Wilhelm av Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wilhelm av Preussen
Kronprinz.jpg
Født 6. mai 1882
Potsdam
Død 20. juli 1951 (69 år)
Hechingen
Gravlagt Hohenzollern
Ektefelle Cecilie av Mecklenburg-Schwerin
Far Vilhelm II av Tyskland
Mor Auguste Viktoria av Schleswig-Holstein
Søsken
6 oppføringer
Viktoria Luise av Preussen, Adalbert von Preußen, August Vilhelm av Preussen, Joachim von Preußen, Oskar von Preußen, Eitel Fredrik av Preussen
Barn
6 oppføringer
Wilhelm av Preussen, Hubertus av Preussen, Friedrich av Preussen, Louis Ferdinand av Preussen, Alexandrine av Preussen, Cecilie av Preussen
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Pour le Mérite, ridder av ordenen Det gylne skinn, Den sorte ørns orden, Andreasordenen, Det kongelige Victoriakjedet

Friedrich Wilhelm Victor August Ernst (født 6. mai 1882 i Potsdam, død 20. juli 1951 i Hechingen) var Det tyske keiserrikets og Preussens kronprins 18881918.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wilhelm var eldste sønn til keiser Wilhelm II og hans hustru Auguste Viktorias.

Offiser[rediger | rediger kilde]

Som de fleste tyske prinsene gjorde Wilhelm karrière i militæret og ble general i infanteriet. Da første verdenskrig brøt ut, var han øverstkommanderende for den 5. tyske armeen og hadde innledningsvis framgang på Vestfronten. Han mislyktes imidlertid ved slaget ved Verdun, etter å ha prøvd å ta byen også i 1914.

Etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da frn tyske novemberrevolusjonen brøt ut i 1918, gikk han sammen med faren i landflyktighet i Nederland, hvor han blant annet skrev memoarene Erinnerungen (1922).

I 1923 vendte han tilbake til Tyskland og hadde planer om å stille som motkandidat til Paul von Hindenburg i presidentvalget i 1932, men ble nektet dette av sin far.

Wilhelm av Preussen malt av Johannes Martini.

I forbindelse med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933, deltok han i mars samme år i den høytidelige seremonien i Garnisonskirken i Potsdam, hvor nasjonalsosialistene markerte kontinuiteten fra det wilhelminske keiserdømmet, det andre riket, og til deres eget såkalte tredje rike. Etter at hans venn Kurt von Schleicher, den tidligere tyske kanslerenr, ble myrdet under de lange knovers natt (1934), trakk han seg fra all politisk virksomhet. Da han innså at Hitler ikke hadde noen planer om å gjeninnføre monarkiet, kjølnet forholdet til ham.

Etter farens død i 1941 ble han familiens overhode, men hadde frasagt seg rettighetene til tronen i 1918.

Han hadde kontakt med tyske antinazistiske motstandsmenn, som hadde tenkt seg at man etter et vellykket kupp mot Hitler akulle iinnsette kronprinsen som representant for det nye Tyskland. Kuppforsøket den 20. juli unndro han seg imidlertid delaktighet i, og bad også sin sønn Louis-Ferdinand om å holde avstand.

Etter krigsslutt ble gan tatt til dange av marokkanske soldater i Vorarlberg og på ordre av den franske general Jean de Lattre de Tassigny goldt fanget i tre uker i Lindau. Fra dette fangenskapet vendte han tilbake, ifølge sin hustru, som en brudden mann.[1] Deretter ble han i flere år holdt i arrest i sitt selvvalgte bosted i Hechingen; han fikk ikke bevege seg fritt derutover en omkrets på 25 km. Der levde han til oktober 1945 på Burg Hohenzollern som ikke egnet seg som noe sted å bo, deretter i en stor villa, og ett år etter og frem til sin død i et mindre 5-roms huss.[2]

Wilhelm døde i 1951 etter et hjerteinfarkt.

Barn[rediger | rediger kilde]

  1. Wilhelm av Preussen (1906) (1906–1940)
  2. Louis Ferdinand av Preussen (1907–1994)
  3. Hubertus av Preussen (1909–1950)
  4. Friedrich av Preussen (1911–1966)
  5. Alexandrine av Preussen (1915–1980)
  6. Cecilie av Preussen (1917–1975)
  1. ^ Kronprinzessin Cecilie: Erinnerungen an den Deutschen Kronprinzen. Biberach 1952, S. 19 ff.
  2. ^ Friedrich Wilhelm: Das Haus Hohenzollern. S. 225 f.