Vannymfer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vannymfer
en blåvannymfe. Foto: Max Rehmet Benutzer
en blåvannymfe.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Zygoptera
Norsk(e) navn: Vannymfer
Hører til: øyenstikkere,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: ca. 3000 i verden
15 i Norge
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Delgrupper:
For vannymfer i mytologien, se nymfe (mytologi).

Vannymfer (Zygoptera) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata).

Vannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vannymfer er de små øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene.

Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de foldes bakover kroppen under hvile. Vingene er klare uten fargeflekker eller mønster, unntatt for noen delgrupper som hos praktvannymfer. Vingespennet er mellom 40 og 70  millimeter. I mellom- og sør- Amerika finnes noen store vannymfer i familiegruppen Pseudostigmatidae, som kan ha vingespenn på opptil 140 millimeter.

Vannymfer er en gruppe der det kan være vanskelig å skille artene fra hverandre. Ofte er det bare små forskjeller i det ytre utseendet. Kjønnene er også ofte noe ulike. Fargene er ofte sterke hos hannene: blått, grønt, rødt og noen er metalliske. Hunnene er generelt svakere farget.

Nymfene ånder med trakégjeller (bladgjeller), plassert bakerst på bakkroppen.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Vannymfer er litt dårlige flygere og holder til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. De opptrer ofte i svært store mengder. Hannene kan fly ganske langt bort fra vannet, mens hunnene ofte sitter litt gjemt i vegetasjonen.

Nymfene kryper rundt i vegetasjonen og er rovdyr som lever av andre mindre dyr.

Vannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form.

Systematisk inndeling med norske arter[rediger | rediger kilde]

Øynene hos vannymfer er langt fra hverandre i motsetninge til øyenstikkere og libeller der øynene helt eller nesten støter sammen.
Vinge hos vannymfe
en praktvannymfe.

Nyere forskning[1] viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera). Skrevet på hierarkisk skrivemåte blir slektskapet mellom delgruppene slik: (Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).)

Tradisjonell inndeling[rediger | rediger kilde]

I den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene, var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nomenklaturen følger Askew (1988)[2], gjengir bare aktuelle delgrupper for Norge.

Kilder og referanser[rediger | rediger kilde]

  • Askew, R. 1988. The Dragonflies of Europa. Harley Books, Colchester, 291 sider
  • Lohmann, H. 1996. Das phylogenetische System der Anisoptera (Odonata). Deutsche Entomologische Zeitschrift 106(9): side 209-266.
  • Olsvik, Hans. 1993. Forslag til norske navn på øyenstikkere (Odonata). Norsk entomologisk forening. Insekt-Nytt 18 (3-4), s. 23-25
  • Sahlén, Göran. 1996. Sveriges Trollsländor. Feltbiogerna. 165 sider. ISBN 91-85094-43-9
  • Sømme, Laurits 2001. Insekter. (Original: McGavin, George C. 2000. Insects, spiders and other terrestical arthropods.) N. W. Damm & Søn AS. ISBN 82-512-0601-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lohmann, H. 1996
  2. ^ Askew R. 1988.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]