Solifugae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Solifuger
Gluvia dorsalis
Gluvia dorsalis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Solifugae
Sundevall, 1833
Norsk(e) navn: valseedderkopper, solifuger
Hører til: Edderkoppdyr
Leddyr
Antall arter: over 1000, 18 i Europa
Habitat: Mest i varme, tørre områder
Utbredelse:
Delgrupper:

Valseedderkopper, også kalt solifuger (Solifugae eller Solpugida) er en gruppe av edderkoppdyr. Disse er nattaktive rovdyr som særlig lever i varme, tørre områder. De kjennes særlig på de svære, sakseformede chelicerene.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Uidentifisert solifuge, Arizona

Middelsstore til ganske store (opptil 70 mm), sylindriske, hårete, langbeinte edderkoppdyr. Deres mest påfallende trekk er chelicerene, som er utviklet til store, skarpe, fremoverrettede sakser. Chelicerene er vanligvis lengre enn forkroppen. De har bare ett par øyne som sitter nær hodets fremkant. Pedipalpene er lange og tynne, slik at det ser ut som om dyret har fem par bein. De holdes opp foran dyret som føleorganer, det samme gjør det første beinparet, som er ganske tynne. Beina er temmelig lange og slanke, med tallrike sansehår (trichobothrier). Bakkroppen er avlangt oval, tydelig ledd-delt. De har ikke noen form for halevedheng.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Solifugene lever mest i varme og tørre områder. De er nattaktive rovdyr som tilbringer dagen i utgravde huler eller under steiner. De er raske løpere, dog ikke så raske som mytene (se nedenfor) vil ha det til. De har ikke giftkjertler, men de store og skarpe kjevene er likevel fryktinngytende våpen. De store artene bør behandles med respekt da de lett biter gjennom huden på et menneske og sårene dette gir lett kan bli infiserte.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

En myteomspunnet gruppe[rediger | rediger kilde]

Disse nattaktive dyrene med de store kjevene har blitt omspunnet med en rekke myter som ikke har noen rot i virkeligheten. Disse bygger dels på innfødte myter i områdene der de holder til, dels er de nykonstruksjoner. Det er riktig at solifugene er raske løpere, men fullstendig feil at de kan oppnå hastigheter på 50 kilometer i timen eller mer over ørkensanden, eller at de gir fra seg skrikende lyder. En annen utbredt myte er at de har et bitt som virker bedøvende, og angriper sovende mennesker og dyr, bedøver dem og river ut kjøttstykker fra dem. Solifugene har ikke noen form for gift. Deres vanlige byttedyr er insekter, det er ikke påvist at de angriper dyr som er større enn disse.


Systematisk inndeling / europeiske arter[rediger | rediger kilde]

Chelicerene er usedvanlig store hos denne gruppen

Inndelingen følger [1].

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Solifugae – bilder, video eller lyd