Hopp til innhold

Tårnugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tårnugle
Foto: Rolf Tuinstra, 2018
Nomenklatur
Tyto alba
(Scopoli, 1769)
Synonymi
Strix alba
Populærnavn
tårnugle,[1][2][3]
slørugle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieTårnuglefamilien
SlektTyto
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2019)[4]

Økologi
Habitat: terrestrisk, variert
Utbredelse: Afrika og Vest-Eurasia med Arabia

Tårnugle (Tyto alba), også kalt slørugle, er en mellomstor rovfugl i tårnuglefamilien (Tytonidae), der den inngår i slekten Tyto, som i alt teller 18 arter. I dag regner man med ni underarter, mot inntil 29 tidligere.[5]

Arten hekker ikke i Norge, men den er observert her ved flere anledninger,[6] spesielt i Sør-Norge. Tårnugla hekker imidlertid begrenset i Danmark og i Skåne i Sverige.

Ifølge BirdLife International er tårugla livskraftig,[4] men bestandene har ikke blitt vurdert etter at arten ganske nylig ble splittet. Tårnugla er også oppført CITES liste II (under Strigiformes),[7] som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Tårnugla er relativt nylig splittet i flere arter. Tidligere ble det regnet med inntil 29 underarter. Mange av de tidligere underartene er nå flyttet med til nye arter. Dette gjelder underarter som eksisterte øst for Midtøsten og Den arabiske halvøy og i Amerika. Tårnugla omfatter nå kun ni underarter.[5]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Tårnugla har et hjerteforma slør, som også kalles ansiktsdisk med mer.

Tårnugla er en mellomstor rovfugl. Den blir cirka 29–44 cm lang og veier normalt rundt 187–455 g i Europa og Nord-Afrika og cirka 266–470 g lenger sør for Sahara i Afrika.[5] Hunner blir betydelig større enn hanner i kroppsmasse, total lengde, nebblengde, tarsuslengde, fotlengde og -bredde, samt vingebredde, men ikke i vingelengde eller halelengde.[5]

Hodet virker stort (spesielt i flukt) og mangler øretufser. Sløret er komplett og iøynefallende, tydelig hjerteformet. Øyne mørke og relativt små for en ugle. Vingene er lange og avrundede med 10 håndsvingfjær og 15 armsvingfjær. Flukten er veldig stille og svevende; og lav vingebelastning gjør det mulig å bære tungt bytte i sakte hastighet. Bena er lange og sparsomt fjærkledde helt ned til tærne. Føttene strekker seg forbi enden av halen i flukt. Midterste klo har en sagtannet indre kant. Halen er kort og firkantet med 12 halefjær. Hunnenes fjærdrakt er vanligvis mørkere enn hannenes, men kjønnene overlapper i denne egenskapen. Oversiden er gylden til gulbrun og kraftig markert med hvitt og svart, med variabelt lys grålig slør. Undersiden varierer, hvor hunnene ofte har mer og større flekker på vinger og bryst enn hanner. Noen hanner er helt hvite på undersiden, mens noen hunner er mørk gulbrune med kraftig svarte flekker.[5] Ungfugler ligner voksne eller har enda mer tydelige flekker[5]

  • Tårnugle med lys fjærdrakt.
    Tårnugle med lys fjærdrakt.
  • Noen underarter kan ha både lyse og mørke fjærdrakter, faktisk i samme kullet.
    Noen underarter kan ha både lyse og mørke fjærdrakter, faktisk i samme kullet.
  • Tårnugler har kraftige dolkelignende klør og den midterste kloa har en sagtannet indre kant.
    Tårnugler har kraftige dolkelignende klør og den midterste kloa har en sagtannet indre kant.

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Tårnugla foretrekker åpent sletteland i lavlandet som er spredt bevokst med trær, men den finnes også i et bredt utvalg av andre typer habitat. Den er blant annet nært knyttet til menneskegjorte strukturer, som den ofte utnytter som reirplass og hvilested.

Tårnugla besetter en rekke ulike habitat, avhengig av tilgangen på byttedyr, sesongen i tempererte strøk og konkurransen med andre rovfugler. På høye breddegrader begrenses valget også av vintrenes alvorlighetsgrad, og arten opptrer sjelden i områder der midlere januartemperatur synker mer enn noen få grader under 0° celsius. Arten foretrekker åpent sletteland (typisk gressletter og enger) i lavlandet spredt bevokst med trær, inkludert både røffere terreng og jordbruksarealer med hekker, grøfter, dammer og lignende, samt bebyggelser som gir gode utsikts- og hvileforhold.[8]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[7] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[1][2][3] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Atferd

[rediger | rediger kilde]
Tårnugla tuter ikke, men skriker (opptak fra Wales)

Populasjonene med tårnugler er for det meste stedbundne, mens ungfuglene sprer seg. Voksne fugler kan dessuten migrere dersom tilgangen på byttedyr bryter sammen. Data fra Europa indikerer imidlertid store regionale ulikheter, spesielt etter en periode med overflod av byttedyr. I Skottland kan slike forflytninger skje innenfor en radius av 20 km, mens det i det kontinentale Europa kan være snakk om forflytninger på 1 200–1 600 km. Det er også registeret at ugler som flyr over lengre strekninger med åpent vann kan mellomlande for hvile på båter.[8]

Tårnugler er stort sett nattaktive og normalt ikke territoriale, men lever som oftest i overlappende territorier med både artsfrender og andre fugler. Størrelsen på territoriet er normalt omkring 5 000 hektar, men dette avhenger av tilgangen på byttedyr. I motsetning til mange andre ugler tuter ikke tårnugla, men den hviner. Og den har meget godt nattsyn og usedvanlig god hørsel, som den utnytter når den jakter om natten.

Tårnugla har tilnærmet lydløs flukt. Den patruljerer jaktmarkene langsomt og i lav høyde, på utkikk etter byttedyr. Bittesmå innhakk i uglens flygefjær bryter luftstrømmen og reduserer turbulensen, slik at normal flygestøy elimineres. Den griper byttet med de kraftige klørne og dreper det med det kraftfulle nebbet. Byttet slukes vanligvis helt. To ganger om dagen gulper fuglene opp såkalte gulpeboller (pellets) med det som ikke kan fordøyes, som hår og bein.[8]

Tårnuglene eter både virveldyr og virvelløse dyr. En typisk diett består av smågnagere, som vånd, lemen, rotter og mus, muldvarper, frosker og insekter. Mange oppfatter derfor fuglen som et nyttedyr. Derfor er det ganske vanlig at bønder hjelper tårnuglen med å bygge reirplasser. En voksen tårnugle spiser normalt 3–4 smågnagere hver dag. Et hekkende par trenger normalt omkring 5 000 byttedyr i året (typisk vånd og mus).

En studie av tidligere publisert litteratur (616 dokumenter) om tårnuglas etterlatenheter (gulpeboller), som har vært gjenstand for bevaring over hele Europa gjennom mer enn 150 år, viser at tårnugla mellom 1860 og dags dato eter færre og færre virvelløse dyr. Studien avdekket dessuten at dietten besto av mer enn 3 millioner byttedyr, hvorav nærmere 10 000 forskjellige virvelløse dyr. Forskerne tror at økt bruk av ulike sprøytemidler og andre antropogene endringer i habitatet og klimaet er årsaken.[9]

Arten er normalt monogam, men eksempler på annet eksisterer. Hekketiden varierer naturlig nok med utbredelsen. I tropisk klima kan hekking foregå året rundt, men det er mest vanlig mot slutten av den tørre tiden. I tørre områder hekker fuglene gjerne i de våte periodene. I tempererte soner er hekkingen mest vanlig i mars–juni, men gjerne i mars–mai og juni–august når fuglene hekker to ganger. I Sør-Afrika hekker fuglene etter regntiden, som regel i februar–mai. I områder med sommerregn, som regel i august–desember.[8]

Tårnugla er nært knyttet til menneskegjorte strukturer, som den ofte utnytter som reirplass eller hvilested. Redet anlegges typisk i ei naturlig hule eller kløft, som i en trestamme, en bygning eller lignende, normalt 2–20 m over bakken. Også hekkekasser (fuglekasser) tas villig i bruk. Hunnen legger vanligvis 4–7 egg (2–16) med 2–3 dagers mellomrom. Tilgangen på mat har betydning for hvor mange egg hunnen legger. Dess bedre tilgang det er, jo flere egg legger hun. Om den første samlingen med egg går tapt, legger hunnen nye, men gjerne færre egg. To hunner i Israel la 20 egg i samme rede og ruget dem vekselvis til klekking. Inkubasjonstiden tar normalt 29–34 dager. Ungene er dunkledde og hjelpeløse når de klekkes, og nærmest hvite. Hannen bidrar kun med mat. Ungene blir i redet i 7–10 uker. De blir flyvedyktige etter cirka 50–55 dager, men er avhengig av foreldrene i ytterligere 3–5 uker. Avkommet blir selv forplantningsdyktig før de er ett år gamle.[8]

  • Tårnuglas flukt er nesten lydløs.
    Tårnuglas flukt er nesten lydløs.
  • Egg etter tårnugle.
    Egg etter tårnugle.
  • Tårnugleunger med tydelig hjerteforma ansiktsdisk.
    Tårnugleunger med tydelig hjerteforma ansiktsdisk.

Skadedyrkontroll

[rediger | rediger kilde]

Tårnugler brukes noen steder til å bekjempe skadedyr, som et naturlig alternativ til kjemikalier. Det er spesielt nyttig i jordbruksområder, spesielt der produksjonen tiltrekker seg skadedyr. For å tiltrekke seg tårnugler til et område setter bøndene opp hekkekasser, på steder arten finner attraktive. Om tilgangen på byttedyr er god blir tårnuglene der.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  4. ^ a b BirdLife International. 2019. Tyto alba (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22688504A155542941. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22688504A155542941.en. Downloaded on 25 July 2021.
  5. ^ a b c d e f Marti, C. D., A. F. Poole, L. R. Bevier, M.D. Bruce, D. A. Christie, G. M. Kirwan, J. S. Marks, P. Pyle, and J. Lusby (2024). Western Barn Owl (Tyto alba), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, and M. G. Smith, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.webowl1.01
  6. ^ Tårnugle Tyto alba (Scopoli, 1769). Artsdatabanken. Besøkt 2025-06-03
  7. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Barn-Owls (Tytonidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.tytoni1.01
  8. ^ a b c d e Bruce, M.D., Christie, D.A., Kirwan, G.M. & Marks, J.S. (2016). Common Barn-owl (Tyto alba). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  9. ^ Roulin, A. (2016). Strong decline in the consumption of invertebrates by Barn Owls from 1860 to 2012 in Europe. Bird Study 63(1): 146–147. doi: 10.1080/00063657.2015.1125440
  10. ^ Ben Winograd (2007). Barn owl a symbol of peace to farmers. Associated Press, July 16, 2007. Besøkt 2016-10-02

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tårnugle&oldid=25171385»