Tårnugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tårnugle
  Foto: Peter Trimming, Croydon, England  (23. juli 2011)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Tyto alba
Scopoli, 1769
Strix alba
Norsk(e) navn: tårnugle,
slørugle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Ugler
Familie: Tårnuglefamilien
Slekt: Tyto
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, variert
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for tårnugle
alle kontinenter, unntatt Antarktika

Tårnugle eller slørugle (Tyto alba) er en mellomstor raptor i tårnuglefamilien (Tytonidae). Arten foretrekker åpent sletteland i lavlandet som er spredt bevokst med trær, men den finnes også i et bredt utvalg av andre typer habitat. Den er blant annet nært knyttet til menneskegjorte strukturer, som den ofte utnytter som reirplass og hvilested. I motsetning til mange andre ugler tuter ikke tårnugla, men den hviner. Og den har meget godt nattsyn og usedvanlig god hørsel, som den utnytter når den jakter om natten. Arten er dessuten verdens mest utbredte art av ugler (Strigiformes).

Tårnugla er ifølge IUCNs rødliste livskraftig,[1] men den står på CITES liste II. Den står ikke på Norsk rødliste for arter 2015 og den hekker ikke her, men tårnugla blir av og til observert i Norge, spesielt i Sør-Norge. Arten hekker imidlertid i både Sverige (i Skåne, men begrenset) og Danmark.

BirdLife International hevder at den globale populasjonen av tårnugle er stabil og regner med at det finnes omkring 5 millioner voksne individer i verden.[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Tårnugle i flukt
Fjærdrakten varierer med både underart og kjønn
* T. a. alba (hann)
*T. a. guttata (hunn)

Tårnugle (T. alba) består, i kraft av sin store morfologiske variasjon, av svært mange (minst 28 anerkjente) underarter.[3] Innledende studier av arten har tidligere vist stor genetisk variasjon mellom underarter fra den nye verden og den gamle verden, noe som har indikert at det kan være snakk om flere arter.[4] Arten ble plassert i slekten Tyto av D. A. Guthrie (1992).[5]

Nå bekrefter nye fylogenetiske analyser at det er stor genetisk spredning mellom tårnugler i den nye og gamle verden, samtidig som tårnugler i Sør- og Sørøst-Asia (T. a. stertens og T. a. javanica) klynger med australsk østtårnugle (T. delicatula). Det er derfor foreslått å behandle T. alba-komplekset som tre arter; T. alba (Afrika og Europa). T. furcata (den nye verden), og T. javanica (Australasia).[4]

Analysene viser dessuten at den første delingen av T. alba trolig fant sted i midten av miocen, og forskerne antyder dessuten at T. alba-komplekset trolig hadde en progenitor som levde i Afrika. De tenker seg at spredningen til Europa og Asia skjedde i den interglasiale perioden mellom miocen og pliocen, og at videre spredning til den nye verden enten skjedde fra Asia eller ei vestlig nordatlantisk rute.[4]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tårnugla viser meget stor morfologisk variasjon og består (i øyeblikket) som (minst) 28 (46 er beskrevet) underarter. To av underartene besøker Norge; T. a. alba (nominatformen, som trolig er mest vanlig her) og T. a. guttata. Nominatformen er hvitere enn sistnevnte, som er mer rødlig mattgul i fargen. En studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Molecular Ecology i 2014, viser at Europa ble kolonisert av tårnugler som overlevde siste istid fra et felles tilfluktssted på Den iberiske halvøy, så forskjellen i utfarging mellom T. a. alba og T. a. guttata må skyldes naturlig utvelgelse, i motsetning til allopatri slik man tidligere trodde.[6] Det reiser selvsagt også spørsmål om de andre underartene.

Størrelsen varierer både med kjønn og underart. Hunnene blir størst (normalt omkring 10 prosent større enn hannene). Fuglene måler omkring 29–44 cm (typisk 31–37 cm) og vekten varierer mellom 187 og 700 g.[3] Vingespennet ligger normalt omkring 80–96 cm, men kan utgjøre 68–105 cm.[7]

Arten er slank og har forholdsvis lange og brede vinger, lange ben med fire tær (tre forover og ei bakover) bestykket med dolkelignende klør, stort hode og et lyst ansikt med en tydelig ansiktsparabol av korte, stive fjær, og mørke øyne. Fjærdrakten har tilnærmet like tegninger, men varierer ellers mye i utfargingen (også i intensitet) mellom underartene. Hanner har imidlertid typisk færre spetter enn hunner.[3]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Noen underarter er svært lyse

Tårnugla besetter en rekke ulike habitat, avhengig av tilgangen på byttedyr, sesongen i tempererte strøk og konkurransen med andre rovfugler. På høye breddegrader begrenses valget også av vintrenes alvorlighetsgrad, og arten opptrer sjelden i områder der midlere januartemperatur synker mer enn noen få grader under 0° Celsius. Arten foretrekker åpent sletteland (typisk gressletter og enger) i lavlandet spredt bevokst med trær, inkludert både røffere terreng og jordbruksarealer med hekker, grøfter, dammer og lignende, samt bebyggelser som gir gode utsikts- og hvileforhold.[3]

Selv om arten foretrekker lavlandet kan man finne den i høyder helt opp mot 4 000 moh.[3]

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Tårnugla har meget stor utbredelse, men arten er ikke å finne i de polare sonene og større ørkensoner (som Sahara), og heller ikke i det boreale barskogbeltet (noe som inkluderer det meste av Canada og det aller nordligste USA, Den skandinaviske halvøy unntatt Skåne, hele Finland, europeisk Russland og Sibir, deler av Vest-Asia og områdene nord og øst for Svartehavet, hele Sentral-Asia og Øst-Asia og dessuten deler av Sørøst-Asia).

Inndelingen og utbredelsen av tårnuglas underarter følger HBW Alive og er i henhold til Bruce et al. (2016).[3] Nedenfor listes 28, men opp mot 46 har blitt beskrevet. Status og distribusjon av de resterende 18 beskrevne underartene er imidlertid usikker, så de er ikke tatt med.[3] Underartene viser dessuten så stor morfologisk variasjon at endringer må påregnes. Flere, eller kombinasjoner av dem, kan vise seg å være selvstendige arter.[3][4]

Treliste

Noter[rediger | rediger kilde]

1 Østtårnugle blir av noen regnet som en selvstendig art, jfr. T. delicatula.[8][4]

2 T. a. affinis er introdusert på Seychellene. T. a. delicatula og T. a. pratincola er introdusert på Lord Howe-øya, men antas å være utryddet der. Observasjoner etter 1970-tallet antas å være tilfeldige besøk. T. a. pratincola er dessuten introdusert på Hawaii.[3]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Tårnugler har kraftige dolkelignende klør
Tårnugla tuter ikke, men skriker (opptak fra Wales)

Populasjonene med tårnugler er for det meste stedbundne, mens ungfuglene sprer seg. Voksne fugler kan dessuten migrere dersom tilgangen på byttedyr bryter sammen. Data fra Europa og Nord-Amerika indikerer imidlertid store regionale ulikheter, spesielt etter en periode med overflod av byttedyr. I Skottland kan slike forflytninger skje innenfor en radius av 20 km, mens det i det kontinentale Europa kan være snakk om forflytninger på 1 200–1 600 km. Det er også registeret at ugler som flyr over lengre strekninger med åpent vann kan mellomlande for hvile på båter.[3]

Tårnugler er stort sett nattaktive og normalt ikke territoriale, men lever som oftest i overlappende territorier med både artsfrender og andre fugler. Størrelsen på territoriet er normalt omkring 5 000 hektar, men dette avhenger av tilgangen på byttedyr.

Tårnugla har tilnærmet lydløs flukt. Den patruljerer jaktmarkene langsomt og i lav høyde, på utkikk etter byttedyr. Bittesmå innhakk i uglens flygefjær bryter luftstrømmen og reduserer turbulensen, slik at normal flygestøy elimineres. Den griper byttet med de kraftige klørne og dreper det med det kraftfulle nebbet. Byttet slukes vanligvis helt. To ganger om dagen gulper fuglene opp såkalte gulpeboller (pellets) med det som ikke kan fordøyes, som hår og bein.[3]

Tårnuglene eter både virveldyr og virvelløse dyr. En typisk diett består av smågnagere, som vånd, lemen, rotter og mus, muldvarper, frosker og insekter. Mange oppfatter derfor fuglen som et nyttedyr. Derfor er det ganske vanlig at bønder hjelper tårnuglen med å bygge reirplasser. En voksen tårnugle spiser normalt 3–4 smågnagere hver dag. Et hekkende par trenger normalt omkring 5 000 byttedyr i året (typisk vånd og mus).

En studie av tidligere publisert litteratur (616 dokumenter) om tårnuglas etterlatenheter (gulpeboller), som har vært gjenstand for bevaring over hele Europa gjennom mer enn 150 år, viser at tårnugla mellom 1860 og dags dato eter færre og færre virvelløse dyr. Studien avdekket dessuten at dietten besto av mer enn 3 millioner byttedyr, hvorav nærmere 10 000 forskjellige virvelløse dyr. Forskerne tror at økt bruk av ulike sprøytemidler og andre antropogene endringer i habitatet og klimaet er årsaken.[9]

Arten er normalt monogam, men eksempler på annet eksisterer. Hekketiden varierer naturlig nok med utbredelsen. I tropisk klima kan hekking foregå året rundt, men det er mest vanlig mot slutten av den tørre tiden. I tørre områder hekker fuglene gjerne i de våte periodene. I tempererte soner er hekkingen mest vanlig i mars–juni, men gjerne i mars–mai og juni–august når fuglene hekker to ganger. I Sør-Afrika hekker fuglene etter regntiden, som regel i februar–mai. I områder med sommerregn, som regel i august–desember.[3]

Tårnugla er nært knyttet til menneskegjorte strukturer, som den ofte utnytter som reirplass eller hvilested. Redet anlegges typisk i ei naturlig hule eller kløft, som i en trestamme, en bygning eller lignende, normalt 2–20 m over bakken. Også hekkekasser (fuglekasser) tas villig i bruk. Hunnen legger vanligvis 4–7 egg (2–16) med 2–3 dagers mellomrom. Tilgangen på mat har betydning for hvor mange egg hunnen legger. Dess bedre tilgang det er, jo flere egg legger hun. Om den første samlingen med egg går tapt, legger hunnen nye, men gjerne færre egg. To hunner i Israel la 20 egg i samme rede og ruget dem vekselvis til klekking. Inkubasjonstiden tar normalt 29–34 dager. Ungene er dunkledde og hjelpeløse når de klekkes, og nærmest hvite. Hannen bidrar kun med mat. Ungene blir i redet i 7–10 uker. De blir flyvedyktige etter cirka 50–55 dager, men er avhengig av foreldrene i ytterligere 3–5 uker. Avkommet blir selv forplantningsdyktig før de er ett år gamle.[3]

Skadedyrkontroll[rediger | rediger kilde]

Tårnugler brukes noen steder til å bekjempe skadedyr, som et naturlig alternativ til kjemikalier. Det er spesielt nyttig i jordbruksområder, spesielt der produksjonen tiltrekker seg skadedyr. For å tiltrekke seg tårnugler til et område setter bøndene opp hekkekasser, på steder arten finner attraktive. Om tilgangen på byttedyr er god blir tårnuglene der.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2012. Tyto alba. The IUCN Red List of Threatened Species 2012: e.T22688504A38682217.
  2. ^ BirdLife International (2016) Species factsheet: Tyto alba. Downloaded from www.birdlife.org on 02/10/2016.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m Bruce, M.D., Christie, D.A., Kirwan, G.M. & Marks, J.S. (2016). Common Barn-owl (Tyto alba). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ a b c d e Mansour Aliabadian, Niloofar Alaei-Kakhki, Omid Mirshamsi, Vincent Nijman, Alexandre Roulin (2016). Phylogeny, biogeography, and diversification of barn owls (Aves: Strigiformes). Biol. Jour. DOI: 10.1111/bij.12824
  5. ^ D. A. Guthrie (1992). A late Pleistocene avifauna from San Miguel Island, California. Science Series (Los Angeles) 36:319-327.
  6. ^ Antoniazza, S., Kanitz, R., Neuenschwander, S., Burri, R., Gaigher, A., Roulin, A. & Goudet, J. (2014). Natural selection in a postglacial range expansion: the case of the colour cline in the European Barn Owl. Molecular Ecology 23: 5508–5523. doi: 10.1111/mec.12957
  7. ^ König, Claus; Weick, Friedhelm; Becking, Jan-Hendrik (2009). Owls of the World. Bloomsbury Publishing. pp. 46–48. ISBN 978-1-4081-0884-0
  8. ^ Dickinson, E.C., and J.V. Remsen, Jr. (eds.) (2013), The Howard and Moore Complete Checklist of the Birds of the World: 4rd ed. Volume 1, Non-passerines, Aves Press, Eastbourne, UK. ISBN 9780956861108
  9. ^ Roulin, A. (2016). Strong decline in the consumption of invertebrates by Barn Owls from 1860 to 2012 in Europe. Bird Study 63(1): 146–147. doi: 10.1080/00063657.2015.1125440
  10. ^ Ben Winograd (2007). Barn owl a symbol of peace to farmers. Associated Press, July 16, 2007. Besøkt 2016-10-02

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]