Dakar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dakar
Dakar
Himmelen i sentrale Dakar

Våpen

Land Senegal Senegal
Region Dakar
Departement Dakar
Grunnlagt 1857
Ordfører Khalifa Sall
Tidssone GMT
Areal 2 119 km²
Befolkning 2 452 656 (2005)
Bef.tetthet 1 157,46 innb./km²
Nettside Nettside

Dakar er hovedstaden i Senegal, og ligger på Kapp Verde-halvøya på landets atlanterhavskyst. Dakar er den byen som ligger lengst vest på det afrikanske fastlandet, noe som gjør det til en viktig havneby for handel over Atlanterhavet og til Europa. I 2005 var befolkningen i området anslått til å være 2,4 millioner, hvorav 1 million bor i selve byen. Senegals nasjonalforsamling og presidentpalasset ligger i Dakar. Byen er også kjent for å være endestasjon for det store ørkenrallyet Rally Dakar.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kapp Verde-halvøya hvor Dakar ligger er dannet av en nå sluknet vulkan som etter et langt utbrudd skapte halvøya samt også øya Gorée i sør, øya Madeleine i vest og øya Ngor i nord. Pointe des Almadies på Kapp Verde-halvøya utgjør det afrikanske fastlandet aller vestligste punkt.

By og storbyområdet[rediger | rediger kilde]

Sentrale Dakar er en kommune, Commune de Dakar, og har 1 075 582 innbyggere (31. desember 2007)[1] på et område bestående av 83 km². Når man snakker om byen Dakar bruker man også å nevne de to nærmeste kommunene Guédiawaye og Pikine, et område som med den sentrale kommunen har totalt sett 2 243 381 innbyggere (31. desember 2007)[1] på et område som dekker 178 km².

Regionen Dakar, Région de Dakar, omfatter fire departementer som er videre inndelt i kommuner og deres smådistrikt. Regionen har 2 564 891 innbyggere (31. desember 2007)[1] på et område bestående av 550 km² og omfatter blant annet også Rufisque.

Byen hadde på 1970-tallet kun omkring 400 000 innbyggere, men på grunn av Senegals raske urbanisering har befolkningen firedoblet på 20 år. Et resultat av den raske urbaniseringen er stor luftforurensning og dårlig luftkvalitet, blant annet fra trafikk og utslipp fra forurensning fra industri og lokale småforetak som fyrer med olje og blant annet søppel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dakar i 1850.
Dakar i 1888.

Kapp Verde-halvøya ble bosatt ikke senere enn 1400-tallet av leboufolket, en etnisk senegelisk folkegruppe som hovedsakelig levde av fiske. De første landsbyene, Ouakam, Ngor, Yoff og Hann, utgjør fortsatt særskilte bydeler i dagens Dakar. I 1444 kom portugiserne til øya Gorée som ligger kun 1 km ut fra kysten av Dakar. Portugiserne opprettet en bosetning på øya, men fra 1536 ble øya benyttet som en base for å eksportere slaver. Fastlandet Cap-Vert var imidlertid under kontroll av Jolof-riket som en del av den vestlige provinsen av kongedømmet Cayor, og som løsrev seg fra Jolof-riket i 1549.

En ny leboulandsby ved navn Ndakarou ble etablert direkte overfor Gorée på 1600-tallet for kunne levere mat og drikkevann til den europeiske handelsstasjonen. Gorée ble erobret av De forente Nederlandene i 1588 og som ga øya dens nåværende navn, stavet Goeree etter Goeree-Overflakkee i Sør-Holland. Øya kom dog til skifte hender mellom Portugal og Nederlandene flere ganger før den ble erobret av England under admiral Robert Holmes den 23. januar 1664, og endelig for franskmennene i 1677. Via den fortsatte franske administrasjonen siden har metisfamilier, etterkommere fra hollandske og franske handelsmenn og senegalske kvinner, dominerte slavehandelen. Det beryktede «Slavehuset» ble bygget på Gorée i 1776.

Øya Gorée var en knutepunkt i slavehandelen som dette monumentet viser.

I 1795 gjorde lebouene på Kapp Verde opprør mot styret til Cayor. En ny teokratisk stat, derpå kalt for «Den lebouske republikk» av franskmennene, ble etablert under lederskapet til Diop, en muslimsk prestefamilie som opprinnelig kom fra Koki i Cayor. Hovedstaden for den nye republikken ble etablert ved Ndakarou. I 1857 etablerte Frankrike en militær utpost ved Ndakarou (som de kalte «Dakar») og annekterte «Den lebouske republikk», skjønt landets funksjoner fortsatte som før. Serigne (også stavet Sëriñ, «herre») av Ndakarou er fortsatt anerkjent som den tradisjonelle politiske autoritet av Lebou av den senegalesiske staten i dag.

Slavehandelen ble forbudt av Frankrike i februar 1794, men Napoléon Bonaparte gjeninnførte den i mai 1802, og den ble endelig avskaffet i mars 1815. Til tross for Napoléons forbud fortsatte hemmelig slavehandel ved smuglere ved Gorée fram til 1848 da den ble forbudt i alle franske territorier. Som erstatning for inntektstapet fra slavehandelen fremmet Frankrike kultivering av peanøtter på fastlandet. Da peanøtthandelen fikk et voldsomt oppsving ble den lille øya Gorée, med en befolkning på 6000 innbyggere, for liten for å gi en effektiv havn. Handelsfolkene på Gorée flyttet da til fastlandet og en «fabrikk» med varehus ble etablert i Rufisque i 1840.

Store offentlige utgifter for infrastrukturen ble overført av kolonimyndighetene for å utvikle Dakar. Havnefasilitetene ble forbedret med moloer, en telegraflinje ble etablert langs kysten til Saint-Louis og jernbanelinja Dakar-Saint Louis ble fullført i 1885. Ved dette tidspunktet ble Dakar en viktig base for videre erobring av vestlige Sudan.

Gorée, inkludert Dakar, ble anerkjent som en fransk kommune i 1872. Dakar ble dog skilt fra Gorée som en atskilt kommune i 1887. Borgerne av byen valgte deres egen ordfører og byråd og bidro til å sende valgte representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Dakar erstattet Saint-Louis som hovedstad for Fransk Vest-Afrika i 1902. En andre store jernbane, Dakar-Niger, ble bygget i årene 1906-1923, og knyttet Dakar til Bamako og sikret byens posisjon som overhode av Fransk Vest-Afrika. I 1929 ble kommunen Gorée, da med kun et par hundre innbyggere, slått sammen med Dakar.

Satellittbilde over Kapp Verde-halvøya.

Urbaniseringen i løpet av kolonitiden ble markert av former for rasistiske og sosial segregering og raseskiller, ofte uttrykk i henhold til helse og hygiene, noe som fortsatt strukturerer byen i dag. Etter en epidemi av pest i 1914 ble myndighetene tvunget til å flytte de fleste av den afrikanske befolkningen ut av de gamle nabolagene, «Plateau», og inn i et nytt kvarter kalt Médina, atskilt fra de ved en «sanitetssnor». De første beboerne på halvøya, leboufolket, bekjempet suksessfullt denne ekspropriasjonen. De ble støttet av Blaise Diagne, den første afrikaneren som ble valgt til fullmektig av nasjonalforsamlingen. Plateau ble uansett et administrativt, kommersielt og boområde som i økende grad ble reservert for europeere og tjente som en modell for andre tilsvarende eksklusive enklaver i Fransk Vest-Afrikas andre kolonihovedstader som blant annet Bamako, Conakry, Abidjan, og Brazzaville. I mellomtiden hadde sufiordenen Layene, etablert av Seydina Mouhammadou Limamou Laye, blomstret blant lebouene i Yoff og i en ny landsby kalt for Cambérène. Siden uavhengigheten har urbaniseringen flyt østover forbi Pikine, en utkant som i henhold til folketelling av 2001 besto av et beregnet antall på 1 200 000 mennesker var større enn selve Dakar, noe som skapte et større byområde på rundt 3 millioner mennesker, en tredjedel av hele den nasjonale befolkningen.

Marked i Dakar
Presidentpalasset i Dakar

På høydepunktet i kolonitiden var Dakar en av de viktigste byene i det franske riket, sammenlignbar med Hanoi eller Beirut. Franske handelshus etablerte franske kontorer og investeringer i industri (møller, bryggerier, raffineringsverker, hermetikkfabrikker) ble tiltrukket på grunn av byens havn og jernbanelinjer. Byen var også strategisk viktig for Frankrike som opprettholdt en viktig marinebase og kullstasjon ved havnen, og som integrerte den i det tidlig flyvåpenet, mest kjent med den legendariske flyplassen Mermoz som nå ikke lenger eksisterer.

I løpet av slaget om Dakar som skjedde utenfor kysten av Dakar den 23. september25. september 1940 forsøkte den britiske marine å underlegge den franske koloniadministrasjonen til de allierte og skille den fra Vichy-regimet. I november 1944 gjorde de vernepliktige fra Fransk Vest-Afrika opprør mot de elendige forholdene ved Thiaroye-leiren i utkanten av byen. Opprøret ble sett på som en anklage mot kolonisystemet og førte til en nasjonal bevegelse.

Dakar ble hovedstaden for den kortlivde Mali-føderasjonen som varte fra 1959 til 1960. Etter dette ble den hovedstaden for Senegal.

Dakar er i dag et betydelig finanssenter, hjem for et dusin nasjonale og regionale banker, inkludert BCEAO som håndterer den forente vestafrikanske CFA-valutaen, og til tallrike internasjonale organisasjoner, ikke-statlig organisasjoner og internasjonale forskningssentre. Dakar har et stor libanesisk samfunn, konsentrert innenfor import-eksportsektoren, som dateres tilbake til 1920-tallet, et samfunn av marokkanske handelsfolk, foruten også innvandrere fra Mauritania, Kapp Verde, og Guinea. Byen er hjem for så mange som 20 000 franske landsforviste. Frankrike opprettholder fortsatt en flybase ved Yoff og den franske flåten har service og overhaling i Dakars havn.

Fra 1978 har Dakar hyppig vært endestasjon for Dakar Rally, noe som har gitt Dakar stor årlig oppmerksomhet.

Klima[rediger | rediger kilde]

Dakar har et varmt klima med en kort regnsesong og en lang tørkesesong. Dakars regnsesong varer fra juli til oktober hvor tørkeperiodene dekker de gjenværende åtte månedene. Byen får bortimot 540 mm av nedbør i året.

Dakar er mellom desember og april vanligvis behagelig varmt. Nettene i løpet av denne tiden av året er komfortable. Mellom mai og november blir byen avgjort varmere. Imidlertid blir ikke Dakar så varmt som i en del afrikanske byer i innlandet.

Kjente personer, født eller fastboende[rediger | rediger kilde]

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Agence Nationale de la Statistique et de la Demographie, Senegal , publikation Estimation de la population du Sénégal de 2005 à 2015, Direction de la Prévision et de la Statistique, Janvier 2006

Se også[rediger | rediger kilde]