Våpenstillstanden i Compiègneskogen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den tyske delegasjonen fremfor Ferdinand Foch, 11. november 1918. Bak bordet, fra høyre: Franskmennene general Maxime Weygand og marskalk Ferdinand Foch (stående), de britiske marineoffiserene Rosslyn Wemyss, George Hope og Jack Marriott.
Foran står tyskerne: Statssekretær Matthias Erzberger, generalmajor Detlof von Winterfeldt, Alfred von Oberndorff fra Auswärtiges Amt og Kapitän zur See Ernst Vanselow.

Våpenstillstanden i Compiègneskogen var en våpenstillstand som ble inngått den 11. november 1918 mellom ententen og Det tyske rike. Den avsluttet stridighetene på vestfronten under første verdenskrig.[1][2] Forhandlingene fant sted i en jernbanevogn parkert i Compiègneskogen i Picardie i det nordlige Frankrike. Tidspunktet for våpenstillstanden er på fransk gått inn i historien som le jour de trois onze - «dagen med de tre elleve» (kl. 11 den 11/11. 1918).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tysklands utsikter til å gå seirende ut av verdenskrigen avtok dramatisk i løpet av krigens siste år. Den tyske våroffensiven mars-juli 1918 ble mislykket, de franske og britiske arméer på vestfronten begynte å få styrkeforsterkninger fra USA mens de øvrige sentralmaktene led avgjørende nederlag på sensommeren og tidlig på høsten. Etter de alliertes samlede fremrykninger under hundredagersoffensiven fremstod Tysklands situasjon som håpløs.[3] Tapene på vestfronten var så store at verken innkalling av nye vernepliktige eller omdirigering av eksisterende enheter fra Østeuropa kunne avhjelpe de langsiktige vanskelighetene med å fortsette krigen. Situasjonen ble ytterligere forverret av Tysklands akutte mangel av viktige ressurser som råolje og det faktum at krigstrettheten hadde ført til opprørsstemning flere steder i landet.[4]

Månedene før våpenstilstanden[rediger | rediger kilde]

De tyske arméene på vestfronten ble rystet av massedeserteringer og mytteri, og den 29. september gjorde den tidligere krigsentusiasten general Erich Ludendorff, som i den tyske generalstab hadde ansvar for hele krigen i vest, en helomvending og krevde at riksregjeringen bad om våpenstillstand med ententen. Militærledelsen satte sitt håp til at USAs president Woodrow Wilson skulle agere som megler mellom Tyskland og de to allier e hovedmaktene Storbritannia og Frankrike.[5] I oktober 1918 ble det innført et parlamentarisk statsskikk i Tyskland, og generalstaben, som hadde vært landets reelle styre under hele krigen, overlot alt ansvar om å forhandle frem våpenstillstanden til den nye sivile regjering. Forhåpningen var at Wilsons fjorten punkter skulle ligge til grunn for en akseptabel fremtidig fredsavtale.

Rikskansleren prins Maximilian av Baden ønsket egentlig et mindre kapitulasjonslignende fredstilbud, men ble presset av general Ludendorff til å den 4. oktober 1918 meddele president Wilson at man gikk med på vilkårene för forhandlinger, nemlig en tysk retrett fra okkuperte territorier, en slutt på ubåtskrigen og keiserens abdikasjon.[6][7]

General Ludendorff endret oppfatning i slutten av oktober nok en gang og mente at de allierte krav var uakseptable, men ble så entlediget den 26. oktober. Snart etter ble Det osmanske rike nødt til å skrive under våpenstillstand den 31. oktober og Østerrike-Ungarn den 3. november.

Den 5. november gikk briter og franskmenn med på forhandlinger også med Tyskland, og dagen deretter ble det sendt en tysk delegasjon under ledelse av Zentrum-politikeren Matthias Erzberger til Frankrike. President Wilson hadde insistert på at den tyske delegasjon var demokratisk representativ og derfor kunne den ikke ledes av militære.[8] Paul von Hindenburg hadde dessuten insistert på at delegasjonen skulle ledes sivilt for at krigsmakten skulle slippe å bære ansvar for nederlaget.[9]

I november begynte Tyskland også å herjes av flere «røde revolusjoner» som satte ytterligere press på landets regjering om å avslutt en krig som hadde påført også egen sivilbefolkning store lidelser. Den 9. november 1918 ble monarkiet i landet avskaffet, og sosialdemokraten Friedrich Ebert overtok for en dag rikskanslerembetet i den nye Weimarrepublikken for å dagen derpå bli Tysklands første republikanske statsjef.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Tyske delegater ved de franske forpostene, 8. november 1918.
Marskalk Foch og hans delegasjon foran jernbanevognen.
New York Times av 11. november 1918
Svensk avisartikkel informerer om nyheten fra vestfronten i november 1918.

Den 7. november hadde det tyske høykvarteret i Spa telegrafert til marskalk Ferdinand Foch og bedt om instruksjoner om hvor den tyske delegasjonen skulle dra for forhandlingene.[8] Samme dag kom fem delegater i en tysk bil med hvitt flagg til de franske forpostene ved veien Chimay-Fourmies-La Capelle-Guise for å ledsages videre av franskmennene.[10] De dro videre i en fransk bil tvers gjennom den utbombede landsbygden til stedet La Capelle, derfra med tog med nedrullede gardiner til en hemmelig destinasjon som var det skogsområde utenfor Compiègne der marskalk Foch hadde latt parkere sin private jernbanevogn.[11]

Klokken 08:00 den 8. november møtte de så Foch, som direkte og uten umsvøp spurte Matthias Erzberger: «Hva ønsker Dere, mine herrer?» Han svarte: «Vi kommer for å motta Deres forslag til inngåelse av våpenstillstand.» Foch svarte: «Jeg har intet forslag å fremføre. Ber Dere om våpenstillstand?» Erzberger: «Ja.»[8][11] Den tyske delegasjonen fikk deretter opplest og oversatt for seg vilkårene i 35 hovedparagrafer, vilkår som overhodet ikke var gjenstand for forhandling.

Den tyske delegasjonen hadde forventet harde krav inklusive tilbaketrekning fra okkupert mark og overlevering av krigsmateriell, også kravet om krigsskadeerstatning var ventet. Men da de hørte at hele den vestre Rhinbredden skulle besettes, at de allierte skulle okkupere byer langs elven (Mainz, Koblenz og Köln), at en «nøytral sone» skulle opprettes langs den østre Rhinbredd og at det meste av den tyske orlogsflåte skulle overleveres ble tyskerne enten skrekkslagne eller begynte å gråte.[8] Dessuten skulle den allierte sjøblokkade ikke heves før en fredsavtale var undertegnet, noe som ytterligere opprørte dem.

Erzberger bad om umiddelbar våpenstilstand og mente at idet den tyske armédisiplin var brutt sammen og revolusjon var brutt ut i Tyskland riskerte hele Europa å falle for bolsjevismen. Foch avviste Erzbergers uro og insisterte på at tyskerne godtok vilkårene for at en våpenhvile kunne tre i kraft.[8] Totalt varte møtet den 8. november drøyt 45 minutter, og Foch gav den tyske delegasjonen 72 timer på seg å godta eller forkaste vilkårene, altså til og med den 11. november klokken 11:00.[9]

Hovedvilkårene for våpenstillstanden[rediger | rediger kilde]

  • Rømming av alle okkuperte områder i Frankrike, Belgia og Luxemburg samt hele Elsass-Lothringen innen 15 dager.[9][12]
  • Overlevering av krigsmateriell i god stand: 5000 kanoner, 25.000 maskingevær, 3000 minekastere, 1700 fly.
  • Alliert okkupasjon av alt tysk land vest for Rhinen, av brohodene ved Mainz, Koblenz og Köln inklusive 30 km øst for disse byer, samt opprettelse av en demilitarisert «nøytrel sone» 50 km østover fra Rhinen. Den tyske regjering skulle stå for alle kostnader for den allierte okkupasjonen av Rhinlandet.
  • Rømming av alt tysk militær på begge sider av Rhinen innen 31 dager.
  • Overlevering av alle tyske ubåter og internering av hele den tyske høysjøflåten.
  • Overlevering av 5000 lokomotiver, 150.000 jernbanevogner og 5000 lastebiler samt kontroll over alle jernbaner i Elsass-Lothringen.
  • Repatriering av samtlige borgere fra Frankrike, Belgia og Luxemburg som ble holdt av Tyskland innen 15 dager, uten motytelser.
  • Opphevelse av Brest-Litovskfreden med Sovjetrussland, Bukarestfreden med Kongeriket Romania og tilbaketrekning av alle tyske styrker fra samtlige øvrige krigsskueplasser.

Matthias Erzberger protesterte, men ganske svakt, fordi han begrep situasjonen. Han så det istedet som at det tyske folk ble reddet fra undergang. Klokken 05:00 den 11. november ble kapitulasjonen undertegnet.[12] Kl. 11:00 samme dag trådte våpenhvilen i kraft, for 36 dager med mulighet til forlengelse.

Totalt den siste halve krigsdag, 11. november 1918, ble det såret nærmere 8000, og 2000 døde. Den siste som ble drept før kl 11, var den amerikanske soldat Henry Gunther; med sin patrulje støtte han på tyske soldater nær Meuse bare minutter innen våpenstillstanden skulle tre i kraft. De tyske soldatene visste at våpenstillstanden var nært forestående og forsøkte å vinke bort Gunther da han angrep disse, mot sin sersjants ordre. Men da han kom for nær og avfyrte skudd mot dem, returnerte tyskerne ilden. Gunther døde 10.59.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Formiddagen 11. november spredte nyheten seg over hele Europa og den undertegnede avtalen, og Ferdinand Foch ble tatt i mot av den franske statsministeren Georges Clemenceau i Paris. Ettersom ententen ville holde trykket oppe inn i det siste fortsatte stridighetene langs fronten mange steder helt til nøyaktig den time da våpnene skulle tie. En endelig fredsavtale kom først i stand året derpå som et resultat av fredskonferansen i Paris da Tyskland og ententen skrev under freden i Versailles. Selve våpenstillstandsavtalen ble forlenget tre ganger: Den 13. desember 1918 for én måned, den 16. januar 1919 for én måned og den 16. februar 1919 for siste gang.

Ettersom ententen ikke hadde ført krigen sa langt at Tyskland ble avkrevd betingelsesløs kapitulasjon spredte det seg i den tyske befolkning en forestilling om at de egne arméer egentlig ikke var blitt beseiret men var blitt «forrådt» av upatriotiske elementer på hjemmebann. Beskyldningene for dette påståtte svik ble gjerne rettet mot Sosialdemokratene, kommunistiske revolusjonærer, jødiske konspiratører, krigsprofitører og iblant sivilbefolkningen i sin helhet. Den såkalte dolkestøtslegenden skulle gi næring til den høylydte revansjisme som ble propagert i Tyskland i mellomkrigstiden og fikk stor støtte av ledende offiserer fra krigen som gjerne la skylden for nederlaget på den sivile regjeringen.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nationalencyklopedin, första världskriget. http://www.ne.se/uppslagsverk/encyklopedi/lång/första-världskriget (hämtad 2016-03-25)
  2. ^ Världskriget i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
  3. ^ http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/counter.htm
  4. ^ Bullitt Lowry (1999). Armistice 1918, Kent State University Press, s.37-38
  5. ^ Världskriget (Centralmaktsförbundets sprängning. Stillestånd.) i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
  6. ^ Mavasjaure-Maximilian i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925)
  7. ^ Versailles, 1919. New York: G. P. Putnam's Sons. 1964. s. 7-9. 
  8. ^ a b c d e Gregor Dallas (2012). 1918: War and Peace, Random House, "Movements" kapitel 13-15.
  9. ^ a b c d Spencer Tucker (2002). The Great War, 1914-1918, Routledge, s.174-175
  10. ^ Världen i brand. En bokfilm över det stora kriget 1914-1918. Vapenstillestånd i Prosjekt Runeberg
  11. ^ a b Of interest: The Forest Clearing of the Armistice, Forêt de Compiègne, hämtad 2016-03-28
  12. ^ a b ARMISTICE WITH GERMANY, Library of Congress. Hentet fra http://www.loc.gov/law/help/us-treaties/bevans/m-ust000002-0009.pdf 2016-03-28

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henning Köhler: Novemberrevolution und Frankreich. Die französische Deutschlandpolitik 1918–1919. Droste, Düsseldorf 1980, ISBN 3-7700-0558-9.
  • Eberhard Kolb: Der Frieden von Versailles (= Beck’sche Reihe. 2375). C. H. Beck, München 2005, ISBN 3-406-50875-8.
  • Edmund Marhefka (utg.): Der Waffenstillstand 1918–1919. Das Dokumentenmaterial der Waffenstillstandsverhandlungen von Compiègne, Spa, Trier und Brüssel. Notenwechsel, Verhandlungsprotokolle, Verträge, Gesamttätigkeitsbericht. 3 Bände. Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte, Berlin 1928.
    • Band 1: Der Waffenstillstandsvertrag von Compiègne und seine Verlängerungen nebst den finanziellen Bestimmungen.
    • Band 2: Die Ausführungs-Verhandlungen und -Abkommen zu den Waffenstillstandsverträgen.
    • Band 3: Die Deutsche Waffenstillstands-Kommission. Bericht über ihre Tätigkeit vom Abschluß des Waffenstillstandes bis zum Inkrafttreten des Friedens, dem Deutschen Reiche vorgelegt im Januar 1920.
  • Klaus Schwabe: Deutsche Revolution und Wilson-Frieden. Die amerikanische und deutsche Friedensstrategie zwischen Ideologie und Machtpolitik 1918/19. Droste, Düsseldorf 1971, ISBN 3-7700-0219-9 (Freiburg (Breisgau), Universität, Habilitations-Schrift, 1969).
  • David Stevenson: French War Aims against Germany. 1914–1919. Clarendon Press, Oxford 1982, ISBN 0-19-822574-1.