Gottlieb von Jagow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gottlieb von Jagow i 1914

Gottlieb von Jagow (født 22. juni 1863 i Berlin, død 11. januar 1935 i Potsdam) var en tysk diplomat og politiker. Han var riks-statssekretær for utenrikssaker («utenriksminister») fra 1913 til 1916.

Jagow kom fra en gammel adelsslekt fra Brandenburg som første gang nevnes i 1268 og som siden 1300-tallet har hatt sin tilknytning og slott i Altmark. Før Jagow ble utenriksminister, var han i årene 1907 til 1909 ambassadør i Luxemburg og deretter fram til 1913 i Italia. 11. januar 1913 ble han utnevnt til utenriksminister av av keiser Wilhelm II.

Han førte en forsiktig utenrikspolitikk og var opptatt av å sikre gode forbindelse til Storbritannia.

Han støttet rikskansler Theobald von Bethmann-Hollwegs blankofullmakt til Østerrike-Ungarn under julikrisen i 1914 i håp om å unngå en storkrig, samtidig som han mente at en krig mot Russland måtte komme. Han advarte tidlig om at Storbritannia og Frankrike ville bli dratt med i en ny krig. Han advarte mot å ha tiltro til Schlieffenplanen og at Tyskland slik risikerte den tofrontskrigen en søkte å unngå. Etter krigserklæringen mot Russland, gikk han derfor i mot at Tyskland i henhold til Schlieffenplanen skulle rykke inn i Belgia, da dette måtte føre til at Storbritannia gikk inn i krigen.

Han var sterkt imot at Tyskland gikk til uinnskrenket ubåtkrig, da han forutså at dette ville trekke USA med i krigen. Da han heller ikke denne gangen vil gehør for sine synspunkter, gikk han av som utenriksminister i november 1916.

Om skyldspørsmålet etter første verdenskrig, skrev Jagow i sine memoarer Ursachen und Ausbruch des WeltkriegsVerdenskrigens årsaker og utbrudd») i 1919:

Så lenge det har vært politikk – d.v.s. historie – har forskjellen mellom folkene vært en appell til våpnenes avgjørelse. Heltene til alle tider og i alle land vil dermed også være 'skyldige'. Halvparten av alle statuer i verden må rives ned som følger av dette. Tyskland, Keiseren, Kansleren, og alle andre ansvarlige lederne ønsket ikke krigen. Bruken av begrepene 'skyld' og 'straff' nærmer seg motbydelig hykleri. Ønsker Ententen virkelig å rettferdiggjøre foran sine egne folk de 'ublu' kravene som de stiller sine beseirede motstandere, i blindt hat, eller er det et kaldt ønske om å ødelegge?



Forgjenger:
 Alfred von Kiderlen-Wächter 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Arthur Zimmermann