Dynnasteinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dynnasteinen fotografert ved Kulturhistorisk museum

Dynnasteinen er en runestein fra gården Dynna i Gran kommune. Den regnes for å være et av Norges tidligste kristne minnesmerker og Norges første billedmonument. Steinen er av ringerikssandstein. Den er om lag tre meter høy og har bibelske motiver som er datert til om lag 1050 (ringeriksstil). Motivene på steinens forside forestiller Betlehemsstjernen, de tre vise menn, Jesusbarnet og gaveoverrekkelsen i stallen.

Runeinnskriften[rediger | rediger kilde]

Runeinskriften på den ene siden av steinen er i yngre futhark:

× kunuur × kirþi × bru × þririks tutir × iftir osriþi × tutur × sina × su uas mar hanarst × o haþalanti

Dette er tolket slik:

Gunnvôr gerði brú, Þrýðríks dóttir, eptir Ástríði, dóttur sína. Sú var mær hônnurst á Haðalandi

Som kan oversettes:

Gunvor Thiriksdatter gjorde bru etter Astrid, dotter si. Hun var den hendigste møy på Hadeland

Steinen[rediger | rediger kilde]

Steinen er av rød sandstein, av en type som er typisk for Ringerike. Den er i dag 282 cm høy og 54 cm bred nederst. Den smalner imidlertid mot toppen hvor den bare er 16 cm bred. Helt i toppen går den ut igjen i bredden. Den er brutt i toppen, slik at den tydeligvis har vært noe høyere. Den er ca. 18 cm tykk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Steinen omtales i 1643 i Monumenta Danica av den danske antikvaren Ole Worm. I 1797 og 1810 lot en prost ved navn Haslef utføre en tegning av steinen, og i 1802 ble den undersøkt av antikvar Martin Friedrich Arendt. Han var den første som ga en tilnærmet korrekt tolkning av runeinskriften. På begynnelsen av 1800-tallet ble gården Dynna malt av Peter Andreas Brandt. Bildet viser to store gravhauger, og på toppen av den ene står Dynnasteinen med sin karakteristiske bøyde topp.

Antikvar Nicolay Nicolaysen omtaler både gravhaugene og steinen i sin «Norske Fornlevninger» fra 18621866. Han forteller at steinen ble flyttet inn på tunet på 1700-tallet der den ble brukt som saltstein for dyrene. Den må imidlertid bli ha blitt flyttet tilbake igjen før Brandt malte sitt bilde. Steinen falt stadig over ende og ble tilslutt kjøpt av en lege ved navn Augestad som overlot den til Universitetets Oldsaksamling i 1879. Den er i dag utstilt i middelaldersalen ved Historisk Museum i Oslo. En kopi av steinen ble utplassert på HalvdanshaugenHadeland FolkemuseumTingelstad i 1915.

Den ene av gravhaugene som Brandt malte er fremdeles intakt. Den ligger godt synlig på bakkekammen ovenfor riksvei 4, og mange tror dette er haugen som Dynnasteinen sto på. Steinen sto imidlertid på den andre haugen på maleriet, og den er nesten fullstendig utslettet. En liten rest er fortsatt synlig – som fundament for låvebrua på gården.

Bildeframstillingen[rediger | rediger kilde]

På framsiden er en bildedframstilling som øverst i toppen går over på de to smale sidene. Hva som er framstilt her er ikke godt å si, men det er tydelig ornamentikk fra 1000-tallet. Like under toppen ser vi en figur med oppstrakte armer og glorie. Dette er tolket som Jesusbarnet. Rett under denne figuren synes en firearmet stjerne tolket som Betlehemsstjernen. Deretter følger tre ryttere som er tolket som de hellige tre konger. Under den nederste av disse er en dobbel palmettbord og et bånd som ser ut til å markere et skille i framstillingen. Under dette er noe som ligner et hus eller hytte med skrå vegg og hvelvet tak satt på høykant. Inne i denne kan man se Maria i fotsid kjole til venstre og to av de tre hellige konger som kommer med gaver. En halvrund figur inne i bygningen er tolket som krybben. På høyre side av bygningen kan sees en hest med bena mot bygningen. Over hesten er det risset inn en person med en øks over skulderen. Denne figuren er imidlertid ikke skåret inn i steinen. Figuren er muligens tømmermannen Josef.

Dynnasteinen tegning.jpg

Dynnasteinen – en unik historisk kilde[rediger | rediger kilde]

Kopien av Dynnasteinen slik den står på Hadeland Folkemuseum

Religionshistoriker Gro Steinsland fremhever Dynnasteinen som en unik historisk kilde. Da kristendommen ble innført i Norge erobret Kristus Norden på tusentallet som en seirende herskergud. Dette var et gudsbilde vikingtidens mennesker kunne forstå, det passet inn i en kultur der krigerideologi, ære og stolthet toppet verdiskalaen, skriver Steinsland. Det er i kontrast til dette en må se Dynnasteinens beretning om juleevangeliet. Steinen beretter om to kvinner, mor og datter, fra den tid.

«Dynna-steinen representerer intet mindre enn et brudd med den germanske heltefortellingen som andre runesteiner i såkalt ringeriksstil refererer til.»

Det er dessuten ved å merke seg at Dynnasteinen går inn i en «familie» av flere nordiske runesteiner, der en navngitt person reiser steinen til minne om en avdød, og at vedkommende har bygget en bro, implisitt til minne om den avdøde. Alle disse innskriftene har en form for kristent innhold eller konnotasjoner til kristendommen.

Dette har vært forklart med at i og med innføringen av kristendommen ble religionsutøvelsen flyttet fra den private sfære over til den offentlige. Man regner derfor med at kommunikasjon fra de perifere delene av kirkesognene måtte gjøres enklere for å sikre oppmøte til messe. Dermed ble vesentlige opprustninger av veinettet, som for eksempel å bygge bro over elver og myrstrekninger, regnet som en god gjerning. I dette tilfellet kan man tenke seg at Gunvor bygde bro for å hjelpe datterens sjel lettere gjennom skjærsilden. Dynna ligger på østsiden av Vigga-dalføret, og rett vis-à-vis ligger Bjørge der det har stått kirke. Man kan altså tenke seg at broen ble bygd over Vigga mellom de to gårdene. I Danmark og Sverige kjennes mange slike «brobyggersteiner», men i Norge finnes bare to; Dynnasteinen og Eiksteinen fra Sokndal i Rogaland.

En billedstein med lignende symbolikk ble funnet i muren på NikolaikirkenGranavollen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Gro Steinsland: Julefortelling i runer. Kronikk i Aftenposten, 24. desember 2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kulturhistorisk museum[død lenke] KHMs side om Dynnasteinen