Vilhelm II av Tyskland
| Vilhelm II Konge og keiser av Preussen og Det tyske rike | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. jan. 1859[1][2][3][4] Kronprinzenpalais Potsdam[5] | ||
| Død | 4. juni 1941[1][2][3][4] (82 år) Huis Doorn | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann, kunstmaler, kunstsamler, forfatter, hersker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktor nauk i juss | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Friedrichsgymnasium Kassel | ||
| Ektefelle | Auguste Viktoria av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (1881–1921)[5][6][7] Hermine Reuss, eldre linje (1922–1941)[5][7] | ||
| Far | Fredrik III av Tyskland[5][6] | ||
| Mor | Victoria av Tyskland[5][6] | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Waldemar von Preußen
Heinrich von Preußen Sofia av Preussen Charlotte von Preußen Viktoria von Preußen Margarethe von Preußen Sigismund von Preußen | ||
| Barn | 7 oppføringer
Wilhelm av Preussen[5]
Eitel Fredrik av Preussen[5] Adalbert von Preußen[5] August Vilhelm av Preussen[5] Oskar av Preußen[5] Joachim av Preußen Viktoria Luise av Preussen[5] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen Det tyske keiserrike Tyskland[5] | ||
| Gravlagt | Huis Doorn | ||
| Medlem av | Corps Borussia Bonn[8] | ||
| Utmerkelser | 44 oppføringer
Pour le Mérite
Ridder av Det gyldne skinns orden Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen Den sorte ørns orden Storkors av St. Olavs Orden Storkors av Den nederlandske løves orden (1876)[9] Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Andreasordenen Det kongelige Victoriakjedet (1902) Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1889)[9] Jernkorsets storkors Kroneordenen Königlicher Hausorden von Hohenzollern Hubertusordenen Militär-Max-Joseph-Orden Den militære Sankt Henriksordenen Hansakorset Malteserordenen Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Hosebåndsordenen Elefantordenen Sankt Kyrillos og Sankt Methodios' orden Den Norske Løve Rutekronens husorden Serafimerordenen Kjede av Krysantemumsordenen Storkorsridder av Royal Victorian Order Grashof Commemorative Medal (1906) Sankt Stanislaus-ordenen Den røde ørns orden Hausorden von Hohenzollern Det gyldne skinns orden Den militære Wilhelmsordenen Storbånd av Leopoldsordenen (1884) Æresordenen (Det osmanske rike) Krysantemumsordenen Chakri-ordenen Thailands krones orden Frigjørerens orden Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Sankt Stefans orden Goldene Bürgermedaille der Landeshauptstadt München (1909) Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[10] | ||
| Annet navn | Fredrik Vilhelm Victor Albert | ||
| Regjeringstid | 15. juni 1888- 9. november 1918 | ||
| Forgjenger | Kronprins Fredrik | ||
| Fyrstehus | Hohenzollern | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.
Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.
Familiebakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner, ville han blitt britisk konge også.
Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia.[11] Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger.[12]
Vilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz.
Oppvekst
[rediger | rediger kilde]
Medfødte fysiske skader
[rediger | rediger kilde]Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.[13] Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.[14]
Skolegang
[rediger | rediger kilde]Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter.[15][16] Han var en humørløs kalvinist som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.[17]
Til tross for sine fysiske handikap, fikk Vilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten.[18] Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.
Politisk brikke
[rediger | rediger kilde]
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte junker og prøysser,[18] men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre.[19] Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.[20]
Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Otto von Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret prinsgemal-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi Riksdagen større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en parlamentarisme i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».[21]
Kronprinsparet sto politisk nær Deutsche Fortschrittspartei, og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser Vilhelm I skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.[22]
Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.[23]
Som person og politisk syn
[rediger | rediger kilde]
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter.[19] Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling,[24] og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer.[24] Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor.[24] Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt.[24]
Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.[25]
Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.[24][26]
Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche»,[24] gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.[26]
Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og Survival of the fittest både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.[26]
Tid som keiser
[rediger | rediger kilde]Forholdet til Bismarck
[rediger | rediger kilde]
Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig.[27] Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk,[27] og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av.[19] Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både den anti-sosialistiske loven og arbeidervernlovgivningen.
Uenighet om utenrikspolitikken
[rediger | rediger kilde]Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i Østerrike-Ungarn da han oppmuntret den sørslaviske befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk,[28] og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.[27]
Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om koloni-politikken, da Bismarck mislikte all form for kolonialisme. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i Kappløpet om Afrika, lyktes det å etablere tyske kolonier i Tysk Sørvest-Afrika, Tysk Østafrika, Tysk Kamerun og deler av dagens Togo.
Uenighet om Sosialistloven
[rediger | rediger kilde]
Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre Sosialistloven permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.
Endelig brudd
[rediger | rediger kilde]Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske Deutsche Zentrumspartei uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.
Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general Wilhelm von Hahnke, leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben, Alfred Graf von Waldersee og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed.[27]
Gjennomslagskraft
[rediger | rediger kilde]
Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svakere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen.[19] Umiddelbart etter Bismarck, ble Leo von Caprivi rikskansler, og han ble erstattet av Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck.
Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han mente var «sin Bismarck», Bernhard von Bülow. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som stormakt.
Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.[19]
Utenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk».
Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han Den keiserlige hæren og begynte en utstrakt oppbygging av Den tyske keiserlige flåte. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå.
Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.[19]
Under første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Vilhelm var en nær venn av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle Sophie von Hohenberg ble drept ved skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned Den svarte hånd i Serbia. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen.[29] 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister Tirpitz, sjefen for generalstaben Moltke, utenriksminister Jagow og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin.[29]
Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia mens de lå ved Balestrand.[30] Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli[31] da krisen som følge av det østerriksk-ungarske ultimatum mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten SMY «Hohenzollern» tilbake til Kiel.
Krigsmotstander
[rediger | rediger kilde]Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte dermed slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland.[29] Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, leder for generalstaben hadde tatt fram Schlieffenplanen utarbeidet av hans forgjenger Alfred Graf von Schlieffen i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland.
Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. At keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere.[29] Men de allierte hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega at det bare var tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren.[32]
Skygge-keiser
[rediger | rediger kilde]Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn fra Sachsen-Coburg-Gotha til Windsor, bemerket Vilhelm at han planla å se Shakespeares skuespill De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha (egentlig De lystige koner i Windsor).
Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff.[33]
Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken.
Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at Erich von Falkenhayn ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de Georg Michaelis, en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart.[34][35]
Abdikasjon
[rediger | rediger kilde]
Da første verdenskrig gikk mot slutten, befant Vilhelm seg i sitt krigshovedkvarter i Spa i Belgia. Han ble overrasket over uroen som brøt ut i Tyskland og ble ytterligere sjokkert over mytteriet i Kiel 3. november. Da novemberrevolusjonen fulgte etter mytteriet i Kiel, ble han usikker på hva han skulle gjøre og håpet han kunne beholde den prøyssiske kongetronen selv om han gikk av som tysk keiser.
Nederlaget i verdenskrigen kompromitterte imidlertid keiserdømmet, og Ententemaktene nektet å slutte fred med Vilhelm.[19] Videre ble han informert av Wilhelm Groener om at de tyske troppene ikke ville kjempe for ham som keiser i en indre strid i Tyskland.
9. november 1918 annonserte den midlertidige rikskansleren Maximilian av Baden keiserens abdikasjon.
Livet i eksil
[rediger | rediger kilde]
Den 11. november ble våpenstillstanden i Compiègneskogen inngått, og krigen var over. Kort før, den 10. november krysset Wilhelm Hohenzollern, som en privatperson, grensen til Nederland med tog og søkte eksil der. Nederland hadde vært nøytralt i krigen.[36] og var derfor ikke omfattet av Versaillestraktatens bestemmelser. Da denne ble inngått tidlig i 1919, ble det gjennom artikkel 227 bestemt straffeforfølgelse av den tidligere keiseren «for særlige forbrytelser mot den internasjonale moral og overholdelse av traktater». Den nederlandske dronningen Wilhelmina nektet imidlertid å utlevere ham, til tross for sterke henstillinger og begjæringer fra de allierte. Den britiske kong Georg V skrev at han anså fetteren «som den mest kriminelle i historien», men motsatte seg statsminister David Lloyd Georges forslag «Hang the Kaiser» («Heng keiseren»). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson motsatte seg utlevering av Vilhelm, og hevdet at å straffe ham for krigen ville destabilisere den internasjonale orden og sette freden i fare.[37]
Den tidligere keiseren ble innvilget politisk asyl[19] i Nederland. Han kjøpte 16. august 1919 eiendommen Huis Doorn i Doorn hvor han og Auguste Viktoria flyttet inn 15. mai det følgende året,[38] og dette ble hans hjem fram til hans død mer enn tyve år senere.
Forholdet til nasjonalsosialistene
[rediger | rediger kilde]Tidlig på 1930-tallet hadde Vilhelm tiltro til at framgangen til NSDAP i Tyskland kunne stimulere en ny interesse for det tyske monarkiet. Hans andre hustru, Hermine, hadde en aktiv korrespondanse på vegne av sin mann med de nasjonalsosialistiske myndighetene etter at de kom til makten i januar 1933. Men Adolf Hitler la ansvaret for det tyske nederlaget i første verdenskrig på keiseren, og dette var et element i Dolkestøtlegenden. Videre ønsket ikke Hitler noen som kunne komme i veien for ham, slik at Vilhelms muligheter for rehabilitering var nytteløs.
Selv om han hadde besøk av Hermann Göring i Doorn i hvert fall ved én anledning, ble han stadig mer skeptisk til Hitler. Da han hørte om De lange knivers natt 30. juni 1934, undret han seg over hva folket ville ha sagt om han hadde stått for noe lignende.[39] og da han hørte om mordet på hustruen til rikskansler Schleicher mente han at Tyskland var blitt et lovløst samfunn og at alle måtte være forberedt på at nasjonalsosialistene ville kunne stille dem opp mot veggen.[40]
Han ble også forferdet over Krystallnatten 9.–10. november 1938, og sa: «Jeg har gjort mine standpunkter klare overfor Auwi (Vilhelms fjerde sønn) i nærværet av hans brødre, og han var freidig nok til å si at han var enig i pogromene mot jødene og forsto hvorfor de kom. Da jeg fortalte at ethvert anstendig menneske ville kalle disse handlingene for gangsterstyre, var han helt uberørt. Han er fullstendig tapt for familien ...»[41] Han hevdet også: «For første gang skammer jeg meg over å være tysker».[42]
Etter det vellykkede tyske felttoget i Polen i 1939 skrev Vilhelms representant i Tyskland, general Wilhelm von Dommes[43] på vegne av Vilhelm til Hitler og forsikret Huset Hohenzollerns lojalitet og påpekte at åtte prøyssiske prinser (en sønn og syv barnebarn) tjenestegjorde ved fronten. Vilhelm sto i hyppig kontakt med Hitler gjennom general Dommes, og var svært glad for den tyske militære framgangen tidlig i andre verdenskrig, og sendte et personlig gratulasjonstelegram etter at Paris falt, hvor han sier: «Gratulerer, du har vunnet ved å bruke mine styrker.» I et brev til datteren Viktoria Luise, hertuginnen av Braunschweig-Lüneburg skrev han triumferende at «slik ble onkel Edvard VIIs skadelige Entente cordiale nullet ut».[44] Men etter den tyske erobringen og okkupasjonen av Nederland i 1940, trakk den aldrende Vilhelm seg fullstendig ut av det offentlige liv. I mai 1940, da Tyskland invaderte Nederland, avslo Vilhelm et tilbud fra Churchill om asyl i Storbritannia, og foretrakk å kunne dø i Huis Doorn.[45]
Død
[rediger | rediger kilde]
Han døde av lungeemboli på Huis Doorn 3. juli 1941, få uker før Tyskland iverksatte Operasjon Barbarossa. Hitler ble rasende da han fant ut at eiendommen hadde blitt voktet av tyske soldater etter den tyske okkupasjonen av Nederland fra 15. mai 1940. Selv om Hitler hadde mislikt Vilhelm, ville han bringe den døde Vilhelm tilbake til Tyskland for en statsbegravelse, for slik å markere forbindelsen mellom det tyske keiserriket og det tredje rike.[46]
Men Vilhelms ønske om ikke å returnere til Tyskland før monarkiet var gjenopprettet ble til slutt respektert, og han ble begravet i et lite mausoleum på eiendommen i Doorn. De tyske okkupasjonsmyndighetene organiserte en mindre begravelse med noen få hundre tilstedeværende gjester, blant dem August von Mackensen sammen med noen få andre militære rådgivere. Vilhelms ønske om at seremonien skulle være uten hakekors og andre nasjonalsosialistiske symboler ble imidlertid ikke respektert, og disse er medvirkende på de offisielle fotografiene fra begravelsen.
Mausoleet har siden blitt et valfartssted for tyske monarkister som årlig samles her på Vilhelms dødsdag.[47]
Norgesvenn
[rediger | rediger kilde]
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur. I tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern». Til tross for dette ble Vilhelms besøk ikke sett på som udelt positive, slik dikteren Theodor Caspari beskrev det:[48] «Sammen med en liten flokk turister, mest tyskere, sto jeg på lande- veien utenfor (skyss)skiftet og ventet tålmodig på at keiseren skulle heve taffelet og passere forbi. Omsider reiste han og følget seg og satte seg i bevegelse. - Vil De ikke utbringe et hoch for ham, hvisket en nordmann meg i øret. - Nei, ellers mange takk, var mitt svar. En tysk turist overtok vervet, og vi 10 - 15 turister stemte i. Vi kunne spart oss umaken. Ikke en mine fortrakk seg i keiserens ansikt - uten et nikk til oss småpuslin- ger, ja uten så mye som å se til den kant vi sto, passerte den høye herre forbi. Å nei, det skulle nok mer til for at imperator rex Wilhelm II skulle bemerke noen hyllest. Det skulle da være om Romsdalshorn hadde bøyd hodet og Trolltindene ropt hoch.»
Da Ålesund brant ned i 1904, organiserte keiseren hjelp og ga 12 000 kroner av egen lomme. Keiseren ga nødhjelp ved hjelp av forsyninger fra Kiel, den tyske marine. Han donerte to eller tre store glassmalerier til den nye og gjenoppbyggede Ålesund kirke. Det ble reist en statue av Wilhelm i 1910.[49]
I 1913 ga han Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Han var selv romantisk fascinert av vikingtiden.
Vilhelm ble 1. august 1888 tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
Barn
[rediger | rediger kilde]- Friedrich Wilhelm Victor August Ernst (6. mai 1882–20. juli 1951)
- Eitel Friedrich (1883–1942)
- Adalbert (1884–1948)
- August Wilhelm (1887–1949)
- Oskar (1888–1958)
- Joachim (1890–1920)
- Victoria Luise (13. september 1892–11. desember 1980)
Stamtavle
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som William II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-II-emperor-of-Germany, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wilhelm (Wilhelm II.), brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Wilhelm II., Munzinger IBA 00000001134, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118632892, besøkt 20. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p10067.htm#i100668, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biografisches Corpsalbum des Corps Borussia zu Bonn 1821–2008[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Actorenregister, Actorenregister ID 17eb6688-d2d8-11e8-828a-00505693001d[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunniamerkkikeräilijän opas, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
- ^ Miranda Carter: George, Nicholas and Wilhelm: Three Royal Cousins and the Road to World War I (2010)
- ^ Roderick R. McLean: Kaiser Wilhelm II and the British Royal Family: Anglo-German Dynastic Relations in Political Context, 1890-1914 – History 2001 86(284): 478-502
- ^ Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15
- ^ William L. Putnam :The Kaiser's merchant ships in World War I (2001) s. 33
- ^ * John C. G. Röhl: Wilhelm II., Die Jugend des Kaisers 1859–1888. C. H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37668-1.
- ^ Catrine Clay: King, Kaiser, Tsar: three royal cousins who led the world to war (2007) a. 14
- ^ Skotheim, sidene 17-18
- ^ a b Skotheim, side 18
- ^ a b c d e f g h Vilhelm II på Store norske leksikon
- ^ Skotheim, side 21
- ^ Michael Balfour: The Kaiser and his Times, Houghton Mifflin (1964) s. 69
- ^ Michael Balfour: The Kaiser and his Times, Houghton Mifflin (1964) s. 70
- ^ John C. G. Röhl: Young Wilhelm: the Kaiser's early life, 1859-1888 (1998) s. 12
- ^ a b c d e f Skotheim, side 23
- ^ Nipperdey, Thomas: Deutsche Geschichte 1866-1918. vol. 2: Machtstaat vor der Demokratie (1992) s. 421
- ^ a b c William L. Langer et al. Western Civilization (1968) s. 528
- ^ a b c d Bismarck på Store norske leksikon
- ^ Skotheim, sidene 19-21
- ^ a b c d Skotheim, s. 211
- ^ Skotheim, sidene 207-208
- ^ Skotheim, s. 208
- ^ Skotheim s. 212
- ^ Gordon A. Craig: Germany 1866–1945, sidene 374, 377–378 og side 393
- ^ Cecil, Wilhelm II: Emperor and exile, 1900-1941 (1996) s. 283
- ^ Klaus Schwabe: Woodrow Wilson, Revolutionary Germany, and peacemaking, 1918-1919 (1985) s. 107
- ^ Lamar Cecil: Wilhelm II (1996) vol. 2 side 294.
- ^ Nigel J. Ashton og Duco Hellema: «Hanging the Kaiser: Anglo-Dutch Relations and the Fate of Wilhelm II, 1918–20» i Diplomacy & Statecraft 2000 11(2): 53–78. ISSN 0959-2296
- ^ Macdonogh, Giles: The Last Kaiser: William the Impetuous, London: Weidenfeld & Nicolson, 2001. ISBN 9781842124789 s. 426
- ^ The Last Kaiser, side 452
- ^ The Last Kaiser, sidene 452–453
- ^ The Last Kaiser, s. 456
- ^ Michael Balfour, The Kaiser and his Times, Houghton Mifflin (1964) s. 419
- ^ Jonathan Petropoulos: Royals and the Reich, Oxford University Press (2006) s. 170
- ^ Alan Palmer: The Kaiser: Warlord of the Second Reich, Charles Scribner's Sons (1978), side 226
- ^ Gilbert, Martin First World War (1994) s. 523
- ^ Jack Sweetman: The Unforgotten Crowns: The German Monarchist Movements, 1918–1945 (avhandling ved Emory University, 1973), 654–655.
- ^ Rob Ruggenberg. ««How A German Soldier Still Loves His Dead Kaiser»». Greatwar.nl. Arkivert fra originalen 3. november 2013. Besøkt 30. november 2011.
- ^ Romsdal Sogelag Årsskrift 2012 (på norsk). Romsdal Sogelag. ISBN 978-82-90169-97-3.
- ^ «100 år siden Ålesund brant». www.aftenposten.no. 11. januar 2004. Besøkt 12. november 2022.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Macdonogh, Giles: The Last Kaiser: William the Impetuous, London: Weidenfeld & Nicolson, juni 2001. ISBN 978-18-421-2478-9
- Om keiser Vilhelm og Norge
- Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1 Forlagets nettside med mulighet til å lese bokens 24 første sider
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Wilhelm II of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Wilhelm II., Deutscher Kaiser – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Vilhelm II av Tyskland på Internet Movie Database
- (en) Vilhelm II av Tyskland hos The Movie Database
- (en) Vilhelm II av Tyskland på Discogs
- (en) Vilhelm II av Tyskland på MusicBrainz
- (en) Vilhelm II av Tyskland hos The Peerage
- (no) Omtale på Store norske leksikon
- (no) NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon om Vilhelm II
| Hertugdømmet Preussen (1525–1701) | .png) | |
|---|---|---|
| Kongeriket Preussen (1701–1918) | ||