Georg Michaelis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georg Michaelis
Født8. sep. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chojnów (Provinsen Schlesien, Kongeriket Preussen)[5]
Død24. juli 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Bad Saarow (Nazi-Tyskland)[6]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Imperial chancellor (–1917)
  • foreign government advisor in Meiji Japan
  • Imperial chancellor (1917–1917) Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Universitetet i Leipzig
Universitetet i Wrocław
PartiDeutschnationale Volkspartei (1920–)
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Kongeriket Preussen
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Medlem avLandsmannschaft Plavia-Arminia Leipzig
Corps Makaria-Guestphalia Würzburg

Georg Michaelis (født 8. september 1857 i Haynau, daværende Schlesien, død 21. juli 1936 i Bad Saarow, Brandenburg) var en tysk politiker og jurist. Han var den første ikke-adelige person som ble tysk kansler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georg Michaelis ble født inn i en juristfamilie og hadde seks søsken.[7] Han vokste opp i Frankfurt an der Oder, og hans far døde i 1866 i en koleraepidemi. Michaelis studerte jus i Breslau, Leipzig og Würzburg[8], og tok den juridiske doktorgrad.

Jurist[rediger | rediger kilde]

Mellom 1885 og 1889 bodde han i den japanske hovedstaden Tokyo, hvor han var jusprofessor ved det juridiske fakultet ved Dokkyo-universitetet, som på det tidspunktet ble kalt «foreningen for tyske vitenskaper» (Doitsu-gaku Kyokai).[9] Senere arbeidet han i den prøyssiske statsadministrasjonen, og ble i 1909 prøyssisk statssekretær. Fra 1915 var han leder for Reichsgetreidestelle, (rikskornkontoret) som under første verdenskrig var ansvarlig for administrasjonen av prøyssisk korn.

Kansler[rediger | rediger kilde]

Etter at Theobald von Bethmann Hollweg måtte gå av som tysk kansler, ble Michaelis i 1917 utnevnt i stillingen, og i tillegg som Preussens ministerpresident. Han beholdt disse posisjonene frem til 31. oktober samme år, da han gikk av.[8]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1. april 1918 til 31. mars 1919 var han overpresident for den prøyssiske provinsen Pommern.[8] Etter første verdenskrig samarbeidet han med de lokale arbeider- og soldatrådene, men ble likevel etter kort tid avsatt av den nye sosialdemokratiske regjeringen i Preussen.

Senere arbeidet Michaelis som økonomisk lobbyist, for studentorganisasjoner og i den lutherske kirkesynoden i Preussen. Han ble medlem av Deutschnationale Volkspartei (DNVP). I 1921 utgav han sine memoarer, Für Staat und Volk. Eine Lebensgeschichte.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Becker, Bert: Georg Michaelis: ein preußischer Jurist im Japan der Meiji-Zeit; Briefe, Tagebuchnotizen, Dokumente 1885-1889. München: Iudicium 2001.
  • Regulski, Christoph: Die Reichskanzlerschaft von Georg Michaelis 1917: Deutschlands Entwicklung zur parlamentarisch-demokratischen Monarchie im Ersten Weltkrieg. Marburg: Tectum-Verlag 2003.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georg-Michaelis, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id michaelis-georg[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Morsey, Rudolf (1994). «Michaelis, Georg». Deutsche Biographie. Besøkt 27. november 2015. 
  8. ^ a b c «Georg Michaelis 1857-1936». LeMO - Lebendiges Museum Online, Deutsches Historisches Museum. Besøkt 27. november 2015. 
  9. ^ «University History». Dokkyo-universitetet. Besøkt 27. november 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Theobald von Bethmann-Hollweg 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Georg von Hertling