Helgøya (Ringsaker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°44′20″N 10°58′47″Ø

Helgøya ligger midt i Mjøsa.
Lillehammer
Hamar
Ringsaker
Gjøvik
Helgøya

Helgøya i Mjøsa ligger i Ringsaker kommune i Hedmark fylke. Med sitt areal på 18,34 km² er den Norges største innlandsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Viktigste næringsvei er jordbruk med korn- og potetdyrking.

Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er størst. Beregningene er basert på oppdaterte kartdata som viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Bergevika er en idyllisk naturhavn på Hamarsiden av øya. Ettersom mye av stranda langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene der det er velegnet å legge til for småbåter.

I 1915 ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei brygge i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste kr. 27 000. På grunn av vanskeligheter under første verdenskrig ble arbeidet utsatt til 1920. Da brygga stod ferdig i 1923 hadde den kostet kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. 1940. Lastebåtene gikk også inn her. Det var liv og røre med lossing av kull til kalkovnene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.

Forbindelsen med fastlandet om vinteren var på en isveg fra Sundet på Nessiden til Nes. Resten av året ble småbåter gjerne benyttet for kontakt til land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i 1920 og åtte år senere var en fergerute opprettholdt med en trebåt med plass til to biler eller en lastebil uten last. «Helgøya ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti passasjerer eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til 1957 gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. I 1957 ble brubyggingen mellom Helgøya og Nes avsluttet med åpningen av Nessundet bru den 23. november 1957. Fra Nessiden hadde en fylling blitt tippet ut i vannet fram til midten av sundet der brua ble reist i løpet av fem år.

M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gardbruker på Storøya i Tyrifjorden. Fergen var i opplag etter 1980 og ble senere sendt til Minnesund der den ble overtatt av Mjøssamlingene. Siden 1985 har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er Skibladner og slepebåten «Start» fra 1920.

Sport[rediger | rediger kilde]

Fotballaget Helgøya FK holder til på Eksberget.

Annet[rediger | rediger kilde]

Institusjonen Toftes gave befinner seg på Helgøya.

Historie[rediger | rediger kilde]

De eldste tider[rediger | rediger kilde]

Helgøya har hatt bosetning fra ca. 2000 f.Kr. Det finnes flere fornminner på øya som med sin beliggenhet har hatt en strategisk betydning for lokale makthaverne helt fram til middelalderen.

Et av de viktigste fornminnene er gravhaugen på Hovinsholmen som er 35 meter i diameter og 6 meter høy. Etter tradisjonen ble Gudbrands herses sønn Guttorm hauglagt der etter hans død i strid mot Halvdan Svarte i 800-tallet. Haugen er utgravd flere ganger uten at det er gjort funn av betydning utover noen beinrester. Like ved gravhaugen lå et vollformet anlegg av jord. Vollanlegget var på ca. 10 x 12 m. Hovinsholmen er et populært mål for båtfolket.

Nordvest på øya ved Hornsodden kan man se flere gravrøyser fra jernalderen. Et meget stort antall fornminner tyder på bosetning av folk med høy byrd i tiden fram til slutten av vikingtiden.

Som regel viste undersøkelsene av stedsnavnenes opprinnelige betydninger hvordan bosetningen på øya hadde etablert seg og senere ekspandert utover det aktuelle landområdet, mot Nessiden indikerte stedsnavnene som Sund, Stav og Eik de eldste eiendommer som først var ryddet på Helgøya. Også der finnes mange gravfelt som åpenbart beviser eksistensen av et felles bosted etter ca. 2000 f.Kr på Nessiden mot sundet som var en viktig ferdselsvei over mot Nes i Ringsaker. Folkeveksten førte til at bosetningen ble spredt sørover og oppdelt i egne bosetningsenheter for de enkelte familiene i eldre jernalder frem til ca. 400 e.Kr. I perioden frem mot 1000 e.Kr hadde antallet bosetningsenheter bare stiget med tre ytterligere eiendommer. Ved inngangen til middelalderen var 14 faste bosetningsenheter etablert på Helgøya. Befolkningsveksten steg brått på Opplandene og øya var ikke noe unntak med utskillelse av nye bruk ved deling av gamle eiendommer eller nyrydding. Alle garder som sluttet på -rud ble ryddet i perioden 1050 til 1300. I år 1300 stod 29 sikre, 10 sannsynlige og 4 mulige gårdsbruk på Helgøya på tilsammen 43 bosteder. Svartedauden i løpet av vinteren 1349-1350 ble en katastrofe for befolkningen på øya, her som andre steder; to av tre bruk ble nedlagt og av de 29 sikre eiendommene var bare 14 tilbake.

Hovinsholmen som var ryddet i eldre jernalderen er den best kjente av Helgøyas gårder fra fortiden som har tilhørt riksråd Peder Griis i 1490-årene. Også der var det eneste kirkebygget etter skriftlige overlevninger i middelalderen oppført, på samme sted som et gudehov hadde stått før. Etter tradisjonen hadde trolig et annet kirkebygg vært oppført i Lodviken eller Presterudområdet et stykke vekk der et jorde het «kirkejordet» og det er funnet et geistlig segl ved huset som var datert til cirka 1300 e.kr ved jordet. All kirketjeneste på Helgøya var overført til Nes kirke i 1612. Etter 300 år uten kirke på øya ble Helgøya kapell åpent i 1870.

Sakral betydning[rediger | rediger kilde]

Navnet Helgøya hentyder på en religiøs tilstedværelse for gudsdyrkelse og religiøse seremonier med tilbedelse på et bestemt landområde. Derav ble navnet «den hellige øya» videreført til dagens navnet Helgøya som i lengre perioder hatt vært sentrum for gudsdyrkelsen i heinene, (hedmarkingene) i deres rike senere kjent som Hedmark. Gården Hovinsholmen på sørsiden av øya tok sitt navn fra ei eng som het Hovin som mente tempelenga der det må ha stått et gudehov. Der samlet bøndene seg til de store høytidene der flere guder ble dyrket og tilbedt. Tre sentrale åsaguder, Ull, Njord og Balder formodentlig stod sentralt på øya og Mjøsaregionen.

De første skriftlige beretningene som er bevart om Helgøya er fra 800-tallet. Etter sagnene bygget hedmarkingenes konge Øystein sitt kongssete på Hovinsholm som i flere slektledd bakover hadde tilhørt hans slekt. I tillegg til det lokale riket hadde kong Øystein også lagt Romerike lenger sørover under seg. Han gav dette riket til den ene sønnen, Sigtrygg, mens den andre, Øystein, fikk Hedmark. Men opplandskongen Halvdan Svarte gjorde krav på Romerike og gikk til krig ved midten av 800-tallet mot Sigtrygg. Sigtrygg ble drept, men hans bror Øystein prøvde senere å erobre tilbake brorens rike. Halvdan Svarte gikk mot hedmarkingene og drev dem nordover under kampene.

Fra Toten satte Halvdan Svarte over sjøen med en stor hær og rykket inne på Nes. Der ble kong Øystein beseiret i et slag som trolig skjedde i strøket Skjelve-By. Øystein flyktet opp i Gudbrandsdalen til den lokale kongen Gudbrand herse. De samlet en stor hær og kom sørover til Helgøya. Der stod Halvdan Svarte med hæren ved Hovinsholm på sørsiden av øya. Slaget på Helgøya ved Hovinsholm ble meget hardt og Gudbrand herses sønn Guttorm ble drept.

Arkeologene har i nærheten av Hovinsholm funnet flere spyd, sverd, pilspisser, knivblad og bronsespenner på et lokalt sted som het Mannlausa. Muligens hadde slaget som sluttet med seier for Halvdan Svarte funnet sted der. Halvdan oppholdt seg på øya om vinteren og sluttet forlik med Øystein som fikk tilbake halve Hedmark. Som sagt tidlig skulle kong Øystein ha hauglagt kongesønnen Guttorm på holmen utenfor Hovin som nå er nesten landfast med Helgøya.

Kampene om Helgøya[rediger | rediger kilde]

En urolig periode med kriger og maktkamp på flere århundrer startet etter Halvdan Svartes død på Mjøsaregionen, dette kom tydelige fram med ordningen av et signalsystem med vardene som ikke bare var oppført langs kysten og ferdselsvegene opp i landet, men også på Liåsen på Nes og Eiksberget på Helgøya der begge varder var i beredskap helt fram til 1780. Harald Hårfagre erobret Hedmark etter en mordbrann i Ringsaker, men etter hans død gikk kontrollen til småkongene som innbyrdes slåss seg imellom for et hundre år framover. De norske kongene begynte en konsolidering av sin makt over Opplandene, som i årene mellom 1015 og 1230 ble et tilholdssted for opposisjon mot den norske kongemakten. Under de norske borgerkrigene ble den store sjøen Mjøsa meget viktig for de stridende partene, som straks merket seg Helgøyas strategiske rolle som base for en flåtestyrke på vannet.

Bøndene på Helgøya og området rundt om høsten i 1202 om natten kom seg ubemerket til Helgøya og nærmet seg gården (trolig Hovinsholmen) i all stillhet. De væpnede bøndene støttet av flere overløperne fra baglerne stormet inn på gården og satte fyr på bygningene etter de hadde drepte vaktmennene. Baglerkonge Inge Magnusson og de fleste av hans menn ble massakrert etter de var tvunget ut for å slåss mot overmakten. Bøndene hadde med dette avsluttet den første baglerkrigen. Men bare tre år senere vendte baglerne tilbake med sitt nye kongsemne Erling Steinvegg og slo seg ned på Helgøya til stor misnøye for den lokale befolkningen. Først med baglerkongens død i 1207 vendte mer fredelige tider tilbake for beboerne på øya.

Ribbungopprøret ble en hard tid, etter seieren på Stange mot hedmarkingene som var tatt ved overraskelse av et samlet angrep fra ribbungene om vinteren i 1225, ble den strategiske viktige Helgøya underlagt deres militære kontroll for to år framover. Sigurd Ribbung tok øya i bruk som base for hans styrker som ved behov kunne bruke denne som tilholdssted og som et siste tilfluktssted før en strategisk retrett.

I september 1225 kom Skule jarl med en stor hær nedover Gudbrandsdalen og en fortropp som rodde ned på vannet mot Hamar kom så overraskende på Sigurd at han med nød og neppe kom seg ut på sitt skip rett fra et bad i byen. På Helgøya hadde han deployerte sitt hærfolk sammen med krigsflåten på sjøen Mjøsa. Sigurd Ribbung som startet forhandlinger med jarlen og deretter kong Håkon Håkonsson, hadde i hemmelighet planlagt en retrett nordover på innsjøen til Ringsaker og opp i landet til Toten. Jarlen oppdaget dette for sent og valgte å vende hjemover til Nidaros med hæren. Men retretten fra Helgøya reddet krigsflåten som ble skjult i elveos og fjorder. Med de gjenværende skipene gjenvant ribbungene sitt herredømme over sjøen. Kongen for sommeren 1226 med opptil femti skip opp til Mjøsa der han støtte på hele ribbungflåten. Istedenfor et sjøslag rømte ribbungene sjøen opp på landet uten mye motstand.

Ribbungene imidtertid kom tilbake med skipene fra Vänern de hadde dratt over Eidskog og overrasket sysselmennene Guttorm Fjonk og Arne på Hol ved holmen nedenfor Hovinsholm der de bevoktet de mange skipene kongen lot være tilbake på Mjøsa. Overfallet som enten var på Hol i Nes eller på Hovinsholmen i Helgøya, ble blodig. Hele vaktstyrken som utgjorde en sveit ble utryddet. Men det var også siste gang ribbungene satt seg i besittelse av øya. Et år senere var opprøret gått i oppløsning og kongen greide å legge Opplandene inn under seg.

Bispestriden om Helgøya[rediger | rediger kilde]

I 1202 like før overfallet hadde baglerkonge Inger gitt øya som gave til kirken på Hamar, men dette nektet birkebeinene å akseptere dersom de aldri villet godkjenne Inge som konge og kong Håkon Håkonsson naturlig nok mente at Inge hadde ikke noe med å gi bort det som var den rettmessige kongens farsarv etter kong Håkon Sverresson. Biskop Pål i Hamar, som overtok bispeembetet i 1232, nektet å gi fra seg øya som var underlagt kirkens kontroll som dens egne eiendommer. Baglerne var ved det tidspunktet kraftig presset på alle kanter og gav bort Helgøya for å sikre seg at Hamarbispen ville støtte dem fremfor birkebeinene. Biskop Pål bestred kongens påståtte eiendomsrett, som gikk ut på arvrett etter Hårfagreætten til øya der det var kongens rett å utnevne sine egne sysselmenn. Med gavebrevet fra 1202 startet biskopen en strid med kongen.

Bispestriden om øya førte til at Hamarbispen dro vekk fra landet og tok kontakt med paven i Roma. Tross pavens inngrep til støtte for Hamarbispen viste kongen seg urokkelig og hevdet bestemt at øya tilhørte kongen, og at bøndene der skulle betale skatt til kongen og ikke til kirken. Men biskop Pål bestred hele tiden kongens eiendomsrett; antakelig mente han at eiendomsretten egentlige tilhørte kongens motstanderne siden øya snarere var høvdinggods enn krongods. Etter flere år med skarp og langvarig strid mellom kongen og kirken kom det til forlik i 1237.

Hamarbispen oppgav Helgøya til kongen som stadfestet den kongelige eiendomsretten, men i vederlag fikk han flere store gårder av samme verdi som godset på Helgøya. Blant disse var både Hovinsholmen på Helgøya og Hol inne på Nes. De ble deretter kirkegods fram til reformasjonen i 1500-tallet. Et mindre klosterhospital var reist på Hovin. I 1240 under Skule Bårdssons opprøret gav han sin passive støtte til hertug Skule som plassert sin uektefødte sønn Peter Hertugson på Helgøya på Hovinsholmen. Den presteutdannede hertugssønnen fulgte med sin far under flukten til Nidaros.

Krongods og kirkegods[rediger | rediger kilde]

Den katastrofale Svartedauden rammet beboerne på Helgøya meget sterkt, kanskje en tredjedel var revet vekk. Som krongods betalte bøndene skatt til kongen, men den kirkelige innflytelsen var hele tiden sterk som ved de fleste rydningene som hendte med Hamarbispens velsignelse etter Hamarkrøniken. En nedgangstid startet etter katastrofen med en svak kongemakt som fikk mindre innflytelse enn tidligere i lokalsamfunnet. I 1345 ga kongen fra seg det øvrige jordegodset med retten til å kreve inn inntektene til det kongelige kapell med Mariakirken i Oslo. For de neste to hundre år framover gjennomgikk Helgøya en langvarig omstilling fra å være krongods til kirkegods.

Ved de seneste oversikter over Mariakirkens gods i 1542 var 23 gårder nevnt som kirkegods. Hamarbispen som mistet de fleste nygårdene, hadde bare den store Hovinsholmen gård tilbake der kongens sysselmenn bodde. Tross reformasjonen i 1537 fortsatte Mariakirken å besitte gods på Helgøya, men alt kirkelige gods hadde vært inndratt og omgjort til krongods som bestyres av utnevnte menn. Mariakirken opphørte i 1549, men den norske kansleren fortsatte tradisjonen og krevde inn inntekter i form av avgifter fra dette rikte distriktet.

Fram til 1645 hadde Mariakirkens gods og herunder Helgøya, vært under skiftende adelige herrer fra Peder Huitfeldt i 1547 til Jens Bjelke. I tre hundre år eksisterte forbindelsen mellom Mariakirken i Oslo og Helgøya som kirkegods og deretter krongods etter å ha vært omgjort ved reformasjonen. Den siste kansleren hadde blitt eier av Hovinsholm med underliggende gods gjennom sitt ekteskap med Sofie Brockenhuus i 1610 som to år i forveien overtok dette godset som en del av arven etter sin onkel Peder Brockenhuus.

Helgøya som adelsgods[rediger | rediger kilde]

Den ærgjerrige jordegodseieren Jens Bjelke som hadde gjort seg til landets største, etter flere år med iherdig arbeid fikk kombinerte sitt gods på Hovinsholmen med resten av Helgøya i en avtale om overrekkelsen av 3 fullgårder, 14 halvgårder og 9 ødegårder fra kong Kristian IV i året 1645. Med dette ble hele øya et adelsgods underlagt Bjelkes bestyrelsen. Verdien av godset på Hovinsholmen er så stor at stattholder Hannibal Sehested forsøkt å presse Bjelke til å selge det for en rimelig pris med kongelige intervensjon.

Bjelke nektet, fordi han var meget bevisst på den rådende godspolitikken i Norge der adelen innførte og videreførte flere privilegier etter dansk mønster fra 1646. En konsentrasjon av jordegodsene var derfor i Bjelkes interesse for å ha størst mulig råderett på beboerne som måtte betale skatt, avgifter, bøter og utføre pliktarbeid ovenfor adelen enn tidligere. Helgøya ble bokstavelig talt et «adelsrike» som savnet sitt sidestykke i Norge. For å sitere N. Olssøn: «den hele ø var saa at sige et lidet rike for sig selv, i det hele et sjeldent smukt adelsgods om end ikke saa svært stort».

Bjelkefamilien bodde aldri selv på Hovinsholm som hadde blitt et adelsgods videreutviklet fra veitslegodset i middelalderen for sysselmennene som fikk veitsleinntekter til deres drift på gården som ble øyas største og mektigste eiendommen. Jens Bjelkes datter Sophie giftet seg med generalmajor Hans von Løvenhielm som kjøpte Hovinsholm samt Ringsakergårdene Tjerne og Skredshol fra svogeren i 1682. Kort tid etter solgte han den imidtertid videre til generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus som nedstammet fra slekten som eide Hovinsholm ved ca. 1600.

Etter Brockenhuus' død satte enken med gården til sin død i 1720. Familien som overtok hele øya medregnet Hovinsholmen, solgte først leilendingsbrukene på Helgøya på offentlig aksjon i 1720-1721. De fleste eiendommene ble kjøpt av de gamle leilendingene eller av andre nesninger som skaffet seg selveierstatus som gårdbruker. I 29. november 1723 ble setegården Hovinsholm bortsolgt på auksjon til Jens Halvorsen fra Nes. Adelsperioden på Helgøya ble avsluttet og øyværingene fikk samme administrasjon som resten av Norge, men de var blitt selveierne på deres gårdbruk.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Egil Enemo, Helgøya : lokalhistoriske bruddstykker (1978) ISBN 82-990490-0-8
  • Gunhild Kolstad (redaktør), Nes bygdebok : 2. Bruks- og slektshistorie : 1. Helgøya (1990) ISBN 82-90945-01-9