Jonas (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jonas er en roman av Jens Bjørneboe, utgitt i 1955. Boken har en sammensatt fortelling hentet fra flere ulike miljøer, med vekt på fire ulike biografier som alle til syvende og sist er knyttet sammen, og spenner opp et lerret fra Weimarrepublikkens Tyskland til 1950-tallets Norge. Romanens hovedperson Jonas er en førsteklassing i Norge, som tidlig i romanen møter et offentlig skolesystem som i følge Bjørneboe blir stadig mer styrt av «salamanderne», et uttrykk for den trangsynte kulturfiendtligheten Bjørneboe mener å se i samtiden. Romanen blir ofte tolket som et angrep på den offentlige sosialdemokratiske enhetsskolen i 1950-tallets Norge, og har en varm skildring av en alternativ form for pedagogikk, som minner mye om den som praktiseres ved steinerskolene. Selv om skolen aldri nevnes ved navn er denne skolen en dårlig skjult henvisning til steinerskolen i Oslo, der både Bjørneboe og hans kone Lisel Bjørneboe da jobbet som lærere, og den sentrale figuren «Johannes Marx» bygger på Lisels egen livshistorie. Jonas vakte betydelig debatt da den kom ut og har hatt stor betydning for den senere utviklingen av norsk skole. Romanen har imidlertid et langt videre fokus enn bare skoledebatten, og Bjørneboe forsøker å gi en mer almen skildring av temaet menneskelighet. Bjørneboe bruker bl.a. samnorskstrevet som et uttrykk for kulturløsheten og umenneskeligheten under salamandernes regime. Romanen er en av Bjørneboes mest kjente og selger fortsatt i store opplag.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen i romanen er sammensatt, og det finnes flere tråder og mønster i den kompliserte veven som utgjør helheten. Den handlingstråden som har fått mest oppmerksomhet, dreier seg om de dramatiske begivenhetene som skoleeleven Jonas Andreassen gjennomlever. Han kommer fra en enkel arbeiderfamilie, vantrives på den offentlige skolen, rømmer, blir funnet og får hjelp til å begynne på en annerledes skole der han etter hvert finner seg til rette. Skolekritikk og samfunnskritikk henger intimt sammen, og fortellingen om Jonas inngår i et stort perspektiv.

Fortellingen om Jonas[rediger | rediger kilde]

Boka åpner in medias res:

«Den åtteårige Jonas Andreassen er meldt savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble siste gang sett tirsdag».

Faren til Jonas har vært til sjøs i 28 år og jobber nå som vaktmester, mens moren vasker for folk. Foreldrene er omsorgsfulle og glade i sitt eneste barn.

Jonas gleder seg til å begynne på skolen, og han har det bra den første tiden. Han følger rett nok ikke veldig godt med i timene, og har lett for å dagdrømme. Han lurer både frøken Bøe og seg selv til å tro at han kan lese ved å lære seg utenat de linjene han får i lekse. Egentlig kan han ikke lese ved utgangen av første klasse.

Da lærerinnen med det skremmende navnet frøken Bøe, av elevene kalt "Kråka", oppdager at Jonas ikke kan lese, som hun har trodd, går det ut over hennes selvbilde som pedagog. Hun forelegger problemet for kollegaen, lærer Strange. Denne mener frøken Bøe bør bli strengere og anbefalere henne å la Jonas lese mer høyt i klassen, noe som bare kan føre til sammenhengende nederlag og utstilling av hans problem for medelever. Han presses fra kateteret og utsettes for klassekameratenes hjerteløshet. Han blir et mobbeoffer. Han gjør mer og mer motstand når foreldrene vil at han skal gå på skolen. Heldigvis har han en venn, legesønnen med det symbolske navnet Birger, som spiller en viktig rolle i Jonas' liv. (Birger henger språklig sammen med verbet å berge=å redde.)

Lærer Stranges autoritære framgangsmåte blir lydig fulgt av frøken Bøe. Den aldrende, og barnekjære overlærer Jochumsen, som har mer erfaring og tar hensyn til at barn er forskjellige, får mindre og mindre makt ved skolen. Jonas står derfor i alvorlig fare for å havne på en spesialskole for barn med svekkede sjelsevner, også kalt «Iddioten», mot Jochumsens vilje. Jochumsens makt blir systematisk undergravd av den unge lærergenerasjonen med den ambisiøse Strange i spissen. Han oppnår til slutt å bli overlærer etter Jochumsen.

Jonas er overbevist om at han når som helst kan havne på «Iddioten», og lever i konstant frykt, noe som resulterer i sengevæting og stamming. Da Jonas blir hentet ut av klasserommet for å testes, blir han fra seg. Han straffer seg selv ved å stille seg i en iskald dam midt på vinteren, hvilket resulterer i alvorlig lungebetennelse. I løpet av Jonas' sykefravæer, mottar Jochumsen et brev om at Jonas skal flyttes til «Iddioten». Jochumsen kaster brevet i papirkurven, men hans krefter er brutt, og han dør etter kort tid. Da Jonas kommer tilbake til skolen, blir han venn med Bobbi som er såkalt "tyskerunge". På grunn av sin utsatte posisjon, hevder han seg ved å gjøre mest mulig faenskap, og blir utvist. En 17. mai blir han utsatt for et kobbel medelever som gripes av en kollektiv lynsjestemning. De jager i flokk slik at Bobbi havner under en trikk og omkommer. Jonas er vitne til det som skjer.

Jonas' foreldre mottar et brev om at at Jonas skal overflyttes til «Iddioten». Jonas' onkel, Harry, har hørt om en skole som han tror vil passe for Jonas; en skole der man ikke legger vekt på karakterer, men på kreativitet og fantasi.

I mellomtiden har Jonas rømt. Han er kommet seg om bord på en båt på vei til Bergen. Han blir til slutt funnet, syk og elendig, og tatt hånd om av mannskapet, og da spesielt av «Jungmannen». Etterhvert som Jungmannen vinner Jonas' fortrolighet, forteller han hele sin sørgelige skolehistorie. Da Jonas kommer hjem til Oslo igjen, har hans onkel, med god hjelp av søstrene Abrahamsen, greid å skaffe ham plass på den andre skolen. Navnet på skolen blir aldri nevnt. Skolen har imidlertid stor likhet med Rudolf Steinerskolen i Oslo. Der var Bjørneboe selv lærer i flere år.

På skolen trives Jonas. Her blir han ikke utsatt for press som i den offentlige skolen. Læreren, den erfarne Back, har opplevd barn med likende problemer som dem Jonas har, og lar ham være i fred, samtidig som han viser en omsorg som Jonas aldri har opplevd på skolen tidligere. Her får han ekstraundervisning sammen med andre elever som også har lese- og skrivevansker. Jonas opplever nok å få juling av noen elever på denne skolen også, men lærer Back er snar til å oppfatte og til å ordne opp. I sommerferien lengter Jonas tilbake til skolen. Det viser seg at Jonas ikke er dummere enn andre barn, ja, at han har mer fantasi og tiltak enn de fleste. Og etter hvert lærer også han å lese. Mot slutten føres de ulike handlingstråder sammen, og boken avrundes slik:

«Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ut i verden».

Flere skjebner[rediger | rediger kilde]

Men Jonas handler som før sagt, ikke bare om tittelpersonen. Romanuniverset rommer flere livsskjebner. Vi får bl.a. del i Jochumsens skjebne og blir godt kjent med hans gode venn Werner og hans kloke kone, Paula. Og ikke minst får vi del i livsskjebnene til Jungmannen og Johannes Marx. Den sistnevnte er overlærer på den alternative skolen da Jonas blir elev der. Johannes Marx, navnet skaper assosiasjoner både til kjærlighetens apostel i Det nye testamentet og til sosialismens ideolog, Karl Marx. Johannes Marx har smertelig erfart den tyske nazismens grusomheter på kroppen og er varig preget av det i sinn og skinn. Nazisme er et gjennomgående tema. Boken viser imidlertid at nazisme kan kamuflere seg der man aller minst venter det, f.eks. hos de ærgjerrige og fantasiløse 'salamanderne' som holder på å få makt i den offentlige skolen og i samfunnet i Norge på 1950-tallet.

Menneskelighet mot umenneskelighet[rediger | rediger kilde]

Romanen Jonas er en anbefaling av en menneskevennlig skole som tilgodeser barnas beste, og som gir dem del i kulturverdier i form av nedarvede fortellinger som gjemmer i seg gammel visdom. Typisk nok går den kultiverte overlærer Jochumsen, som elsker sine elever, og ikke minst førsteklassingene, til grunne når de udannede salamandrene får makt i skole og samfunn. Som alternativ til salamandernes skole, stiller Bjørneboe Johannes Marx' og lærer Backs skole, der verken elever eller lærere er fullkomne, men der fantasi, raushet, medmenneskelighet og sans for menneskers ulikhet råder. Hit sender til slutt også Birgers far, som har mye å utsette på den offentlige skolen, sin sønn. Også den lektorutdannede Jungmannen havner på denne skolen etter hvert, til å begynne med som en slags observatør. Til slutt er han blitt lærer på skolen.

Riksmålsmannen Bjørneboe lar for øvrig samnorskstrevet være ett av flere uttrykk for kulturløsheten i den offentlige skolen under salamandernes regime.[1]

Skjønnlitterær skolekritikk[rediger | rediger kilde]

Bjørneboes bok er bl.a. et bidrag til skolekritikktradisjonen, en tradisjon som Henrik Wergeland kan sies på ha innledet i Norge med farsemoraliteten Irreparabile Tempus(1828), dvs. 'Den uerstattelige tid'. Senere kom Alexander Kielland med romanen Gift (1883). En nyere representant for tradisjonen er Aslaug Høydal med bøker som Dyr last (1963) og Tårer i sand (1969). Berømte representanter for tradisjonen i henholdsvis England og Danmark er Charles Dickens med bl.a. Hard times (1854) og Hans Scherfig med Det forsømte forår (1940).

Romanen Jonas angriper først og fremst skolesystemet i Norge på 1950-tallet. Dette blir mer og mer influert av de fantasiløse, karrierebevisste såkalte 'salamanderne', et begrep Bjørneboe hadde fra Karel Čapeks bok Salamanderkrigen. Salamanderne framstår gjennomgående som ukultiverte og skremmende døve for barns sårbarhet og behov. En typisk salamander er den ærgjerrige lærer og overlærer, «Strange». Navnet kan være inspirert av en skoleinspektør i Dickens' Hard times (på norsk, Strenge tider). Han har et navn som i norsk oversettelse blir omtrent herr 'La-oss-kvele-barn'. (Jf. at Strange gir assosiasjoner til verbet strangulere=kvele). Dickens' bok kom ut omtrent 100 år før Jonas.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://heim.ifi.uio.no/~janki/bjorneboe/jonas.pdf
  2. ^ I et essay om pedagogikk i samlingen Korsvei, utg. på Dreyer 1964, men som bygger på et foredrag fra 1955, referer Aslaug Groven Michaelsen til en skoletime hos Dickens der elevene identifiseres med nummer, og læreren bare er opptatt av kjensgjerninger: «Timen er til stor glede for inspektøren, han heter noe bortimot herr Laosskvelebarn, og er utsendt til å fremme det store, byrokratiske tusenårsrike, der kommisærer skal regjere på jorden. Han avslutter timen slik: Dere må ganske bannlyse ordet fantasi. Dere må ikke ha noe med det å gjøre.»»( s. 49)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]