Hopp til innhold

Georg III av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «George III av Storbritannia»)
Georg III
Konge av Storbritannia og Hannover
Født24. mai 1738[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Norfolk House, London
Død29. jan. 1820[5][6][7][8]Rediger på Wikidata (81 år)
Windsor slott, London
BeskjeftigelseKunstsamler, mesén, hersker, politiker, aristokrat, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleSophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz
FarFredrik Ludvig av Hannover[9]
MorAugusta av Sachsen-Coburg-Gotha[9]
Søsken
8 oppføringer
Augusta av Storbritannia (familierelasjon: eldre søster)[9]
Edward, hertug av York og Albany (familierelasjon: yngre bror)
Elizabeth av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)
Willam Henry, hertug av Gloucester og Edinburgh (familierelasjon: yngre bror)[9]
Henry, hertug av Cumberland og Strathearn (familierelasjon: yngre bror)
Louisa av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)
Frederick av Storbritannia (familierelasjon: yngre bror)
Caroline Mathilde av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)
Barnbl.a.:
Georg IV (1762-1830)
Vilhelm IV (1765-1837)
NasjonalitetKongeriket Storbritannia[10]
Det forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtSt. George's Chapel
Medlem avRoyal Society
UtmerkelserHosebåndsridder (1749)[11]
Annet navnGeorg Wilhelm Friedrich
Regjeringstid25. oktober 1760-29. januar 1820
Signatur
Georg III av Storbritannias signatur
Våpenskjold
Georg III av Storbritannias våpenskjold
Georg III av Storbritannia på Commons

Georg III av Storbritannia (tysk Georg Wilhelm Friedrich, engelsk George William Frederick) (født 24. maijul./ 4. juni 1738greg., død 29. januar 1820) var fra 1760 til 1801 konge av Storbritannia og konge av Irland. Fra 1801 til 1820 var han konge av Storbritannia og Irland. Han var også hertug av Braunschweig-Lüneburg og dermed tysk kurfyrste og fra 1814 også konge av Hannover.

Familie

[rediger | rediger kilde]
Georg mens han fremdeles var prins av Wales.

Han tilhørte det tyske fyrstehuset Hannover, en gren av Welferne, og nedstammet blant annet fra Henrik Løve. Han var sønn av Fredrik Ludvig av Hannover og Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha. Den 8. september 1761 giftet han seg med Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. De fikk ikke mindre enn 15 barn, blant andre den senere kong Georg IV av Storbritannia og hans etterfølger, Vilhelm IV. Kong Georg og dronning Sophies hoff var beryktet for sin strenghet; ikke en gang barna deres fikk sitte ned når de var sammen med sine foreldre, eller si noe uten å bli snakket til først. Kongeparet fulgte etiketten så strengt at de aldri kunne få noe normalt forhold til andre. Ingen – ikke engang gamle folk, gravide eller uføre – fikk sette seg i kongeparets nærvær, men måtte stå oppreist, ofte i timevis. Hoffdamen Fanny Burney beklaget seg over at man måtte bite seg i kinnet for å hindre hoste eller nys; slikt var nemlig også forbudt når man befant seg i samme rom som kongeparet.[12]

Georg var enestående blant hannoveranerne fordi han forble trofast mot sin kone, selv om det gikk rykter om at han i forveien var hemmelig gift med kvekerjenten Hannah Lightfoot, som han fikk tre barn med.[13]

Georg var Storbritannias lengst regjerende mannlige monark, og den første av Georg-ene som var født og oppvokst i England. I motsetning til sine tyske forgjengere forstod han det britiske systemet, og regjerte landet i tradisjonen etter engelske konger.[14]

Regjering

[rediger | rediger kilde]
Karikatur av James Gillray: Pitt og Napoleon deler verden mellom seg. 26. februar 1805.

Georg etterfulgte sin farfar på tronen, og med tilnavnet Farmer George (norsk: Bonden Georg) var han en velmenende og pliktoppfyllende regent som gjerne slo av en prat med sine undersåtter. Samuel Johnson møtte ham og sa: «Si om kongen hva dere vil, men han er den edleste gentleman jeg har møtt.»[15] Men kongen satte aldri sin fot i Skottland, Wales eller Irland, og reiste knapt noe sted utover ferieopphold i Weybridge. Han forstod seg verken på vitenskap eller kunst, men grunnla Royal Academy[16] og understøttet personlig astronomen William Herschel.[17] Han syntes Shakespeare var «trist lesning», men ervervet datidens største boksamling, som i dag utgjør King's library i British Museum.[18] Han hadde også en opplyst holdning til medisin og behandlingen av sinnssykdom, noe som gjør det ekstra trist og ironisk at han selv ble utsatt for så mye uforstand da han ble syk.[19]

Uheldigvis mente han at de nordamerikanske koloniene skulle være med på å betale kostnadene ved syvårskrigen, som tross alt hadde tvunget franskmennene til å oppgi sine territorier i Nordamerika. Men en stempelavgift og senere en avgift på te vakte kolonistenes vrede og resulterte i Tea Party-oppstanden, og Storbritannia tapte den amerikanske uavhengighetskrigen i 1783. Koloniene løsrev seg og ble til USA. Situasjonen bedret seg da William Pitt den yngre samme år ble statsminister, bare 24 år gammel. Dette innledet en politisk stabil periode som strakte seg over femti år.[14]

Utenrikspolitisk var Georgs regjeringstid preget både av tapet av de amerikanske koloniene, og av krigen mot Napoléon Bonapartes Frankrike. Britenes seier ved Trafalgar og Waterloo markerte starten på Storbritannias tid som verdensmakt. Innenrikspolitisk førte den franske revolusjon til inndragning av borgerrettigheter, så som tilsidesettelsen av habeas corpus (vern mot ulovlig fengsling) og forbud mot fagforeninger. En irsk uavhengighetsbevegelse ble brutalt nedkjempet, og Irland innlemmet i det som fikk navnet United Kingdom - det forente kongedømme. Kong Georg forbød personlig William Pitt å bevilge katolikker noen stemmerett, slik at Parlamentets irske medlemmer utelukkende var protestanter, en beslutning med katastrofale følger som fremdeles er merkbare i dagens Storbritannia. Samtidig merket man fremveksten av industrivirksomheter.[20]

Sinnssykdom

[rediger | rediger kilde]
Portrett av kong Georg i 1771 av Johann Zoffany.
John Murphy: Kongeparet med sine tretten barn. Royal Collection.
Kong Georg tegnet i 1817 av Henry Meyer. National Portrait Gallery.

Kong Georg fikk i 1788 en periode med sinnssykdom, kjent fra filmen The Madness of King George. I juni ble han sendt til Cheltenham for å styrke seg på det påstått helsebringende vannet der. Han vendte tilbake til Windsor etter en måned, og virket da frisk. Men 17. oktober 1788 ble han syk om kvelden med magekramper og pusteproblemer. Han snakket uopphørlig og ble voldsom mot omgivelsene inntil han falt i koma og så ut til å være døden nær. Legene mente først det dreide seg om «flygende gikt» med opphav i kongens føtter, men at det hadde forflyttet seg til hodet hans. Diverse remedier ble anvendt for å drive plagene tilbake til hans føtter, før legene ble enige om at det var snakk om sinnssykdom.[21]

Mange av de best kjente historiene om kongens galskap stammer fra en pamflett utgitt av Philip Withers i 1789, History of the Royal Malady by a Page of the Presence, som påstod at Georg hadde håndhilst på et eiketre i den tro at det var Fredrik den store. Her er det snakk om falske og overdrevne anekdoter. Monarkistene forsøkte å dysse ned kongens plager, mens whig'ene overdrev dem. I 1789 ble Georg erklært frisk, og først i 1801 kom et tilbakefall, der han igjen endte med å falle i koma. Igjen kom han seg, men i juni 1804 ble han syk igjen i noen tid. Dronning Sophie hadde vært bekymret og noe forlegen over tidligere sykdomsutbrudd; nå var hun direkte redd for sin mann, og sørget for aldri å være alene med ham. Om kvelden låste hun soveromsdøren sin og slapp ham aldri inn. Denne avvisningen virket sterkt på kongen, som ble helt ute av seg. Permanent ble situasjonen først etter tilbakefallet i oktober 1810, da han igjen ble lagt i tvangstrøye. I 1811 avla legene erklæring for Parlamentet om at Rex noster insanit (Kongen vår er sinnssyk). Han som hadde vært strengt monogam, la seg etter den sytti år gamle hoffdamen lady Elizabeth Pembroke med kjærlighetsbrev og obskøne forslag. De siste 8-9 år av livet sitt var han blind og døv, og tilbrakte sine dager alene på nordsiden av Windsor-slottet. Her spilte han litt harpe, samtalte med avdøde venner, og blottet seg iblant for tjenerskapet.[22]

Årsaken til hans sinnslidelse har vært omdiskutert. London Chronicle slo fast at den «utelukkende skyldtes vannet han hadde drukket i Cheltenham». 1800-tallets historikere begrunnet sinnssykdommen med at han hadde unnlatt å ha elskerinner. Som ung var Georg tilbøyelig til depresjoner i en slik grad at han ved et par anledninger ville si fra seg kongeverdigheten. Sinnslidelsen ble også begrunnet med tapet av de amerikanske koloniene; men uavhengighetskrigen var avsluttet seks år før det første sykdomsutbruddet. Boken King George and the Mad Business av Ida Macalpine og Richard Hunter fra 1969 mente kongen led av porfyri, en stoffskiftesykdom som påvirker sentralnervesystemet. I så fall var ikke kongen egentlig sinnssyk, men led av en arvelig stoffskifteforstyrrelse.[23]

Porfyri er likevel utelukket som kongens diagnose. Han hadde tretten overlevende barn med etterkommere i omtrent alle dagens europeiske kongehus. Porfyri er arvelig, og skulle brutt ut hos en lang rekke av disse. Kong Charles III, som er en av dem, lot seg overtale til å skrive forordet i en biografi om Georg, der han mener at kong Georg ble syk av blyforgiftning. Den siste sykdomsperioden kan ut fra symptomer og hans alder skyldes senil demens.[24]

Barn

[rediger | rediger kilde]
Navn Født Død Merknader[25]
Georg IV 12. august 1762 26. juni 1830 gift i 1795 med prinsesse Caroline av Braunschweig-Wolfenbüttel; fikk etterkommere
Frederick, hertug av York 16. august 1763 5. januar 1827 gift i 1791 med Frederica av Preussen; ingen etterkommere
Vilhelm IV 21. august 1765 20. juni 1837 giftet seg i 1818 med Adelaide av Sachsen-Meiningen; ingen legitime overlevende etterkommere
Charlotte av Württemberg 29. september 1766 6. oktober 1828 giftet seg i 1797 med Fredrik I, konge av Württemberg; ingen etterkommere
Edward Augustus, hertug av Kent 2. november 1767 23. januar 1820 gift i 1818 med Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld; fikk etterkommere (dronning Victoria)
Prinsesse Augusta Sophia 8. november 1768 22. september 1840 aldri gift
Prinsesse Elizabeth 22. mai 1770 10. januar 1840 gift i 1818 med Frederick, greve av Hessen-Homburg; ingen etterkommere
Ernst August I av Hannover 5. juni 1771 18. november 1851 gift i 1815 med prinsesse Friederike av Mecklenburg-Strelitz; fikk etterkommere
August Fredrik, hertug av Sussex 27. januar 1773 22. april 1843 Gift med (1) Augusta Murray i 1793; fikk etterkommere; som følge av Royal Marriages Act 1792 ble ekteskapet erklært ugyldig i 1794. (2) I 1831 med Cecilia Buggins (senere 1. hertuginne av Inverness); ingen etterkommere
Adolphus, hertug av Cambridge 24. februar 1774 8. juli 1850 gift i 1818 med Augusta av Hessen-Kassel; fikk etterkommere
Prinsesse Mary, hertuginne av Gloucester 25. april 1776 30. april 1857 gift i 1816 med prins William, hertug av Gloucester; ingen etterkommere
Prinsesse Sophia 3. november 1777 27. mai 1848 aldri gift; noen mener hun fikk barn
Prins Octavius 23. februar 1779 3. mai 1783  
Prins Alfred 22. september 1780 20. august 1782  
Prinsesse Amelia 7. august 1783 2. november1810 gift med Charles Fitzroy; hadde kanskje etterkommer

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Georg III av Storbritannia – stamtavle i tre generasjoner
Georg III av Storbritannia Far:
Fredrik Ludvig av Hannover 		Farfar:
Georg II av Storbritannia 		Farfars far:
Georg I av Storbritannia
Farfars mor:
Sophia av Celle
Farmor:
Caroline av Ansbach 		Farmors far:
Johann Friedrich, Markgreve av Brandenburg-Ansbach
Farmors mor:
Eleonore Erdmuthe av Sacshen-Eisenach
Mor:
Augusta av Sachsen-Gotha 		Morfar:
Fredrik II av Sachsen-Gotha-Altenburg 		Morfars far:
Friedrich I av Sachsen-Coburg-Gotha
Morfars mor:
Magdalena Sibylla av Sacshen-Weissenfels
Mormor:
Magdalena Augusta av Anhalt-Zerbst 		Mormors far:
Karl av Anhalt-Zerbst
Mormors mor:
Sophia av Sachsen-Weissenfels

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Georg III. (Großbritannien), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id georg-georg-iii, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage, oppført som George III Hanover, King of Great Britain, The Peerage person ID p10078.htm#i100777, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, oppført som George III, Find a Grave-ID 1981, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som George III of the United Kingdom, SNAC Ark-ID w6bv7dnp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som George III, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-III, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16949, oppført som Đuro III.[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Đuro III., Proleksis enciklopedija-ID 19037[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Jordi III d’Anglaterra, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0034840[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID EBchecked/topic/1357487/Frederick-Augustus-duke-of-York-and-Albany[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ William Arthur Shaw, George Dames Burtchaell, «The knights of England; a complete record from the earliest time to the present day of the knights of all the orders of chivalry in England, Scotland, and Ireland, and of knights bachelors», besøkt 13. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 165), Virgin 1999, ISBN 1-7535-0360-3
  13. ^ «BBC News | WALES | Mystery royal burial site found». news.bbc.co.uk. Besøkt 7. mai 2023. 
  14. ^ a b Kevin Flude: Divorced, beheaded, died... (s. 128), Michael O'Mara books, London 2009, ISBN 978-1-84317-362-5
  15. ^ Boswell, James (2007). A conversation between His most sacred Majesty George III. and Samuel Johnson, LL.D. Illustrated with observations, by James Boswell, Esq:. 
  16. ^ «George III, Joseph Farington and the Royal Academy». www.rct.uk (på engelsk). Besøkt 7. mai 2023. 
  17. ^ «A Giant of Astronomy». Science History Institute (på engelsk). 16. november 2017. Besøkt 7. mai 2023. 
  18. ^ «Architecture». The British Museum (på engelsk). Besøkt 7. mai 2023. 
  19. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 30)
  20. ^ Kevin Flude: Divorced, beheaded, died... (s. 129)
  21. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 32)
  22. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 36-39)
  23. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 40)
  24. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 43)
  25. ^ Weir, Alison (1996). Britain's Royal Families: The Complete Genealogy, Revised edition. Random House. ISBN 0712674489. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av Storbritannia
1760–1801 		Etterfølger
-
Forgjenger:
 -  		Konge av Storbritannia og Irland
 Etterfølger:
 Georg IV 
Forgjenger:
 Første konge  		Konge av Hannover
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georg_III_av_Storbritannia&oldid=23545517»