St. Hanshaugen (park)
| St. Hanshaugen | |||
|---|---|---|---|
 Utsikt fra tårnhuset | |||
 St. Hanshaugen 59°55′36″N 10°44′27″Ø | |||
St. Hanshaugen er en park i Oslo. St. Hanshaugen brukes også om Bydel St. Hanshaugen og strøket St. Hanshaugen.
Parken ble opparbeidet fra 1850-årene i tidens landskapsstil, og var den første parken kommunen tok ansvar for da kimen til parkvesen kom i 1875. Fra ca. 1910 har formen stort sett vært som i dag. Den storslagne utsikten er blitt noe dårligere ved at trærne har vokst til. Tårnhuset på toppen er et landemerke som kan ses fra mange steder i byen. Parken har en lang historie med konserter og andre arrangementer.
Parken[rediger | rediger kilde]
Parken er avlang, ca. 800 meter på langs (nord-sør) med et areal på 89 dekar. Av parkene innenfor ring 2 (indre by) er St. Hanshaugen den nest største etter Slottsparken. Parken ligger på en høyde (høyeste punkt 83 meter over havet, laveste ved Knud Knudsens plass cirka 50 meter over havet), og fra toppen er det god utsikt til fjorden og de sentrale deler av byen. I parken er det målestasjon for nedbør, og nedbørsmengden (685 mm per år) er det laveste av de 20 målepunktene i Oslo kommune.[1]
Parken omkranses av Geitmyrsveien mot øst, Colletts gate og Ullevålsveien mot vest og Knud Knudsens plass (inntil 1962 St. Hansplassen) i sydenden. Parken ligger i Bydel St. Hanshaugen. Ved parken (Geitmyrsveien 33) ligger Nicolailøkken (også kalt Voldeløkken) gårdsanlegg med tun og driftsbygninger.
St. Hanshaugen ble anlagt som en promenadepark i landskapsstil (ofte kalt «engelsk stil»), med gangveier som slynger seg gjennom terrenget, svanedam, kunstig bekkeløp med bro, servering, og skulpturer. Det til dels bratte og spennende terrenget er fint utnyttet til å skape spenning og variasjon parken igjennom. I den sydlige delen er det mange elementer og et intimt preg, i den nordlige en roligere utforming med store plener. Opprinnelig ble det plantet 1275 trær av mange slag. Mange av trærne nærmer seg sin levealder, og det skjer en forsiktig utskifting og nyplanting. I de tilfellene trærne som tas ned har vært vert for mange arter av insekter osv., blir roten stående for å bevare artsmangfoldet, slik det blant annet har skjedd ved Steinhvelvbrua.
På toppen av høyden er det basseng (ikke beregnet for bading) over vannreservoaret. Tårnhuset ved bassenget inngår i bydelens symbol. Tårnhuset er i nyrenessanse, med 14 meters tårn i fire etasjer med åttekantet tårnhjelm og balkong rundt tårngesimsen.
Ved Festplassen i sydskråningen ligger en scene som brukes til konserter og andre arrangementer, blant annet parkkvelder i Friluftsetatens regi. Fra 2005 ble festivalen «Kongene på haugen» arrangert hver ettersommer. Fra 2004 har det vært vist en filmklassiker på scenen i august, noen år i regi av Arthaus.[2] Fra 2014 arrangeres Haugenfestivalen av Frivillighetesentralen og ungdom i bydelen.[3] Hver sommer holdes 10-20 større arrangementer med tillatelse fra Friluftsetaten. Syd for Festplassen er det uteservering i sommersesongen.
I 2013 åpnet Tufteparken (kalles også Treningsparken)[4] ved huset med barnepark øst i parken. Samtidig åpnet Helseløypa, som er en løype i parken der folk kan mosjonere og måle egen kondisjon mot tabeller m.m. i Tufteparken. Bydelen drifter parken, som skal være et lavterskel treningstilbud.[5]
Tårnhuset og to andre bygninger i parken brukes til barnehager. Mot Geitmyrsveien ligger den lave tømmerbygningen Bjørnehuset som forvaltes av Friluftsetaten og leies ut til arrangementer.
I parken finnes seks skulpturer:
- «Kvinne» utført av Ørnulf Bast, granitt, satt opp ved Knud Knudsens plass 1947, gitt av grosserer Tobias Larsen og hustrus legat
- «Løvinne med unger» av H. Stuetzer, malt sink, satt opp nord for Tårnhuset 1891, gitt av ingeniør Michael Eger, New York
- «Musikanter» av Arne Vinje Gunnerud, malt bronse, satt opp ved Festplassen i 1970 med inskripsjonen «Til våre muntre musikanter fra Oslo by»
- «Peter Chr. Asbjørnsen, eventyrsamleren» av Brynjulf Bergslien, i bakken over Festplassen. Skulpturen ble rehabilitert i 2012.
- «Svane» av Arne Durban, gitt av St. Hanshaugen vel 1981
- Fonteneskulptur i bassenget, kobber, montert på ny 1995 av blikkenslagerfirma Sigurd Holter AS.
I tillegg kommer relieff av stadsingeniør O.M. Andersen av Gustav Lærum på Tårnhuset.
Parken forvaltes av Bymiljøetaten. Under parken, med inngang fra Ullevålsveien, ligger et offentlig tilfluktsrom.
Historie[rediger | rediger kilde]
Før sankthansfeiringen[rediger | rediger kilde]
Nord for Gamle Aker kirke lå et meget stort gravfelt som var i bruk fra 700-tallet og frem til rundt 950. Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. På St. Hanshaugen er det funnet en båtgrav. Båtnagler, øks og en spydspiss ble overlevert Oldsaksamlingen i 1850-årene.[6]
St. Hanshaugen er en del av den bymarken (stort sett tidligere kirke- og klostereiet grunn) som kong Christian IV i 1629 skjenket byens befolkning til felles bruk. Haugen kaltes da Aggersbakken, fra en gang etter 1795 Nordre Akersbakke. Haugen var for bratt til å egne seg til oppdyrking. Derfor ble den ikke de gang gjerdet inn som privat løkke, slik det aller meste av bymarken ble. Den gode matjorda i den flatere sydenden av dagens park ble fjernet, og brukt på løkker andre steder og på Vår Frelsers gravlund.
Fra 1795 ble haugen brukt som ekserserplass for borgervæpningen (datidens hjemmevern).
Hestekadavre ble frem til 1800-tallet lagt i en hestegrav i en steinrøys på nordre skråning. Denne bruken ga haugen navnene Mærrahaugen og Mærrabakken. Byens søppel ble brent her, og den var lagringsplass for akerbøndenes handel med gjødsel. Boktrykkerne i byen kokte sverte på haugen. I noen år ble haugen brukt av Christiania Vognmandslaug til havnehage for hestene.
Sankthansfeiring fra 1817[rediger | rediger kilde]
Sankthansfeiringen ble i 1817 flyttet fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen. På grunn av brannfare nedla politiet forbud mot santhansfeiring på Ruseløkkbakken med brenning av tjæretønner og rakettkasting før sankthans det året. Feiringen hadde foregått på den lille åpne Riiseløkken som lå langs Drammensveien på nordsiden, med navn etter Andreas Riis. Løkken ble kjøpt av Slotskommisionen i 1823 og ble senere en del av Slottsparken. Politiet anviste plass for feiringen «på ekserserplassen ved Aker kirke». Stattholder Carl Mörner bestilte og averterte i avisen at militærmusikken ville spille hele natten på det nye stedet. «Nesten hele Christaniabefolkningen fra de høieste til de laveste klasser strømmet til det påviste sted og de omkringliggende høider uten noe leven eller ophevelser, mens ingen såes på det sted hvor festen var blitt feiret i uminnelige tider», skrev han i brev til kronprins Karl Johan. Mærrahaugen fikk siden navnet St. Hanshaugen, og i notisen i St. Hallvard i 1949 oppgis flyttingen og den nye «sosiale misjon» som «antakelig årsak til at den vakre haug ble reddet for byen».[7]
Senere feiringer ble ikke like rolige som den første. I F.H. Frölich og hans samtid fortelles det om de tidlige årene: «Til denne "helg" blev der dagene forud slebt sammen kvist, gamle baade og tjæretønder til sankthansbaalet som dannet indledningen til en skrækindjagende orgie natten igjennem. Det vilde leven kunde høres langveisfra. Drik og svir med blodige pander hørte til. Det kunde gjelde livet at gaa dit op den nat.». På det kartet arkitekt og stadskonduktør Christian H. Grosch tegnet i 1837, kalles haugen St. Hans Høien. En gang, sannsynligvis på slutten av 1800-tallet, flyttet sankthansfeiringen til det som senere ble Stensparken (med Blåsen). På 17. mai 1839 ble fyrverkeriet lagt til St. Hanshaugen, fordi folk i byen ikke ønsket å irritere kong Karl Johan, som holdt til i Paléet (ved nåværende Jernbanetorget) og var kjent for å mislike at 17. mai ble feiret.[8]
1850-årene og senere – parken blir anlagt[rediger | rediger kilde]
En kommunal komité foreslo i 1851 at haugen ble solgt, på bakgrunn av mange klager over bruken av haugen. Det kom bud både fra håndverkere og en boligspekulant. I 1855 ble det bestemt at en del av haugen (54 mål) skulle inngjerdes og beplantes med trær. Det ble samme år ved kgl. res. bevilget 600 speciedaler til formålet, og beløpet ble utbetalt i 1861. Kommunen gikk inn med midler fra 1857, og dette var første gang parkbeplantning var en post på kommunens budsjett.
Banksjef Fritz Heinrich Frølich eide Lovisenberg og anla i 1870-årene Frølich-byen ved Geitmyrsveien nordvest for haugen. Det var han som fra 1855 begynte systematisk beplantning av haugen sammen med sin sønn, gartner Fritz Frølich. Da han fremla planen for dette i formannskapet i 1854, fortelles det at han ble møtt med åpenlys latter. I 1850-årene ble Geitmyrsveien opparbeidet øst for haugen og dannet en grense for det som ble parken. Områdene som ble solgt øst for Geitmyrsveien kaltes også St. Hanshaugen i formannskapsaken.
Fra 1865 tok Selskabet for Christiania Byes Vel på seg å opparbeide haugen som park og fikk plantet 1275 trær.
Fra 1867 overtok kommunen ansvaret for parken. Videre parkmessig opparbeiding med planering med store mengder matjord, veier, plasser, kunstige bekker og svanedam skjedde særlig i perioden 1876-1890. Byen fikk eget Beplantningsvæsen i 1875. O.M. Andersen, stadsingeniør fra 1863, gjorde en stor innsats i anlegget av parken og har hovedæren for at den ble parklagt i den utstrekning Frølich så for seg i 1850-årene. Hvem av de to som skulle få æren av å være parkens grunnlegger, må ha blitt sett som et viktig, siden spørsmålet var egen sak i parkutvalget i 1946. Et relieff av Andersen er satt opp på nordveggen av Tårnhuset.
St. Hanshaugen var første større park som ble anlagt utenfor byens sentrum. I 1870-årene ble det ført besøksprotokoll over besøkende til parken.
I 1870 ble det første kommunale veksthus (35-40 m²) oppført, og dette og planteskolen på friland forsynte byens parker med planter og prydvekster. Veksthus og planteskole ble flyttet til Vestre Sogn gård i 1928.
Et vannreservoar (trykkreduksjonsbasseng) med tårnhus for oppsynsmannen ble anlagt av vann- og avløpsverket i 1872-1875. Reservoaret ble anlagt fordi det økte vannforbruket på vestkanten nå medførte for dårlig trykk. Fra tårnet i huset ble det gitt værvarsel hver dag. Kun trekant varslet pent vær, trekant over firkant utrygt vær, firkant alene regnvær og firkant over trekant oppklarning.
I 1878 kjøpte kommunen Geitmyrsveien 20 som ble lagt til parken. Stadsingeniøren uttalte at det nå var all grunn til å utvide parkarealet fordi byfolket og fremmede brukte haugen i langt større utstrekning enn i 1854. I 1883 og 1884 kjøpte så kommunen en del av løkken Frydenlund, et område langs Colletts gate, og Christensens løkke langs Geitmyrsveien fra Ullevålsveien til Bergstien. Flere av selgerne eide tomter også utenfor det planlagte parkområdet og fikk ved disse kjøpene tillatelse til å bygge der. Kommunen vurderte forholdet til utsikten, som ville bli dårligere. I 1892 ble Geitmyrsveien 14 på 4,6 mål kjøpt. I 1909 ble Geitmyrsveien 16 på 2,5 mål kjøpt, og dermed fikk parken den utstrekning den har i dag.
Inntil 1870-årene var områdene rundt haugen åpent landskap med løkkene Nicolailøkken og Frydenlund som de nærmeste. I 1887 kom «Ringnesslottet» (Colletts gate gate 43), i 1890-årene kom bygårder langs Ullevålsveien, mens bebyggelsen langs Colletts gate og Geitmyrsveien stort sett kom i tiårene som fulgte.
Sammen med Stensparken har St. Hanshaugen siden 1890-årene vært de eneste større gjenværende ubebygde grunnarealer fra bymarken.
Storhetstid med restaurant og senere[rediger | rediger kilde]
I 1890 ble det i parken oppført en bygning i dragestil med altaner syd for restauranten Hasselbakken. I 1896 ble restauranten utvidet med en ny bygning. Begge var tegnet av arkitekt Holm Hansen Munthe, senere byarkitekt i Kristiania. Kjøkkenet hadde meget godt rykte i mange år under ekteparet Bentzen. Den ene bygningen brant i 1936. Den gjenværende ble solgt på auksjon og flyttet til Fåberg ved Lillehammer, der den ble satt opp og senere brant. Friluftsserveringen ved Festplassen åpnet i 1938. Keiser Wilhelm II av Tyskland ble så begeistret for restauranten på St. Hanshaugen og andre byggverk av Holm Munthe at han engasjerte arkitekten til å tegne mottagelsespaviljongen på «Matrosenstation Kongsnæs» ved Potsdam utenfor Berlin med restauranten på St. Hanshaugen som forbilde. Munthe tegnet også portalen og de andre bygningene på Kongsnæs. Han fikk også i oppdrag å tegne keiserens jaktslott i Rominten i Øst-Preussen, inkludert en parafrase av en norsk stavkirke.[9]
Fra 1890 og tyve års tid fremover hadde St. Hanshaugen sin storhetstid som en av de største attraksjonene for oslofolk og folk som besøkte byen. Det var først og fremst utsikten, restauranten, den fine inngangsportalen i sydenden og den romantiske parken som trakk folk. I 1926 vurderte kommunens parkutvalg å ta initiativ til en restaurant på toppen for å gjenvinne den etterhvert tapte utsikten. I 1930 ba utvalget bygartneren tynne blant trærne av samme hensyn.
Fra 1920-årene var det kommunale parkvakter som holdt oppsyn med parken i tiden fra kl. 8 til 24, kortere om vinteren. Vaktordningen var fortsatt i drift i slutten av 1940-årene.
I 1930 ble inngjerdingen av beplantningene fjernet. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde vandalisme i offentlige parker vært et stort problem. Gjerdene rundt parken ble fjernet i 1935.
I 1935 ble det fremmet forslag om å bruke store deler av parken til idrettsformål. I 1945 behandlet parkutvalget forslag om folkepark etter mønster av Tivoli i København. Begge forslag ble avvist.
Lekeplassen på 630 kvm. syd for Festplassen ble anlagt i 1941-42. I 1995 ble fonteneskulpturen (formet som kronblader i kobber), som hadde ligget på lager siden 1910, igjen montert i bassenget ved Tårnhuset.
I 2001 ga Rakel Marie Lie, da 82 år, bokholder og nabo til parken siden 1960, en steinbro (Steinhvelvbrua) til erstatning for en dårlig trebro over bekken i den sydøstre delen av parken. Før trebroen sto det en steinbro her.[10]
Konserter, «laterna magica» og dyrehave[rediger | rediger kilde]
Foran Hasselbakken var det friluftsservering i en rotunde, der orkestre spilte de musikkstykkene gjestene ønsket å høre.
En musikkpaviljong på Festplassen ble oppført med midler fra Brændevinsamlaget i 1883, noen kilder oppgir 1891. I 1882 hadde borgermester Evald Rygh søkt Oslo Byes Vel om bidrag til friluftskonserter på søndagsettermiddager i sommerhalvåret, og selskapet ga «i flere år» støtte til slike konserter.[11]
Ved Festplassen lå en hytte der man kunne se levende bilder ved et laterna magica, der et periskop projiserte omgivelsene. Det kostet ti øre å komme inn. St. Hanshaugen var den gang omgitt av et høyt tregjerde, og det ble ringt med en bjelle for å varsle når det nærmet seg stengetid.[12]
Ved bassenget var det montert teleskop og kikkert til å studere landskapet.
Frem til 1918 fantes en dyrehave med blant annet påfugl, ørn, hubro, aper, en norsk og en svensk bjørn, rødrev og en løvemor med to unger. Bjørneburet ble etter avviklingen av dyrehaven omgjort til lysthus. Dyrepasseren bodde i det som i dag heter «Bjørnehuset». Datidens dyrebeskyttelse fryktet at apene ville bli solgt til viviseksjon. Høsten 1918 ble apene derfor kjøpt av «Foreningen for Dyrenes Beskyttelse i Christiania», som bekostet avlivingen.[13]
I mellomkrigstiden var det svært populære konserter og kabaretprogrammer på Festplassen. Tilskuertallet var opptil 13 000. Fra slutten av 1920-årene ble det ved enkelte arrangementer tatt inngangspenger. I 1930 hevdet bygartneren at St. Hanshaugen var så overbefolket på fine sommerdager at hele haugen luktet svette. Etter annen verdenskrig ble radioprogrammet «Hovedstadssommer på St. Hanshaugen» tatt opp på haugen, med blant andre Rolf Kirkvaag som programleder. På disse kveldene opptrådte Per Aabel, Leif Juster, Ingrid Bjoner, Henki Kolstad, Wenche Foss, Toralv Maurstad, Knut Skram, Jens Book-Jenssen, Arve Opsahl, Thore Skogman, Monica Zetterlund, Lill-Babs, Arja Saijonmaa, Harry Brandelius og flere. I 1967 gjorde den australske gruppa Bee Gees en TV-opptreden på scenen, dette er forøvrig eneste gang gruppen opptrådte i Norge.[14] I 1980-årene var det konserter i regi av fredsbevegelsen m.m. Bobbysocks holdt 27. juni 1985 konsert for 10–12 000 mennesker etter Melodi Grand Prix-seieren 4. mai samme år. På 2000-tallet har det vært noen få parkkvelder. I 2004 holdt NRK P3 gratiskonsert med mer enn 5 000 tilhørere.[15]
Bilder[rediger | rediger kilde]
-
Trappene fra toppen av parken mot uteserveringen, med utsikt til fjorden -
Tårnhuset på toppen av haugen -
Skulpturen «Løvinne med unger» -
Området nord for svanedammen -
Inngangen til parken fra Knud Knudsens plass (syd) -
Skulpturen i bassenget -
Svanedammen -
Utsikt fra toppen av St. Hanshaugen i 1890-årene -
Hasselbakken restaurant, sannsynligvis tidlig på 1900-tallet (fra postkort) -
Steinhvelvbrua (anlagt 2001) -
Parkkveld, juni 2007 -
St. Hanshaugen på kart fra 1917 -
Relieff av stadsingeniør O.M. Andersen på Tårnhusets nordvegg -
Tårnhuset -
Høst i parken
_Panorama_fra_St._Hanshaugen_(1890-1900).jpg)
.jpg)
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nedbørnormaler for Oslo i perioden 1961 – 1990. Meteorologisk institutt[død lenke]
- ^ Gratis utekino på St. Hanshaugen. arthaus.no, uten dato. (besøkt 29. mai 2015), se også facebook-siden Gratis utekino på St. hanshaugen, i 2015 28. august
- ^ Ungdom lagde musikkfestival og sommerfest på St.Hanshaugen. Kirkens bymisjonsnettsted, 19. juni 2014 Arkivert 26. april 2015 hos Wayback Machine.. (besøkt 29. mai 2015)
- ^ BU-sak Bydel St. Hanshaugen 69/13.
- ^ Treningspark for voksne på St. Hanshaugen! Bloggen kunnskapsriktrening, november 2013. Arkivert 12. november 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 11. november 2014)
- ^ http://arkeologi.blogspot.com/2007/02/fra-oslos-vikingtid_01.html
- ^ «St. Hansfest fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen.» I: St. Hallvard, 1-1949, side 8–12. Se også Røhne, side 184. Om Riiseløkken: Finn Holden: Byløkker i Oslo. Løkker på Bymarken. Oslo, Andersen & Butenschøn, 2007, side 101–102. ISBN 82-7694-215-6. Opplysningen om Grosch' kart 1837 er fra Walmann. Oslo byleksikon, papirutgaven 2010, oppgir at «Navnet St. Hanshaugen ble alminnelig i 1840-årene, da byens borgere begynte å feire St. Hanskvelden der ...». Navnet kan ha kommet i alminnelig bruk først i 1840-årene, men at feiringen begynte så sent er altså ikke riktig. Opplysningen gjengis i andre kilder, blant annet Knut Sprauten: Byen ved festningen : fra 1536 til 1814. Oslo bys historie, bind 2, 1992, side 415, som refererer fra Oslo byleksikon 1987-utgaven. ISBN 82-02-09143-8.
- ^ Sigurd Heistad: Her skal den ligge! Christiania – den nye by ved den gamle stad. Oslo: Tiden, 1983, side 76
- ^ Tysk Wikipedia: Matrosenstation Kongsnæs
- ^ Aftenposten (m), 24. februar 2006, side 16.
- ^ Arno Berg: Selskabet for Oslo Byes Vel 1811-1936. Oslo, Det Mallingske boktrykkeri, 1938, side 227-28
- ^ Alf Næsheim: Kristiania i Oslo, bind 8 (s. 48), Schibsteds forlag 1994, ISBN 82-516-1535-6
- ^ I Dyrenes beskytter fra januar 1919 står det: "Meddelelser om Arbeidet i Løbet af Høsten. Aberne på St. Hanshaugen. Da det blev bekjendt at Dyrene på St. Hanshaugen skulde sælges, blev det i vor Forening besluttet, at man skulde søge at faa kjøbt Aberne for at aflive dem og forebygge, at disse ulykkelige Dyr skulde blive udsat for videre Lidelser. Man henvendte sig derfor til "Foreningen for Dyrenes Beskyttelse i Christiania" med Forespørgsel om man vilde deltage i Udgiften ved Indkjøbet. Herfra fik man bekræftende Svar, og disse Aber er derefter kjøbt og aflivet. For de øvrige Dyrs Vedkommende var der ikke Grund til at frygte, at de vilde blive Ofre for Vivisektionen."
- ^ G. Rakvaag Dagsavisen 22. mai 2012 Arkivert 25. mai 2012 hos Wayback Machine.
- ^ «Rocket fletta av Kuba». Aftenposten (Aften), 25.6.2004, del 2 side 2.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ole Daniel Bruun: Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget, 1999. Inneholder bygningsmessig informasjon om tårnhuset. (besøkt 12. juni 2015)
- Alf Næsheim: Kristiania i Oslo. Hovedstadsvandringer med skissebok. Bind 4, side 46. Schibsted, 1990. Én side om St. Hanshaugen, mest om annen halvdel av 1800-tallet, og én sides tegning fra den nordlige delen av parken, av forfatteren. (besøkt 12. juni 2015)
- Oslo byleksikon. Kunnskapsforlaget, 2000 (besøkt 12. juni 2015)
- Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948. Oslo, Myhres papirindustri, 1967. Den grundigste kilden til parkens historie.
- Naturkart. Treslag på St. Hanshaugen. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus Arkivert 24. august 2012 hos Wayback Machine. (besøkt 12. juni 2015). Inneholder et godt kart over dagens park, omtale og bilder av 28 treslag i parken, og informasjon om fugler.
- Skiltguide. Kulturhistoriske skilt i Oslo. Selskabet for Oslo Byes Vel, 2001. Inneholder kort historisk oversikt.
- Ida Fossum Tønnessen og Dagfinn Tveito (red.): Den grønne by. Oslo park- og idrettsvesen gjennom 75 år 1916-1991. Grøndahl & Søn, Oslo kommune og Det Norske Hageselskap 1991. (besøkt 12. juni 2015)
- Anette Walmann: «Det begynte med St. Hanshaugen». Tobias 2-3/2006, ss. 10-15. Oslo kommune, Byarkivet. Artikkelen er den nyeste kjente grundige kilde til parkens historie. Velskrevet, med bilder og kart. (besøkt 12. juni 2015)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) St. Hanshaugen (park) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- St. Hanshaugen i Scenewebarkivet
- St. Hanshaugen. Bymiljøetaten, Oslo kommune (besøkt 12. juni 2015)
- Kart over byen 1887, klikk på området ved St. Hanshaugen og området rundt. Byarkivets hjemmeside (besøkt 12. juni 2015)
- St. Hanshaugen barnehage. Bydel St. hanshaugens hjemmeside Arkivert 14. juni 2015 hos Wayback Machine. (besøkt 12. juni 2015)
Bilder
- Tårnhuset og bassenget, 1902. Værvarslingen sees på spiret. Fotograf Anders Beer Wilse, eier: Norsk folkemuseum
- Restaurant Hasselbakken, 1902. Fotograf Anders Beer Wilse, eier: Norsk folkemuseum
- Restaurant Hasselbakken, oppsiden, 1902. Fotograf Anders Beer Wilse, eier: Norsk folkemuseum
- (no) «St. Hanshaugen (park)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.