Sel kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 61°48′6″N 9°33′10″Ø

Sel kirke
Sel kirke rk 85413 IMG 1366.JPG
Bispedømme Hamar bispedømme
Byggeår 1742
Kirkegård Det er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Arkitekt Knut Syversen Moen
Teknikk Tømret
Byggemateriale Tre
Kirkerommet
Prekestol Med akantusskurd
Døpefont Fra middelalderen
Alter Eistein Guttormsson Kjørrn
Sel kirke på Commons

Sel kirke er en korskirke fra 1742 i Sel kommune, Oppland fylke. Kirken står på Selsverket i bunnen av Gudbrandsdalen. Dette er trolig den tredje kirken i sel. Ved det store kirkesalget på 1720-tallet var det bygdefolket selv som kjøpt kirken, «Romundgård kirke» ble den kalt da. Den gamle kirken var i dårlig stand og bygdefolket ville reise en ny. Kirken er bygget med 10x10 alen i alle deler: Korsmidten, korsarmer og vegger.[1] I 1932 kom det igjen kirke i Nord-Sel etter at hovedkirken ble flyttet til Selsverket i 1742.

Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Rundet kirkegården var det gjerde av tømmer og skiferheller. I 1878 ble det satt opp nytt og særpreget gjerde av skiferheller innfelt i stolper av kleberstein[2] I Sel ble igangsatt store skiferbrudd fra rundt 1870.[3] Da Gerhard Schønning besøkte Selsverket i 1775 noterte han at det var vanlig på utskårne trekors på gravene, men at det var blitt vanlig med utskårne gravminner av kleberstein. Akantusprydede gravstøtter av kleberstein ble vanlig i Nord-Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet, skikken ble trolig innført av Jakob Klukstad og trolig videreført av Eistein Kjørn. I Vågå var det gode klebersteinsbrudd.[4]

Kirken er omtalt i Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.[5]

Interiør[rediger | rediger kilde]

Altertavlen laget av Eistein Kjørn er rikt utskåret og malt, og laget på samme måte som tavlen i Lesja kirke.[6] Dette er siste kjente verket etter Kjørn og har samme oppbygning som tavlen i Hegge kirke, men er langt rikere dekorert enn tavlen i Hegge.[4] Kjørn laget også kongemonogrammet over kordøren[7] og er noe enklere enn det Kjørn laget til Kvikne kirke.[4] Altertavlen fikk ny maling i 1894.[8] Døpefont, flere gamle bilder (det eldste fra 1677) og et gammelt røkelseskar ble flyttet med fra den forrige kirken. Døpefonten er i kleberstein og trolig fra middelalderen. Den gamle altertavlen (fra 1681) ble også flyttet med og brukt til Eistein Kjørn leverte altertavle i 1783.[9] Altertavlen fra 1681 ble senere satt opp i Nord-Sel kirke.[5] En del treverk ble også gjenbrukt. En kirkeklokke er fra 1752 og en fra 1819 (senere støpt om).[9]

Prekestolen ble trolig også flyttet over fra forrige kirke og er ifølge Gerhard Schønning laget av en bonde.[10] Ifølge Hauglid er baldakinen over prekestolen trolig fra kirkens byggetid og har Christian VIs monogram. Hauglid antar at baldakinen er laget av Jacob Klukstad eventuelt av Kjørn. Hauglid mener prekestolen virker ny og preget av dårlig håndtverk, og antyder at den nåværende prekestolen må være nyere enn Schønnings observasjon fra 1775.[4] Kirken fikk orgel i 1876, dette ble skiftet ut i 1943 og igjen i 1980. Galleriet og orgelfronten er tegnet av arkitekt B.H. Berntsen, og arbeidet utført av treskjærer Mathias Fjerdingren.[10]

Bygget[rediger | rediger kilde]

Kirkegårdens særpregede gjerde med skiferplater

Den forrige kirken sto lenger nord i bygda. Byggeåret 1742 er skåret inn i treverket flere steder og fremgår av samtidige dokumenter, nøkkelen til ytterdøren har årstallet 1743. Til tomten ved kobberverket kjørte bygdefolket frem tømmer. Byggmestere skal ha vært Knut Syversen Moen (husmann under Romundgård) og Jo Hansen Moen (husmann under Laurgård). Alle mål i vegger og grunnplan er 10 alen slik at det danner nøyaktige kvadrater. Ti år senere bygget de to Heidal kirke som brant i 1933. Johan Meyer målte opp og tegnet Sel kirke og beskrev den som en særlig vakker bygning.[11] Ifølge tradisjonen står ikke kirken på den egentlig tiltenkte tomten, men på det stedet der de kjørte frem tømmeret. Kirken ble laftet opp forsøksvis der tømmeret lå og siden skal den bare ha blitt stående. Senere undersøkelser har vist at steinmuren under veggene har kommet til senere og at det opprinnelig bare var midlertidige steiner under hjørnene. Undersøkelsene viste også at det ikke var lagt mose mellom stokkene slik at kirken ble trekkfull og kald, og kirken ble derfor bordkledd.[12]

Kirken ble restaurert omkring 1920. Den fikk da nytt gulv, korgulvet ble hevet og det ble lagt inn elektrisk lys. Ved ny restaurering i 1980 ble bygget etterisolert slik at det også kan brukes på de kaldeste vinterdagene.[13]

Tidligere kirker[rediger | rediger kilde]

I 1628 ble den daværende kirken i Sel beskrevet som råtten og nedfallen, det var trolig en stavkirke viet til St. Olav Ny kirke ble innviet i 1630.[14] Kirken fra 1630 sto på gården Romundgards grunn nord i bygda[15] og var trolig en liten langkirke av tømmer. Kirken hadde ikke tiende og var avhengig av gaver.[5] I 1723 kjøpte folket i Vågå prestegjeld kirkene for 1400 riksdaler av kongen. I 1738 ga kongen tillatelse til å flytte kirken lenger sør i bygda til en tomt ved det nye kobberverket, der Sels nye sentrum vokste frem.[16] Kirken fra 1630 ble revet da kirken på Selsverket ble reist.[5]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sørmoen s.72
  2. ^ Ekre, s. 26
  3. ^ Stangeland, Gro (1996). Langs sti og veg i Gudbrandsdalen. [Oslo]: Boksenteret. ISBN 8276831095. 
  4. ^ a b c d Hauglid, Roar (1950). Akantus. 2: mestrene i norsk treskurd. Oslo: Riksantikvariatet. 
  5. ^ a b c d Lokalhistorisk skrift frå Sel. [Otta]: Bygdeboknemnda [i Sel kommune]. 1981. ISBN 8299076404. 
  6. ^ Sørmoen s. 73-74.
  7. ^ Ekre, s. 20
  8. ^ Ekre, s. 12
  9. ^ a b Ekre, s. 15
  10. ^ a b Ekre, s. 16
  11. ^ Ekre, s. 9
  12. ^ Ekre, s. 12
  13. ^ Ekre, s. 20
  14. ^ Ekre, s. 5
  15. ^ Ekre, s. 15
  16. ^ Ekre, s. 7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]