Tysklandsavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tysklandsavtalen ble undertegnet 25. mai 1952 av Forbundsrepublikken Tyskland (som da omfattet området for Vest-Tyskland) og de tre okkupasjonsmaktene USA, Frankrike og Storbritannia. Med avtalen fikk forbundsrepublikken tilnærmet full suverenitet, blant annet ved at okkupasjonsstatuttet og den allierte høykommisjon ble opphevet. Tysklandsavtalen trådte i kraft i 1955 og ble avløst av to-pluss-fire-avtalen i 1990.[1]

Tysklandsavtalen var opprinnelig koblet til innføringen av Det europeiske forsvarsfellesskap, men dette forsvarssamarbeidet ble det ikke noe av. Frankrikes parlament sa nei til forsvarsfellesskapet 30. august 1954. Tysklandsavtalen ble derfor først gjennomført ved undertegningen av Parisavtalene, inngått 1954 og ratifisert 5. mai 1955. Med disse avtalene ble forbundsrepublikken medlem av NATO og Den vesteuropeiske union.[2]

De vestlige okkupasjonsmaktene tok i avtalen visse forbehold om sine rettigheter og plikter knyttet til Berlins særskilte stilling. De tok også tatt forbehold om å delta ved en gjenforening av Tyskland etter at landet ble delt etter andre verdenskrig. Ved Tysklands gjenforening i 1990, ble Tysklandsavtalen etterfulgt av to-pluss-fire-avtalen.[1][3]

Tysklandsavtalen ble 1952 undertegnet av forbundskansler Konrad Adenauer og utenriksministrene Dean Acheson, Robert Schuman og Anthony Eden.[1][2]

Avtalens opprinnelige navn var Generalvertrag eller Den generelle/alminnelige avtale. DDR døpte den raskt til Generalkriegsvertrag (den alminnelige krigsavtalen). Historikeren Henning Köhler fremholder at det var Adenauers ønske at det skulle være tydelig hvilket område avtalen gjaldt for, og han krevde derfor at det alminnelige navnet skulle være Deutschlandvertrag, altså Tysklandsavtalen. De allierte vestmaktene aksepterte ikke dette fullt ut, men godtok likevel at avtalen skulle hete Vertrag über die Beziehungen zwischen der Bundesrepublik Deutschland und den Drei Mächten (avtale over forholdene mellom Forbundsrepublikken Tyskland og de tre maktene). Da hadde imidlertid språkbruken festet seg så meget at avtalen deretter gikk under navnet Tysklandsavtalen. At avtalen holdt visse spørsmål knyttet til det samlede Tyskland åpne, gjorde at den i en slik forstand var en «tysklandsavtale». Dette var imidlertid ikke Adenauers motiv for å kreve navneskiftet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Weidenfeld, Werner (1999). Handbuch zur deutschen Einheit, 1949-1989-1999 (tysk). Campus Verlag. s. 276. ISBN 978-3-593-36240-3. 
  2. ^ a b «Deutschlandvertrag - Rechtslexikon». www.rechtslexikon.net. Besøkt 14. februar 2021. 
  3. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zwei-plus-Vier-Vertrag». www.hdg.de (tysk). Besøkt 14. februar 2021. 
  4. ^ Köhler, Henning (1994). Adenauer. Propyläen. s. 680. ISBN 3549054440.