Menneskelig avføring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Menneskelig avføring varierer betydelig i utseende avhengig av tilstanden i hele fordøyelsessystemet og påvirkes av kostholdet og helsa. Vanligvis er den myk med en hinne av slim. Små klumper av hardere, mindre fuktig avføring kan koble seg til den distale enden (et vanlig fenomen når en tidligere tømming er ufullstendig og fæces blir returnert fra rektum til tykktarmen, hvor vann blir absorbert).

Mekonium er en nyfødt babys første avføring.

På grunn av sitt tabu blir avføring, eller fæces, ofte gjenstand for toaletthumor.

Et kosthold rikt på fiber gir en klumpete avføring. Dette er best, da løs avføring gir smerter eller kløe i endetarmsåpningen.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Om lag 75 % av et vanlig tilfelle av menneskeavføring er vann. Denne prosentandelen forandrer seg: diaré inneholder mer vann enn gjennomsnittlig, og desto lenger avføringen befinner seg i tarmen, jo mindre vann blir igjen i den. Av de gjenværende 25 % vil 1/3 (eller om lag 1/12 av totalvekten) være døde bakterier. En annen 1/3 av de gjenværende 25 %, er ufordøyde matrester, slik som cellulose (fiber).

Avføring som avfall[rediger | rediger kilde]

Romerske, offentlige toaletter, Ostia Antica

Hovedartikler: Toalett, Latrine, Kloakk.

Effektiv avfallshåndtering av fæces var et problem allerede den gang menneskene begynte med permanente boplasser, først og fremst med hensyn til renslighet og odør. Toaletter var kjent i det gamle India (datert så tidlig som 2 500 år f. Kr.), i Antikkens Roma, Egypt og Kina.

Etter hvert ble det klart at fjerningen av avføring handler om hygiene, siden avføring bidrar til spredning av sykdommer og innvollsparasitter. Det er et tema for oppmerksomhet og opplæring i utviklingsland.

Fram til omtrent slutten av det 19. århundre var hovedanliggendet knyttet til kloakkhåndtering å fjerne avfall fra bebodde områder, og det var vanlig å benytte vannårer og store vannansamlinger som endestasjon for kloakken hvor den kunne gå i oppløsning og nedbrytes på naturlig vis. Med den økte befolkningstettheten er dette ikke lenger en brukbar løsning, og særskilt behandling av kloakken har blitt nødvendig. Fraværet av slik er et alvorlig helseproblem i utviklingsland.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Plakat om kattegrop

Naturreservat-organisasjoner, parker og turistbyråer gir ofte ut forordninger rettet mot turistene for å unngå forurensning av naturen. Spesielt kattegroper, dvs. groper for avføring, må anlegges i en fornuftig avstand (minst 60 m) fra vannreservoarer (elver, innsjøer, osv.) for å unngå muligheten for bakteriesmitte av vann via nedbør og dessuten utenfor stier. For hurtigere nedbrytning av avføringen er det å foretrekke organisk jord framfor sandholdig, mineralholdig jord. Det anbefales også å unngå samling av kattegroper rundt leirplasser. Fulle kattegroper må tildekkes med et tilstrekkelig tykt lag med jord for å hindre dyr fra å grave opp avfallet (enkelte dyr er koprofage).

Noen områder har særskilte bestemmelser angående fjerning av menneskelig avføring. I områder med mye stein og lite jord anbefales det å gni avføringen utover stein eller klipper i et tynt lag slik at den raskere blir sterilisert av UV-stråler og tørking. I større snødekte områder kan kravet være en større avstand (f. eks. 200 m) fra stier og leirområder dersom avføringen bare gjemmes under snøen.

Laboratorietesting av avføring[rediger | rediger kilde]

Avføring vil som oftest bli gjenstand for mikrobiologiske prøver når man leter etter et smittestoff i tarmene.

Biokjemiske tester som utføres på avføring, inkluderer målinger av fekal elastase og fekalt fett og i tillegg en prøve for blod i avføringen.

Det blir anbefalt at legen sammenholder symptomene og innleverer prøver i henhold til laboratoriets retningslinjer, for å få de prøvesvarene som er av klinisk viktighet. Hele stykker med avføring gir ofte ikke tilfredsstillende resultater og gir dårlig antydning om faktiske patologiske forhold.

Tre hovedtyper av mikrobiologiske tester blir ofte utført på avføring:

  • Antistoff-antigen-type prøver som ser etter et bestemt virus (f. eks. rotavirus).
  • Mikroskopisk undersøkelse for innvollsparasitter og deres ovula (egg).
  • Rutinedyrkning.

Rutinedyrkning innebærer å stryke et tynt lag av prøven på agarplater som inneholder spesielle tilsetningsstoffer, slik som MacConkey agar som vil hemme veksten av Gram-positive organismer og selektivt tillate entero-patogener muligheter til vekst og inkubere dem i en periode så man deretter kan studere bakteriekoloniene som har vokst fram.

Gulfarging av fæces kan være forårsaket av en infeksjon kjent som Giardiasis, som har navnet sitt fra Giardia som er en parasitt. Hvis Giardia infiserer tarmene kan det forårsake sterkt gulfarget diaré. Dette er en farlig smittsom sykdom som er rapporteringspliktig.

En annen årsak til gulfarging er en tilstand som er kjent som Gilberts syndrom. Denne tilstanden betegnes av gulsott og hyperbilirubinemi. Hyperbilirubinemi forekommer når for mye bilirubin er tilstede i det sirkulerende blodet.

Avføring kan være svart, hvis tørt blod er tilstede i den fra en blødning. En mer pågående blødning kan gjøre at avføringen blir rødfarget, et tegn som krever legetilsyn.

Hos barn med visse sykdommer kan fæces bli grønn eller blå. Spiser man grønt eller bladrik mat kan avføringen bli grønn. Babyer lager også grønn avføring når de mates for første gang.

Mat med store mengder matfarge kan forårsake at fæces blir farget.

De viktigste smittestoffene det vanligvis blir lett etter i avføring inkluderer:

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Menneskelig_avføring&oldid=23667237»