Frihetens øyeblikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kruttårnet)
Gå til: navigasjon, søk
Sitat Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte Sitat
– fra romanen

Frihetens øyeblikk er en roman av den norske forfatteren Jens Bjørneboe, først utgitt i 1966. Boken er første bind i Bjørneboes hovedverk[1], trilogien Bestialitetens historie, som videre består av Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973).

Bjørneboe hadde i flere tidligere bøker beskrevet overgrep mot enkeltpersoner og grupper av mennesker: I Før hanen galer (1952) skildret han medisinske eksperimenter utført mot jøder og sigøynere i nazistenes konsentrasjonsleire. I Jonas (1955) er en sent utviklet gutt offer for systemet, i Under en hårdere himmel (1957) problematiserer han landssvikoppgjøret og i Den onde hyrde (1960) kritiserer han fengselsvesenet. Med Bestialitetens historie skrev han en sammenhengende, urovekkende drøfting av Det ondes problem: Hvorfor og hvordan kan menneskene utføre grusomheter mot hverandre? Han brukte 25 år på å skrive denne trilogien, og skrivingen tok hardt på ham både fysisk og psykisk.

Handling[rediger | rediger kilde]

Romanene er uten en egentlig ytre handling. Historiene blir fortalt i jeg-form av en gammel rettstjener, bosatt i Heiligenberg. Jegpersonen har flere ytre trekk felles med forfatteren: han har en fortid som skipsredersønn i en kystby, som flyktning i Stockholm, som kunstmaler, forfatter og vandringsmann i Mellom-Europa og Italia.[2] Boken har tre nivåer. I ett nivå forteller jegpersonen fra sin nåtidssituasjon, hvor han utøver «den daglige urett» innenfor rammen av rettsvesenet. og fra sitt yrke som rettens tjener. Med fortellerens egne ord: «Og her i denne alpedalen er jeg – sjømannen og vandringsmannen, sangeren, apokalyptikeren og spillemannen – jeg, av alle mennesker! – blitt rettstjener»

Et annet nivå av teksten er fortellerens beretning fra den tiden han befant seg i «landet Kaos». I det tredje nivået er bøkene å betrakte som metaromaner: Jegpersonen forteller sitt arbeide med å skrive et verk om Bestialitetens historie. Slik forstått blir verket også en indre selvbiografi, som helt eller delvis avspeiler forfatterens egne erfaringer, synspunkt og selvforståelse. Bestialitetens historie forteller om menneskets perversitet, stygghet og ondskap, med vekt på europeisk historie fra conquistadorenes slakt av mennesker, via heksebål og inkvisisjonen til Stalin, Hitler og første verdenskrigs skyttergraver. Hele boken er en protokoll, hvor menneskene omtales som «de små bjørnene» som gjør det de er oppdratt og ment til å gjøre, og ingenting mer. Forfatterens tese er at disse menneskene mangler sjel og dødsbevissthet.

Romanene er en dyster kavalkade av ondskapsnedtegnelser, makaber humor, refleksjoner over kunst og livets storhet. Den er «skrevet i en blanding av dokumentarisme og naturalisme, av poesi og eksakthet. Den har noe av Ernest Hemingways kjølige ironi og uutholdelige nihilisme over seg, hans poetiske saklighet og svarte humor».[3]

Tittelen Frihetens øyeblikk er via et resonnement hentet fra tyrefekting: Bjørneboe mener at sannhet er en forutsetning for frihet. I tyrefektning er sannhetens øyeblikk det siste øyeblikket av livet, da dødsbevisstheten inntrer. Forfatteren vil med dette si at bare den som erkjenner dødens realitet kan være fri[4] .

I seriens annet bind, Kruttårnet, er fortelleren vaktmester i galehuset «La Poudrière» (fransk for kruttårnet). Skildringen av ondskapens historie kommer her til uttrykk i en serie foredrag som holdes av både ansatte og innsatte ved galehuset. Romanen munner ut i en tilslutning til anarkismens idéer.

I det siste bindet Stillheten befinner fortelleren seg i en by Nord-Afrika, og fokus ligger på den tredje verdens historie, europeernes skyld og imperialismens svarte sider.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie; bd 6. 1995. S 408: Trilogien «er Bjørneboes hovedverk og et sentralt verk i den norske etterkrigslitteraturen»
  2. ^ Koblingen til forfatterens liv er hentet fra Fredrik Wandrups Jens Bjørneboe, mannen, myten og kunsten (1984) s 160ff. Sitatene fra romanen er også hentet derfra
  3. ^ Wandrup, s 168
  4. ^ Wandrup, s 164

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]