Pierre-Simon Laplace

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre-Simon Laplace.
P S Laplace.jpg

Pierre-Simon, Marquis de Laplace (født 23. mars 1749, død 5. mars 1827) var en fransk matematiker og astronom som summerte og utvidet arbeidene til sine forgjengere innenfor matematisk astronomi i fembinds-verket Mécanique Céleste (17991825). Dette mesterverket overførte Newtons geometriske studier av mekanikken til en som var basert på matematisk analyse, kjent som fysisk mekanikk.

Han har gitt sitt navn til Laplaceoperatoren, Laplacetransformasjonen, Laplaces ligning og Laplaces demon. En av hans elever var Napoleon I.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Laplace var sønn av en rik bonde og cidrehandler. Farens yrke sikret familien et relativt komfortabelt liv. Fra sitt syvende til sekststente leveår var Laplace dagbesøkende elev ved benediktinerordenens skole på stedet.

Etter vanlig skolegang var det gjerne slik at tredjestandens barn slo inn på en militære eller kirelig levevei. Faren så gjerne at Laplace ble prest, og dermed studerte Laplace fra 1766 teologi og filosofi ved jesuittenes kolleg i Caen. Der ble han ivaretatt med professorene Christoph Gadblet (1734-1782) og Pierre Le Canu, som la merke til hans matematiske begavelse og åpnet hans øyne for matematikken.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Laplace beviste allerede tidlig disse uvanlige anlegg for vitenskapen. I særdeleshet tiltrakk matematikken ham. I ung alder publiserte han en matematisk avhandling i Joseph Louis Lagranges Miscellanea taurinensia (1766-69). Denne og noen påfølgende avhandlinger gjorde inntrykk og gav ham en lærerplass for matematikk ved militærskolen i Beaumont. Men ikke lenge etter ble han så eksaminator ved artillerikorpset i Paris.

Han ble i 1773 medlem av det franske vitenskapsakademi og så en av det i 1795 opprettede Institut de Frances første medlemmar. Under den franske revolusjons første tid tilhørde han med Lagrange kommisjonen for mål og vekt og ble professor ved École normale.

Under det første konsulatet var han i 1799 (i seks uker) innenriksminister, og ble samme år medlem av og i 1803 kansler i senatet. Han ble i 1804 utnevnt av Napoleon til greve. I 1814 stemte han for bourbonenes restaurasjon og ble av Ludvig XVIII utnevnt til pair og (1817) marquis.

Mécanique céleste[rediger | rediger kilde]

Ved sitt fremste arbeid, Mécanique céleste (1799), fikk Laplace ry som den største astronom siden Isaac Newton. Han gav i dette arbeide en fullstendig teori for planetsystemet, oppbygd på Newtons hypotese om den alminnelige gravitasjon.

Ved bruk av Jean le Rond d'Alemberts, Leonhard Eulers, Lagranges og sine egne epokegjørende oppdagelser i matematikk og mekanikk gav han en ikke bare i metodisk forstand elegant fremstilling av alle de problemer som Newton selv hadde behandlet, for eksempel tolegemeproblemet, presesjons- og nutasjonsfenomenet, flo og fjære, men dessuten løst det problem som Newton med sin tids matematiske hjelpemiddel stod maktesløs overfor, det såkalte forstyrrelsesproblemet.

Etter Laplaces undersøkelser kunne planetenes middelavstand fra solen ikke undergå annet enn små periodiske endringer. I tredje og fjerde bind av Mécanique céleste gir han den spesielle og i tall utførte tillempning av sin i de to første bind fremstilte allmenne teori om planetene, månen, de øvrige satellitter og kometene. Slik som hans allmene teori inneholder hovedtrekkene av de på planetsystemet goretatte iakttagelser, så har han i den spesielle delen i detalj oppvist overensstemmelsen mellom teori og observasjon. Og i hvert slikt enkelt tilfelle av overensstemmelse har han gitt støtte for den hypotese han benyttet, gravitasjonshypotesen. Femte bind inneholder en kort historie over himmelens mekanikk. En lettere fremstilling av Mécanique céleste har Laplace selv gitt i Exposition du système du monde (1796), der man finner hans nebularhypotese.

Integraler[rediger | rediger kilde]

Gørste fase av sitt forfatterskap viet Laplace teorien for differensial- og differensligningers integrasjon. Slik gav han for eksempel en metode for å integrere lineære partielle differensialligninger av 2. orden, integrerte differensialligninger ved hjelp av definitte integraler, og behandlet såkalt blandede differensligninger og framstilte integralene til visse differensligninger under form av kjedebrøker.

Sannsynlighetskalkyle[rediger | rediger kilde]

Fra en noe senere periode kommer oppdagelsen av de såkalte Laplaces koeffisienter (hvorav teorien for de sfæriskr funksjoner så ble utviklet) og potentialfunksjonen, to funkdjoner som spiller en særdeles viktig rolle innen den anvendte matematikk. Laplaces mest betydelige arbeide innen den rene matematikk er imidlertid Théorie analytique des probabilités (1812).

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • «Exposition du système du monde», to bind, Paris 1796;
  • «Traité de mécanique céleste», fem bind, Paris 1798-1825
  • «Théorie analytique des probabilités», Paris 1812
  • «Essai philosophique sur les probabilités», Paris 1814
  • «Précis de l’histoire de l’astronomie», Paris 1821,
  • «Correspondance de PIERRE SIMON LAPLACE», utgitt av Roger Hahn (posthumt), to bind, Turnhout 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pierre-Simon Laplace – bilder, video eller lyd