Jupiters sørpol
Jupiters sørpol er det sørligste punktet på planeten Jupiter. Den ble fotografert for første gang i detalj av romsonden Juno, som ankom Jupiter i juli 2016. Det skjedde da sonden gikk i en polarbane rundt Jupiter. På samme tid ble seks sykloner oppdaget ved sørpolen, en i midten og fem omkring.[1]
De former en pentagon. Hver syklon er omkring 4,500 km i diameter, og har vindhastigheter på omkring 360 km/t. De roterer med klokken. Jupiters nordpol har 9 sykloner av en litt mindre størrelse: En i midten av 8 rundt. De roterer mot klokken.
De sørlige sykloner har alle en omfattende finskalert spiralstruktur på utsiden, men varierer i størrelse og form. Observasjoner har blitt begrenset av lave solvinkler og en dis, som typisk er over atmosfæren, men syklonene har en rødlig farge.
Syklonene på sørpolen har vært stabile, men den 3. november 2019 oppdaget Juno fødselen av en ny syklon på omkring 800 km. Den ble dyttet unna av de andre syklonene, og nå danner de perifere syklonene en heksagon.[2]
Sanntidslokaliseringer av sørlige polare sykloner var i 2023 blitt foretatt i 6 år av instrumentet JIRAM og av kameraet JunoCam.[3][4] Lokaliseringer over tid avslørte en oscillatorisk bevegelse i hver av de 6 syklonene. Periodene er omkring et jordår og radiene er rundt 400 km.[5]
Oscillasjonene rundt de sirkumpolare syklonenes middelposisjoner ble forklart som et resultat av ubalanser mellom betadriften, dyttingen mot sørpolen og de frastøtende krefter som utvikles på grunn av interaksjonene mellom syklonene.[5] I tillegg driver sørpolens sykloner vestover 7.5±0.7˚ hvert år.[3] Årsaken til dette er ikke kjent.
Banesonden Galileo gikk i bane fra 1995 til 2003; men dens inklinasjon gjorde det umulig å observere polene; sonden Cassini fløy forbi Jupiter i 2000, men fotograferte ikke polene. Men i år 2000 ble røntgenflekker oppdaget ved polene.
Jupiters geografiske sørpol er også stedet for den magnetiske sørpol. Den magnetiske nordpolen er ikke godt definert.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Don't miss these cyclones on Jupiter, and more | Space | EarthSky». earthsky.org (engelsk). 22. desember 2019. Besøkt 15. november 2021.
- ^ «Аппарат Juno НАСА обнаруживает новые циклоны на Юпитере». astronews.ru. Besøkt 15. november 2021.
- ^ a b Mura et al. (2022)
- ^ Rogers (2021)
- ^ a b Gavriel (2021)
- ^ «У магнитного поля Юпитера не нашлось Северного полюса». Naked Science. 6. september 2018. Besøkt 15. november 2021.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gavriel, Nimrod; Kaspi, Yohai (August 2021). «The number and location of Jupiter's circumpolar cyclones explained by vorticity dynamics». Nature Geoscience. 14 (8): 559–563. Bibcode:2021NatGe..14..559G. ISSN 1752-0894. arXiv:2110.09422
. doi:10.1038/s41561-021-00781-6. s2cid=236096014. - Mura, A.; Scarica, P.; Grassi, D.; Adriani, A.; Bracco, A.; Piccioni, G.; Sindoni, G.; Moriconi, M. L.; Plainaki, C.; Ingersoll, A.; Altieri, F.; Cicchetti, A.; Dinelli, B. M.; Filacchione, G.; Migliorini, A. (2022). «Five Years of Observations of the Circumpolar Cyclones of Jupiter». Journal of Geophysical Research: Planets. 127 (9). Bibcode:2022JGRE..12707241M. ISSN 2169-9097. doi:10.1029/2022JE007241. s2cid=252099924.
- Rogers, John Hubert; Eichstädt, Gerald; Hansen, Candice; Orton, Glenn; Momary, Thomas (2021). «Behaviour of Jupiter's polar polygons over 4 years». European Planetary Science Congress Abstracts. 15. Bibcode:2021EPSC...15...57R. doi:10.5194/epsc2021-57. s2cid=241446672.
