Basestasjon
En basestasjon er en radiosender som fungerer som bindeleddet mellom mobiltelefoner og telefonsentralen, eller mellom flere kommunikasjonsradioer og vaktrom eller vaktsentraler og over telefonoverdrag.
En basestasjon som skal dekke et større geografisk område bør plasseres i et hus eller bod ved en høy antenne på en fjelltopp eller annet høyt punkt. Ved stor tetthet av apparater som ved mobiltelefoner kan det være hensiktsmessig at basestasjonen ligger lavt og kun dekker et lite geografisk område. Da kan radiokanalen benyttes også ved en annen basestasjon som ikke er svært langt unna. En høyt plassert basestasjon vil dekke et stort område.
To basestasjoner som sender og mottar på en enkelt frekvens må ligge så langt fra hverandre at radiobølgene ikke rekker fra den ene til den andre basestasjonen om de ikke skal forstyrre hverandre. Basestasjoner som sender på en frekvens, og tar imot på en lavere frekvens, kan ikke ha forbindelse direkte med hverandre om de er på samme kanal. Da er det viktig at mobile radioer i den ene basestasjonens dekningsområde ikke får forbindelse med den andre basestasjonen. Dette er en av grunnene til at bakkebaserte radiostasjoner som mobiltelefoner og politiradioer kan gi problemer ved bruk i fly, siden den store høyden gir radioen fri sikt og forbindelse med mange basestasjoner i bakkenettet.
Radioenheten på en basestasjon har vanligvis kun tilkobling til sender- og mottaker-antenne, strømforsyning og fastlinje til en sentral. Det vil sjelden være behov for høyttaler, mikrofon og betjeningsenhet.
Basestasjonene sender vanligvis på en litt høyere frekvens enn de mobile apparatene. På maritim VHF er frekvensseparasjonen på duplex-kanaler 2,4 MHz. På helseradionettet og politiradioen er det 8 MHz. Radioamatørene har så smalt bånd at de to frekvensene på slike basestasjoner (som betegnes repeatere) bare ligger 600 kHz fra hverandre. Sålenge ett mobilt apparat har forbindelse og radiodekning fra basestasjonen, vil mobilapparatet ved gjennomsnakk/aksjonssamband/repeaterfunksjon kunne ha forbindelse med alle andre apparater innenfor basestasjonens dekningsområde.
Hjelpekorps og radioamatører kan sette ut basestasjoner ved behov for å gi forbindelse mellom radiostasjoner for eksempel ved en ulykke, og kaller den ofte for repeater. Ved ulykker i områder med radioskygge, slik at mobiltelefoner, helseradionett og politiradio ikke virker, kan slike raskt utplasserbare repeatere på en fjelltopp i nærheten gi kommunikasjon ned i daler og søkk som ellers er uten forbindelse. I det nye digitale nødnettet vil alle mobilapparatene kunne virke som slik repeater for andre mobilapparater i nærheten, som ellers er uten dekning, uten at brukeren er oppmerksom på det.
Dersom det mobile apparatet kan sende og ta imot samtidig (duplex) er det unødvendig med en taleknapp, PTT (push to talk) og samtalen kan gjennomføres som en vanlig telefonsamtale.
I GSMnettet kalles en liten gruppe basestasjoners dekningsområde en celle. Oppkall til en mobiltelefon sendes over alle basestasjonene innen cellen som er registrert som oppholdssted i øyeblikket for den aktuelle mobiltelefonen. Mister mobiltelefonen forbindelse med basestasjonene i cellen og får forbindelse med en annen celle, sendes beskjed til hjemmesentralen om ny celle som oppholdssted. Dette er årsaken til at mobiltelefon kalles cellphone på engelsk og cellulare på italiensk.
Alle GSM-mobiler har en unik ID i form av et SIM-kort med eget SIM-nummer som knytter abonnenten til nettet.
