Ålesund (by)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ålesund
Ålesund
FylkeMøre og Romsdal
Bystatus1848

Ålesund er en by i Møre og Romsdal. Byen ligger innenfor grensene av Ålesund kommune og inngår i tettstedet Ålesund med Sula. Ålesund har spredd seg ut fra det historiske sentrum hovedsakelig omkring sundet mellom Aspøya og Nørvøya. Artikkelen omhandler Ålesund innenfor bykommunens grenser til sammenslåingen med Borgund kommune i 1968.[1][2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Byens utbredelse i 1898.

Navnet Ålesund og dagens bysentrum er lite omtalt i de eldste historiske kildene. For eksempel er Steinvåg (Steinvágr) nevnt i forbindelse med Olav den Helliges besøk i 1029, Erling Skakke i 1162, kong Sverre i 1184 og dronning Margrethe i 1264. Borgund (nå innenfor Ålesund kommune) og Giske er historiske steder. Borgund var en liten kjøpstad i mellomalderen, men mistet rolle som handelsplass. Hans Strøm nevner i 1766 Aalesund som et lite sund mellom Nørvøya og Aspøya, og beskriver bebyggelsen som «dorp» eller liten «bye».[3][4] På 1700-tallet var området rundt Ålesundet, blant annet Brunholmen, tilhold for noen handelsmenn, for eksempel Hans Holtermann.

Tørking av klippfisk i Ålesund. Foto i forbindelse med Stortingets Jernbanekomites besøk i Ålesund 9. september 1920. Mesteparten av den norske klippefisken produseres i tettstedet Ålesund.[5]

Fiske særlig vårfiske etter torsk i Borgundfjorden var vesentlig for fast bosetning i området. Torsken kan være skrei på vandring fra Barentshavet eller stasjonær kyst- og fjordtorsk.[5]

O.A.Devold etablerte en fabrikk i sentrum. Deler av virksomheten ble i 1868 flyttet fra Ålesund til Langevåg og Devold etablerte spinneri der vannkraften i en liten elv ble utnyttet.[6][7] Devolds fabrikk i Ålesund brant ned i 1904.[5] Da Devold etablerte seg i Langevåg var det bare noen gårder i området.[8]

Ålesund ble eget prestegjeld i 1858, og var inntil da annekssogn under Borgund.[9]

Ålesund har gitt navn til bosetningen Ny-ÅlesundSvalbard. Selskapet Kings Bay hadde hovedkontor i Ålesund.[5]

Joakim Anderssen satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonanlegg i Ålesund i 1884. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884. Sommeren 1877 ble telefon demonstrert i Bergen 22. juli 1877 og senere i Drammen og Kristiania.[10]

Bystatus[rediger | rediger kilde]

Da Ålesund fikk ladestadsretter i 1793 ble dette avgrenset til området mellom Kipervika og Hellen. I 1824 byen utvidet til hele Aspøya og Steinvågneset i vest til Aksla i øst. I 1875 ble byen utvidet til en linje tvers over Nørvøya ved Borgundvegen 141. I 1923 ble kommunegrensen flyttet lengre inn på Nørvøya omtrent til Nørvasundet og Borgundgavlen, og utover Heissa (Hessa).[5]

Ålesund fikk full bystatus (kjøpstad) i 1848, den hadde då vært losse- og ladested siden 1793. Ålesund ble eget prestegjeld i 1858, og hadde inntil da vært annekssogn under Borgund.[9] Da Ålesund fikk privilegium somladested bodde omkring 200 personer rundt sundet, mens det i 1848 bodde omkring 1300 personer innenfor Ålesunds daværende grenser.[11] Byen Ålesund vokste på denne tiden frem omkring selve Ålesundet, sundet som skiller Aspøya og Nørvøya. Bebyggelse var først konsentrert omkring sundet og Brunholmen, og spredde seg etterhvert bortetter de to øyene. På slutten av 1800-talet hadde området omkring sundet fått et bymessig preg med regulerte gater og kvartal.[12]

Ålesund i 1869 (foto fra Edward Backhouses reise i 1869)

Fra slutten av 1700-talet var Ålesund tilhold for noen handelsmenn blant annet på Brunholmen og Hellen. For eksempel Hans Holtermann. I 1793 fikk Ålesund løyve til å drive innenrikshandel (inkludert Danmark). Handelsmenn måtte da til Bergen for å importere eller eksportere varer.[3] Kjøpmennene i Bergen mente i 1818 at Ålesund ikke hadde behov for fulle byrette og at det var unødvendig å forsyne kysten med ein «tarm av småbyer»:

«Søndmøringen har let for at søge til Bergen med sine fiskevarer, da reisen frem og tilbage kun udfordrer 14 dage, og ingen fartøier er bedre og mere seilbare end de søndmørske, som bevises deraf at de under krigen endog gjorde turer til Danmark efter kornvarer. (...) Fiskeriet på Søndmør er nu for ringe til at en kjøpstad for samme gjøres nødig; og til fiskeriet paa Storeggen kan ikke gives bekvemmere fartøier end de nu brugelige aabne baade, og havde man fundet dæksfartøier bekvemmere, vilde man ikke undladt at betjene sig af disse.» [13]

Postmester og stortingsmann Peder Tonning og særlig Carl Rønneberg regnes som det moderne Ålesunds grunnleggere. De sørget for at Ålesund i 1824 fikk rett til å importere og eksportere varer, uten å gå om Bergen. I de neste tiåra vokste Ålesund samtidig som Bergens dominans over handelen avtok. I 1836 var Hellebroen bygget mellom Nørvøya og Aspøya. I 1841 ble det etablert egen sparebank. 13. april 1848 ble Ålesund kjøpstad ved vedtak i Stortinget. I 1849 fikk byen egen byfogd som var kombinert fut, magistrat og politimester, eget politimesterembete kom rundt 1870.[3]

Forfatteren Magdalene Thoresen beskrev i 1872 byen slik:

«Det er et friskt syn at se denne lille kystby med sine nybyggede huse, strøet ud over de nøgne hauger, der ofte ligner skjær, og man faaer indtrykket af, at den er reist i en fart, bygget op af slumplykken og de stemninger, som følger med et raskt, farefuldt erhverv. Her gaar ingen jevn stillferdig overveielse gjennom noget; selv de store, svimlende pakhuse og enkelte pragtbygninger taler kun om gevinstens hurtige stigen og de dristige forhold til store spekulationer. Der er naturligvis ogsaa bygninger, som tydelig viser, at her bor velstanden i sin trygge indelukker, her voves ikke mere, her hviles! Men det meste giver dog indtrykket af den hurtige opkomst.»[14]

Brannen i 1904[rediger | rediger kilde]

Etter brannen, utsikt fra Aksla, halvpart av stereofoto
Ålesund sentrum i ruiner etter brannen i 1904.

Ålesund sentrum fikk sin nåværende form etter brannen i 1904. Dette var en av de største brannene i Norge: Den ødela omkring 850 hus og 230 hus ble spart. Byen besto nesten bare av trebygninger. Minst 10 000 mennesker ble husville (flere kilder oppgir 12 000[15]); de fleste mistet alt de eide. Brannen krevde ett menneskeliv.[15] Etter brannen fikk ålesunderne hjelp fra hele landet og fra utlandet, med særlig omfattende hjelp fra Tysklands keiser Wilhelm II. Bykjernen ble gjenreist på tre år i form av murbygg i særpreget jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming. Også før den katastrofale bybrannen i 1904 var byen merket av brann. I februar 1880 brant hele sjøbukvartalet i Kippervika.[trenger referanse]

Kvart over to om natta den 23. januar 1904 kom det første brannsignalet inn til brannstasjonen på Lihaugen. Brannen herjet utover natta, formiddagen og ettermiddagen før den ga seg. Brannen startet på Aspøya, i Aalesund Preserving Co.s fabrikk, som lå der Nedre Strandgate 39 ligger i dag. Brannen sluttet like vest for det som i dag kalles Brusdalshagen, det vil si Borgundvegen 39. Det siste og østligste huset som brant, stod der Borgundvegen 37 står i dag.

Folketall[rediger | rediger kilde]

Folketallet i Ålesund by:[16]

År folketall merknad
1801 226
1825 289
1835 482
1845 1157
1855 1856
1865 3658
1875 5783 bygrensa utvida
1895 9300
1900 11770
1910 13836

Bydelen Aspøya i Ålesund Sentrum er Norges tettest befolkede øy. Med et areal på 0,6 km² og en befolkning på 3 100 gir det 5 166 personer pr km².[trenger referanse]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Landemerket Aspøya skole ble truffet av bomber to ganger under krigen, og ferdig reparert i 1951

Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 ble ikke Ålesund og Mørekysten umiddelbart besatt og var fritt område under kampene i Sør-Norge. Regjeringen og Overkommandoen på Østlandet brukte Ålesund kystradiostasjon til å kommunisere med Storbritannia, da ble både den og Vigra kringkaster bombet.[17] Aspøya skole tok fyr etter bombing 25. april 1940. Skolen ble likevel brukt som skole under okkupasjonen, den ble truffet av allierte bomber 28. mars 1945 og reparert etter krigen.[5] Sundgata ble truffet av bomber 27. april. Byfjellet Aksla ble brukt til militære stillinger og sterkt befestet. Okkupasjonsmakten hadde også en sjøflybase på Sørneset.[18] Det var en kanonstilling ved Nygata i sentrum. Tueneset og vestenden av Ellingsøya var også befestet. Storhaugen på Aspøya var også militært anlegg under okkupasjonen.[5]

Gestapo kalte Ålesund for «Lille London» (Kleines London) på grunn av motstandsarbeidet som foregikk i området.[19] Blant annet var byen sentral i flukten til Shetland, Skottland og England. Det Flere «eksportgrupper» for Englandsfarten i byen.[5] Blant disse Torsvik-gruppen som ble opprevet av provokatøren Finn Knutinge Kaas. Rinnanbanden avslørte ved provokasjon flere av disse gruppene.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Ordførere i Ålesund før sammenslåing med Borgund
Periode Navn Parti
1966–1967 Karsten Larsen Høyre
1959–1965 Dagfinn Flem Venstre
1956–1958 Oscar Andreas Ingebrigtsen Arbeiderpartiet
1954–1955 Paulus Giørtz Høyre
1952–1953 Ole Grebstad Venstre
1950–1951 Bjarne Fjærtoft Venstre
1948–1949 Kristian Langlo Venstre
1946–1947 Harald Kristian Thoresen Arbeiderpartiet
1945 Rasmus Theodor Berg Venstre
1941–1945 Gustav Sveen Nasjonal Samling
1940-1941 Nicolai Helseth Nasjonal Samling
1938–1940 Rasmus Theodor Berg Venstre
1937 Jon Petrus Hovde Høyre
1936 Kristoffer Bernhard Hagen Venstre
1935 Jon Petrus Hovde Høyre
1934 Harald Kristian Thoresen Arbeiderpartiet
1932–1933 Kristoffer Bernhard Hagen Venstre
1931 Rasmus Theodor Berg Venstre
1929–1930 Jacob Rørstad Venstre
1928 Kristoffer Bernhard Hagen Venstre
1926–1927 Tore Toresen Berset Venstre
1923–1925 Elias Røsvik Arbeiderpartiet
1922 Tore Toresen Berset Venstre
1920–1921 Anton L. Alvestad Arbeiderpartiet
1919 Peter Elias Karolius Sæter Venstre
1917–1918 Tore Toresen Berset Venstre
1916 Peter Elias Karolius Sæter Venstre
1914–1915 Anders N. Aarsæther
1913 Kristian Fredrik Brøgger
1911–1912 Kristian Friis Petersen Venstre
1910 Jørgen Anton Johnsen Øwre Høyre
1908–1909 Henrik Frisak Venstre
1905–1907 Johannes Aarflot d.y. Høyre
1902–1904 Henrik Frisak Venstre
1899–1901 Ivar Waldermar Brøgger Høyre
1897–1898 Anton Johan Rønneberg Venstre
1896 Joachim Holmboe Rønneberg Høyre
1892–1895 Ivar Waldemar Brøgger Høyre
1883–1891 Johannes Aarflot Høyre
1882 Joakim Andersen
1876–1881 Johannes Aarflot
1872–1875 Christian Henrichsen
1871 Leonhard Elisar Holmboe
1868–1870 Andreas Mathias Sanne
1865–1867 Jens Thuesen
1864 Johannes Aarflot
1861–1863 Andreas Mathias Sanne
1858–1860 Joakim Anderssen
1857 Christian August Bendixen
1856 Andreas Mathias Sanne
1854–1855 Christian August Bendixen
1853 Andreas Mathias Sanne
1849–1852 Anton Magnus Søeberg
1846–1848 Andreas Mathias Sanne
1845 Hans Lund Schjølberg
1844 Niels Albert Vogt Tonning
1843 Lauritz Peder Tostrup
1841–1842 Niels Albert Vogt Tonning
1840 Peder Jalles Øwre
1837–1839 Peder Tonning

Kultur[rediger | rediger kilde]

Jugendstilbyen[rediger | rediger kilde]

Hustak i Ålesund
Storgata 23

Etter bybrannen ble Ålesund gjenreist med en særpreget arkitektur i jugendstil med tårn, spir og fantasifulle ornamenter på husfasadene. Derfor har byen en spesiell plass i norsk arkitekturhistorie og er med i et europeisk nettverk for art nouveau[20] sammen med blant annet Glasgow, Nancy, Wien, Barcelona, Brussel og Riga.

Gjenoppbyggingen kom i gang for fullt ut på høsten 1904, og bare tre og et halvt år etterpå – i 1907 – var mesteparten av den utbrente bykjernen gjenreist. Over 300 hus i mur ble oppført og mange av disse med vesentlig innslag av tidens moderne arkitektur, art nouveau eller jugendstil. Mange av Norges ledende arkitekter hadde ansvaret for gjenoppbyggingen, og mye av arkitekturen bærer preg av en norsk variant av jugendstilen. Dette fikk ulike uttrykk, med ornamentikk og form med idealer fra norrøn mytologi, eventyr og norsk middelalder. En annen retning var en rendyrking av norske materialer, marmor og granitt, eller enkle pussede fasader som skulle tåle de tøffe værforholdene.[trenger referanse] Alle hus ble tekket med skifer, som sto bedre mot gnistregn enn tegl, dersom det skulle oppstå nye branner.

Nesten 20 % av byens bygninger i jugendstil smuldret hen, eller blitt revet som følge av politiske avgjørelser, primært på 1960- og -70-tallet. Det har vært kontroversielle rivinger senere også, spesielt ved oppføringen av Ålesund Storsenter i 1998, da en flere hus i jugendstil ble helt eller delvis revet. Etableringen av Ålesund Storsenter har siden ført til at handelen i sentrum er blitt forflyttet til kjøpesentrene og bort fra de tradisjonelle handlegatene. Eierne av jugendstilhusene har etter dette fått dårligere inntjening på eiendommene.[trenger referanse]

Med jevne mellomrom blusser det opp debatt rundt vernet av byens sentrum, der utviklingshensyn fort kommer i konflikt med vern. Eksempelvis i 2007 da to jugendstilbygninger ble revet på innsiden. Her tok man opp en praksis som var vanlig på 1970- og 1980- tallet, man rev bygget, men lot fasaden stå slik at man kunne bygge innsiden om til hotell uten tilsynelatende å ødelegge bybildet.[trenger referanse]

Rammer for utvikling av sentrum har vært nedfelt i en «verne- og byformingsplan». Planens vernebestemmelser har i stor grad vært preget av «bør» (anbefalinger) og ikke «skal» (krav). ICOMOS Norge uttalte i september 2007 at jugendstilbyen Ålesund er ett av de fem mest truede kulturminnene i Norge.[21][22][23]

Store deler av Ålesund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.[24]

Annet[rediger | rediger kilde]

Den norske spillefilmen Det store varpet fra 1960 er spilt inn i Ålesund.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://snl.no/Borgund_-_M%C3%B8re_og_Romsdal
  2. ^ Grytten (1997) s. 54
  3. ^ a b c Helland, Amund (1911): Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrevet. Romsdals amt. Kristiania: Aschehoug.
  4. ^ Grytten, Harald (1938-) (1998). Hjemsted og by: Ålesund 1948-1998. [Ålesund]: Sunnmørsposten forl. ISBN 8291450064. 
  5. ^ a b c d e f g h Grytten, Harald (1997). Byleksikon. [Ålesund]: Sunnmørsposten forl. ISBN 8291450056. 
  6. ^ Ratvik, Hans (1937). Borgund kommune, 1837-1937: minneskrift. Ålesund: [Kommunen]. 
  7. ^ Grytten, Harald (1938-) (1985). Ålesund og Sunnmøre. Ålesund: Nordvest. ISBN 8290330294. 
  8. ^ Bruaset, Oddgeir (1944-) (1999). Sunnmøre og sunnmøringen. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252153380. 
  9. ^ a b Lampe, J.F. (1895): Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Redigert av D. Thrap. Kristiania: Cammermeyer.
  10. ^ Bestorp, Evert (1990). Oslotelefonen 1880-1985. [Oslo]: Oslo teledistrikt. 
  11. ^ Grytten, Harald (1938-) (1980). Byvandring: gater og steder i det gamle og nye Ålesund. Ålesund: Nordvest informasjon. ISBN 8290330057. 
  12. ^ Grytten, Harald (1978): Refleksjoner over fem Ålesunds-kart frå 1800-talet. Tidsskrift for 1978, Sunnmøre historielag, 54. årgang.
  13. ^ Helland, Amund (1911): Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrevet. Romsdals amt. Kristiania: Aschehoug, s.13.
  14. ^ Helland, Amund (1911): Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrevet. Romsdals amt. Kristiania: Aschehoug, s.15.
  15. ^ a b Gustav Bjørbak 1994: Norsk vær i 100 år. Damm & Søn – Teknologisk Forlag; ISBN 82-512-0403- 8
  16. ^ Helland, Amund (1911): Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrevet. Romsdals amt. Kristiania: Aschehoug, s.35.
  17. ^ Ruge, Otto og Olav Riste: Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Oslo: Aschehoug, 1989.
  18. ^ Flatmark, Jan Olav (1995). Da freden kom til Ålesund. [Ålesund]: Nytt i ukas forl. ISBN 8291024022. 
  19. ^ Ulstein, Ragnar (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109829. 
  20. ^ «Réseau Art Nouveau Network». 
  21. ^ NTB. «- Jugendbyen Ålesund et truet kulturminne». VG. Besøkt 5. oktober 2007. «Jugendbyen Ålesund er et av Norges fem mest truede kulturminner, mener ICOMOS Norge.» 
  22. ^ Synnøve Åsebø (19. september 2007). «Tonning angrer ingenting». Sunnmørsposten. Arkivert fra originalen 2007-10-04. Besøkt 5. oktober 2007. «Sunnmørsposten skriver i dag at Ålesund er nevnt som ett av de fem mest truede kulturminnene i Norge. Avtroppende Ålesund-ordfører Arve Tonning angrer slett ikke på den utviklingen Ålesund har hatt under hans periode.» 
  23. ^ «Nett-TV > Program > Distrikt > NRK Møre og Romsdal > 18.40 > Møre og R. 04.10.07 18.40 (Intervju med David Aasen Sandved fra Jugendstilsenteret og Eirik T. Bøe fra ICOMOS Norge 8:26/10:52)». NRK. 4. oktober 2007. Besøkt 5. oktober 2007. 
  24. ^ http://nb.ra.no/nb/index.jsf Riksantikvarens hjemmesider

Litteratur[rediger | rediger kilde]