Wenche Foss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wenche Foss
Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang
66382 Wenche Foss.jpg
Wenche Foss i 1959
Født5. desember 1917
Kristiania
Død28. mars 2011 (93 år)
Oslo
Gravlagt Ullern kirkegård
Ektefelle Alf Scott-Hansen, Thomas Stang
Barn Fabian Stang
Beskjeftigelse Skuespiller
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser

Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang[1] (født 5. desember 1917 i Kristiania, død 28. mars 2011 i Oslo[2]) var en norsk skuespiller, ofte karakterisert som etterkrigstidens store diva i norsk teater.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foss debuterte i 1935 på Søilen Teater i Vilhelm Dybwads operette Taterblod. Aftenposten skrev at Foss hadde «smukke betingelser for scenen – både talestemme og sangstemme av en avgjort tiltalende beskaffenhet, et godt sceneytre, en fri og naturlig fremtreden, en god diksjon.»[3] Hun markerte seg tidlig som operette- og lystskuespiller på flere av Oslos scener. Hennes største operetterolle var som Hanna Glawari i Den glade enke i 1948. Det ble Centralteatrets største suksess. Hun kom til Nationaltheatret første gang i 1952 og var der i 15 år. Etter en periode på Oslo Nye Teater fra 1967 til 1978, avsluttet hun sin karriere som fast ansatt skuespiller, på Nationaltheateret fra 1978. Hun spilte 55 roller.

Hun begynte tidlig å spille inn film. I 1940 debuterte hun i Tørres Snørtevold og hun ble også kjent for sin rolle i En herre med bart i 1942. Foss huskes også for samspillet med Per Aabel i teaterstykket Soloppgang i Riga (1979).

Hennes senere filmer omfatter blant annet stemmen til tekannen i Disney-filmen Skjønnheten og udyret og hovedrollen i Gull og grønne skoger, en kortfilm og svart komedie i Harald Zwarts regi, om eneboersken som blir gal i møte med media.

Hun mottok Aamot-statuetten i 1959, og i 1988 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Hun ble i 1963 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.[4] Foss var også ridder av den franske Æreslegionen. Hun mottok St. Hallvard-medaljen fra Oslo by i 1991.[5] I september 2007 ble det avduket en bronsestatue av Wenche Foss, utført av Per Ung, på Johanne Dybwads plass i Studenterlunden rett ved Nationaltheatret.

«Våre små søsken»[rediger | rediger kilde]

Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Down syndrom som hun kalte Tommeliten, gjorde hun en stor innsats for å åpne folks øyne for utviklingshemmedes kår.[6]

I 2003 ble det arrangert opptak hjemme hos Wenche Foss hvor skuespilleren gjorde en diktfremførelse av «Våre små søsken». På 100-årsdagen for Wenche Foss' fødsel, 5. desember 2017, ble den nye innspillingen av «Våre små søsken» lansert, hvor Wenche Foss og Tore Magnus Pettersson står som hovedartister.[7]

Hun var også åpen om forhold ved sin egen helse, som selvmordsforsøk og at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall.[6] I forbindelse med utdelingen av Wenche Foss' ærespris i desember 2010 offentliggjorde hun at hun var alvorlig syk.[8] Foss var rammet av anemi og beinmargssvikt, noe som førte til at hun var avhengig av jevnlige blodoverføringer. Hun døde av sykdommen 28. mars 2011.[9]

4. april 2011 ble hun bisatt fra Oslo domkirke på statens bekostning. Hun hadde regissert bisettelsen selv.[10]

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Foss fortalte selv at hun fra artium fikk karakteren 6 i alle fag, med unntak av orden, hvor hun fikk «selsomt».
  • Foss ble av seerne kåret til Norges største diva i et TV-program på NRK i 2007.[11]
  • Foss var gudmor til en annen norsk skuespiller, Mari Maurstad.[12]
  • Foss hadde i flere sammenhenger gått ut i media og talt homofiles sak, og har blant annet derfor en høy stjerne hos mange homofile.[13][14]
  • I 2004 ga Foss den norske kunstneren Eirik Lütken i oppdrag å male henne stående.
  • Foss' sønn, Fabian Stang, var ordfører i Oslo i 2007–2015.
  • Foss engasjerte seg sterkt i Rødseth-saken der hun tok initiativ til en underskriftskampanje til støtte for gjenopptakelse av saken.[15]
  • Foss uttalte til VG at det er en dårlig idé å blande politikk og religion, og at KrF derfor burde nedlegges.[16]
  • Foss donerte 1 million kroner til feriekolonien på Hudøy, meldte Aftenposten.[17]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Neida, jeg heter jo Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang». Dagbladet. 10. september 2007. Besøkt 27. mars 2016. 
  2. ^ «Wenche Foss er død». nrk.no. 28. mars 2011. Besøkt 27. mars 2016. 
  3. ^ 29. mars 1935: Søilen. «Taterblod». Aftenposten, side 4.
  4. ^ VG, 25. februar 1963, s. 21.
  5. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 2014-01-10. Besøkt 30. januar 2017. 
  6. ^ a b Norli, Camilla (4. september 2004). «Ulykkelig Wenche Foss forsøkte selvmord». VG (norsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  7. ^ «Wenche Foss å høre med «Våre små søsken»». Demokraten (norsk). 6. desember 2017. Besøkt 1. mai 2018. 
  8. ^ «– Jeg er alvorlig syk». Dagbladet.no (norsk). 2. desember 2010. Besøkt 1. mai 2018. 
  9. ^ Strøm, Petter (28. mars 2011). «Wenche Foss er død». banett.no. Besøkt 1. mai 2018. 
  10. ^ Johansen og Skarvøy, Øystein David og Lars Joakim (29. mars 2011). «Wenche Foss får begravelse på statens bekostning». VG Nett (norsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  11. ^ «Divaene er døde». NRK P3 (norsk). 31. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  12. ^ «– Plutselig satt Wenche og hulket på kommando». seher.no (norsk). 28. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  13. ^ «Wenche Foss angriper homofobi». 1. oktober 1999. Besøkt 14. mai 2006. 
  14. ^ Hansen, Susanne Berg (27. mars 2006). «– Du burde skamme deg. Wenche Foss så rødt da hun deltok i homo-debatt på TV 2s Tabloid mandag kveld.». Besøkt 14. mai 2006. 
  15. ^ «Var drapsdømt - takker Wenche Foss for frikjennelsen». VG Nett (norsk). 28. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  16. ^ «Wenche Foss vil legge ned KrF», VG 20. november 2004
  17. ^ «Wenche Foss avduket i høljende regnvær». Aftenposten. Besøkt 1. mai 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]