Thebe (måne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thebe
Thebe.jpg
Bilde av Thebe fra 4. januar 2000.
Oppdagelse
Oppdaget av Stephen P. Synnott / Voyager 1
Oppdaget 5. mars 1979
Baneparametre
Periapsis 218 000 km[N 1]
Apoapsis 226 000 km[N 1]
Gjennomsnittlig baneradius 221 889,0 ± 0,6 km
0,00148 AE (3,11 RJ)[1]
Eksentrisitet 0,0175 ± 0,0004[1]
Omløpstid 0,674536 ± 0,000001 jorddøgn[1]
Inklinasjon 1,076 ± 0,003°[N 2][1]
Moderplanet Jupiter
Fysiske egenskaper
Dimensjoner 116×98×84 km[2]
Gjennomsnittlig radius 49,3 ± 2,0 km[2]
Volum 500 000 km³
Masse 4,3E+17 kg
Middeltetthet 0,86  g/cm³ (antatt)
Gravitasjon ved ekvator 0,013 m/s²
0,001 g[2][N 3]
Unnslipningshastighet 20–30 km/s.[3] [N 3]
Rotasjon Bundet
Aksehelning
Overflaterefleksjon 0,047 ± 0.003
Temperatur 124 K

Thebe er en av planeten Jupiters måner. Den ble oppdaget 5. mars 1979 ved hjelp av romsonden Voyager 1, og er også kjent under betegnelsen Jupiter XIV. Kort etter oppdagelsen fikk den den midlertidige betegnelsen S/1979 J 2, men i 1983 vedtok den Internasjonale Astronomiske Union å oppkalle den etter nymfen Thebe fra den greske mytologien. Senere har man funnet bilder fra månen tatt den 27. februar 1979.

Overflaten er dekket av minst tre eller fire kratre som er ganske store i forhold til månens egen størrelse.

Thebe hører til den såkalte Amalthea-gruppe, som omfatter de fire Jupiter-månene som er nærmeset Jupiter. Gruppen har navn etter sitt største medlem; månen Amalthea.

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ a b Kalkulert som a×(1 − e), hvor a er store halvakse og e er eksentrisiteten.
  2. ^ Mot Jupiters ekvator
  3. ^ a b Estimatet fra Thomas, 1998 ble delt på 1,5 for å ta hensyn til forksjellen i antatt tetthet.
Referanser
  1. ^ a b c d Cooper, N.J.; Murray, C.D.; Porco, C.C.; Spitale, J.N. (2006). «Cassini ISS astrometric observations of the inner jovian satellites, Amalthea and Thebe». Icarus 181 (1): 223–234. doi:10.1016/j.icarus.2005.11.007.
  2. ^ a b c Thomas, P.C.; Burns, J.A.; Rossier, L.; et al. (1998). «The Small Inner Satellites of Jupiter». Icarus 135 (1): 360–371. doi:10.1006/icar.1998.5976.
  3. ^ Burns, J.A.; Simonelli, D. P.;Showalter, M.R. et al. (2004). «Jupiter’s Ring-Moon System». I: Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B. (pdf). Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere. Cambridge University Press. http://www.astro.umd.edu/~hamilton/research/preprints/BurSimSho03.pdf.