Albert av Sachsen-Coburg-Gotha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Albert av Sachsen-Coburg-Gotha
Prince albert.jpg
FødtAlbert Franz August Karl Emmanuel von Sachsen-Coburg-Gotha
26. august 1819
Schloss Rosenau
Død14. desember 1861 (42 år)
Windsor Castle
Gravlagt St. George's Chapel, Frogmore Estate
Ektefelle Victoria av Storbritannia
Far Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha
Mor Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg
Søsken Ernst II av Sachsen-Coburg-Gotha
Barn
9 oppføringer
Victoria av Tyskland, Edvard VII av Storbritannia, Alice av Hessen-Darmstadt, Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha, Helena av Storbritannia, Louise av Storbritannia, Prins Arthur, heruig av Connaught og Strathearn, Leopold, hertug av Albany, Beatrice av Storbritannia
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Beskjeftigelse Musiker, dirigent, sanger, organist, maler
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Livssyn Tysklands evangeliske kirke
Medlem av Royal Society, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Zoological Society of London
Utmerkelser
13 oppføringer
Ridder av ordenen Det gylne skinn, storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Den sorte ørns orden, Andreasordenen, Hosebåndsordenen, Tistelordenen, St. Patricks-ordenen, Order of the Bath, Indias stjerneorden, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Elefantordenen, Serafimerordenen, Sash of the Three Orders

Albert von Sachsen-Coburg-Gotha

Albert av Sachsen-Coburg-Gotha (døpt Francis Albert Augustus Charles Emmanuel;[1] født 26. august 1819, død 14. desember 1861) var en tysk prins som var gift med dronning Victoria av Storbritannia.

Han ble født i det saksiske hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha i en familie knyttet til mange av Europas herskende monarker. Da han var 20 år giftet han seg med sin kusine, dronning Victoria. De fikk ni barn. I begynnelsen følte han seg forlegen av sin rolle som prinsgemal, noe som ikke ga ham makt eller ansvar. Han utviklet gradvis et omdømme for å støtte offentlige saker, slik som utdanningsreform og avskaffelse av slaveri verden over, og ble betrodd ansvaret å administrere dronningens husholdning, kontor og eiendommer. Han var sterkt involvert i organiseringen av Verdensutstillingen i London i 1851 som ble en strålende suksess.

Victoria kom til å bli mer og mer avhengig av hans støtte og veiledning. Han bisto utviklingen av Storbritannias konstitusjonelle monarki ved å overtale sin hustru til å bli mindre partipolitisk i samtaler hun hadde med parlamentet — selv om han var direkte uenig i den pågående og intervensjonistiske utenrikspolitikken som fulgte lord Palmerstons embedsperiode som utenriksminister. I 1857 ble Albert gitt den formelle tittelen som prinsgemal.

Albert døde i den relativt unge alder av 42 år. Victoria var fullstendig knust over tapet av sin ektemann, gikk inn i en dyp tilstand av sorg og var kledt i svart resten av livet. Ved hennes død i 1901 ble hun etterfulgt av sin eldste sønn som Edvard VII, den første britiske monark av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Albert tilhørte.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Albert var sønn av hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Louise av Gotha. Albert og hans eldre bror Ernst tilbrakte ungdommen i nær kontakt grunnet foreldrenes turbulente ekteskap med påfølgende separasjon og skilsmisse.[2] Etter at deres mor ble forvist fra hoffet i 1824 giftet hun seg på nytt med sin elsker, Alexander von Hanstein, greve av Pölzig og Beiersdorf. Hun så antagelig aldri sine barn igjen og døde av kreft 30 år gammel i 1831.[3] Det påfølgende året giftet deres far seg med sin niese, hans sønns kusine Marie av Württemberg. Deres ekteskap var ikke varmt, og Marie hadde antagelig ingen innvirkning på livene til Ernst og Albert.[4]

Brødrene ble utdannet privat i sitt hjem av Christoph Florschütz og senere studerte de i Brussel hvor Adolphe Quetelet var en av deres lærere.[5] Som mange andre tyske fyrster begynte Albert på Universitetet i Bonn hvor han studerte juss, politisk økonomi, filosofi og kunsthistorie. Han spilte musikk og utmerket seg i sport, særlig fekting og riding.[6] Hans lærere i Bonn var blant annet filosofen Fichte og poeten Schlegel.[7]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ideen om et ekteskap mellom Albert og hans kusine Victoria er første gang dokumentert til 1821 i et brev fra deres bestemor på farssiden, enkehertuginne av Sachsen-Coburg-Gotha, som skrev at han var «motstykke til den vakre kusinen.»[8] Ved 1836 hadde denne tanken også festet seg i sinnet til deres ambisiøse onkel Leopold, som hadde vært konge over belgierne siden 1831.[9]

Etter at familien hadde arrangert kontakten, forlovet han seg den 8. desember 1839 med sin da 20 år gamle kusine, dronning Victoria av Storbritannia. De giftet seg den 10. februar 1840 i London. Dronningens husholdning ble drevet av hennes tidligere guvernante, baronesse Louise Lehzen. Albert refererte til som «husdragen», men han ønsket å være mer enn ektemann, og manøvrerte for å få fjernet baronessen fra hennes posisjon.[10] Innen to måneder av ekteskapet ble Victoria gravid, og Albert begynte å ta på seg offentlige roller, og hjalp Victoria med papirarbeid.[11]

Albert fremmet mange offentlige utdanningsinstitusjoner. En samling av hans taler ble utgitt i 1857. Anerkjent som en tilhenger av utdannelse og teknologisk framgran ble han invitert til å tale ved vitenskapelige møter, blant annet en tale han holdt som president for British Association for the Advancement of Science («Den britiske forening for fremme av vitenskapen») da det holdt møte i Aberdeen i 1859.[12] Hans fremme av vitenskap ble møtt med motstand fra kirken. Sammen med Palmerston forsøkte de få anbefalt et adelskap i anerkjennelse av Charles Darwin og utgivelsen av Artenes opprinnelse (1859), men det ble slått ned av Samuel Wilberforce, biskopen av Oxford.[13]

Død[rediger | rediger kilde]

Prins Albert døde bare 42 år gammel. Han er begravet i mausoleet i Windsor Castle.

Victoria elsket sin mann meget høyt og bar etter hans død sørgeklær resten av livet.

Royal Albert Hall er oppkalt etter prinsgemal Albert og Victoria and Albert Museum er oppkalt etter ham og hans ektefelle, dronning Victoria. Begge disse minnesmerkene over ham ble reist på det store arealet syd for Hyde Park i South Kensington som ble innkjøpt til offentlig bruk ved det store overskuddet som Verdensutstillingen hadde innbrakt. Her ble også the Natural History Museum, the Royal College of Art og the Royal College of Music reist.

Barn[rediger | rediger kilde]

Albert og Victoria fikk ni barn

  1. Victoria Adelheid («Vicky») (født 21. november 1840, død 5. august 1901), dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland, gift med keiser og konge Fredrik III.
  2. Albert Edward («Bertie») (født 9. november 1841, død 6. mai 1910), fyrste av Wales, konge av Storbritannia
  3. Alice Mathilde (født 25. april 1843, død 14. desember 1878), storhertuginne av Hessen og ved Rhinen, gift med storhertug Ludvig IV av Hessen
  4. Alfred Ernst (født 6. august 1844, død 30. juli 1900), hertug av Edinburgh og av Sachsen-Coburg-Gotha
  5. Helena Augusta («Lenchen») (født 25. mai 1846, død 9. juni 1923), gift med Christian av Schleswig-Holstein
  6. Louise Caroline (født 18. mars 1848, død 3. desember 1939), gift med hertug John Campbell av Argyll
  7. Arthur Vilhelm (født 1. mai 1850, død 16. januar 1942), hertug av Connaught
  8. Leopold Georg (født 7. april 1853, død 28. mars 1884), hertug av Albany
  9. Beatrice Maria (født 14. april 1857, død 26. oktober 1944), gift med Heinrich av Battenberg

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «No. 19821», The London Gazette. 7. february 1840, s. 241.
  2. ^ Weintraub (1997), s. 25–28.
  3. ^ Hobhouse (1983), s. 4; Weintraub (1997), s. 25–28.
  4. ^ Weintraub (1997), s. 40–41
  5. ^ Hobhouse (1983), s. 16.
  6. ^ Weintraub (1997), s. 60–62
  7. ^ Ames (1968), s. 15; Weintraub (1997), s. 56–60.
  8. ^ Hobhouse (1983), s. 15.
  9. ^ Hobhouse (1983), s. 15–16; Weintraub (1997), s. 43–49.
  10. ^ Fulford (1949), s. 59–74.
  11. ^ Weintraub (1997), s. 102–105.
  12. ^ Darby & Smith (1983), s. 84; Hobhouse (1983), s. 61–62; Weintraub (1997), s. 232.
  13. ^ Weintraub (1997), s. 232.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]