Wenche Foss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wenche Foss
Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang
66382 Wenche Foss.jpg
Wenche Foss i 1959
Født5. desember 1917
Kristiania
Død28. mars 2011 (93 år)
Oslo
Gravlagt Ullern kirkegård
Ektefelle Alf Scott-Hansen, Thomas Stang
Barn Fabian Stang
Beskjeftigelse Skuespiller
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
11 oppføringer
Ridder av Dannebrogordenen, Årets Osloborger (2006), Ibsenmedaljen (1991), Leif Justers ærespris (2009), Oslo bys kulturpris (1988), Jonasprisen (2002), Pillarguriprisen (1998), Solprisen (2001), Amandakomiteens ærespris (1991), Filmkritikerprisen (1959), kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1988)

Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang[1] (født 5. desember 1917 i Kristiania, død 28. mars 2011 i Oslo[2]) var en norsk skuespiller, ofte karakterisert som etterkrigstidens store diva i norsk teater.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foss debuterte i 1935 på Søilen Teater i Vilhelm Dybwads operette Taterblod. Aftenposten skrev at Foss hadde «smukke betingelser for scenen – både talestemme og sangstemme av en avgjort tiltalende beskaffenhet, et godt sceneytre, en fri og naturlig fremtreden, en god diksjon.»[3] Hun markerte seg tidlig som operette- og lystskuespiller på flere av Oslos scener. Hennes største operetterolle var som Hanna Glawari i Den glade enke i 1948. Det ble Centralteatrets største suksess. Hun kom til Nationaltheatret første gang i 1952 og var der i 15 år. Etter en periode på Oslo Nye Teater fra 1967 til 1978, avsluttet hun sin karriere som fast ansatt skuespiller, på Nationaltheateret fra 1978. Hun spilte 55 roller.

Hun begynte tidlig å spille inn film. I 1940 debuterte hun i Tørres Snørtevold og hun ble også kjent for sin rolle i En herre med bart i 1942. Foss huskes også for samspillet med Per Aabel i teaterstykket Soloppgang i Riga (1979).

Hennes senere filmer omfatter blant annet stemmen til tekannen i Disney-filmen Skjønnheten og udyret og hovedrollen i Gull og grønne skoger, en kortfilm og svart komedie i Harald Zwarts regi, om eneboersken som blir gal i møte med media.

Hun mottok Aamot-statuetten i 1959, og i 1988 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Hun ble i 1963 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.[4] Foss var også ridder av den franske Æreslegionen. Hun mottok St. Hallvard-medaljen fra Oslo by i 1991.[5] I september 2007 ble det avduket en bronsestatue av Wenche Foss, utført av Per Ung, på Johanne Dybwads plass i Studenterlunden rett ved Nationaltheatret.

«Våre små søsken»[rediger | rediger kilde]

Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Down syndrom som hun kalte Tommeliten, gjorde hun en stor innsats for å åpne folks øyne for utviklingshemmedes kår.[6]

I 2003 ble det arrangert opptak hjemme hos Wenche Foss hvor skuespilleren gjorde en diktfremførelse av «Våre små søsken». På 100-årsdagen for Wenche Foss' fødsel, 5. desember 2017, ble den nye innspillingen av «Våre små søsken» lansert, hvor Wenche Foss og Tore Magnus Pettersson står som hovedartister.[7]

Hun var også åpen om forhold ved sin egen helse, som selvmordsforsøk og at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall.[6] I forbindelse med utdelingen av Wenche Foss' ærespris i desember 2010 offentliggjorde hun at hun var alvorlig syk.[8] Foss var rammet av anemi og beinmargssvikt, noe som førte til at hun var avhengig av jevnlige blodoverføringer. Hun døde av sykdommen 28. mars 2011.[9]

4. april 2011 ble hun bisatt fra Oslo domkirke på statens bekostning. Hun hadde regissert bisettelsen selv.[10]

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Foss fortalte selv at hun fra artium fikk karakteren 6 i alle fag, med unntak av orden, hvor hun fikk «selsomt».
  • Foss ble av seerne kåret til Norges største diva i et TV-program på NRK i 2007.[11]
  • Foss var gudmor til en annen norsk skuespiller, Mari Maurstad.[12]
  • Foss hadde i flere sammenhenger gått ut i media og talt homofiles sak, og har blant annet derfor en høy stjerne hos mange homofile.[13][14]
  • I 2004 ga Foss den norske kunstneren Eirik Lütken i oppdrag å male henne stående.
  • Foss' sønn, Fabian Stang, var ordfører i Oslo i 2007–2015.
  • Foss engasjerte seg sterkt i Rødseth-saken der hun tok initiativ til en underskriftskampanje til støtte for gjenopptakelse av saken.[15]
  • Foss uttalte til VG at det er en dårlig idé å blande politikk og religion, og at KrF derfor burde nedlegges.[16]
  • Foss donerte 1 million kroner til feriekolonien på Hudøy, meldte Aftenposten.[17]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Neida, jeg heter jo Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang». Dagbladet. 10. september 2007. Besøkt 27. mars 2016. 
  2. ^ «Wenche Foss er død». nrk.no. 28. mars 2011. Besøkt 27. mars 2016. 
  3. ^ 29. mars 1935: Søilen. «Taterblod». Aftenposten, side 4.
  4. ^ VG, 25. februar 1963, s. 21.
  5. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 2014-01-10. Besøkt 30. januar 2017. 
  6. ^ a b Norli, Camilla (4. september 2004). «Ulykkelig Wenche Foss forsøkte selvmord». VG (norsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  7. ^ «Wenche Foss å høre med «Våre små søsken»». Demokraten (norsk). 6. desember 2017. Besøkt 1. mai 2018. 
  8. ^ «– Jeg er alvorlig syk». Dagbladet.no (norsk). 2. desember 2010. Besøkt 1. mai 2018. 
  9. ^ Strøm, Petter (28. mars 2011). «Wenche Foss er død». banett.no. Besøkt 1. mai 2018. 
  10. ^ Johansen og Skarvøy, Øystein David og Lars Joakim (29. mars 2011). «Wenche Foss får begravelse på statens bekostning». VG Nett (norsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  11. ^ «Divaene er døde». NRK P3 (norsk). 31. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  12. ^ «– Plutselig satt Wenche og hulket på kommando». seher.no (norsk). 28. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  13. ^ «Wenche Foss angriper homofobi». 1. oktober 1999. Besøkt 14. mai 2006. 
  14. ^ Hansen, Susanne Berg (27. mars 2006). «– Du burde skamme deg. Wenche Foss så rødt da hun deltok i homo-debatt på TV 2s Tabloid mandag kveld.». Besøkt 14. mai 2006. 
  15. ^ «Var drapsdømt - takker Wenche Foss for frikjennelsen». VG Nett (norsk). 28. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  16. ^ «Wenche Foss vil legge ned KrF», VG 20. november 2004
  17. ^ «Wenche Foss avduket i høljende regnvær». Aftenposten. Besøkt 1. mai 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]