Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fyrst Hohenlohe
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Nr: Tysklands 3. kansler
Regjeringstid: 189417. oktober 1900
Forgjenger: Leo von Caprivi
Etterfølger: Bernhard von Bülow
Født: 31. mars 1819
Død: 6. juli 1901
Politisk parti: partiløs, liberal
Yrke: diplomat
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst

Fyrst Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819, død 6. juli 1901) var en tysk liberal politiker og statsmann. Han etterfulgte grev Leo von Caprivi som Tysklands tredje kansler.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Schillingsfürst i Bayern. Faren, fyrst Franz Joseph (1787–1841), var katolikk, mens moren, prinsesse Konstanze av Hohenlohe-Langenburg, var protestant. I henhold til skikken på den tiden ble prins Chlodwig og hans brødre oppdratt i farens religion, mens deres søstre fulgte morens. Han studerte jus, trådte inn i den prøyssiske diplomatiske tjenesten, og ble Referandar i 1843. Etter reiser i Frankrike, Sveits og Italia slo han seg ned i Potsdam, hvor han fikk et embede i 1844. Disse tidlige årene hadde stor betydning for hans politiske synspunkter, og gav ham innsikt i styrker og svakheter ved det prøyssiske systemet. De bidro også til å befeste hans liberalistiske innstilling.

I 1845, etter farens død, ble prins Chlodwig fyrste av Hohenlohe-Schillingsfürst, noe som fullstendig endret hans karrière. Å være en regjerende fyrste og arvelig medlem av det bayerske overhuset var ikke forenlig med en karrière i den prøyssiske statstjenesten. 18. april 1846 inntok han sitt sete i det bayerske riksrådet, og 26. juni ble han løst fra den prøyssiske tjenesten.

Med unntak av begivenhetene i revolusjonsåret 1848 var fyrst Hohenslohes politiske liv i de følgende 18 årene forholdsvis begivenhetsløse. Under revolusjonen lå hans sympatier hos den liberale idé om et samlet Tyskland, og han kompromitterte seg i den bayerske kongens øyne ved å akseptere oppgaven å annonsere den østerrikske keisers tiltredelse som tysk monark til hoffene i Roma, Firenze og Athen. Ellers var fyrst Hohenlohe i denne perioden opptatt av å bestyre sine gods, delta på sesjoner i det bayerske overhuset og reiser. I 1856 besøkte han Roma, hvor han la merke til jesuittenes «ødeleggende innflytelse». I 1859 studerte han den politiske situasjonen i Berlin, og samme år besøkte han England. Hans bror Konstantins ekteskap med en prinsesse av Sayn-Wittgenstein-Berleburg førte til hyppige besøk til Wien.

Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 gikk han inn for en tettere union med Preussen. Kong Ludwig II av Bayern var imot enhver forringelse av sin makt, men ble til slutt overbevist av, av alle, Richard Wagner. 31. desember 1866 ble fyrst Hohenlohe utnevnt til bayersk minister for kongehuset og for utenrikssaker, og president for ministerrådet (statsminister).

Som leder for den bayerske regjeringen var fyrst Hohenlohe opptatt av å fremme muligheten for at de sydtyske statene kunne inngå i en union med Det nordtyske forbund, og under sin tid som bayersk regjeringssjef var han den viktigste statsmann i Tyskland etter Bismarck. Han reorganiserte den bayerske hær etter prøyssisk forbilde, fikk istand en militær union blant sydstatene og inntok en ledende rolle i etableringen av tollparlamentet (Zollparlament), hvor han i 1868 ble valgt til visepresident. En kombinasjon av ultrakonservative katolikker og antiprøyssiske nasjonalister tvang ham imidlertid til å gå av i begynnelsen av 1870. En særlig foranledning var hans avvisning av dogmet om pavelig ufeilbarlighet.

Men selv etter å ha gått av, hadde han sterk personlig innflytelse i såvel München som Berlin, mye takket være den gunstige traktaten mellom Det nordtyske forbund og Bayern som han hadde fått istand. Etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871 ble han 23. mars innvalgt i Riksdagen, hvor han ble en av visepresidentene og var en ledende figur i grunnleggelsen av det liberale rikspartiet, som arbeidet for å støtte opp under det nye riket, sikre en liberal utvikling og var imot «klerikal aggresjon», særlig representert ved Det katolske sentrumspartiet. I likhet med hertugen av Ratibor, var fyrst Hohenlohe fra begynnelsen av en av støttespillerne for Bismarcks antipavelige Kulturkampf, og foreslo selv et forbud mot jesuittordenen. I 1872 foreslo Bismarck å utnevne fyrst Hohenlohe til prøyssisk utsending til Vatikanet, men paven avviste å motta ham.

Hohenlohe ble isteden av Bismarck utpekt til ny ambassadør i Paris i 1873, hvor han ble i syv år. I 1878 deltok han på kongressen i Berlin som tredje tyske representant. I 1880, etter utenriksminister Bernhard Ernst von Bülows død, ble han kalt til Berlin som midlertidig sjef for utenriksministeriet og personlig stedfortreder for Bismarck under dennes sykdom. I 1885 ble han valgt av Manteuffel som riksstattholder i Elsass-Lothringen. Han forble i Strassburg til oktober 1894, da han på anmodning fra keiseren aksepterte å bli Leo von Caprivis etterfølger som tysk kansler og samtidig Preussens statsminister. Under sitt styre holdt han seg stort sett borte fra offentligheten, og besøkte svært sjelden parlamentet. Han gikk av som kansler og statsminister 17. oktober 1900 og døde ved Ragaz 6. juli året etter.

Han var gift med prinsesse Marie zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (1829–1897) og hadde tre sønner og to døtre, bl.a. fyrst Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1862–1924).

Hans bror, prins Gustav, var kardinal.


Forgjenger:
 Botho zu Eulenburg 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Bernhard von Bülow 
Forgjenger:
 Max von Neumayr 
Bayerns statsminister
Etterfølger:
 Otto Graf von Bray-Steinburg