Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.png
Født 31. mars 1819
Rotenburg an der Fulda
Død 6. juli 1901 (82 år)
Bad Ragaz
Bror Viktor Moritz Karl I. Herzog von Ratibor, Gustav Adolf von Hohenlohe-Schillingsfürst, Konstantin zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Barn Philipp Ernst zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser Den sorte ørns orden
Bayerns ministerpresident
1866–1870
Forgjenger Karl Ludwig Heinrich Freiherr von der Pfordten
Etterfølger Otto von Bray-Steinburg
Preussens ministerpresident
1894–1900
Forgjenger Botho zu Eulenburg
Etterfølger Bernhard von Bülow
Rikskansler i Tyskland
1894–1900
Forgjenger Leo von Caprivi
Etterfølger Bernhard von Bülow

Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. juli 1901 i Bad Ragaz, Sveits) var en tysk politiker, (Liberale Reichspartei og Deutsche Reichspartei). Han var ministerpresident i Bayern, ministerpresident i Preussen, det føderale Tysklands utenriksminister, og han etterfulgte grev Leo von Caprivi som Tysklands tredje kansler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hohenlohe-Schillingsfürst ble født i Rotenburg an der Fulda i dagens Hessen.[1] Prins Clodwig var sønn av fyrst Franz Joseph (1787–1841) og prinsesse Konstanze av Hohenlohe-Langenburg.[1][2] Han ble oppdratt i en katolsk konfesjon.[1]

Karrière[rediger | rediger kilde]

Etter jusstudier i Göttingen og Bonn,[2] gikk han inn i den prøyssiske diplomatiske tjenesten.[2]I 1846 overtok han som fyrste av Hohenlohe-Schillingsfürst, som lå i Bayern, og gikk da ut av statstjenesten i Preussen.[1]

I 1847 giftet han seg med prinsesse Marie zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (1829–1897),[3] som han fikk tre sønner og to døtre med. En av sønnene ble fyrst Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1862–1924).

Politiker i Bayern, revolusjonen i Tyskland 1848[rediger | rediger kilde]

Under revolusjonen 1848 gikk han inn for et samlet Tyskland, og stilte seg til disposisjon for den midlertidige regjering i Frankfurt am Main.[1] Han ble i 1848 ambassadør i Athen og i 1849 ambassadør i London.[3]

Ministerpresident i Bayern[rediger | rediger kilde]

Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 gikk han inn for en tettere union med Preussen, [1] og senere samme år ble han utnevnt til ministerpresident i Bayern.[1]

Hohenlohe var som ministerpresident opptatt av å styrke båndene mellom Bayern og Det nordtyske forbund.[1] Han reorganiserte den bayerske hær etter prøyssisk forbilde,[1] fikk istand et militært forbund mellom Det nordtyske forbund og de tyske statene i sør.[1] Han inntok en ledende rolle i etableringen av tollparlamentet, hvor han i 1868 ble valgt til visepresident.[1] En kombinasjon av ultrakonservative katolikker og antiprøyssiske nasjonalister, tvang ham imidlertid til å gå av i begynnelsen av 1870. En særlig foranledning var hans avvisning av dogmet om pavelig ufeilbarlighet.[1]

Riksdagsmedlem, diplomat, prøyssisk statsminister og tysk kansler[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands samling i 1871, ble han 23. mars innvalgt i Riksdagen.[1] Der ble en av visepresidentene, og var en ledende figur i grunnleggelsen av det liberale rikspartiet.[1] Partiet arbeidet for å støtte opp under det nye riket, sikre en liberal utvikling og var imot «klerikal aggresjon», særlig representert ved Det katolske sentrumspartiet. Hohenlohe var en av støttespillerne for Bismarcks antipavelige Kulturkampf, og gikk inn for et forbud mot jesuittordenen.[1] Han støttet også den såkalte prekestolsparagrafen og muligheten for å inngå borgerlig ekteskap.[1]

Hohenlohe ble utnevnt av Bismarck til ny ambassadør i Paris i 1874, hvor han ble i sju år.[1] I 1878 deltok han på kongressen i Berlin som tredje tyske representant.[1] Etter utenriksminister Bernhard Ernst von Bülows død, ble han i 1880 kalt til Berlin som midlertidig sjef for utenriksdepartementet, og personlig stedfortreder for Bismarck under dennes sykdom. I 1885 etterfulgte han general Manteuffel som riks-stattholder i Elsass-Lothringen. Han ble i Strasbourg (den gang kalt Strassburg) til oktober 1894. På anmodning fra keiseren hadde han akseptert å bli Leo von Caprivis etterfølger som tysk kansler, og samtidig Preussens statsminister. Som kansler holdt han seg mye borte fra offentligheten, og besøkte parlamentet svært sjeldent. Han gikk av som kansler og statsminister 17. oktober 1900, og døde ved Ragaz 6. juli 1901.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Richter, Günter (1972). «Hohenlohe zu-Schillingsfürst, Chlodwig Fürst zu». Neue Deutsche Biographie 9 (1972), S. 487-489. Besøkt 21. november 2015. 
  2. ^ a b c «Biographien deutscher Parlamentarier 1848 bis heute (BIOPARL)». Kölns universitet. 23. august 2012. Besøkt 22. november 2015. 
  3. ^ a b «LeMO Chlodwig Fürst zu Hohenlohe-Schillingsfürst 1819-1901». LeMO, Deutsches Historisches Museum. Besøkt 22. november 2015. 
  4. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1965. s. 210. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Joseph Maria von Radowitz 
Statssekretær for utenrikssaker
Etterfølger:
 Friedrich zu Limburg-Stirum  
Forgjenger:
 Botho zu Eulenburg 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Bernhard von Bülow 
Forgjenger:
 Max von Neumayr 
Bayerns statsminister
Etterfølger:
 Otto Graf von Bray-Steinburg