Grav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En åpen grav som et hvilested for en avdød på en gravlund i Nord-Amerika. Graven er klargjort for begravelse og venter på jordfestelsen, seremonien da likkista med den døde senkes ned i gravstedet. Å stede en avdød til hvile kan også kalles bisettelse, særlig når det skjer i en høytidelighet før kremasjon og den seinere urnenedsettelsen da en gravurne med asken blir satt ned i et gravsted. Graver, som i Norge oftest er på en kirkegård, blir vanligvis markert med gravminner. Gravskikkene varierer stort mellom ulike kulturer, religioner, geografiske områder og historiske perioder..

Grav er et hvilested for avdøde mennesker, som i Norge vanligvis finnes på en gravlund. Skikken med å gravlegge «avsjelede legemer», det vil si menneskelik, er svært gammel, og finnes i mange varianter i forskjellige kulturer.

Frem til 1805[trenger referanse] var det i Norge vanlig å begrave prominente personer under kirkegulvet. Adelige, amtmenn og personer fra den lokale overklassen ble plassert nærmest alteret, som ble ansett som det beste stedet. Skikken med å gravlegge folk inne i kirkene opphørte i 1805,[trenger referanse] fordi det var helsefarlig. Fra da av ble alle begravd på kirkegårdene utenfor.[1]

Det er tre gravtyper som er vanlig i Norge i dag: Kistegrav, urnegrav og anonym grav. Gravplass blir vanligvis tildelt for et begrenset antall år. For kjente personligheter har en alltid funnet særordninger. Komponisten Edvard Grieg og fru Nina har for eksempel fått sine graver i bergveggen under Troldhaugen.

Ny lovgivning i mange land har også åpnet for at en kan få sin aske spredt «for vinden», så lenge dette ikke kommer i konflikt med forurensningslovene. Mange pårørende liker dette lite: Det er viktig for svært mange å ha en grav å gå til. I Norge settes derfor store ressurser inn for å finne personen, når noen er forsvunnet. Mange minnetavler over fiskere og sjøfolk som har druknet og ikke er funnet, finnes ofte ved det aktuelle havstykket.

I steinalder og vikingtid var skikken med hauglegging av betydningsfulle personer så utbredt, at vi fortsatt kan finne graver fra disse periodene, som ikke har vært åpnet. I mange av disse ble personen gravlagt sammen med verdigjenstander. Gravrøveri var derfor ikke sjelden. Av nyere gravåpninger fra vikingtiden med verdifulle funn, regner vi i Norge Osebergfunnet for viktig.

Blant de mest kjente gravmælene, er Taj Mahal og de egyptiske pyramidene trolig i en særklasse. Flere steder har en hatt skikk med først å gravlegge folk, og så senere samle knoklene i ossuarier. Slike finnes flere steder i Europa og i flere varianter, blant annet avhengig av befolkningstetthet og størrelsen på disponibelt kirkegårdsareal.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjetil S. Grønnestad (17. september 2010). «Kirkens hemmelighet». A-magasinet (norsk): 36. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]