapet for hardt, slik at de til slutt ikke hadde noe annet valg enn mytteri. Andre mener at mannskapet, som var uvant med lange reiser og hadde blitt eksponert for frihet og seksuelle utskeielser under den lange ventetiden på Tahiti, ikke klarte å vende tilbake til den harde disiplinen som var nødvendig ombord på et seilskip.

Loggen viser at Bligh var restriktiv med avstraffelser. Han gav muntlig refs når de fleste andre kapteiner ville tydd til pisking, og pisket når andre ville ha hengt misdederen. Han hadde en god utdannelse og var interessert i vitenskap, og var overbevist om at en god diett og hygiene var avgjørende for mannskapets ve og vel. De fikk derfor god mat, og skipet var alltid skinnende rent. Bligh var også opptatt av at mannskapet skulle trimme for å holde seg i god form. Han var også opptatt av de innfødtes velferd, og forsøkte uten hell å gjøre noe med den epidemiske spredningen av kjønnssykdommer på Tahiti. Han store svakhet i forhold til mannskapet var nok hans skarpe tunge. Når han hadde tatt en avgjørelse fornærmet han andre, og hadde lett for å fremstille andre som idioter. Selv om mannskapet nok hadde det bedre enn på de fleste skip i Royal Navy kunne dette føre til sterk misnøye. Dette trekket ved ham var mest fremtredende i venteperioder; når han måtte bruke alle sine evner til å føre skipet, og ikke minst da han førte lettbåten, var dette et langt mindre problem.

I populærlitteratur blir Bligh ofte blandet sammen med Edward Edwards, kapteinen på HMS «Pandora» som ble sendt for å finne mytteristene. Edwards var virkelig den ondskapsfulle mannen som Bligh har blitt beskyldt for å være. Han tok fjorten mytterister, som ble holdt under forferdelige forhold. Da Pandora gikk på grunn på Great Barrier Reef omkom fire av fangene og 31 av mannskapet. Hadde det ikke vært for at en ukjent sjømann åpnet burene fangene satt i, uten å ha fått ordre om det fra kapteinen, ville alle de fjorten ha omkommet. Av de ti som overlevde ble fire frikjent fordi Bligh vitnet om at de hadde vært lojale, men at de hadde måttet bli igjen på skipet. To ble dømt for å ha vært passive, men begge fikk kongelig benåding. En ble dømt, men ble allikevel sluppet fri av tekniske årsaker. De siste tre ble dømt og hengt.

Hva brødfrukten angår, som var årsaken til hele ekspedisjonen, ble det senere gjennomført enda en ekspedisjon for å hente brødfrukt til de karibiske øyer. Denne ekspedisjonen klarte å hente nok brødfruktskudd til karibien, men slavene nektet å spise denne for dem ukjente maten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bengt Danielsson: Mytteriet på Bounty slik det virkelig var, original tittel: Med Bounty til Söderhavet, Gyldendal 1962

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]