Makaronesia: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Trurl (diskusjon | bidrag)
Administratorer
48 105 redigeringer
Tagger: Mobilredigering Mobilwebredigering Avansert mobilredigering
Trurl (diskusjon | bidrag)
Administratorer
48 105 redigeringer
Linje 190: Linje 190:
Kanariøyene og Madeira har vært forbundet med [[Den iberiske halvøy]], [[Nord-Afrika]] og med hverandre gjennom Selvagensøyene og guyoter som har fungert som springbrett for planter og dyr. Disse øyene har flest endemiske arter, mens Azorene og Kapp Verde, som er mer isolerte, har færre endemiske arter.<ref name="ib" />
Kanariøyene og Madeira har vært forbundet med [[Den iberiske halvøy]], [[Nord-Afrika]] og med hverandre gjennom Selvagensøyene og guyoter som har fungert som springbrett for planter og dyr. Disse øyene har flest endemiske arter, mens Azorene og Kapp Verde, som er mer isolerte, har færre endemiske arter.<ref name="ib" />


Azorene skiller seg ut både ved å ha generelt færre endemiske arter og ved å ha få arter som er endemiske for ei enkelt øy. Dyre- og plantelivet på Azorene er ikke så grundig utforsket som på Madeira og Kanariøyene, og øygruppa har sannsynligvis mange endemiske arter som ennå ikke er vitenskapelig [[Artsbeskrivelse|beskrevet]] og som derfor ikke står på artslistene. En annen forklaring kan være at Azorene har mindre variert natur enn Kanariøyene og derfor færre tilgjengelige økologiske nisjer.<ref name="ec2" /><ref>{{Kilde artikkel
Azorene skiller seg ut ved å ha generelt færre endemiske arter, få arter som er endemiske for ei enkelt øy, og få [[Radiasjon (biologi)|radiasjoner]] mellom øyene. Dyre- og plantelivet på Azorene er ikke så grundig utforsket som på Madeira og Kanariøyene, og øygruppa har sannsynligvis mange endemiske arter som ennå ikke er vitenskapelig [[Artsbeskrivelse|beskrevet]], og som derfor ikke står på artslistene. En annen forklaring kan være at Azorene har mindre variert natur enn Kanariøyene og derfor færre tilgjengelige økologiske [[Nisje (økologisk)|nisjer]].<ref name="ec2" /><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Hanno Schaefer m.fl.
| forfatter=Hanno Schaefer m.fl.
| tittel=The Linnean shortfall in oceanic island biogeography: a case study in the Azores
| tittel=The Linnean shortfall in oceanic island biogeography: a case study in the Azores
Linje 199: Linje 199:
| side=1345–1355
| side=1345–1355
| doi=10.1111/j.1365-2699.2011.02494.x
| doi=10.1111/j.1365-2699.2011.02494.x
| issn=1365-2699}}</ref>
| issn=1365-2699}}</ref><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=K.E. Jones m.fl.
| tittel=Why do different oceanic archipelagos harbour contrasting levels of species diversity? The macaronesian endemic genus ''Pericallis'' (Asteraceae) provides insight into explaining the ‘Azores diversity Enigma’
| publikasjon=BMC Evolutionary Biology
| utgivelsesår=2016
| bind=16
| nummer=202
| doi=10.1186/s12862-016-0766-1
| issn=1471-2148}}</ref>


=== Spredning ===
=== Spredning ===

Sideversjonen fra 24. jun. 2020 kl. 09:28

Makaronesia
Macaronésia
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Administrasjon
LandKapp Verde, Spania, Portugal
Posisjon
Kart
Makaronesia
24°15′24″N 22°28′16″V
Makaronesia på Commons
Makaronesia
Echium wildpretii er endemisk for fjellet Teide på Tenerife.

Makaronesia er et samlenavn på flere øygrupper i Nord-Atlanteren utenfor Europa og Nord-Afrika.

Navnet kommer av de greske ordene makaros, «lykkelig» og nesos, «øy», altså de lykkelige øyene, et navn som ble brukt av antikkens grekere om øyene vest for Herkulessøylene. Ordet ble først brukt av den britiske botanikeren Philip Barker Webb i 1845 om Kanariøyene, Selvagensøyene og Madeira. Adolf Engler inkluderte i 1879 Azorene i regionen, men det var først i 1961 at Pierre Dansereau argumenterte for at også Kapp Verde måtte tas med.[1][2]

Begrepet Makaronesia ble tatt i bruk på grunn av de store likhetene i plantelivet mellom de ulike øyene med for eksempel laurbærskoger, Morella faya og det ikoniske drageblodstreet (Dracaena draco). Makaronesia har tradisjonelt blitt regnet som en egen biogeografisk region.[1]

Makaronesia har bemerkelsesverdig høyt biologisk mangfold, spesielt innenfor grupper som karplanter, leddyr og snegler. Antall endemismer per areal kan sammenlignes med øyer som Hawaii, Galápagos, New Zealand, Ny-Caledonia og Madagaskar. Det finnes mer enn 6200 endemiske arter på et areal på omtrent 14 640 km². De fem øygruppene omfatter 31 større øyer og mange mindre. De fleste endemiske artene forekommer i ei øygruppe, eller bare på ei øy, men noen er delt mellom flere øygrupper. Dette gjelder spesielt Kanariøyene og Madeira som har mange felles arter i laurbærskogene.[3][4][5]

Det store antallet øygrupper og øyer, varierende grad av isolasjon, stor utstrekning fra nord til sør med tilsvarende variasjon i klima og vanntemperatur og at øyene aldri har hatt forbindelse med fastlandet, gjør Makaronesia ideell for å utprøve biogeografiske og evolusjonære teorier.[6]

Øygrupper

Makaronesia består av fire større øygrupper og de mindre, ubebodde Selvagensøyene:[4][7]

Øygruppe Land Antall øyer Areal (km²) Høyeste punkt (moh.)
Azorene Portugals flagg Portugal 9 2387 2381
Kanariøyene Spanias flagg Spania 8 7447 3718
Kapp Verde Kapp Verdes flagg Republikken Cabo Verde 10 4020 2829
Madeira Portugals flagg Portugal 2 785 1810
Selvagensøyene Portugals flagg Portugal 2 2,73 163

Fysisk geografi

På relieffkartet kan man også se øyer som er sunket under havflaten.
Vulkanen Ponta do Pico i Azorene med snø på toppen

Geologi

Alle øyene i Makaronesia er av vulkansk opprinnelse. De fleste øyene ligger over ulike varmepunkter på den afrikanske kontinentalplaten, unntatt Azorene som ligger på trippelpunktet der de afrikanske, nordamerikanske og eurasiske kontinentalplatene møtes. Den eldste øya er Selvagem Grande, som maksimalt er 27 millioner år, men det kan ha vært store øyer i området i en periode på opptil 60 millioner år. Alle stadier i utviklingen av varmepunktøyer finnes: undersjøiske vulkaner som ennå ikke stikker opp av havet, øyer med aktive vulkaner og høye fjell, lave øyer uten aktive vulkaner og guyoter, altså øyer som er sunket under havflaten, men som stikker opp som fjell fra dyphavsslettene.[2]

Nordøst for Madeira og Kanariøyene ligger to rekker med guyoter som er rester av tidligere øyer i disse øygruppene. Selvagensøyene er dannet av samme varmepunkt som Kanariøyene. Det finnes også spor etter to øygrupper som helt er forsvunnet under havflaten. Sahara-gruppen består av 4–5 undervannsfjell 300 km sør for Hierro i Kanariøyene. Great Meteor-guyoten dekker et areal på 1200 km², stiger opp fra havbunnen på 4800 m dyp til bare 270 m under dagens havnivå og ligger omtrent 800 km sør for Azorene og 1600 km fra det afrikanske fastlandet.[2]

Selvagensøyene oppstod for 27 millioner år siden, Kanariøyene for 20 millioner år siden og Madeira for 13 millioner år siden. De nordligste og sørligste øyene er yngst: Kapp Verde er 10 millioner år, og Azorene er 8 millioner år. Vulkanene er fortsatt aktive med utbrudd i Capelinhos på Faial i Azorene i 1957, Teneguía på La Palma i Kanariøyene i 1971 og Pico do Fogo på Fogo i Kapp Verde i 2014–15.[8][9]

Klima

Øyene har stor utstrekning fra nord til sør, noe som medfører tilsvarende variasjon i klimaet. Den nordligste øya er Corvo i Azorene på 40° nord, og den sørligste er Brava i Kapp Verde på 15° nord. Klimaet på Azorene påvirkes av azorehøytrykket, mens de andre øyene ligger i passatvinden. Madeira kommer inn i vestavindsbeltet om vinteren. De høye fjellene på Madeira og de vestlige Kanariøyene forårsaker orografisk nedbør på losiden av øyene. Av og til skifter vindretningen, og det blåser en østlig vind fra Sahara som bringer varm luft med mye støv til Kanariøyene og Kapp Verde. Værfenomenet kalles calima.[8]

På Kapp Verde blåser passatvinden sterkest i desember–mai. Den skaper tåke i fjellene over 600 moh., men gir ubetydelig nedbør. Det meste av nedbøren kommer i juli–oktober og forårsakes av tropiske bølger som skapes mellom azorehøytrekket og den intertropiske konvergenssonen. Nedbørsmengden varierer mye fra år til år.[10][11]

Azorene har et oseanisk subtropisk klima, og Golfstrømmen bidrar til at det er små temperaturforskjeller gjennom året. Ponta Delgada har årsnedbør 986 mm, middeltemperatur i kaldeste måned (februar) er 14,1 °C og varmeste (august) 22,1 °C. Det er mest nedbør i desember og minst i juni–august. Klimaet på Madeira minner om Azorene, men passatvinden gjør at de nordlige delene av øya har mer nedbør og mindre sol enn i sør. Funchal i sør har årsnedbør 627 mm, middeltemperatur i kaldeste måned (februar) er 16,6 °C og varmeste (august–september) 23,2 °C. I juni–august er det lite nedbør.[12][13]

Lavlandet på Kanariøyene har subtropisk ørkenklima. Las Palmas har årsnedbør 147 mm, middeltemperatur i kaldeste måned (januar) er 18,1 °C og varmeste (august) 24,6 °C. Nesten all nedbør kommer i september–april. Kapp Verde har tropisk ørkenklima. Praia har årsnedbør 210 mm, middeltemperatur i kaldeste måned (februar) er 22,2 °C og varmeste (september) 27,0 °C. Områder som ligger 600–1500 moh. på nordsiden av Kanariøyene, har oseanisk subtropisk klima med mye tåke på grunn av passatvinden. Lavlandet på øyene har aldri frost, men i fjellene på Azorene, Madeira og Kanariøyene snør det hver vinter, og frost kan forekomme i fjellene på Kapp Verde.[14][15][11]

Biogeografi

Aeonium urbicum på Tenerife
Den forvedede Sonchus hierrensis på Gomera
Convolvulus canariensis på La Palma
Laparocerus ellipticus fra Tenerife
Bregnen Woodwardia radicans vokser både i Makaronesia og i refugier i det vestlige middelhavsområdet.
Echium vulcanorum vokser bare på Pico do Fogo i Kapp Verde.

Forutsetninger

Øyene har aldri vært landfaste med kontinentene, så alle dyr og planter som finnes der, må stamme fra forfedre som har kunnet krysse havstrekninger. Avstanden til fastlandet varierer mye. Fuerteventura ligger bare 96 km fra Vest-Sahara, mens Boa Vista i Kapp Verde ligger 570 km fra Dakar i Senegal. Porto Santo i Madeira ligger 630 km fra nærmeste fastland i Marokko, og São Miguel i Azorene ligger 1370 km fra Lisboa i Portugal. De to vestligste øyene i Azorene, Corvo og Flores, ligger omtrent like langt fra Cape Race på Newfoundland som fra Lisboa.[8]

Den vulkanske aktiviteten har ført til at nye områder som kan koloniseres, jevnlig har oppstått. Passatvinden og den kalde kanaristrømmen har stadig bragt nye arter i øyene. Lavere havnivå under istidene i pleistocen har gjort at avstanden til fastlandet er blitt mindre samtidig som guyoter er blitt tørrlagt. Dette har lettet utvekslingen av planter og dyr mellom fastlandet og øyene.[8]

Kanariøyene og Madeira har vært forbundet med Den iberiske halvøy, Nord-Afrika og med hverandre gjennom Selvagensøyene og guyoter som har fungert som springbrett for planter og dyr. Disse øyene har flest endemiske arter, mens Azorene og Kapp Verde, som er mer isolerte, har færre endemiske arter.[8]

Azorene skiller seg ut ved å ha generelt færre endemiske arter, få arter som er endemiske for ei enkelt øy, og få radiasjoner mellom øyene. Dyre- og plantelivet på Azorene er ikke så grundig utforsket som på Madeira og Kanariøyene, og øygruppa har sannsynligvis mange endemiske arter som ennå ikke er vitenskapelig beskrevet, og som derfor ikke står på artslistene. En annen forklaring kan være at Azorene har mindre variert natur enn Kanariøyene og derfor færre tilgjengelige økologiske nisjer.[3][16][17]

Spredning

Molekylærgenetiske studier viser at de fleste endemiske plantene i Makaronesia tilhører monofyletiske grupper, som har oppstått ved en enkelt kolonisering. De nærmeste slektningene finnes som regel i Nord-Afrika eller Vest-Europa. Noen har de nærmeste slektningene i den nye verden: Sedum på Madeira, Pericallis og Bystropogon; i Øst-Afrika: Solanum; eller i sørlige Afrika: Phyllis.[18]

Det er ikke er noe fast mønster i hvordan artene har spredt seg mellom øygruppene. Planter som Aeonium, Echium og Sonchus har spredt seg fra Kanariøyene til Kapp Verde 1300 km unna og der utviklet nye endemiske arter. Minst seks planteslekter har kolonisert Madeira fra Kanariøyene: Bystropogon, Aeonium, Convolvulus, Crambe, Pericallis og forvedede Sonchus-arter. Pericallis og andre har spredt seg videre til Azorene. Argyranthemum har derimot kolonisert Kanariøyene fra Madeira.[8][19][20][21]

Noen planteslekter har kolonisert Makaronesia to eller tre ganger, og artene i Makaronesia er mer i slekt med arter på fastlandet enn med hverandre. Det gjelder blant annet Hedera, Ilex, Lavatera, Olea, Plantago, Pulicaria og Solanum. Gjentatte koloniseringer er langt vanligere i Makaronesia enn på mer isolerte øyer som Hawaii og Galápagosøyene. Arter har også vandret fra Makaronesia tilbake til fastlandet i slekter som Aeonium, Convolvulus, Sonchus og Tolpis.[18][2][22]

Dyrene stammer nesten utelukkende fra fastlandet i Europa og Nord-Afrika, med noen få unntak, som den ellers amerikanske vannymfen Ischnura hastata på Azorene. Dette skyldes antagelig de fremherskende vindretningene med passatvind fra nordøst og østavind fra Sahara. Hvert år dukker det likevel opp arter fra Nord-Amerika, Asia og Afrika sør for Sahara, men de ser ikke ut til å klare å etablere seg. Den amerikanske monarksommerfuglen (Danaus plexippus) klarte likevel på 1800-tallet å kolonisere Azorene, Madeira og Kanariøyene.[4][23]

Kanarimeis (Cyanistes teneriffae) er en nær slektning av blåmeis (C. caeruleus). Arten har oppstått i Nord-Afrika der det er to underarter. Den har kolonisert Kanariøyene tre ganger, og nå er det fem endemiske underarter i øygruppa. Bokfink (Fringilla coelebs) har derimot kolonisert Makaronesia bare én gang. Den kom først til Azorene fra Den iberiske halvøy og spredte seg deretter via Madeira til Kanariøyene. Den har fire underarter på Kanariøyene, én på Madeira og én på Azorene.[8][24][25]

En fylogenetisk analyse viser at bredsnutebillene i slekta Laparocerus tilhører to klader, en på Madeira med 36 arter og underarter og en på Kanariøyene med 196 arter og underarter. Kladene oppstod for 11,2 millioner år siden og begynte å spre seg på Madeira for 8,5 millioner år siden og på Kanariøyene for 7,7 millioner år siden. I øygruppa rundt Madeira oppstod kladen på Porto Santo og har seinere spredt seg til Desertasøyene og selve Madeira. På Kanariøyene har kladen spredt seg fra de gamle øyene i øst til yngre øyer i vest. Laparocerus garretai fra Selvagensøyene tilhører underkladen fra Kanariøyene, og Laparocerus susicus fra Marokko er ikke en basal kontinental form, men et resultat av tilbakekolonisering fra Kanariøyene til Afrika. Drouetius fra Azorene ble tidligere regnet som en underslekt av Laparocerus, men tilhører en annen utviklingslinje.[26][27]

Historikk

De endemiske plantene i Makaronesia omfatter både palaeoendemismer, altså arter som tidligere hadde en større utbredelse, men som nå er begrenset til et refugium, og neoendemismer, arter som har oppstått der de vokser nå, og som aldri har vokst andre steder. Et eksempel på en palaeoendemisme er mosen Hedenasiastrum percurrens. Den er endemisk for Madeira og skilte lag med de nærmeste slektningene for 40 millioner år siden, lenge før Madeira ble dannet. Ei nærstående slekt, Rhynchostegiella, har flere endemiske arter i Makaronesia, men de er neoendemismer som stammer fra flere koloniseringer i langt nyere tid.[8][28]

Laurbærskogene betraktes ofte som relikter, og tilsvarende vegetasjon vokste i Europa og middelhavsområdet i tertiær. Bladene var laurofylle, altså eviggrønne, mellomstore, avlange, glinsende og tilspissede. Denne vegetasjonen fikk en tilbakegang da klimaet ble tørrere og kjøligere, og var nesten helt borte i slutten av pliocen for 2,58 millioner år siden. I nord ble den erstattet av løvfellende skog og i sør av sklerofyll vegetasjon med små, harde, eviggrønne blader. Treslag som fortsatt finnes i Makronesia, men som er utdødd på Den iberiske halvøy, er Apollonias, Clethra, Ocotea, Persea, Picconia, Pleiomeris og Visnea.[2][29]

Årsakene til at disse artene har overlevd i Makaronesia kan være at havet har bidratt til å dempe ekstreme temperaturer som har forekommet i Europa og middelhavsområdet, at de høye fjellene har gitt vegetasjonen mulighet til å flytte seg vertikalt når klimaet har skiftet, og at det orografiske tåkebeltet motvirker middelhavsklimaets tørre sommer.[8]

Under istidene i pleistocen har Makaronesia fungert som et refugium for arter som har kunnet rekolonisere Den iberiske halvøy eller Nord-Afrika når klimaet er blitt varmere. Et eksempel er levermosen Radula lindenbergiana, som har mye høyere genetisk diversitet i Makaronesia enn på fastlandet.[30]

Marine fossiler viser at bunndyrfaunaen ved Kanariøyene fram til sein pliocen for 3,6 millioner år siden lignet på den i Guineabukta i dag. Klimaet må ha vært fuktig tropisk, og laurbærskogene hadde sikkert langt større utbredelse. Kanarifuru vokste i fjellene på Gran Canaria allerede i miocen for 13 millioner år siden. Den termofile skogen som nå vokser i lavlandet på Kanariøyene, er en langt yngre vegetasjonstype. Den er tilpasset middelhavsklima, og mange av artene er ikke endemiske, men vidt utbredt i middelhavsområdet.[2]

I sein pliocen for 3,6–2,58 milioner år siden skiftet klimaet på Kanariøyene mellom tørre og våte perioder. Klimaet ble kjøligere og tørrere da Panamaeidet oppstod og den kalde kanaristrømmen startet. Klimaendringene kuliminerte med istidene i pleistocen. Under istidene har passatvinden flyttet seg sørover slik at Kanariøyene har kommet inn i vestavindsbeltet. Vindretningen må ha hjulpet arter med å rekolonisere fastlandet. I forrige mellomistid, eem, var havet ved Kanariøyene like varmt som ved Kapp Verde i dag, og havnivået var fem meter høyere så arealet av øyene var redusert.[2]

Også i Makaronesia har noen planter dødd ut. På Madeira er det funnet fossile frø av Eurya stigmosa fra calabrium for 1,3 millioner år siden. Oswald Heer publiserte i 1857 funn av blader fra blant annet Frangula azorica, hassel, alm og Pistacia fra tidlig pleistocen på Madeira, men de ansees nå for å være feilbestemt. Sandaraksypress (Tetraclinis articulata) vokste på Gran Canaria i pliocen for fire millioner år siden. Pollen fra agnbøk og eik er funnet på Tenerife, og de ser ut til å ha dødd ut samtidig med menneskenes ankomst.[31][32]

Avgrensning

Per Sunding og andre har foreslått at ei smal stripe på det afrikanske fastlandet også må inkluderes i Makaronesia. Området strekker seg fra Agadir i Marokko til Nouâdhibou i Mauritania og inkluderer dalene og wadiene i Antiatlas. Her finnes noen plantearter som ellers bare vokser på øyene, for eksempel Euphorbia regis-jubae, drageblodstre og Laurus novocanariensis. Området har flere endemiske arter av pattedyr og krypdyr. En nesten endemisk planteart er argantre (Argania spinosa). Det tilhører den stort sett tropiske sapodillefamilien, som nå mangler i middelhavsområdet, men som har flere arter i Makaronesia.[33][1][34]

Sunding har også foreslått at sørvestlige deler av Den iberiske halvøy skal regnes til Makaronesia. Her vokser mange bregner som også finnes på øyene, og arter i slektene Convolvus og Euphorbia som har sine nærmeste slektninger på øyene.[35][8][18]

I plantegeografien er Makaronesia ofte blitt regnet som en egen region i det holarktiske florariket. I dyregeografien er alle øyene blitt regnet til Palearktis, men begrepet Makaronesia er lite brukt i zoologisk litteratur. Avgrensningen av Makaronesia og om begrepet i hele tatt gir mening, er svært omstridt.[1][36]

Statusen til Kapp Verde er spesielt uklar. Floraen i lavlandet er utpreget afrotropisk, mens de endemiske plantene i fjellene har sine nærmeste slektninger på Kanariøyene og Madeira. Fuglene og flaggermusene er nesten utelukkende palearktiske arter som ikke forekommer i Sahel. Omtrent en fjerdedel av sommerfuglene stammer fra middelhavsområdet, Kanariøyene og Madeira, men mange av de øvrige insektene og edderkoppdyrene er afrotropiske. Blant krypdyrene har murgekkoene (Tarentola) kommet fra Kanariøyene, mens den endemiske skinkeslekta Chioninia sannsynligvis stammer fra det afrikanske fastlandet.[6]

En bayesisk analyse av utbredelsen til bladmoser, levermoser og karsporeplanter tyder på at Kapp Verde hører sammen med tropisk Afrika, og støtter ikke Makaronesia i vid betydning. Dataene for levermoser og karsporeplanter kan støtte et snevrere omfang av Makaronesia med Azorene, Madeira og Kanariøyene, men dataene for bladmoser plasserer Kanariøyene sammen med Nord-Afrika.[36]

Det er en glidende overgang fra Azorene som minner om Vest-Europa med eurosibirske og atlantiske arter, via Kanariøyene og Madeira som står nært middelhavsområdet, til Kapp Verde med et afrotropisk preg. Kunkel (1993) foreslår et hierarki med Sentral-Makaronesia (Kanariøyene, Madeira), Lauri-Makaronesia (Sentral-Makaronesia, Azorene, sørvestlige deler av Den iberiske halvøy) og til slutt Stor-Makaronesia (Lauri-Makaronesia, Kapp Verde og en stripe av den nordafrikanske kysten). Rivas‐Martínez et al. (2004) anerkjenner ikke Makaronesia og plasserer Azorene i den eurosibiriske regionen og Madeira og Kanariøyene i middelhavsregionen, mens Kapp Verde ikke er nevnt.[8][37][38]

Flora

Euphorbia canariensis vokser i de laveste vegetasjonssonene på Kanariøyene.
Drageblodstre på La Palma
Laurbærskog på La Palma
Canarina canariensis vokser i laurbærskogene på Kanariøyene.
Kanarifuru på La Palma
Adenocarpus viscosus i høyfjellet på La Palma

Generelt

Mange planter som hadde en større utbredelse i tertiær, finnes fortsatt i Makaronesia. Det gjelder plantefamilier som palmefamilien, sapodillefamilien og Pentaphylacaceae, og flere arter i laurbær- og oljetrefamiliene. Noen planter har sine nærmeste slektninger i fjerne områder: Kanarifuru (Pinus canariensis) er nært beslektet med Pinus roxburghii i Himalaya, og den nærmeste slektningen til Heberdenia excelsa er Heberdenia penduliflora i Mexico.[3]

Det har også skjedd omfattende radiasjoner med utvikling av nye arter i planteslekter som Aeonium, Argyranthemum, Cheirolophus, Echium, Limonium, Lotus, Pericallis, Sideritis og Sonchus. Floraen er typisk for oseaniske øyer med stor andel av endemiske arter, 20 prosent i hele Makaronesia og 40 prosent på Kanariøyene. De endemiske artene er som regel forvedet, selv om de nærmeste slektningene på fastlandet er urter. 70 prosent av de endemiske plantene på Kanariøyene er forvedet.[3][39][18]

På Azorene forekommer omtrent 200 karplanter naturlig, og av disse er 73 endemiske. Øygruppa viser tilknytning til Vest- og Nord-Europa med torvmoser og arter i sivfamilien og starrfamilien, men også til Madeira og Kanariøyene med Ilex, Juniperus, Laurus, Morella, Picconia, Prunus og andre. Xerofytter mangler i denne øygruppa, og den eneste endemiske slekta av karplanter er Azorina.[3]

Det er funnet 1204 arter og underarter av karplanter på Madeira. Av disse er 154 endemiske for øygruppa, 74 er endemiske for Makaronesia, 480 er andre naturlige arter, 66 er antatt naturlige, 29 er antagelig innførte, og 401 er innførte. Madeira har hele 75 arter av karsporeplanter, derav 14 endemiske. Det er 512 arter og underarter av moser, av disse er 333 bladmoser, og 179 er levermoser og nålkapselmoser.[3]

Kanariøyene har en bemerkelsesverdig rik flora med mer enn 1300 naturlig forekommende plantearter fordelt på 102 familier og 712 slekter. Det er over 600 arter av endemiske frøplanter, og plantelivet viser tydelige forbindelser til middelhavsregionen. Minst 22 slekter av frøplanter er endemiske, og sju av disse tilhører kurvplantefamilien. Omtrent 60 plantearter finnes både på Kanariøyene og minst ei av de andre øygruppene, men ikke på fastlandet. Ikke-karplanter har få endemiske arter på Kanariøyene. Det er 1634 innfødte sopparter (107 endemiske), mer enn 1294 lavarter (26 endemiske) og 464 arter moser.[3]

Kapp Verde har en ganske artsfattig flora sammenlignet med resten av Makaronesia. Store områder består av åpent grasland og halvørken, og mye av østligste øyene er naken ørken. Det er 62 sopparter (ingen endemiske), 260 lavarter (åtte endemiske), 116 bladmoser (6 endemiske), 35 levermoser (ingen endemiske), 2 nålkapselmoser (ingen endemiske), 33 karsporeplanter (én endemisk) og 724 frøplanter (65 endemiske). Kapp Verde har ingen palaeoendemismer i snever forstand og bare ei endemisk planteslekt, Tornabenea.[5][11]

Varme soner

Det skilles mellom en rekke vegetasjonssoner på øyene. De ulike sonene finnes i forskjellig høyde over havet, nedbørsforskjellene gjør at le- og losidene av øyene er ulike, og det finnes ulike typer vulkansk jord. Den laveste sonen kjennetegnes av liten nedbør, høye temperaturer hele året og næringsfattig jord. Sonen forekommer på Kapp Verde, Selvagensøyene og i lavlandet på Kanariøyene og Madeira.[40][41][11]

Nærmest havet vokser planter som tåler salt (halofytter), og planter som kan vokse på sand, for eksempel tamarisk. Lenger bort fra havet vokser tørketålende vegetasjon med tornete busker og sukkulente arter i kurvplantefamilien og slektene Euphorbia og Aeonium. Vegetasjonen deles ofte i to undersoner tabaibal og cardonal, der tabaibal er tørrest og lavest i terrenget. På Kanariøyene strekker sonen seg opp til 200–400 moh. på nordsiden av øyene og 400–800 moh. på sørsiden.[40][42][43][44][45]

Neste sone er den termofile skogen som minner om middelhavslandenens maquis med oliven (subsp. cerasiformis), Juniperus turbinata, mastikstre, Pistacia atlantica og kanaripalme. Også her er det lite nedbør, men litt lavere temperatur og bedre jord. Sonen forekommer 350–600 moh. på noen av Kanariøyene. Andre vanlige trær og busker er Sideroxylon canariense, Gymnosporia cassinoides, Rhamnus crenulata og Visnea mocanera. Det er også her drageblodstrærne, Dracaena draco og D. tamaranae, vokser, men de er omtrent utryddet i vill tilstand.[40]

Tilsvarende termofil skog finnes i lavlandet på Madeira med blant annet Sideroxylon mirmulans og Gymnosporia dryandri. Det har sannsynligvis ikke vokst skog på Kapp Verde i den nåværende klimaperioden, men det finnes spredte trær. Viktige arter er drageblodstre (D. draco), morbærfiken (Ficus sycomorus), tamarisk, Faidherbia albida, Phoenix atlantica og Sideroxylon marginatum.[41][11]

Laurbærskog

Utdypende artikkel: Laurisilva

Før menneskenes ankomst var det meste av Azorene og Madeira dekket av fuktighetskrevende laurbærskog, laurisilva. På Kanariøyene vokste den i et belte 400–1200 moh. på nordsiden av de vestlige øyene og mer spredt andre steder. Klimaet på Lanzarote og Kapp Verde er for tørt til at laurbærskog kan vokse.[42][43]

Hogst og påfølgende oppdyrking, bruk som beitemark eller tilplantning med fremmede tresorter har gjort at det meste av laurisilvaen er borte fra Azorene og Kanariøyene. På Gran Canaria er bare én prosent av skogen bevart og på Tenerife litt under ti prosent. På Azorene er bare to prosent av laurbærskogen bevart, og fremmede treslag som Cryptomeria japonica og Pittosporum undulatum dominerer mange steder. Det finnes likevel fortsatt godt bevarte laurbærskoger i de høyereliggende delene av Madeira og Gomera.[42][43][46][47]

Mange ulike arter av trær, busker, klatreplanter og bregner vokser i laurbærskogene. Det tette bladverket gjør at skogbunnen er mørk. Jorda er dyp, sur og rik på planterester. Tåke kondenseres på bladene og bidrar til å opprettholde fuktigheten. På trærne vokser mange epifyttiske moser.[40][48]

På Kanariøyene og Madeira dannes skogen av fire laurbærarter: Laurus novocanariensis, Persea indica, Ocotea foetens og Apollonias barbujana. Andre trær og busker som finnes i begge øygruppene er Picconia excelsa, portugalhegg (subsp. hixa), Heberdenia excelsa, Rhamnus glandulosa, Ilex canariensis og Euphorbia mellifera. Noen planter finnes bare på Madeira: Pittosporum coriaceum, Clethra arborea, Ilex perado subsp. perado, Sambucus maderensis og Vaccinium padifolium, eller bare på Kanariøyene: Arbutus canariensis, Pleiomeris canariensis, Ilex perado subsp. platyphylla, Sambucus palmensis og laurbærkrossved (subsp. rigidum).[40][42][43][49][50]

Laurisilvaen på Azorene er dominert av Laurus azorica, og andre viktige planter er Morella faya, Frangula azorica, Myrsine africana, Ilex perado subsp. azorica, Juniperus brevifolia, Picconia azorica, portugalhegg (susp. azorica), Euphorbia stygiana, laurbærkrossved (subsp. subcordatum), Vaccinium cylindraceum, Arceuthobium azoricum, Dioscorea communis og Smilax azorica.[51][47]

Lyngheier (fayal-brezal) vokser på Kanariøyene som pionervegetasjon der laurbærskogen er hogget, og som en overgang mot kanarifuruskogene. Den består av trelyng (Erica arborea), Morella faya, og på fuktige steder på Tenerife, Gomera og Hierro også Erica scoparia subsp. platycodon. Av og til vokser også Ilex canariensis og Laurus novocanariensis her. På Madeira finnes buskas med trelyng og Erica scoparia subsp. maderincola ovenfor laurbærskogene, 1400–1650 moh. Enda høyere overtar blandet vegetasjon av små busker og urter. På Azorene vokser Erica scoparia subsp. azorica fra havnivå opp til 2000 moh. på Ponta do Pico.[40][52][41][47]

Fjell

I nordskråningene på Kanariøyene vokser skoger med kanarifuru (Pinus canariensis) som et belte over laurbærskogene fra 1300–1500 moh. I sørskråningene vokser kanarifuru helt ned til den termofile skogen, 500–600 moh., og furuskogen har en øvre grense på 2000–2300 moh. Denne skogen er ganske åpen med lite undervegetasjon og deles i tre–fem undertyper tilpasset ulik fuktighet og høyde over havet. Kanarifuru vokser som regel i rene bestander, men blandingsskog med kanarieiner (Juniperus cedrus) finnes på bratte, høytliggende steder.[40][42][43][53]

Kanarifuru er utbredt på Hierro, La Palma, Tenerife, Gran Canaria og ganske sjeldent på Gomera. Disse skogene er godt bevart, og det drives omfattende nyplanting av kanarifuru. Tre fremmede furuarter er plantet og forvillet på Kanariøyene: aleppofuru (P. halepensis), strandfuru (P. pinaster) og montereyfuru (P. radiata), men de finnes som regel lavere i terrenget.[40][43]

Høyere enn 1900 moh. på La Palma, Tenerife og Gran Canaria overtar en vegetasjon av lave busker; mange tilhører erteblomstfamilien. De er tilpasset raske temperatursvingninger, sterk vind og mye snø. Sonen ligger over tåkebeltet, og det er lite nedbør. Buskene har ikke torner i motsetning til tilsvarende vegetasjon i fjellene i middelhavsområdet og Vest-Asia. Det er mange endemiske arter med svært begrenset utbredelse. En slik art er Viola cheiranthifolia som bare vokser på Teide på Tenerife.[40][42][43][54]

Fauna

Flaggermusa Nyctalus azoreum er endemisk for Azorene.
Kanarimeis
Bokfink (F. c. maderensis) på Madeira
Murgekkoen Tarentola bischoffi er endemisk for Selvagensøyene.
Sommerfuglen Pararge xiphioides er endemisk for Kanariøyene.

Pattedyr

Kanariøyene har en endemisk spissmusart, Crocidura canariensis, og tidligere fantes det tre endemiske musearter i øygruppa, Canariomys på Tenerife og Gran Canaria og Malpaisomys på Fuerteventura og Lanzarote. På de andre øyene i Makaronesia er flaggermus de eneste naturlige landpattedyrene. Det er 17 flaggermusarter i Makaronesia, og av disse er tre endemiske: Pipistrellus maderensis på Azorene, Kanariøyene og Madeira; Nyctalus azoreum på Azorene og Plecotus teneriffae på Kanariøyene. Mennesker har innført 16 ikke-flygende pattedyrarter til øyene.[1][55][56]

Fugler

Alle de fire store øygruppene har endemiske fuglearter, men Makaronesia har ikke så spektakulære radiasjoner av fugler som mange øygrupper i Det indiske hav og Stillehavet. Det er ingen endemiske slekter, Azorene har to nålevende endemiske arter, Madeira har fire, Kanariøyene har fem og Kapp Verde har seks.[4]

I laurbærskogene lever fem endemiske arter og underarter i dueslekta Columba. Seks endemiske underarter av bokfink (Fringilla coelebs) finnes også i laurbærskogene. I kanarifuruskogene finnes to andre Fringilla-arter: tenerifeblåfink (F. teydea) og grandcanariablåfink (F. polatzeki). Makaronesia har også to andre endemiske finkearter: kanarifugl (Serinus canaria) og asordompap (Pyrrhula murina).[4][57]

Etter at menneskene ankom øyene er mange fuglearter forsvunnet. Alle de utdødde fugleartene på Kanariøyene hadde reir på bakken, og fire kunne ikke fly eller var dårlige flygere. Fire utdødde, ikke-flygende vaktelarter (Coturnix) er kjent fra Madeira, Porto Santo, Kapp Verde og Kanariøyene. Fem riksearter i slekta Rallus og to ugler i slekta Otus på Azorene og Madeira var også dårlige flygere og døde raskt ut etter menneskenes ankomst.[24][58][59][60]

På Tenerife levde Chloris aurelioi, en slektning av grønnfink (C. chloris). Nebbet var lengre enn hos grønnfink og lignet mer på et bokfinknebb. Bokfink, blåfink og Chloris aurelioi levde sammen på Tenerife i minst én million år og fylte ulike økologiske nisjer.[24][61]

Naturaliserte bestander av vatreastrild (Estrilda astrild) har etablert seg på alle de store øyene i Makaronesia. Den er en populær burfugl som hører hjemme i tropisk Afrika.[62]

Krypdyr

Azorene har ingen krypdyr som forekommer naturlig. Kanariøyene har ei endemisk firfisleslekt, Gallotia, med åtte nålevende og én utdødd art. Det lever som regel en stor og en liten art på samme øy. Gallotia har spredt seg med menneskelig hjelp til Madeira. Firfisla Teira dugesii er endemisk for Madeira, Desertasøyene, Porto Santo og Selvagensøyene. Den har spredt seg med skipstrafikk til Azorene.[63][64][65][66]

Valseskinker (Chalcides) har fire endemiske arter på Kanariøyene, og murgekkoer (Tarentola) har tre endemiske arter på Kanariøyene, én på Selvagensøyene og tolv på Kapp Verde. På Kapp Verde finnes ei endemisk slekt med skinker, Chioninia, med seks nålevende og én utdødd art. Kapp Verde har også fem endemiske halvfingergekkoer (Hemidactylus).[67][68][69][70]

Slanger finnes ikke naturlig i Makaronesia, men den lille blomsterpotteslangen (Indotyphlops braminus) fra Asia er innført til Kanariøyene og Madeira, og den amerikanske snoken Lampropeltis californiae er forvillet på Gran Canaria. Også andre krypdyrarter er innført av mennesker, for eksempel tropisk husgekko (Hemidactylus mabouia) på Madeira, tyrkisk halvfingergekko (Hemidactylus turcicus) på Kanariøyene, murgekko (Tarentola mauritanica) på Madeira og Azorene, og regnbueagam (Agama agama) på Kapp Verde.[63][64][65][71][72]

Det har tidligere levd store skilpadder i slekta Centrochelys på øyene: Centrochelys atlantica på Sal i Kapp Verde i pleistocen, Centrochelys burchardi på Tenerife i midtre pleistocen for 670 000–200 000 år siden og Centrochelys vulcanica på Gran Canaria i sein pliocen og kanskje tidlig pleistocen. Alle artene døde ut før mennesker kom til øyene.[73]

Amfibier

Amfibier har vanskelig for å krysse åpent hav, og i Makaronesia finnes bare fire arter som er innført av mennesker. Søreuropeisk løvfrosk (Hyla meridionalis) finnes på Kanariøyene og Madeira. Den er svært vanlig i bananplantasjene på Kanariøyene. Arten hører naturlig hjemme i sørvestlige Europa og nordvestlige Afrika. Iberisk latterfrosk (Pelophylax perezi) finnes på Kanariøyene, Madeira og Azorene, og er innført fra sørvestlige Europa. På Gran Canaria finnes nordafrikansk latterfrosk (Pelophylax saharicus) fra Nord-Afrika. På Kapp Verde finnes leopardpadde (Sclerophrys regularis) fra det afrikanske fastlandet.[74][75][76][77]

Virvelløse dyr

Makaronesia har en rik fauna med virvelløse dyr. Ikke alle grupper på fastlandet har klart å spre seg til øyene, og Kanariøyene mangler skorpioner, lysbiller, sangsikader, solifuger og møkkbiller. Det har skjedd omfattende artsdannelse i mange grupper der det har oppstått arter som er tilpasset alle de ulike habitatene i øygruppene. Viktige radiasjoner finnes hos snegler som Leiostyla, Napaeus, Caseolus, Hemicycla, Discula og Plutonia; biller som Laparocerus, Attalus, Tarphius, Sphaericus, Cardiophorus, Calathus og Acalles; sikader som Cyphopterum; tusenbein som Cylindroiulus og Dolichoiulus; og edderkopper som Dysdera, Oecobius og Spermophorides.[78][3]

På Madeira og Selvagensøyene er det kjent 3891 arter av landlevende leddyr. Viktige grupper er edderkoppdyr (338 arter), biller (1040 arter), tovinger (555 arter), nebbmunner (522 arter), årevinger (610 arter) og sommerfugler (331 arter). Det er 249 arter landlevende bløtdyr, derav 66 prosent endemiske. Artsrike slekter med virvelløse dyr er sneglene Leiostyla (34 arter), Caseolus (27 arter), Discula (25 arter) og Actinella (22 arter); billene Laparocerus (33 arter) og Sphaericus (26 arter); tusenbeinene Cylindroiulus (28 arter) og skyggemøllene Blastobasis (22 arter).[41][79][3]

Azorene har 2278 arter av landlevende leddyr, 114 arter landlevende bløtdyr og 184 arter av andre landlevende virvelløse dyr. Bløtdyrene omfatter én ferskvannsmusling, mens alle de andre er snegler. Av bløtdyrene er 43 prosent endemiske. Azorene skiller seg fra de andre øyene ved å ha mange habitater for ferskvannsdyr som elver, innsjøer og myrer. Artsrike slekter med virvelløse dyr er sneglene Oxychilus (13 arter), Napaeus (sju arter), Leptaxis (sju arter) og Plutonia (sju arter); glassvingesikadene Cixius (elleve arter) og billene Trechus (ni arter) og Tarphius (åtte arter).[46][79][3]

Kanariøyene som har størst areal og mest variert natur, har 7198 arter av landlevende leddyr, av disse forekommer 6826 naturlig. Det er 285 arter landlevende bløtdyr, og 83 prosent av disse er endemiske. De fleste endemiske sneglene på Kanariøyene tilhører slektene Napaeus (50 arter), Hemicycla (35 arter), Plutonia (21 arter) og Canariella (19 arter). Av omtrent 800 edderkoppdyr er halvparten endemiske. Det er mange endemiske arter av biller og sommerfugler, og i målerfamilien er omtrent 50 prosent av artene endemiske. Kanariøyene har omfattende grottesystemer med 168 endemiske arter virvelløse dyr; 124 er terrestriske, og de andre er akvatiske.[80][3][23]

Kapp Verde har 1916 arter av landlevende leddyr, av disse er 200 edderkoppdyr og 1652 insekter. Av leddyrene er 23 prosent endemiske. Det er 39 arter landlevende bløtdyr, og av disse er 26 prosent endemiske. Blant de endemiske slektene er edderkoppene Australoechemus (to arter), kakerlakken Caboverdea (én art), bladtegene Erythrocorista (to arter), snutebillene Dinas (elleve arter) og skyggebillene Melanocoma (tre arter).[5][81]

Marine organismer

Kutlingen Mauligobius maderensis er endemisk for Kanariøyene, Selvagensøyene og Madeira.
Kortfinnegrindhval ved Tenerife

Generelt

Det er et rikt liv i havet rundt øyene i Makaronesia. Viktige grupper er gruntvannsfisker (465 arter), pigghuder (151 arter), bløtdyr (1312 arter), krabber (177 arter), havbørsteormer (683 arter) og makroalger (949 arter). Noen fiskefamilier har svært mange arter: kutlinger (92 arter, derav seks som er endemiske for ei øygruppe), tangkvabber (42 arter, tre endemiske), havkarusser (37 arter, fire endemiske), taggmakreller (35 arter, én endemisk) og leppefisker (33 arter, én endemisk).[6]

Også i marin biogeografi er det et skille mellom Kapp Verde og de andre øyene. Kapp Verde utgjør en egen provins sammen med kysten til Senegal, mens de andre øygruppene tilhører den lusitanske provinsen, som også omfatter de europeiske og afrikanske atlanterhavskystene fra Biscayabukta sørover til Ras Nouadhibou i Mauritania.[6]

Munkesel fantes tidligere ved alle øyene i Makaronesia, men det er nå bare en liten koloni på Desertasøyene ved Madeira. I farvannene rundt Azorene er 27 hvalarter observert, blant annet tumler, spermhval og begge artene av grindhvaler.[82][79][46]

Sjøfugler

Mange sjøfugler kommer til øyene i Makaronesia for å hekke. De tilhører grupper som lirer, petreller, stormsvaler, måker og terner. På Kapp Verde hekker den ellers amerikanske praktfregattfugl (Fregata magnificens). I det østlige Atlanterhavet hekket rødnebbtropikkfugl (Phaethon aethereus) tidligere bare på Kapp Verde, men i 1993 ble hekking bekreftet på Azorene, og i 2016 hekket den på Fuerteventura i Kanariøyene.[46][83][84][85]

Den hovedsakelig tropiske sotterne (Onychoprion fuscatus) hekker på Azorene. Fregattstormsvale (Pelagodroma marina) hekker på Kapp Verde, Kanariøyene og Selvagensøyene. Den tilhører oseansvalene, og de øvrige artene i denne familien hekker bare på den sørlige halvkule.[86][87]

To meget sjeldne, endemiske sjøfugler er madeirapetrell (Pterodroma madeira) med omtrent 160 voksne individer som hekker høyt i fjellene på Madeira, og desertaspetrell (P. deserta) med 160–180 par som hekker på Desertasøyene.[88][89]

Havskilpadder

Seks av de sju artene av havskilpadder i verden er funnet i Makaronesia, men det er bare på Kapp Verde at de kommer på land for å legge egg. Kapp Verde er viktig som beiteområde for karettskilpadde (Eretmochelys imbricata) og suppeskilpadde (Chelonia mydas), og øygruppa er et av de viktigste reirområdene i verden for uekte karettskilpadde (Caretta caretta).[3][90]

Miljøvern

Terasselandbruk på Madeira
Den invaderende Lantana camara på Madeira
Sommerfuglen Pieris wollastoni er endemisk for Madeira. Den har status kritisk truet i IUCNs rødliste, men kan alt være utryddet.
Rasolerke finnes nå bare på den lille øya Raso i Kapp Verde og har status kritisk truet i IUCNs rødliste.
Teide står på UNESCOs liste over verdens naturarv.
Laurbærskog i et verneområde på La Palma

Historikk

De første menneskene i Makaronesia var guanchene som kom til Kanariøyene i det 1. årtusen f.Kr. Guanchene bragte ild til øyene og hadde med dyr som geiter, sauer, svin og gnagere. Skog ble fjernet for å kunne brukes til beitemark. Flere skogtyper forsvant etter guanchenes ankomst, og Canariomys, en kjempefirfisle og to fuglearter ble utryddet. De andre øyene ble først befolket av europeere: Madeira og Azorene i 1420–1430 og Kapp Verde i 1456. Samtidig ble Kanariøyene kolonisert på nytt fra Spania.[2][32][3]

På Madeira og Azorene ryddet europeerne skog for å bruke arealene til jordbruk og beiting, og i begynnelsen av 1600-tallet var omtrent alt areal i lav og middels høyde tatt i bruk til jordbruk eller bebyggelse. Madeira var på slutten av 1500-tallet verdens største eksportør av sukker, men mistet betyding når amerikanske produsenter overtok. Man gikk over til å dyrke hvete, vin, mais og søtpoteter. Viktige eksportprodukter fra landbruket på Kanariøyene var først sukker, så vin og karmin fra cochenillelus, og fra 1800-tallet tomater og bananer. Landbruket på Azorene har vært basert på ulike vekster, først hvete, så fargeplanten vaid, og til slutt appelsiner og ananas.[3]

Også på Kapp Verde er mye av den opprinnelige vegetasjonen borte på grunn av jordbruk. Flere hundre nye plantearter ble innført, og fremmede arter som Lantana camara og Furcraea foetida utgjør mange steder en viktig del av vegetasjonen.[11][91]

Miljøtilstand

Kanariøyene har omtrent to millioner innbyggere, og både Kanariøyene og Madeira er tett befolket med nesten 300 innbyggere/km². Azorene er ikke så tett befolket med mindre enn 60 innbyggere/km². Turisme er viktig i økonomien, spesielt på Madeira som har nesten én million besøkende i året, og Kanariøyene som har mer enn tolv millioner årlig besøkende. På Azorene er landbruk med oppdrett av livdyr og melkeproduksjon, samt fiske fortsatt viktige næringer.[92]

Kapp Verde hadde i 2020 omtrent 583 000 innbyggere og en befolkningstetthet på 144 innbyggere/km². Viktige næringer er jordbruk, fiske og turisme, men landet er også avhengig av utviklingshjelp og overføringer fra utvandrere.[93][94]

De viktigste truslene mot biologisk mangfold i Makaronesia er habitatødeleggelse, rovdrift på naturressurser og invaderende arter. Habitatødeleggelsen skyldes befolkningsvekst på grunn av turismen, landbruk og skogsdrift. Kystområdene er mange steder dramatisk endret på grunn av turismen.[92]

En studie fra Azorene viser at endringene i vegetasjon de siste 600 år har vært mye større enn endringer på grunn av klimaendringene i løpet av pleistocen, altså de siste 2,58 millioner år. Laurbærskogen er redusert til 12,5 prosent av det opprinnelige arealet og er nesten borte fra Azorene og Kanariøyene. På Madeira er laurbærskogen bevart i de utilgjengelige fjellområdene i nord, men den er forsvunnet i sør, noe som har ført til at flere arter har dødd ut. Oppsplittingen av skogen kan føre til at mange arter dør ut på lang sikt fordi leveområdene er for små til å opprettholde stabile bestander.[3][95]

Rovdriften på skogen har ført til at nesten all termofil skog i lavlandet og store deler av laurbærskogen er borte. Innsamling av egg fra sjøfugler har redusert bestandene mye, og munkeselen er nesten utryddet på grunn av fangst. I våre dager har overfiske ført til reduksjon av bestandene av fisk og skalldyr. Bestanden av sjøpiggsvinet Diadema antillarum har økt på grunn av at det er færre fisker som eter den, og sjøpiggsvinet har beitet ned store områder som tidligere var dekket av alger.[3]

Invaderende arter

I Makaronesia finnes flere av artene på Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden: plantene Hedychium gardnerianum og Lantana camara, argentinamaur (Linepithema humile), svartrotte, tamkatt, geit og kanin. Virkningene av invaderende arter varierer mellom øygruppene.[3][96]

På Azorene fortrenger Hedychium gardnerianum, Pittosporum undulatum og stuehortensia naturlig vegetasjon. Innførte pattedyr har ført til at sjøfuglene nå bare hekker i bratte klipper på små øyer. På Madeira fortrenger Hedychium gardnerianum, Pittosporum undulatum, gudetre og platanlønn naturlig vegetasjon og stanser reetablering av laurbærskogen. Svartrotte og katter påvirker fuglebestanden, og på Porto Santo ødelegger kaniner den naturlige vegetasjonen.[3]

Tamkatter gjør mye skade på bestandene av fugler og firfisler på Kanariøyene. Innførte planteetere som muflon, mankesau og kanin påvirker vegetasjonen. Svartrotte har ført til at mange hekkeplasser for sjøfugler er forlatt. Berberjordekorn har beitet ned mye av vegetasjonen på Fuerteventura, og argentinamaur fortrenger naturlige maurarter og andre insekter. Graset Pennisetum setaceum fortrenger naturlig vegetasjon i lavlandet, og i kanarifuruskogene er kaliforniavalmue (Eschscholzia californica) et stort problem. Forvillet Nicotiana glauca vokser selv på de tørreste stedene.[3]

Invaderende planter på Kapp Verde er Lantana camara, Furcraea foetida, fikenkaktus (Opuntia ficus-indica), Hyptis pectinata, Leucaena leucocephala, Dichrostachys cinerea, Nicotiana glauca, sodomaeple (Calotropis procera), Acanthospermum hispidum, Bidens pilosa, Schkuhria pinnata og Prosopis juliflora.[94]

Truede arter

En oversikt utarbeidet av Europakommisjonen for Makaronesia utenom Kapp Verde angir 656 arter som bør prioriteres i bevaringstiltak. Av disse har 190 status som kritisk truet på IUCNs rødliste, 169 har status som sterkt truet på IUCNs rødliste, 194 har status som sårbar på IUCNs rødliste, 97 har begrenset utbredelse og 6 har globalt viktige ansamlinger i området. 400 (61 %) av artene forekommer i Kanariøyene, derav 313 endemiske; 246 (38 %) forekommer i Madeira-øygruppa, derav 166 endemiske; og 138 (21 %) forekommer i Azorene, derav 72 endemiske. Hele 29 % av de prioriterte artene har status kritisk truet og risikerer derfor snarlig utryddelse.[3]

For Kapp Verde ble det i 1996 utarbeidet en nasjonal rødliste. Den viser alvorlig degradering av det biologiske mangfoldet. Følgende andeler av artene er truet: 26 prosent av blomsterplanter, 40 prosent av moser, 65 prosent av karsporeplanter, 29 prosent av lav, 47 prosent av fugler, 25 prosent av landlevende krypdyr, 64 prosent av biller, 57 prosent av edderkoppdyr og 59 prosent av landlevende bløtdyr. Publikasjonen er delvis foreldet på grunn av økt kunnskap og endringer i artenes status. En positiv utvikling er at bestanden av den endemiske rasolerke (Alauda razae) har økt fra 92 eksemplarer i 1998 til 855 i november 2015.[97][98][94][99]

Verneområder

UNESCOs verdensarvliste er ei liste over steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning. Makaronesia har tre naturarvsteder på lista:[3]

Selvagensøyene er nominert, men foreløpig ikke tatt inn i verdensarvlista.[7]

UNESCO styrer også arbeidet med biosfærereservater som skal kombinere tradisjonelt vern med bærekraftig næringsutøvelse. Det er tolv biosfærereservater i Makaronesia:[100]

Ramsarområder er våtmarker som er vernet under Ramsar-konvensjonen. Azorene har 13, Kanariøyene ett og Kapp Verde fire ramsarområder. Important Bird Areas (IBAer) er områder som BirdLife International har definert som viktige for å bevare fuglebestander. Azorene har 42 IBAer, Madeira og Selvagensøyene 10 IBAer, Kanariøyene 67 IBAer og Kapp Verde 16 IBAer.[3][101]

OSPAR-konvensjonen skal beskytte det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet. I farvannene rundt Azorene er det elleve marine områder som er beskyttet under OSPAR-konvensjonen. Natura 2000 er et miljønettverk innen EU med hensikt å beskytte og bevare biologisk mangfold. Natura 2000-områdene i Makaronesia dekker et land- og sjøareal på 32 493 km² og fordeler seg med 41 i Azorene, 233 i Kanariøyene og 16 i Madeira.[3]

Kapp Verde har 46 verneområder fordelt på fem integrerte naturreservater, 15 naturreservater, ti nasjonalparker, seks naturmonumenter og ti landskapsvernområder.[102]

Referanser

  1. ^ a b c d e Marco Masseti (2010). «Mammals of the Macaronesian islands (the Azores, Madeira, the Canary and Cape Verde islands): redefinition of the ecological equilibrium». Mammalia. 74 (1): 3–34. ISSN 1864-1547. 
  2. ^ a b c d e f g h José Maria Fernandez-Palacios m.fl. (2011). «A reconstruction of Palaeo-Macaronesia, with particular reference to the long-term biogeography of the Atlantic island laurel forests». Journal of Biogeography. 38 (2): 226–246. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2010.02427.x. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Luisa Madruga, Francisco Wallenstein og José Manuel N. Azevedo (2016). European Overseas: Regional Ecosystem Profile: Macaronesia (PDF). BEST: Europakommisjonen. 
  4. ^ a b c d e Juan Carlos Illera m.fl. (2012). «Age, origins and extinctions of the avifauna of Macaronesia: a synthesis of phylogenetic and fossil information». Quaternary Science Reviews. 50: 14–22. Bibcode:2012QSRv...50...14I. ISSN 0277-3791. doi:10.1016/j.quascirev.2012.07.013. 
  5. ^ a b c Manuel Arechavaleta m.fl. (2005). Lista preliminar de especies silvestres de Cabo Verde. Hongos, plantas y animales 2005. Santa Cruz de Tenerife: Consejería de Medio Ambiente y Ordenación Territorial: Gobierno de Canarias. ISBN 84-89729-25-5. 
  6. ^ a b c d Rui Freitas m.fl. (2019). «Restructuring of the ‘Macaronesia’ biogeographic unit: a marine multi-taxon biogeographical approach». Scientific Reports. 9 (15792). ISSN 2045-2322. doi:10.1038/s41598-019-51786-6. 
  7. ^ a b «World Heritage Tentative List: Selvagens Islands». UNESCO. Besøkt 7. juni 2020. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k Robert J. Whittaker og José Maria Fernandez-Palacios (2007). Island Biogeography: Ecology, Evolution, and Conservation (2 utg.). Oxford University Press. s. 60–64. ISBN 978-0-19-856611-3. 
  9. ^ S.F. Jenkins m.fl. (2017). «Damage from lava flows: insights from the 2014–2015 eruption of Fogo, Cape Verde». Journal of Applied Volcanology. 6 (6). ISSN 2191-5040. doi:10.1186/s13617-017-0057-6. 
  10. ^ Gerson Ernesto Varela-Lopes og Luiz Carlos Baldicero Molion (2014). «Precipitation patterns in Cape Verde islands: Santiago Island case study». Atmospheric and Climate Sciences. 4: 854–865. ISSN 2160-0422. doi:10.4236/acs.2014.45075. 
  11. ^ a b c d e f Christian Brochmann m.fl. (1997). «The endemic vascular plants of the Cape Verde Islands, W Africa». Sommerfeltia. Oslo. 24: 1–356. ISBN 82-7420-033-0. ISSN 0800-6865. 
  12. ^ «Monthly weather forecast and climate: Ponta Delgada, Portugal». Weather Atlas. Besøkt 20. mai 2020. 
  13. ^ «Monthly weather forecast and climate: Funchal, Portugal». Weather Atlas. Besøkt 20. mai 2020. 
  14. ^ «Monthly weather forecast and climate: Las Palmas de Gran Canaria, Spain». Weather Atlas. Besøkt 20. mai 2020. 
  15. ^ «Monthly weather forecast and climate: Praia, Cape Verde». Weather Atlas. Besøkt 20. mai 2020. 
  16. ^ Hanno Schaefer m.fl. (2011). «The Linnean shortfall in oceanic island biogeography: a case study in the Azores». Journal of Biogeography. 38 (7): 1345–1355. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2011.02494.x. 
  17. ^ K.E. Jones m.fl. (2016). «Why do different oceanic archipelagos harbour contrasting levels of species diversity? The macaronesian endemic genus Pericallis (Asteraceae) provides insight into explaining the ‘Azores diversity Enigma’». BMC Evolutionary Biology. 16 (202). ISSN 1471-2148. doi:10.1186/s12862-016-0766-1. 
  18. ^ a b c d Mark A. Carine m.fl. (2004). «Relationships of the Macaronesian and Mediterranean floras: molecular evidence for multiple colonizations into Macaronesia and back-colonization of the continent in Convolvulus (Convolvulaceae)». American Journal of Botany. 91 (7): 1070–1085. ISSN 1537-2197. JSTOR 4123914. PMID 21653463. doi:10.3732/ajb.91.7.1070. 
  19. ^ Jennifer L. Trusty m.fl. (2005). «Molecular phylogenetics of the Macaronesian‐endemic genus Bystropogon (Lamiaceae): palaeo‐islands, ecological shifts and interisland colonizations». Molecular Ecology. 14 (4): 1177–1189. ISSN 1365-294X. doi:10.1111/j.1365-294X.2005.02487.x. 
  20. ^ Javier Francisco‐Ortega m.fl. (2002). «Phylogeny of the Macaronesian endemic Crambe section Dendrocrambe (Brassicaceae) based on internal transcribed spacer sequences of nuclear ribosomal DNA». American Journal of Botany. 89 (12): 1984–1990. ISSN 1537-2197. JSTOR 4122753. PMID 21665627. doi:10.3732/ajb.89.12.1984. 
  21. ^ Javier Francisco-Ortega m.fl. (1996). «Isozyme differentiation in the endemic genus Argyranthemum (Asteraceae: Anthemideae) in the Macaronesian Islands». Plant Systematics and Evolution. 202: 137–152. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/BF00983379. 
  22. ^ Michael J. Moore m.fl. (2002). «Chloroplast DNA evidence for the roles of island colonization and extinction in Tolpis (Asteraceae: Lactuceae)». American Journal of Botany. 89 (3): 518–526. ISSN 1537-2197. PMID 21665651. doi:10.3732/ajb.89.3.518. 
  23. ^ a b Martin Wiemers (1995). «The butterflies of the Canary Islands. A survey on their distribution, biology and ecology (Lepidoptera: Papilionoidea and Hesperioidea)». Linneana Belgica. 15 (2): 63–118. ISSN 0024-4090. 
  24. ^ a b c Juan Carlos Illera m.fl. (2016). «What are we learning about speciation and extinction from the Canary Islands?». Ardeola. 63 (1): 15–33. ISSN 2341-0825. doi:10.13157/arla.63.1.2016.rp1. 
  25. ^ H. Dawn Marshall og Allan J. Baker (1999). «Colonization history of Atlantic island common chaffinches (Fringilla coelebs) revealed by mitochondrial DNA». Molecular Phylogenetics and Evolution. 11 (2): 201–212. ISSN 1055-7903. PMID 10191065. doi:10.1006/mpev.1998.0552. 
  26. ^ Antonio Machado m.fl. (2017). «Phylogenetic analysis of the genus Laparocerus, with comments on colonisation and diversification in Macaronesia (Coleoptera, Curculionidae, Entiminae)». ZooKeys. 651: 1–77. ISSN 1313-2970. PMC 5345357 Åpent tilgjengelig. PMID 28331386. doi:10.3897/zookeys.651.10097. 
  27. ^ Antonio Machado. (2009). «The genus Drouetius Mequignon, 1942, stat. prom., from the Azores (Coleoptera, Curculionidae, Entiminae)». Graellsia. 65: 19–46. ISSN 0367-5041. doi:10.3989/graellsia.2009.v65.i1.133. 
  28. ^ Delphine A. Aigoin m.fl. (2009). «And if Engler was not completely wrong? Evidence for multiple evolutionary origins in the moss flora of Macaronesia». Evolution. 63 (12): 3248–3257. ISSN 1558-5646. PMID 19656181. doi:10.1111/j.1558-5646.2009.00787.x. 
  29. ^ Paulina Kondraskov m.fl. (2015). «Biogeography of Mediterranean hotspot biodiversity: re-evaluating the 'Tertiary relict' hypothesis of Macaronesian laurel forests». PLoS ONE. 10 (7): e0132091. ISSN 1932-6203. PMC 4501571 Åpent tilgjengelig. PMID 26173113. doi:10.1371/journal.pone.0132091. 
  30. ^ Benjamin Laenen m.fl. (2011). «Macaronesia: a source of hidden genetic diversity for post‐glacial recolonization of Western Europe in the leafy liverwort Radula lindenbergiana». Journal of Biogeography. 38 (4): 631–639. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2010.02440.x. 
  31. ^ C.A. Góis-Marques m.fl. (2019). «Eurya stigmosa (Theaceae), a new and extinct record for the Calabrian stage of Madeira Island (Portugal): 40Ar/39Ar dating, palaeoecological and oceanic island palaeobiogeographical implications». Quaternary Science Reviews. 206: 129–140. Bibcode:2019QSRv..206..129G. ISSN 0277-3791. doi:10.1016/j.quascirev.2019.01.008. 
  32. ^ a b Lea de Nascimento m.fl. (2009). «The long‐term ecology of the lost forests of La Laguna, Tenerife (Canary Islands)». Journal of Biogeography. 36 (3): 499–514. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2008.02012.x. 
  33. ^ Per Sunding (1979). «Origins of the Macaronesian flora». I David Bramwell. Plants and Islands. London: Academic Press. s. 13–40. 
  34. ^ Abdelmalek Benabid og Fabrice Cuzin (1997). «Populations de dragonnier (Dracaena draco L subsp. ajgal Benabid et Cuzin) au Maroc: valeurs taxinomique, biogéographique et phytosociologique». Comptes Rendu de l'Academie des Sciences, Serie III, Sciences de la Vie. 320 (3): 267–277. ISSN 0764-4469. doi:10.1016/S0764-4469(97)86935-1. 
  35. ^ Per Sunding (1973). «Endemism in the Flora of the Cabo Verde islands, with special emphasis on the Macaronesian flora element». Monographs on the Biology of the Canary Islands. 4: 112–117. 
  36. ^ a b A. Vanderpoorten, F.J. Rumsey og M.A. Carine (2007). «Does Macaronesia exist? Conflicting signal in the bryophyte and pteridophyte floras». American Journal of Botany. 94 (4): 625–639. ISSN 1537-2197. PMID 21636431. doi:10.3732/ajb.94.4.625. 
  37. ^ Günther Kunkel (1993). Die Kanarischen Inseln und ihre Pflanzenwelt. Stuttgart: Gustav Fischer. ISBN 3-437-20491-2. 
  38. ^ S. Rivas‐Martínez, A. Penas og T.E. Díaz (2004). Biogeographic map of Europe. Cartographic Service. University of León, Spain. ISBN 84-9773-276-6. 
  39. ^ Alfred Hansen og Per Sunding (1985). «Flora of Macaronesia. Checklist of vascular plants. 3. revised edition». Sommerfeltia. Oslo. 1: 1–167. ISBN 82-9905-276-8. ISSN 0800-6865. 
  40. ^ a b c d e f g h i «Trees and woods». Arbolapp Canarias. Besøkt 18. mai 2020. 
  41. ^ a b c d Mário Boieiro m.fl. (2015). «The biodiversity of terrestrial arthropods in Madeira and Selvagens archipelagos» (PDF). Revista IDE@ - SEA. 6B: 1–20. ISSN 2386-7183. 
  42. ^ a b c d e f David Bramwell og Zoë I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. ISBN 0-85950-010-1. 
  43. ^ a b c d e f g Lise Rastad (1990). «Tenerifes vegetation» (PDF). Dansk dendrologisk årsskrift. ISSN 0416-6906. 
  44. ^ «Canary Island xerophytic scrub». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  45. ^ «Madeiran xerophytic scrub». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  46. ^ a b c d «The Macaronesian Region». Europakommisjonen. Besøkt 25. mai 2020. 
  47. ^ a b c David Sayers (2010). Azores (4 utg.). Bradt Travel Guides. s. 236–240. ISBN 1-84162-328-8. 
  48. ^ Manuela Sim-Sim m.fl. (2011). «Epiphytic bryophyte diversity on Madeira Island: Effects of tree species on bryophyte species richness and composition». The Bryologist. 114 (1): 142–154. ISSN 1938-4378. doi:10.1639/0007-2745-114.1.142. 
  49. ^ «Madeiran laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  50. ^ «Canary Island laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  51. ^ «Azorean laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  52. ^ «Canary Island fayal-brezal». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  53. ^ «Canary Island Pinus canariensis woodland». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  54. ^ «Canary Island cushion-heaths». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020. 
  55. ^ Juan Carlos Rando m.fl. (2014). «Reappraisal of the extinction of Canariomys bravoi, the giant rat from Tenerife (Canary Islands)». Quaternary Science Reviews. 94: 22–27. Bibcode:2014QSRv...94...22R. ISSN 0277-3791. doi:10.1016/j.quascirev.2014.04.013. 
  56. ^ Raquel Vasconcelos (2018). «Bibliographic revision and new records of bats (Chiroptera) for Cabo Verde Archipelago» (PDF). Zoologia Caboverdiana. 7 (1): 3–11. ISSN 2074-5737. 
  57. ^ George Sangster m.fl. (2016). «Integrative taxonomy reveals Europe's rarest songbird species, the Gran Canaria blue chaffinch Fringilla polatzeki». Journal of Avian Biology. 47 (2): 159–166. ISSN 1600-048X. doi:10.1111/jav.00825. 
  58. ^ Juan Carlos Rando m.fl. (2020). «Unforeseen diversity of quails (Galliformes: Phasianidae: Coturnix) in oceanic islands provided by the fossil record of Macaronesia». Zoological Journal of the Linnean Society. 188 (4): 1296–1317. ISSN 1096-3642. doi:10.1093/zoolinnean/zlz107. 
  59. ^ Juan Carlos Rando m.fl. (2013). «A new species of extinct scops owl (Aves: Strigiformes: Strigidae: Otus) from São Miguel Island (Azores Archipelago, North Atlantic Ocean)» (PDF). Zootaxa. 3647 (2): 151–190. ISSN 1175-5334. PMID 26295111. doi:10.11646/zootaxa.3647.2.6. 
  60. ^ Josep A. Alcover m.fl. (2015). «Five new extinct species of rails (Aves: Gruiformes: Rallidae) from the Macaronesian Islands (North Atlantic Ocean)» (PDF). Zootaxa. 4057 (2): 151–190. ISSN 1175-5334. doi:10.11646/zootaxa.4057.2.1. 
  61. ^ Juan Carlos Rando, Josep A. Alcover og Juan Carlos Illera (2010). «Disentangling ancient interactions: a new extinct passerine provides insights on character displacement among extinct and extant island finches». PLoS One. 5 (9): e12956. ISSN 1932-6203. PMC 2944890 Åpent tilgjengelig. PMID 20886036. doi:10.1371/journal.pone.0012956. 
  62. ^ BirdLife International (2018). «Estrilda astrild». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22719574A131995211. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22719574A131995211.en. 
  63. ^ a b «Canary Islands». The Reptile Database. Besøkt 17. mai 2020. 
  64. ^ a b «Madeira». The Reptile Database. Besøkt 17. mai 2020. 
  65. ^ a b «Azores». The Reptile Database. Besøkt 17. mai 2020. 
  66. ^ Nicole Maca-Meyer m.fl. (2003). «Status and relationships of the extinct giant Canary Island lizard Gallotia goliath (Reptilia: Lacertidae), assessed using ancient mtDNA from its mummified remains». Biological Journal of the Linnean Society. 80 (4): 659–670. ISSN 1095-8312. doi:10.1111/j.1095-8312.2003.00265.x. 
  67. ^ Salvador Carranza m.fl. (2008). «Radiation, multiple dispersal and parallelism in the skinks, Chalcides and Sphenops (Squamata: Scincidae), with comments on Scincus and Scincopus and the age of the Sahara Desert» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 46 (3): 1071–1094. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2007.11.018. 
  68. ^ Salvador Carranza m.fl. (2000). «Long-distance colonization and radiation in gekkonid lizards, Tarentola (Reptilia: Gekkonidae), revealed by mitochondrial DNA sequences». Proceedings of the Royal Society B. 267 (1444): 637–649. ISSN 0962-8452. PMC 1690580 Åpent tilgjengelig. PMID 10821607. doi:10.1098/rspb.2000.1050. 
  69. ^ Aurélien Miralles m.fl. (2010). «An integrative taxonomic revision of the Cape Verdean skinks (Squamata, Scincidae)». Zoologica Scripta. 40 (1): 16–44. ISSN 1463-6409. doi:10.1111/j.1463-6409.2010.00453.x. 
  70. ^ E.N. Arnold m.fl. (2008). «Systematics, biogeography and evolution of the endemic Hemidactylus geckos (Reptilia, Squamata, Gekkonidae) of the Cape Verde Islands: based on morphology and mitochondrial and nuclear DNA sequences». Zoologica Scripta. 37 (6): 619–636. ISSN 1463-6409. doi:10.1111/j.1463-6409.2008.00351.x. 
  71. ^ «Cape Verde». The Reptile Database. Besøkt 17. mai 2020. 
  72. ^ Jake Friebohle, Chad Montgomery og Shane Siers (2020). «Acetaminophen as an oral toxicant for invasive California kingsnakes (Lampropeltis californiae) on Gran Canaria, Canary Islands, Spain». Management of Biological Invasions. 11 (1): 122–138. ISSN 1989-8649. doi:10.3391/mbi.2020.11.1.09. 
  73. ^ Turtle Extinctions Working Group (2015). «Turtles and tortoises of the world during the rise and global spread of humanity: first checklist and review of extinct Pleistocene and Holocene chelonians». I A.G.J. Rhodin m.fl. Conservation Biology of Freshwater Turtles and Tortoises: A Compilation Project of the IUCN/SSC Tortoise and Freshwater Turtle Specialist Group. Chelonian Research Monographs (PDF). 5(8):000e.1–66. 
  74. ^ David Donaire-Barroso m.fl. (2009). «Hyla meridionalis». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T55557A11317657. doi:10.2305/IUCN.UK.2009.RLTS.T55557A11317657.en. 
  75. ^ Jaime Bosch m.fl. (2009). «Pelophylax perezi». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T58692A11812894. doi:10.2305/IUCN.UK.2009.RLTS.T58692A11812894.en. 
  76. ^ David Donaire-Barroso m.fl. (2009). «Pelophylax saharicus». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T58707A11826925. doi:10.2305/IUCN.UK.2009.RLTS.T58707A11826925.en. 
  77. ^ IUCN SSC Amphibian Specialist Group (2016). «Sclerophrys regularis». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T54747A107349840. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T54747A107349840.en. 
  78. ^ Robert J. Whittaker og José Maria Fernandez-Palacios (2007). Island Biogeography: Ecology, Evolution, and Conservation (2 utg.). Oxford University Press. s. 227. ISBN 978-0-19-856611-3. 
  79. ^ a b c Paulo A. V. Borges m.fl. (2010). Listagem dos organismos terrestres e marinhos dos Açores (PDF). Cascais: Princípia. ISBN 978-989-8131-75-1. 
  80. ^ José Luis Martín m.fl. (2005). Biodiversidad en Gráficas. Especies silvestres de las Islas Canarias. Santa Cruz de Tenerife: Consejería de Medio Ambiente y Ordenación Territorial: Gobierno de Canarias. ISBN 84-89729-27-1. 
  81. ^ Joachim Bretzel m.fl. (2018). «Additions to the checklist of terrestrial biodiversity of Cabo Verde» (PDF). Zoologia Caboverdiana. 7 (2): 28–38. ISSN 2074-5737. 
  82. ^ A. Karamanlidis og P. Dendrinos (2015). «Monachus monachus (errata version published in 2017)». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T13653A117647375. doi:10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T13653A45227543.en. 
  83. ^ BirdLife International (2018). «Fregata magnificens». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22697724A132597208. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22697724A132597208.en. 
  84. ^ Robert W. Furness og Luis R. Monteiro (1995). «Red-billed tropicbird Phaethon aethereus in the Azores: first breeding record for Europe». Bulletin of The British Ornithologists' Club. 115: 6–8. ISSN 0007-1595. 
  85. ^ «First colony of Red-billed Tropicbirds found on the Canary Islands». Rare Bird Alert. Besøkt 31. mai 2020. 
  86. ^ BirdLife International (2018). «Onychoprion fuscatus». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22694740A132571340. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22694740A132571340.en. 
  87. ^ BirdLife International (2018). «Pelagodroma marina». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22698453A132647873. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22698453A132647873.en. 
  88. ^ BirdLife International (2018). «Pterodroma madeira». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22698062A132622973. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22698062A132622973.en. 
  89. ^ BirdLife International (2018). «Pterodroma deserta». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22736135A132665941. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22736135A132665941.en. 
  90. ^ Adolfo Marco m.fl. (2011). «The international importance of the archipelago of Cape Verde for marine turtles, in particular the loggerhead turtle Caretta caretta» (PDF). Zoologia Caboverdiana. 2 (1): 1–11. ISSN 2074-5737. 
  91. ^ Alvaro Castilla-Beltrána m.fl. (2019). «Late Holocene environmental change and the anthropization of the highlands of Santo Antão Island, Cabo Verde». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 524: 101–117. ISSN 0031-0182. doi:10.1016/j.palaeo.2019.03.033. 
  92. ^ a b «Macaronesian Fact Sheet» (PDF). Europakommisjonen. Besøkt 5. juni 2020. 
  93. ^ «Cabo Verde». The World Factbook. Central Intelligence Agency. Besøkt 14. juni 2020. 
  94. ^ a b c National Direcorate for the Enviroment (2015). «Fifth National Report on the Status of Biodiversity in Cabo Verde» (PDF): 1–95. 
  95. ^ Simon E. Connor m.fl. (2012). «The ecological impact of oceanic island colonization – a palaeoecological perspective from the Azores». Journal of Biogeography. 39 (6): 1007–1023. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2011.02671.x. 
  96. ^ S. Lowe, M. Browne, S. Boudjelas og M. De Poorter (2000). «100 of the World’s Worst Invasive Alien Species: a selection from the Global Invasive Species Database» (PDF). Published by The Invasive Species Specialist Group (ISSG) a specialist group of the Species Survival Commission (SSC) of the World Conservation Union (IUCN). 
  97. ^ Teresa Leyens, red. (1996). Primeira lista vermelha de Cabo Verde. Senckenbergische Naturforschende Gesellschaft. ISBN 3-929907-34-8. ISSN 0341-4116. 
  98. ^ National Direcorate for the Enviroment (2006). «Third National Report on the Status of Biodiversity in Cabo Verde» (PDF): 1–172. 
  99. ^ BirdLife International (2018). «Alauda razae». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22717428A131103086. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22717428A131103086.en. 
  100. ^ «World Network of Island and Coastal Biosphere Reserves». islandbiosphere.org. Besøkt 5. juni 2020. 
  101. ^ «Important Bird and Biodiversity Areas (IBAs): Cape Verde». BirdLife International. Besøkt 14. juni 2020. 
  102. ^ «Resolução nº 36/2016» (PDF). Estratégia e Plano Nacional de Negócios das Áreas Protegidas. Besøkt 14. juni 2020. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Makaronesia&oldid=20581068»