Den militære Sankt Henriksordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ordenstegn for Den militære Sankt Henriksordenen
Kong Fredrik August III av Sachsen med ordenstegn for Den militære Sankt Henriksordenen i halsen og på brystet

Den militære Sankt Henriksordenen (tysk: Militär-St.-Heinrichs-Orden) er en saksisk orden innstiftet 7. oktober 1736 av kurfyrst Fredrik August II av Sachsen som tapperhetsutmerkelse.[1] Ordenen var Sachsens fremste militære orden og den eldste militærorden i de tyske statene. Den er oppkalt etter keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, som ble helligkåret i 1143. Da Kongeriket Sachsen i 1918 ble omgjort til republikk, ble ordenen avskaffet som saksisk statsorden. Den fortsatte å eksistere i Huset Wettin som hadde regjert Sachsen som kurfyrster og konger. I 1959 samlet gjenlevende mottagere av ordenen og den tilknyttede medaljen seg til et konvent og i 1975 grunnla ordensherren en offisielt registrert forening for mottagerne.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Ved innstiftelsen hadde Den militære Sankt Henriksordenen to grader, men ble i 1768 reformert og fikk da tre grader. Den midtre kommandørgraden ble i 1829 delt i to klasser. En medalje ble innført i 1796 og i 1829 gjort til ordenens femte trinn. Ordenen hadde således følgende trinn:[3]

  • Storkors (Großkreuz)
  • Kommandør av 1. klasse (Komtur I. Klasse)
  • Kommandør av 1. klasse (Komtur II. Klasse)
  • Ridder (Ritter)
  • Medalje: gull og sølv

I 1963 ble det innført en fredsklasse, kalt St.-Heinrichs-Nadel eller Sankt Henriksnålen.[4]

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Den militære Sankt Henriksordenen består av et hvitkantet malteserkors i gull. Midtmedaljongen bærer et portrett av Sankt Henrik iført regalier og er omgitt av en blå bord med innskriften «FRIDR • AUG • D • G • REX • SAX • INSTAURAVIT».[5]revers står mottoet «VIRTUTI IN BELLO» (tapperhet i krig) omkring Sachsens riksvåpen. I korsvinklene er det grønne kroner. Over korset er det en kongekrone. Ordenstegnene er like i utforming for de forskjellige trinn, men er av ulik størrelse og opphengt i forskjellige typer bånd.

Ordensstjernen har åtte strålegrupper og bærer motivet fra ordenstegnets medaljong i midten, men med mottoet på borden.[6]

Ordensbåndet er lyst blått med gule kantstriper.[5]

Tildeling[rediger | rediger kilde]

Ordenen var ved innstiftelsen forbeholdt offiserer i den saksiske hær.[5] Fram til Napoleonskrigene ble ordenen sjeldent tildelt, deretter hyppigere. Ordenens forskjellige grader ble tildelt etter mottagerens rang. I spesielle tilfeller kunne ordenen tildeles for fortjenstfull innsats utenfor slagmarken.

I første verdenskrig ble det foretatt 12 tildelinger av storkors.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44.
  2. ^ «Ordensgeschichte», St. Heinrichs Orden e.V.
  3. ^ Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–440.
  4. ^ «St. Heinrichs Nadel», St. Heinrichs Orden e.V.
  5. ^ a b c Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239.
  6. ^ Gritzner, s. 440.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–441
  • Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239
  • Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]