Den militære Sankt Henriksordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Ordenstegn for Den militære Sankt Henriksordenen
Kong Fredrik August III av Sachsen med ordenstegn for Den militære Sankt Henriksordenen i halsen og på brystet

Den militære Sankt Henriksordenen (tysk: Militär-St.-Heinrichs-Orden) er en saksisk orden innstiftet 7. oktober 1736 av kurfyrst Fredrik August II av Sachsen som tapperhetsutmerkelse.[1] Ordenen var Sachsens fremste militære orden og den eldste militærorden i de tyske statene. Den er oppkalt etter keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, som ble helligkåret i 1143. Da Kongeriket Sachsen i 1918 ble omgjort til republikk, ble ordenen avskaffet som saksisk statsorden. Den fortsatte å eksistere i Huset Wettin som hadde regjert Sachsen som kurfyrster og konger. I 1959 samlet gjenlevende mottagere av ordenen og den tilknyttede medaljen seg til et konvent og i 1975 grunnla ordensherren en offisielt registrert forening for mottagerne.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Ved innstiftelsen hadde Den militære Sankt Henriksordenen to grader, men ble i 1768 reformert og fikk da tre grader. Den midtre kommandørgraden ble i 1829 delt i to klasser. En medalje ble innført i 1796 og i 1829 gjort til ordenens femte trinn. Ordenen hadde således følgende trinn:[3]

  • Storkors (Großkreuz)
  • Kommandør av 1. klasse (Komtur I. Klasse)
  • Kommandør av 1. klasse (Komtur II. Klasse)
  • Ridder (Ritter)
  • Medalje: gull og sølv

I 1963 ble det innført en fredsklasse, kalt St.-Heinrichs-Nadel eller Sankt Henriksnålen.[4]

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Den militære Sankt Henriksordenen består av et hvitkantet malteserkors i gull. Midtmedaljongen bærer et portrett av Sankt Henrik iført regalier og er omgitt av en blå bord med innskriften «FRIDR • AUG • D • G • REX • SAX • INSTAURAVIT».[5]revers står mottoet «VIRTUTI IN BELLO» (tapperhet i krig) omkring Sachsens riksvåpen. I korsvinklene er det grønne kroner. Over korset er det en kongekrone. Ordenstegnene er like i utforming for de forskjellige trinn, men er av ulik størrelse og opphengt i forskjellige typer bånd.

Ordensstjernen har åtte strålegrupper og bærer motivet fra ordenstegnets medaljong i midten, men med mottoet på borden.[6]

Ordensbåndet er lyst blått med gule kantstriper.[5]

Tildeling[rediger | rediger kilde]

Ordenen var ved innstiftelsen forbeholdt offiserer i den saksiske hær.[5] Fram til Napoleonskrigene ble ordenen sjeldent tildelt, deretter hyppigere. Ordenens forskjellige grader ble tildelt etter mottagerens rang. I spesielle tilfeller kunne ordenen tildeles for fortjenstfull innsats utenfor slagmarken.

I første verdenskrig ble det foretatt 12 tildelinger av storkors.[1]

Noen kjente mottakere[rediger | rediger kilde]

King Fredrik August III med en spesialversjon av storkorset som nakkebånd, ordensstjerne på vestre side og ridderkorset på medaljesiden over venstre brystlomme

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44.
  2. ^ «Ordensgeschichte» Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine., St. Heinrichs Orden e.V.
  3. ^ Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–440.
  4. ^ «St. Heinrichs Nadel» Arkivert 28. mars 2014 hos Wayback Machine., St. Heinrichs Orden e.V.
  5. ^ a b c Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239.
  6. ^ Gritzner, s. 440.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–441
  • Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239
  • Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]