Ruseløkkbakken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ruseløkkbakken var en liten forstad på høyden vest for Vika i Oslo, der Kronprinsens gate, gaten og boligkomplekset Victoria terrasse og Ruseløkkveien ligger i dag. Husklyngen ble bygget av selvbyggere i tiden fra 1810 til 1819, og revet i 1880-årene for å gi plass til Victoria terrasse. Ruseløkkbakken er kjent for gatenavnene Tunis, Algier og Tripolis og tilnavnet «Røverstatene».

Beliggenhet og navn[rediger | rediger kilde]

Bykart 1860 som viser Ruseløkkbakkens plassering. Eie: Oslo byarkiv.

Drammensveien klatrer opp den bratte Ruseløkkbakken, heter det i en beskrivelse fra 1785.[1] Ruseløkkbakken lå mellom løkkene Munkedammen og Arbiensløkken i vest som strakte seg til den øvre kant av skrenten, og Leucheløkken og Sommerfryd som gikk til slutten av sletten nedenfor skrenten i øst.[2] Området ligger rett sydvest for Abelhaugen i Slottsparken, på den andre siden av tidligere Drammensveien. På kart over forstedene i 1840 hos Myhre omfatter Ruseløkkbakken også en del av det flate området øst for skrenten, som også kan regnes til Pipervika.[3]

Løkken Ruuseløkken, som lå nord for Drammensveien (i dag Henrik Ibsens gate), blant annet på dagens Studenterlunden, fikk navn etter eieren, borgermester Lauritz Ruus (1586–1642). Området het Ruseløkke Bakken på et kart fra 1785[4], men den direkte bakgrunnen for navnet Ruseløkkbakken annet enn at den er en skrent, er ikke kjent. Strøket Ruseløkka syd og vest for Pipervika og Ruseløkkbakken, som ble bygget ut med leiegårder i annen halvdel av 1800-tallet, omfatter Ruseløkkbakken og strekker seg helt til Skillebekk.[5]

Historien om bebyggelsen 1810–1887[rediger | rediger kilde]

Rundt 1814 var det svært vanskelig for fattige å finne tomter for å bygge seg hus i gåavstand til arbeidsplassene i byen. Men det fantes enkelte områder mellom løkkene på bymarken, som løkkeeierne ikke ville betale løkkeskatt for og derfor ikke søkte om å få legge til løkken, og som byen heller ikke hadde forsøkt å få forpaktet bort. Et av disse områdene var Ruseløkkbakken.[6]

Det var sannsynligvis ikke noen bolighus på Ruseløkkbakken ved år 1800. Området ble brukt som gjødselhauger for borgerne i byen, etter at folk i Pipervika hadde fått medhold i sine klager over gjødselhauger der. Og området var et populært samlingssted i fritiden for folk som bodde i nærheten.[7]

Fra Ruseløkkbakken. Ukjent dato. Foto: Johannes Markus Holmsen. Eie: Riksantikvaren.

Garver Jess Borgen fikk i 1810 magistratens tillatelse til å sette opp en leiegård med fire boliger på Ruseløkkbakken, den første boligen som er kjent. Kort tid etter ble det bygget flere hus uten tillatelse. Verken Borgen eller de som fulgte etter betalte leie for grunnen. I 1813 lå det inne 14 søknader om tomter til bygging på Ruseløkkbakken. Etter befaring godtok magistraten, de eligerede menn og stiftamtmannen at det ble gitt tomtebrev mot at nybygging skulle skje planmessig med ordentlig atkomst. De som hadde bygget, fikk beholde husene og fikk tomtebrev hvis ikke husene var til skade for omgivelsene. Selvtekt ble det deretter satt en stopper for. Søkere med god inntekt og søkere som ikke hørte til i byen, fikk avslag.[8]

Den øverste husrekken og rekken nede ved veien, som senere fikk navnet Tunis, ble bygget tett etter tillatelser i 1813, 1814 og 1816. Fra 1815 måtte de som fikk tillatelse følge (underlegge seg) brann- og politivedtektene. I 1816 ble den tredje rekken påbegynt, den som senere fikk navnet Algier. I 1817 var delt ut 26 tomter, alle som var tilgjengelig, men etter noen delinger ble antallet eiendommer på Ruseløkkbakken 35, og på disse sto bare to toetasjes hus, de andre med en etasje. Det fantes noen tømmerhus, men de fleste var plankehus med ett værelse og kjøkken.[9] I 1817 varslet fattigforstanderen om at en mann hadde bygget seg jordhytte på Ruseløkkbakken. En av de eligerede menn gikk og snakket med ham for å forsikre seg om at han flyttet før han hadde hadde bodd to år på bymarken, for etter to år fikk man rett til fattigunderstøttelse fra byen.[10]

En gammel tradisjon for folk i byen var å feire St. Hans 23. juni på Ruseløkkbakken, med bål, brenning av tjæretønner og rakettkasting. Politimesteren nedla forbud mot feiringen her før St. Hans i 1817, fordi forstadens hus og beplantninger lå for nær stedet inne i den skarpe svingen Drammensveien gjorde, der festen pleide å foregå. Myndighetene anviste ny plass på ekserserplassen ved Aker kirke, som var den ubebygde Mærrahaugen. Den fikk senere navnet St. Hanshaugen. For å få mange til å flytte feiringen, betalte stattholder Mørner militærmusikken til å spille hele natten på det nye stedet, og det lyktes.[11]

Fra 1819 ble det ikke gitt flere byggetillatelser, og i 1825 vedtok de eligerede menn at ingen flere husmenn måtte få tomt for å bygge på den gjenværende bymarken. Og i 1825 vedtok den samme forsamlingen at videre bygging på Ruseløkkbakken var absolutt uaktuelt, fordi den ville bli til hinder for Slottet.[12] Forstaden ble innlemmet i reguleringskommisjonens geografiske myndighetsområde i 1843.[13]

Victoria terrasse med Ruseløkkbasarene, 1900. Foto: Werenskiold. Eie: Riksantikvaren.

Ruseløkkbakken ble stående som en godt avgrenset og nokså regulert husklynge inntil hele bebyggelsen ble revet i årene 1882–1887 for å gi plass for boligkomplekset Victoria terrasse. Der Ruseløkkbakken hadde ligget, ligger nå Kronprinsens gate, gaten Victoria terrasse og nordlige del av Ruseløkkveien.

Gatenavnene Algier, Tunis og Tangier – «Røverstatene» og «Røverstaden»[rediger | rediger kilde]

Algier og Tunis husrekker som ble offisielle gatenavn, Tripolis ble det ikke.[14] Grønvold oppgir at det var folkevittigheten som ga bebyggelsen de tre navnene, etter røverstatene som var fryktet i samtiden for sin piratvirksomhet, blant annet med å ta fanger som ble solgt i Nord-Afrika. [15]

I 2018 åpnet «Røverstaden», et kulturhus et kvartal nedenfor Ruseløkkbakken med navn som refererer til den gamle bebyggelsen, i lokalene til tidligere Club 7, Sardines og Stenersenmuseet.[16]

Eilert Sundts undersøkelse[rediger | rediger kilde]

Presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt undersøkte bolig- og leveforholdene for 294 familier i Pipervika og Ruseløkkbakken gjennom registrering og intervjuer, og i 1858 utkom Om Pipervika og Ruseløkkbakken. Undersøkelse av arbeiderklassens kaar og sæder i Christiania.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roede, side 86.
  2. ^ Juhasz, side 33.
  3. ^ Myhre, side 35.
  4. ^ Roede, side 87.
  5. ^ Myhre, side 307.
  6. ^ Juhasz, side 28, 33.
  7. ^ Juhasz, side 34.
  8. ^ Juhasz, side 37–40.
  9. ^ Juhasz, side 37–40.
  10. ^ Myhre, side 58.
  11. ^ «St. Hansfest fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen.» I: St. Hallvard, 1-1949, side 8–12.
  12. ^ Juhasz, side 37–40 og Myhre, side 57 og 384.
  13. ^ Myhre, side 42.
  14. ^ Tunis lengst øst og Algier lengst vest vises på bykartet 1881. Besøkt 15.6.2020.
  15. ^ Line Monica Grønvold: «På slang i Politibygga. Muntlige stedsnavn». I: Tobias 1-2001, side 13.
  16. ^ Anders Høilund: 19. januar åpner Røverstaden, et tre etasjers kulturbygg i Vika. Vårtoslo, 16.11.2017. Se også kulturhusets hjemmeside: Røverstaden. Besøkt 15.6.2020.
  17. ^ H.O. Christophersen: Eilert Sundt : en dikter i kjensgjerninger. Oslo: Gyldendal, 1962, side 189. ISBN 82-05-11852-3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]