Oldtidsveien på Stovner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stovner i Oslo

Oldtidsveien på Stovner er den delen av oldtidsveien fra Oslo til Trondheim som går gjennom Stovner. Veien ble mye brukt av pilegrimene på vei til Nidaros i middelalderen.

Oldtidsveien, allfarvei og kongevei[rediger | rediger kilde]

Ved siden av å være en jordbruksbygd har Stovner vært preget av å ligge ved en hovedvei i mange århundre. Veien fra Oslo til Trondheim har gått gjennom Stovnerbygda siden en tidlig periode i middelalderen. Oldtidsveien er et navn som den har fått i moderne tid, for på den måten å sette et navn på det som var en allfarvei eller landevei.

Den Trondhjemske kongevei er et navn som kommer først fra 1600-tallet, da forvaltningen av hovedveiene ble lagt under den dansk-norske statsforvaltning. Og kongevei ble da betegnelsen på slike hovedveier.

Denne veien som gikk fra kaupstaden Oslo til Nidaros gjennom Stovnerbygda, har helt siden 500-tallet vært Tjodgata, folkevandringsveien. Eller for å bruke et annet uttrykk, allfarveien, landeveien mellom Oslofjorden og nordover. Antakelig så er veien enda eldre også.

Denne veien var en av flere slike hovedveier ut av Oslo. Det var dyr og vandrere som gjennom årtier staket ut hvor traseen skulle gå. Denne allfarveien dannet også mange steder grenselinjer mellom de gårdene veien passerte.

Fra å være en sti ble oldtidsveien fra 1600-tallet gradvis utbedret til å bli farbar for hest og slede på vinterstid, selv om veien etter våre begrep fortsatt så ut som en sti. Oldtidsveien som hadde fulgt Alnaelven østover ut av Oslo, brøt av nordover ved Kløftabakken. Der den skilte lag med en annen vei som gikk nordover til Grorud og fortsatte i traséen til Bergensveien forbi Steinbruvann (Stemmerudvann) til Hadeland og vestover til Bergen.

Pilegrimsleden[rediger | rediger kilde]

Klokken i Gjelleråsen er nå et fredet minne

Pilegrimene som i middelalderen skulle til Nidaros benyttet også disse veiene. Øverst i Groruddalen kalles pilegrimsleden for Oldtidsveien. Den eldste bruksbeskrivelsen av veien finner vi i Kong Sverres saga, der bisp Nikolas 25. juli 1197 ble jaget ut av Oslo av birkebeinerne. Målet hans var å komme til Nidaros akkurat som pilegrimene. I år 2001 ble leden fra Gamlebyen til Gjelleråsen merket, og du vil se mange av disse pålene av firetoms trebjelker langs veien. I alt er det satt ned 50 påler på denne strekningen med dette spesielle merket på toppen. Oldtisveien over Gjelleråsen var så smal at den var enveiskjørt for hester med trekk. Øverst og nederst på åsen ble det derfor satt opp klokker for å varsle at man var på vei.

Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr fremmed, utenlandsk. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted ». Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det Hellige Land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».

Nestleder i Historielaget, Jan Arne Tangerud utkledd som Pilegrim ved Pilegrimsvandringen til Groruddalen Historielag i 2007

Allfarveien[rediger | rediger kilde]

Oldtidsveien kommer inn i Stovner Bydel omtrent ved Haugen skole, der den fortsetter videre nordover gjennom bydelen i grenselinjen mellom gårdene Nedre Høybråten og Haugen på sørsiden av jernbanen, Nedre Fossum og Nedre Stovner på nordsiden. Det er jo naturlig at folk ferdes på grensen mellom gårdene. En går jo ikke over dyrket mark.

Senere når gårdene Stovner og Fossum vokste frem ble Ljodgata og senere kongeveien en del av den samme traséen som gårdsveien til gårdene. Når Stovnergården begynte å være et sted som de veifarende kunne ta inn for bevertning og overnatting er usikkert.

Men gården var nevnt i biskop Eysteins jordebok på 1300-tallet, som var kirkens fortegnelse over sitt jordegods. Så gården er helt sikkert enda eldre. Da svartedauden la hele bygda øde i år 1349-50 var det ikke tegn til drift på gården før etter reformasjonen.

I de første årene i vår historie måtte den enkelte vandrer rydde vei der han ferdes.

Men dette endret seg etter som ferdselen økte og konge og kirkemakt hadde behov for å komme frem.

Og slike viktige og opphøyde personer hadde andre ting å tenke på enn å måtte hogge seg gjennom busker og kratt.

Veier og veivedlikehold kom derfor inn i norske lover i tidlig middelalder. Kongevei eller Ljoðgate var betegnelsen på datidens riksveier, og bøndene som hadde eiendom langs veien hadde vedlikeholdsplikt på veien. Nå var ikke kongeveien en vei, snarere en sti og mye av det årlige vedlikeholdet besto i å rydde stien på begge sider for trær og busker i en spydlengdes bredde. Og i denne vedlikeholdsplikten som var vedtatt i Gulating, og nedfelt i Gulatingsloven sto det:

at veiene skulle ligge slik de har ligget fra gammel tid. at den som ødela ei bro over Ljoðgata, måtte gjøre den like god igjen, og betale en bot på 3 merker til den som eide broa. at en veibredde skulle måles med spyd. Magnus VI Lagabøte forbedret lovene i år 1270 og bestemte da et tillegg:

at veibredden skulle være åtte alen bred (ca. 5 m). at veien skulle være så bred at en rytter skulle kunne ri frem uten at spydet rørte ved busker og trær. I hver ende av spydet hang det en ring av vier. Dersom ringen falt av måtte den grunneieren som hadde ansvaret for strekningen ut med 2 shilling i bot. Falt spydet i tillegg måtte han ut med 8 shilling i bot. Veien er første gang beskrevet av Biskopen i Oslo Jens Nilsson på slutten av 1580-tallet.

Frostatingslovene hadde også lover om veiene, og der sto det bl.a:

at bøndene hadde plikt til å holde veiene ved like. at veibøting skulle skje en dag om året under kontroll av kirken. Og det var bøndene langs veien som var pålagt å holde veien i stand. Og den veilengde som bøndene hadde plikt på å holde vedlike, var avhengig av gårdens størrelse. Denne veiplikten som naturlig nok måtte foregå om sommeren var en tung byrde for bøndene, da de naturlig nok på sommertid var mer opptatt av gårdsarbeidet. Nå ble det ofte store hull i veiene, og reparasjonene ble ofte utført på raskeste måte ved å putte granbar i hullet og etterpå bare fylle sand over.

Mange måter å reise på[rediger | rediger kilde]

Folk som skulle ut å reise gikk som oftest til fots eller på ski, men de som hadde tilgang på hester red også i stor utstrekning. Transport av varer i middelalderen foregikk med hest og kløvsadel om sommeren. Men det var meget begrenset hva en kunne få med seg på denne måten.

Derfor utsatte en alle større transporter til utpå vinteren da det kunne benyttes slede. Mindre bører ble som oftest båret på ryggen i en neverskreppe. Ferden som kunne ta dager og uker, var ofte full av farer og utfordringer der de ofte måtte krysse strie elver og vandre i bratte fjell.

Med det store tømmerbehovet som gikk til bygging av hus i Oslo fra 1000-tallet og frem til 1600-tallet, må det ha vært stor trafikk av tømmersleder gjennom Stovner på denne veien vinterstid. Om sommeren må det ha vært stor trafikk av ridende og gående. Det er ikke utenkelig at både Fossum- og Stovnergårdene hadde stor pågang av gjester.

Og rett og slett drev gjestgiveri i årene før 1777, når gårdene ikke lå øde etter svartedauden. Mange pilegrimer var også på vandring gjennom bygda. Det var de som hadde St. Hallvards skrin i St. Hallvardskirken som reisemål, og det var andre som ville besøke St. Olavs skrin i Nidaros.

Stovner gjestegård[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1700-tallet ble gjestgiverier og skysstasjoner regulert av Kgl. resolusjon gitt den 5. august 1748. Det var ikke hvem som helst som fikk skjenke brennevin til de tørste veifarende. Stovner hadde trolig hatt slik handel lenge, men i år 1759 ble gården gitt bevilling som skysstasjon og gjestgiveri.

Skysskafferen da var Christopher Toressøn Stovner som hadde giftet seg i år 1750 med Anne Christensdatter som var enke på gården. Christopher Toressøn Stovner rakk ikke å drive gården lenge for han døde allerede året 1765, og Anne Christensdatter ble enke igjen.

Ved omlegging av kongeveien fra 1770-årene ble Stovner overflødig som skysstasjon. Den gamle kongeveien ble nedlagt som offentlig vei i 1798. Romsås gård var det eneste skiftested og gjestgiveri i Akersdalen i år 1779. Veien passerte øst for Øvre Fossum gård før den fortsatte videre inn i Gjelleråsmarka.

Vedlikehold og merking av Oldtidsveien[rediger | rediger kilde]

Den 18. juni 2011 ble pilegrimsleden gjennom Groruddalen revitalisert ferdig. Dette bestod i at det ble satt opp en milesten ved Furuset kirke i grorudgranitt og de dårligste stolpene langs leden er byttet ut og toppene merket røde i henhold til merkenormen. Dette fikk Groruddalen historielag gjort takket være en bevilgning fra groruddalsmidlene. Historielaget vil følge opp merkingen av leden, men det generelle ansvaret ligger hos pilegrimssenter Oslo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]