Anarkoindividualisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Stirner, egentlig Johann Kaspar Schmidt (1806–1856) er den fremst filosofien innenfor anarkoindividualismen.

Anarkoindividualisme, eller individualistisk anarkisme, er den retningen innenfor anarkismen som vektlegger individets bærende rolle i samfunnet. Anarkoindividualisme referer til flere politisk-filosofiske tradisjoner innenfor den anarkistiske bevegelse som fremhever individet og deres selvstendige vilje fremfor enhver form for ytre faktorer som grupper, samfunn, tradisjoner og ideologiske systemer.[1][2] Individualistisk anarkisme er ikke en enkelt og fasttømret filosofi, men referer til en gruppe av individualistiske filosofer som tidvis var uenige og i konflikt med hverandre. Tidlig påvirkninger på anarkoindividualisme var tankene til William Godwin,[3] Henry David Thoreau (transcendentalisme),[4] Josiah Warren («sovereignty of the individual» - selvbestemmelse), Lysander Spooner («naturrett»), Pierre Joseph Proudhon (mutualisme), Herbert Spencer («loven om lik frihet»),[5] og særlig Max Stirner (egoisme).[6] Fra disse påvirkningene har anarkoindividualisme spredt seg, relativt sett, over hele Europa og særlig til USA. Benjamin R. Tucker hevdet at «om den individuelle har rett til å styre seg selv er enhver form for ytre styring tyranni.»[7]

Individualisme og egoisme[rediger | rediger kilde]

Innenfor den brede anarkistiske filosofi kan tankeretningen deles eller skilles i ytterpunktene mellom individualistisk anarkisme og sosial anarkisme, selv om de ikke alle aspekter er felles eksklusive. Av de to ytterpunktene har de sosiale anarkistene (anarkosyndikalister og andre) alltid vært det store flertallet, mens anarkoindividualismen har hovedsakelig vært begrenset til visse miljøer i USA.[8] Max Stirner er anarkoindividualismens mest konsekvente tenker. Hans motstykke er Pjotr Kropotkin som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, føderalt organisert nedenfra-og-opp (anarkokommunisme).

Til tross den relativt store spredningen ønsker anarkoindividualismen også å bekjempe klassesamfunnet, staten, kapitalismen og autoriteter, men isteden for idealisering av fellesskapet betoner anarkoindividualismen individet som samfunnets basis. Anarkoindividualistene tror, i motsetning til de sosiale anarkistene, på et fritt marked, dog ikke i en kapitalistisk mening, men et marked uten rente, patent og statlig regjering. Dette synet, mutualisme, er anarkoindividualismens økonomiske system. Visjonen er at for flertallet skal samfunnet gradvis endres innenfra gjennom reisningen av alternative økonomier, såkalt gradualisme, slik at voldelige revolusjoner kan unngås. Anarkoindividualismen har gått fra den mer sosiale mutualismen til Pierre-Joseph Proudhons snitt via Benjamin R. Tuckers individuelle mutualisme til Max Stirners strengt egosentriske anarkistiske versjon. Innenfor anarkoindividualismens tankefelt finnes likevel tidvis motsetninger som pasifister, gradualister, revolusjonære og nihilister.

Anarkoindividualisme av forskjellige slag har noen få ting til felles. Disse er:

  1. Konsentrasjonen på det enkelte individ og hans/hennes vilje over enhver form konstruksjon som moral, ideologi, sosiale skikker, religion, metafysikk, ideer eller andres vilje.[9][10]
  2. Avvisningen eller reservasjonene for ideen om revolusjon ved å se på den som en tid for masseopprør som sluttligen ville skape nye hierarkier. Isteden fremmer de mer evolusjonære metoder for skape anarkiet gjennom alternative erfaringer, eksperimenter og utdannelse som kan bli virkeliggjort i dag.[11] Dette også for at det ikke blir sett på som ønskelig for individer at man må vente på revolusjonen er et faktum før man kan begynne å eksperimentere med alternative erfaringer utenfor hva som blir tilbudt i det nåværende sosiale systemet.[12]
  3. Synet at forbindelser og tilknytninger til andre personer eller ting kan kun være av egeninteresse, og kan være forgjengelig og uten kompromisser. Det er på denne måten som Max Stirner anbefalte forbindelser mellom egoister. Individuelle erfaringer og undersøkelser er derfor fremhevet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Han Ryner (1905): Mini-Manual of Individualism: «"What do I mean by individualism? I mean by individualism the moral doctrine which, relying on no dogma, no tradition, no external determination, appeals only to the individual conscience.» Norsk oversettelse: «Hva mener jeg med individualisme? Jeg mener individualisme den moralske doktrine som hviler på noen dogmer, ingen tradisjon, ingen ytre avgjørelser, og henvender seg kun til den individuelle samvittighet.»
  2. ^ «Anarchism and the State» i Individual Liberty: «I do not admit anything except the existence of the individual, as a condition of his sovereignty. To say that the sovereignty of the individual is conditioned by Liberty is simply another way of saying that it is conditioned by itself.» Norsk oversettelse: «Jeg tillater ikke alt unntatt eksistens av individet som en betingelse for hans suverenitet. Å si at suverenitet til det individuelle er en betingelse for Frihet er ganske enkelt en annen måte å si at det er betinget av seg selv.»
  3. ^ «William Godwin», artikkel av Mark Philip i Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2006.
  4. ^ «Voluntary non-submission. Spanish individualist anarchism during dictatorship and the second republic» (1923-1938)
  5. ^ Freeden, Micheal: Ideologies and Political Theory: A Conceptual Approach. Oxford University Press. ISBN 019829414X. ss. 313-314
  6. ^ "Max Stirner", artikkel av David Leopold i Stanford Encyclopedia of Philosophy. 2006
  7. ^ Tucker, Benjamin R. (10. mars 1888): «State Socialism and Anarchism: How far they agree and wherein they differ». Liberty 5 (16): 2–3, 6.
  8. ^ An Anarchist FAQ – A.3 What types of anarchism are there?
  9. ^ «A.3.1 What are the differences between individualist and social anarchists?»
  10. ^ G.6 «What are the ideas of Max Stirner?»
  11. ^ A.3.1 «What are the differences between individualist and social anarchists?»: «Det første i henhold til aksjonens midler her og nå (og således i måten som anarkiet vil skje). Individualister foretrekker i alminnelighet utdannelse og å skape alternative institusjoner som gjensidige banker, foreninger, kommuner etc... Slik aktivitet, argumenterer de, vil sikre at det nåværende samfunnet vil gradvis utvikle seg fra styring og til et anarkistisk samfunn. De er hovedsakelig evolusjonister, ikke revolusjonære, og misliker sosiale anarkisters bruk av direkteaksjoner for å framkalle revolusjonære situasjoner.» Oversettelse ved Wikipedia.
  12. ^ Imrie, Doug: The «Illegalists»: «Bølgen av anarkistiske bomber og attentater på 1890-tallet... og praksisen med illegalisme fra midten av 1889-tallet til begynnelsen av den første verdenskrig... var dobbelte aspekter av den samme proletariske offensiven, men ble uttrykt i en individualistisk praksis, en som utfylte de store kollektive stridene mot kapitalen. De illegale kameratene var trette over å vente på revolusjonen. Handlingene til de anarkistiske bombekasterne og attentatfolkene («handlingens propaganda») og anarkistiske innbruddstyver («individualistiske retilegnelse») uttrykte deres desperasjon og deres personlige, voldelige avvisning av et utålelig samfunn. Dessuten, de var opplagt ment å være mønstergyldig, invitasjoner til opprør.» Oversettelse ved Wikipedia

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]