Norges geologiske undersøkelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 63°27′18″N 10°26′42″Ø

Norges geologiske undersøkelse
NGU
Norges geologiske undersøkelse
NGUs hovedkontor på Lade i Trondheim
Type Forvaltningsorgan
Virkeområde Norge
Etablert 6. februar 1858[1]
Adm.dir. Morten Smelror[2]
Hovedkontor Trondheim
Eier Nærings- og fiskeridepartementet
Fokus Geologi
Motto Geologi for samfunnet
Ansatte 208 (2013)[3]
Nettside www.ngu.no

Norges geologiske undersøkelse (NGU) er en norsk statlig etat med ansvar for geologisk kartlegging og forskning.

Etaten er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet og har hovedkontor i Trondheim med avdelingskontor i Tromsø. NGUs Nasjonale borekjernelager ligger på Løkken i Meldal kommune og har et nasjonalt arkiv for geologisk prøvemateriale, med hovedvekt på borkjerner. NGU har som hovedoppgaver å samle, bearbeide og formidle kunnskap om de fysiske, kjemiske og mineralogiske egenskapene til landets berggrunn, løsmasser og grunnvann.

Samfunnsoppdrag[rediger | rediger kilde]

NGU er rådgivende instans i mange sammenhenger, også i media. Her under en fransk dokumentarfilminnspilling på Svalbard i 2011.

NGUs målsetning er aktivt å sørge for at geofaglig kunnskap blir benyttet til effektiv og bærekraftig forvaltning av landets naturressurser og miljø. Som forskingsbasert forvaltningsorgan er NGU også de andre departementenes faginstans i geofaglige spørsmål.

Under visjonen "Geologi for samfunnet" har NGU mål om å styrke kartlegging og tilrettelegging av kvalitetssikret geologisk informasjon i nasjonale databaser. Virksomheten er for perioden 2012 - 2015 fokusert rundt disse hovedmålene[4]:

  • Verdiskaping gjennom kunnskapsproduksjon
    • Langsiktig verdiskaping fra geologiske ressurser
    • Økt bruk av geofaglig kunnskap i arealplanlegging og utbygging
    • Bedre kunnskap om landets oppbygging og geologiske prosesser
    • God forvaltning og brukertilpasning av geologisk kunnskap
  • Nå ut med kunnskap
    • God kommunikasjon og formidling av geologisk kunnskap
  • Medarbeidere & organisasjon
    • Bedre måloppnåelse gjennom godt samarbeid

Historie[rediger | rediger kilde]

Theodor Kjerulf, undersøkelsens første bestyrer
Geologisk Oversigtskart over det sydlige Norge, NGU 1878

Grunnleggelse og tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Norges geologiske undersøkelse ble opprettet ved kongelig resolusjon den 6. februar 1858 på bakgrunn av den 31 år gamle bergkandidat Theodor Kjerulfs henvendelse til Departementet for det indre, hvor han mente staten burde bevilge "[...] de fornødne Midler til Iværksættelse af en geologisk Undersøgelse eller Opmåling af Norge". Stortinget hadde vedtatt dette den 24. september 1857. NGU er dermed en av de eldste institusjoner av sitt slag i verden[5]. Sveriges geologiske undersøkelse ble opprettet nøyaktig en måned etter, 6. mars 1858.

Fra starten lå to overordnede mål til grunn for undersøkelsene og utgjorde en form for samfunnskontrakt: Gjennom kartleggingen av Norges berggrunn skulle bergkandidater og geologer på den ene siden bidra til ny kunnskap om geologiske forekomster, deres omfang og mulige nytteverdi og slik skape et godt beslutningsgrunnlag for dem som vurderte å utnytte naturressursene. Et økonomisk moderniseringsmotiv lå med andre ord til grunn for institusjonen. Utforskningen skulle på den andre siden styrke det vitenskapelige miljøet i landet og bidra til nye og mer systematiske oversikter over landets geologiske formasjoner og forekomster. Slik ble institusjonen også plassert i en kulturell sammenheng. Litteraturhistorikeren Gerhard Gran fastslo ved unionsoppløsningen i 1905 at landet var ukjent, "[...]men efterhånden har våre geologer, vore digtere og malere erobret bygd for bygd, slig at vi nå med rette kan sige at vi eier vårt land". NGU kan i så måte sies å ha deltatt i så vel industri- og kunnskapsutvikling som nasjonsbygging.

Det doble formålet som lå bak opprettelsen av NGU, var også grunnen til at staten bevilget penger til en særskilt institusjon for geologiske undersøkelser. Geologene fikk utvidet sitt virksomhetsområde og mer penger å forske for, mot at de konsentrerte noe av innsatsen om kartlegging som var eller kunne bli nyttig for nærings- og industriutviklingen. Fra 1858 og fram til i dag har dette samfunnsoppdraget blitt artikulert, forvaltet og fortolket på mange ulike måter.

Den første fasen[rediger | rediger kilde]

I den første fasen, fra 1858 til cirka 1890 var samfunnskontrakten sterk av flere årsaker. Theodor Kjerulf, som var født inn i en solid embetsmannsfamilie og dermed tilhørte den sosiale og politiske eliten i samfunnet, hadde sterke bånd til embetsstatens politikere og byråkrater. Som bestyrer for Den geologiske Undersøgelse som institusjon i dagligtale helst ble kalt, nøt han stor tillit hos myndighetene. Sammen med undersøkelsens første assistent, Tellef Dahll, og etter hvert den lille skaren av assistenter som brukte somrene til å kartlegge for NGU, oppfylte Kjerulf dessuten de to målene som institusjonen var satt til å fylle. Etter om lag tjue års arbeid var tre store kartverk ferdige. Det sødenfjeldske i målestokk 1:400 000, Trondheim stift i 1:800 000 og Det nordlige Norge i 1:1 000 000. Kartene med beskrivelser ga ny og verdigull kunnskap om fjellandet Norge og bekreftet at det var mulig å forene de vitenskapelige, økonomiske og kulturelle ambisjonene. Kartene var nyttige fordi de ga innsikt i hvor de mest fruktbare jordbruksarealene i Sør-Norge var. Forekomsten av kobbermalm, jernmalm, gull, kull og nikkel, som ble påvist og undersøkt av Dahll, var viktige for alle som kunne tenkes å utnytte dem. Takket være alle håndstykkene som kartleggerne samlet inn, hadde samlingene ved universitetets mineralkabinett også økt, og ”[…]naaet en høiere Grad af Fuldstændighed”.[6]

Det kom ikke bare universitetet til nytte. De nye realskolene, lærerseminarer og landbruksskoler ble også forsynt med studier fra NGU. De sjeldneste og vakreste håndstykkene var dessuten et viktig og nyttig byttemiddel overfor kolleger og mineralhandlere i utlandet. Departementet og politikerne var også fornøyde med NGU og den måten Kjerulf og Dahll kombinerte de vitenskapelige ambisjoner med viljen til å lete etter nyttige forekomster. Bevilgningene varierte riktignok noe, men størrelsen på bevilgningene valgte sjeldent debatt i Stortinget, og det er et tydelig uttrykk for at tilliten mellom vitenskapsfolk i NGU og staten var sterk. Fra 1890-årene endret derimot dette seg. Venstrestatens politikere, som på langt nær stilte seg like lojalt bak embetsstatens institusjoner og de akademiske autoritetene som forgjengerne hadde gjort, men tvert imot hadde en klar front mot det vitenskapelige miljøet, stilte nye krav til NGU.

Hans Henrik Reusch, bestyrer mellom 1888 og 1921
Utstillingsplakaten, jubileumsutstillingen

De krevde at den kartleggingen som ble utført skulle fremme spesifikk næringsutvikling og utbygging av infrastruktur. Sentrale aktører i bergverksnæringen støttet politikernes krav og anklaget NGU for at geologene konsentrerte seg for mye om det som var faglig mest interessant i stedet for å bruke kreftene på det næringslivet ønsket svar på. Politisk sett var altså NGU mer presset enn før. Det rammet særlig Hans H. Reusch som overtok som bestyrer da Theodor Kjerulf døde i 1888. Den nye bestyreren hadde langt fra like sterke allierte i byråkratiet og blant politikerne som forgjengeren og dette bidro antakelig også til å svekke samfunnskontrakten.

Reusch måtte altså argumentere tydeligere for NGUs funksjon og nytteverdig og stadig overbevise politikerne om at NGU trengtes. Han måtte dessuten slite hardt for å få politikerne til å bevilge nok penger til geologisk kartlegging. Men helt i stampe stod det ikke og i løpet av de drøye 30 årene Hans Reusch ledet NGU satte han sitt merke på institusjonen. Da han gikk av i 1921 var staben på ti personer, og den var delt i to jevnstilte avdelinger: kartavdelingen og den praktiske avdelingen, hver med tre statsgeologer. I tillegg kom, foruten bestyreren, én assistentgeolog, én kontordame som samtidig var karttegner og ett bud. De nye stukkungene gjorde det enklere å rekke over mange av de oppgavene NGU hadde, men sammenlignet med den finske og svenske geologiske undersøkelsen var den norske kartleggingsinstitusjonen fremdeles liten. Den finske geologiske undersøkelsen hadde 20 medarbeidere i 1921, den svenske om lag 60 fast ansatte og 20 feltassistenter, eller ”extrageologer”. Reusch hadde også kjempet seg til et større budsjett, selv om det tok lang tid å få gjennomslag for det. Det ga større armslag og muligheter til å utgi flere avhandlinger og kartlegge flere nyttige forekomster. Nesten alle NGUs publikasjoner ble fra 1891 trykket i undersøkelsens egen skriftserie ”NGUs skrifter”, og den hadde i 1921 kommet ut med 86 nummer.

NGU var i denne perioden representert på Jubileumsutstillingen i 1914 med flere av sine kartverk. Bergverksindustrien hadde sin egen avdeling under hundreårsfeiringen av 1814 og Norges Grunnlov, og NGU presenterte både oversiktskart, detaljkart og steinprøver. På kartene var forskjellige formasjoner og bergarter inntegnet med bestemte farger, hvor lys rød gjerne representerte grunnfjell, grønt representerte tidsepoken silur og blått representerte kalkstein[7]. NGU ble tildelt diplom "[...] med takk for verdifuld deltagelse i utstillingen", som i dag henger i biblioteket ved NGUs hovedkontor.

Institusjonell konkurranse[rediger | rediger kilde]

NGU levde altså delvis opp til sine vitenskapelige og praktiske oppgaver. Men samfunnskontrakten var fremdeles svak, og politikerne kritiserte med jevne mellomrom NGU for at kartleggingen gav for få direkte praktiske og nyttige resultater. En ny institusjon, Statens råstofflaboratorium utfordret etter hvert NGU på dette feltet. Det ble etablert under Statens råstoffkomité i 1917, under ledelse av Victor Goldschmidt og Carl Bugge. Fra 1934 gjorde Geofysisk Malmleting det samme. De tre institusjonene levde lenge side om side og uten særlig innblanding fra myndighetenes side. NGUs budsjetter ble riktignok ikke økt, men den faglige virksomheten ble utvidet til også å omfatte geologiske undersøkelser knyttet til utbyggingen av vannkraft, veier og vannforsyning. Etter andre verdenskrig kom institusjonen imidlertid under press. Det geovitenskapelige miljøet ved universitetene og personer knyttet til det Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) etterlyste en institusjonell reorganisering av landets geologiske utforskning og de kritiserte NGU for at arbeidsfeltet i for sterk grad var blitt innsnevret til geologisk kartlegging. NGU fylte etter deres mening ikke lenger rollen som den sentrale geologiske institusjonen i Norge og var kun i navnet en nasjonal geologisk undersøkelse.

Petersborgkomplekset, hvor NGU hadde kontorer 1889-1942

Myndighetene presset også på og i Arbeiderpartiets visjoner om storstilt industrireisning og modernisering av Norge, spilte bergverksindustrien og smelteverksindustrien nøkkelroller. En økning av utvinning og bearbeiding av norsk malm ble et viktig statsanliggende og førte til at Stortinget bevilget betydelige ekstraordinære midler øremerket malmleting, hvorav en del fant veien til NGU. Spørsmålet om NGUs rolle i den geologiske utforskningen av Norge, og innenfor malmletingen spesielt, utløste en opphetet strid hvor NGU kom under press fra flere kanter. Under konflikten ble samfunnskontrakten mellom NGU og staten ble satt på prøve. Striden fikk sin endelige avklaring først med Stortingets vedtak om å flytte NGU til Trondheim, og ved at NGU, Geofysisk malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble slått sammen til en institusjon[8]. Ambisjonen om å styrke malmletingen var den viktigste begrunnelsen for å flytte NGU, men beslutningen ble fattet til tross for massiv motstand fra NGU og det geologiske fagmiljøet i Norge.

Høsten 1961 ble en milepæl nådd da NGU flyttet inn i et stort nybygg på ØstmarknesetLade i Trondheim. I de drøye hundre årene før dette hadde institusjonen hatt tilhold i skiftende og ofte lite egnede lokaler, blant annet i Petersborgkomplekset, også kjent som Victoria terrasse. Fra 1. januar 1962 ble NGU, Geofysisk malmleting og Statens Råstofflaboratorium slått sammen til én institusjon under navnet Norges geologiske undersøkelse. Sammenslåingen markerte en ny epoke i NGUs historie. Etter over hundre års virksomhet ble det gamle NGU omdannet til en geologisk avdeling ved et nytt NGU. Geofysisk Malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble reorganisert til henholdsvis geofysisk og kjemisk avdeling. Ut av dette kom et tre ganger så stort NGU, og med et langt bredere virkefelt enn tidligere. Den nye institusjonen ble samtidig en institusjon preget av større motsetninger. Samlokalisering førte ikke til samorganisering. De tre avdelingene forvaltet til dels ulike kunnskapstradisjoner, de var preget av forskjellige kulturer og de var ledet av sterke personligheter. De hadde dessuten tilhold i ulike bygg, og alle disse faktorene bidro til å opprettholde de gamle institusjonsgrensene.

Oljealderen[rediger | rediger kilde]

1960-årene innledet en ny epoke i norsk historie – Norge som oljenasjon. Gjennom geofysiske flymålinger bidro NGU med ny kunnskap om den norske kontinentalsokkelens geologi. Geologisk kartlegging av kontinentalsokkelen ble likevel ikke et hovedanliggende for NGU. Langt på vei skyldtes de en bevisst politikk fra myndighetenes side, som gjennom hele 1960-tallet var negative til å finansiere norsk utforskning av kontinentalsokkelen. Samtidig evnet NGU i liten grad å gjøre institusjonen til en selvskreven aktør innenfor det nye fagfelt, særlig etter at oljeutvinningen startet på begynnelsen av 1970-tallet. Fra ca. 1990 fikk imidlertid NGU en sterkere posisjon innenfor sokkelgeologien.

I løpet av 1970- og 80-årene ble formålet med den geologiske kartleggingen utvidet. Mens ressursundersøkelser hadde vært en bærebjelke siden opprettingen, kom ressurs- og miljøforvaltning inn som ett nytt bærende element. Kvartærgeologisk, geokjemisk, maringeologisk og hydrogeologisk kartlegging ble vel så viktig som den tradisjonelle berggrunnskartleggingen og kartleggingen ble i økende grad organisert i regionale program der alle typer kartlegging inngikk. Etter 1976-reformen av fylkeskommunen fikk NGU en ny og viktig bruker av geologisk informasjon, som førte til en styrking av NGUs kontakt med samfunnet.

Gjennom målingene av det radioaktive nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 nådde NGUs geologiske kompetanse ut til allmennheten på en måte som aldri tidligere hadde skjedd. De første meldingene om ulykken fra Statens institutt for strålevern var at det på norsk territorium ikke var nevneverdige økninger i radioaktivt avfall. NGU igangsatte egne undersøkelser etter å ha fått et kart fra Sveriges geologiske undersøkelse over nedfallet. Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk. Mandag 6. mai 1968 var informasjonssjef Jan Høsts første dag på jobb for NGU, og han innkalte til pressekonferanse hvor NGUs måleresultat ble presentert. Resultatene var urovekkende fra starten, og pressekorpset ble også tatt med ut i to målebiler hvor resultatene ble kringkastet direkte på luften. NGUs åpenhet omring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst fikk ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet dem ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Gudmund Hernes konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse[9]. Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne, og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker[10].

Utviklingen av datateknologien fra midten av 1960-tallet, da NGU først begynte å ta den i bruk, til 1990-årene ga helt nye muligheter for formidling av geologisk informasjon til brukerne og samfunnet. Stadig kraftigere maskinvare muliggjorde digital framstilling av geologiske kart, og en kobling mellom kart og databaser. Utviklingen av internett gjorde det mulig for NGU å gi brukerne direkte tilgang til NGUs databaser. Den digitale revolusjonen førte til en grunnleggende endring av NGUs kartframstilling, og formidling av geologisk informasjon. Endringene var gjennomgripende for hele institusjonen, og førte til en reformulering av samfunnskontrakten mellom staten av NGU.

NGUs visjon og motto ”Geologi for samfunnet” ble valgt for å vise at NGU forstår samfunnets behov for geologisk informasjon. Denne gjøres tilgjengelig gjennom dialog med brukere av NGUs kunnskapdatabaser, forskningsresultater og andre tjenester.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Direktører[rediger | rediger kilde]

Bestyrer Tidsperiode
Theodor Kjerulf 6. februar 18581888
Hans Henrik Reusch 18881921
Tittelen bestyrer ble erstattet av Administrerende direktør i 1915.
Carl Bugge 1921 – 1951
Sven Føyn 1951 – 1958
Harald Bjørlykke 1958 – 1963
Karl Ingvaldsen 1963 – 1973
Knut Heier 1974 – 1994
Stillingen ble i 1978 omgjort fra åremålsstilling til fast stilling.
Arne Bjørlykke 19941. august 2006
Morten Smelror 1. august 2006 -

Organisasjonens inndeling[rediger | rediger kilde]

NGU er inndelt i seks avdelinger som igjen er inndelt i ulike interesseområder.

  • Kommunikasjon & samfunn
    • Kommunikasjon
  • Georessurser
    • Mineralressurser
    • Byggeråstoffer
    • Anvendt geofysikk
    • Geokjemi
  • Geomiljø
    • Maringeologi
    • Grunnvann og urbangeologi
    • NGU-lab
  • Geokartlegging
    • Berggrunnsgeologi
    • Kvartærgeologi
    • Geodynamikk
    • Skred
    • Sokkelgeofysikk
    • Nettverk og samarbeid
  • Geomatikk & IT
    • Geomatikk
    • Informasjonsteknologi
  • HR & ressursstyring
    • HR
    • Ressursstyring

Lokaler[rediger | rediger kilde]

NGUs fartøy «Seisma» i Nyhavna, Trondheim.

NGU holder til på Østmarkneset på Lade i Trondheim. De deler i dag lokaler med Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

Nasjonalt Borkjerne og Prøvesenter[rediger | rediger kilde]

NGUs Nasjonale Borekjernelager ligger på Løkken i Meldal kommune og har et nasjonalt arkiv for geologisk prøvemateriale med hovedvekt på borkjerner som ble etablert i 1991. Mineralloven fra 2010 pålegger NGU å ta vare på borekjerner fra mineralleting, og som følge av kapasitetsmangel ble lageret utvidet med et nybygg 19. juni 2012. Administrerende direktør ved NGU, Morten Smelror, stod for den offisielle åpningen av den nye delen, som teoretisk sett kan huse ytterligere 557.600 borkjernemeter.

Framsenteret i Tromsø, hvor NGU har kontorer.

Tromsø[rediger | rediger kilde]

To og et halvt år etter innledende drøftelser, ble NGUs kontor i Tromsø etablert den 1. juli 1974.[11] NGU disponerte da to kontorrom i universitetets nye gjennomgangsbygg og geolog Eigill Fareth var den første ansatte som tok NGUs nye kontorer i bruk. Samarbeidet kom i stand etter ønske om å utvide og styrke samarbeidet mellom NGU og geologigruppene ved Universitetet i Tromsø og Tromsø Museum. I bytte mot undervisning ved UiT fikk NGU disponere lokalene gratis. Nå holder NGUs Tromsøkontor til i Framsenteret, og er ofte i bruk i forbindelse med feltarbeid i regionen.

Seisma[rediger | rediger kilde]

Det ble i 1985 bevilget penger til et eget forskningsfartøy for NGU. I juni 1986 ble det 55 fot store forskningsfartøyet FF SEISMA døpt av direktør Knut Heiers kone Ragnhild. Båten representerte en milepæl for den maringeologiske forskningen ved NGU, og båten brukes i dag aktivt i feltarbeid.

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Statsikon for departement i Norge

NGUs departementstilknytning[rediger | rediger kilde]

Departementstilknytning Tidsperiode
Indredepartementet, Indrekontoret 6. februar 18581867
Indredepartementet, 2. indrekontor 18681885
Departementet for offentlige arbeider, Jernbanekontoret 18851897
Kirkedepartementet, 1. skolekontor 18981921
Handels- og industridepartementet, Industrikontoret 19221941
Handels- og industridepartementet, Bergverkskontoret 19421947
Næringsdepartementet 19891992
Nærings- og energidepartementet 19931997
Nærings- og handelsdepartementet 19982013
Nærings- og fiskeridepartementet 2014


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Endringshistorie for NGU
  2. ^ NGUs adm. direktør
  3. ^ Antall ansatte i følge Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes forvaltningsdatabase
  4. ^ NGU - Strategisk plan 2012-2015. [1] 2012-05-19.
  5. ^ Knut Heier (Desember 1983): «Heier har ordet» (Norsk)NGU Nytt, utgave 2 (19. årg), s. 3.
  6. ^ Stortingsforhandlinger 1868, første del S.NO 6:40
  7. ^ Hans Henrik Reusch, H. Holmsen og Alexander Christiansen. (1914). «Norges geologiske undersøkelse». I: Norges jubilæumsutstilling 1914 - Bergverksavdelingen (red. Hans Henrik Reusch), s. 190. [s.n.], Kristiania (norsk).
  8. ^ Endringshistorie for NGU: Består via innlemming
  9. ^ Hernes (11. mai 1986). [http://www.regjeringen.no/upload/kilde/odn/tmp/2002/0034/ddd/pdfv/154623-nou1986-24.pdf NOU 1986:24 Tiltak mot kjernekraftulykker. Delutredning 1: Erfaringene etter kjernekraftulykken i Tsjernobyl. Regjeringen] (Norsk). Regjeringen. Arkivert fra originalen 23. juli 2012. Besøkt 23. juli 2012, 2012. Besøkt 07-23, 2012. Besøkt 23-07 2012.
  10. ^ Etatsgjennomgang av NGU, evalueringsrapport desember 2003:13
  11. ^ Eigill Fareth (Desember 1974): «NGU har fått Tromsø-kontor» (Norsk)NGU Nytt, utgave 3 (10. årg), s. 26.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Børresen, Anne Kristine og Wale, Astrid: Kartleggerne. Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Tapir Akademisk Forlag og Norges geologiske undersøkelse, Trondheim, 2008.
  • Slagstad, Trond og Rolv Dahl (red.): Gråsteinen nr. 12/2008: Geologi for samfunnet i 150 år - arven etter Kjerulf. Norges geologiske undersøkelse, Trondheim, 2008.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Norges geologiske undersøkelse – bilder, video eller lyd

Sveriges geologiske undersøkelse

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]