Fåbro

Fåbrofossen eller Granfossen skapte grobunn for sager, mølle og industrivirksomhet gjennom århundrer. I dag er det bare kontorer å se.

Fåbro ligger ved Lysakerelven ved den nest nederste fossen i elven, som har sitt utspring fra Bogstadvannet og utløp ved Lysaker. Fåbro er nok det mest kjente historiske stedet ved den 7,5 kilometer lange elven. Fåbro er navnet på fossen men som også kalles Granfossen. Navnet har sin opprinnelse ved at den er en bro over Fåd eller Fod, som var det opprinnelige navnet på Lysakerelven. Fåd betyr grense. Ved denne fossen vokste det frem en betydelig industriell virksomhet, fra den spede start i 1750 til avviklingen av Granfos Papirfabrik i 1981.

Historie

Middelalder

Fåbro er nevnt i flere historiske skrifter, både i kongesagaer og gamle reisebeskrivelser. I Håkon Håkonsens saga finner vi omtalt kamper mellom Ribbungene og Birkebeinerne. Ribbungene var et opprørsparti i Norge i borgerkrigstiden, stiftet i 1219 av Gudolf av Blakstad på restene av baglerpartiet. Ribbungene ble mobilisert etter forliket mellom birkebeinerne og baglerne, og hadde sitt hovedområde på Østlandet. Det kom til mange slag mellom ribbungene og birkebeinerne, bl.a. ved Fåbro. Historien forteller at tre sveiter med ribbunger kom inn i Oslo i 1221 hvor de overrasket birkebeinerne, men de ble slått tilbake. Birkebeinerne fulgte etter de flyktende ribbungene på vegen vestover fram til elven Fod - altså Lysakerelven,hvor de innhentet dem. Men ribbungene verget seg godt og tok seg over elven til sikkerheten. Norges neste konge, Magnus Lagabøter, passerte Fåbro i 1276 på vei til Oslo over Krokskogen. Håkon V Magnusson, som var sønn av Magnus Lagabøter, og Norges konge mellom 1299 og 1319, var i strid med den svenske hertug Erik av Sødermannland. Hertugen var på tokt i Norge, og i 1308 kom det til trefning med norske leidangmannskaper ved Fåbro hvor hertugen ble tvunget på retrett.

Broavtale av 1492

En gammel tegning av Fåbro som lenge var eneste bro over Lysakerelven fra Oslo til Bærum.

I en 12-mannsdom i 1457 om delet mellom Sollerud og Jar, heter det om bruplikten ved Faders bro (Fåbro) at Mariakirken som eier Jar i Bærum, skal erlegge 6 langstokker med tilhørende «fareved», og fogden på Akershus som har en ødegård på den andre siden (Sollerud eller Fåbro), skal erlegge 2 stokker med tilhørende «fareved» i brua. Denne dom er antagelig den samme som går igjen i skjøtet til Sollerud, hvor plikten til å holde stokker i Fåbro er nevnt. Brua må således ha hatt sitt østre feste på Sollerud grunn, idet vi antar at gården Fåbro, som i sin nåværende skikkelse er oppført av dikteren Braunman Tullin, også tidligere lå under Sollerud.

Over Fåbro i 1594

En kjent reisebeskrivelse fra området er fra biskop Jens Nilssøn som var på visitasreiser i perioden 1574 til 1597. I 1594 dro han på visitasreise til Ringerike og Hadeland. Den gamle oldstidsveien som ble benyttet er i dag helt visket bort. Man vet at veien gikk vestover fra Oslo og endte opp ved Fåbro, hvor man fant det eneste krysningspunktet over Lysakerelven og inn i Bærum. Først i 1630 kom det bro ved Lysaker i forbindelse med opparbeidelsen av Drammensveien. Veien ved Fåbro gikk like ovenfor Granfossen. Og her er det eneste sted i Ullern hvor man kan se den. I reiseskildringen står det: «Saa droge wi fra Faabro i norduest tredje parten aff 1 fiering til Margrete Clausdaatters gaard, Jader, liggendis paa den venstre haand ret hoss veyen, udj østre Bergems herrit.» Biskopen krysset altså elven her i 1594 før han dro videre vestover og kom straks etter til Jar Gård.

Industri ved Fåbro

Den første spire til ny virksomhet ved Fåbro og nedre del av Lysakerelven kom midt på 1700-tallet. Fåbro var nå i Sollerud Gårds eie . Det var Torgier Erichsen som eide gården nede ved Lysakerelvens munning og dens eiendom. Erichsen eide også den nederste fossen, den såkalte Møllefossen. Her var det imiderltid både mølle og sag, og ikke plass til noen spikerfabrikk. I 1747 leverte Christopher Hannibaldsen Wormenes – opprinnelig en bondesønn fra Nes på Romerike, inn en søknad om tillatelse til å drive spikerverk med vannhammer under Fåbrofossen. På dette tidspunkt hadde spikerverk i Sverige og Danmark allerede mange driftsår bak seg, men i Norge var det delvis upløyd mark. Torgier Erichsen på Sollerud så nok muligheter for gode leieinntekter fra en helt ny type virksomhet, og inngikk avtale med Wormenes, som også inneholdt en rett til å kjøpe Fåbrofossen for 550 riksdaler. Wormenes fikk tillatelse, og satte i gang . Han hadde imidlertid liten erfaring med denne type industri, og han hadde heller ikke vært utenfor landets grenser for å studere den. Han fikk problemer fra dag en – både med jern av dårlig kvalitet og udugelige arbeidere, og liten kunnskap om forretningsdrift. Snart var de slutt på pengene, og nye eiere kom til. En av dem var Christian Braunmann Tullin, som skulle komme til å sette et betydelig preg på Fåbro.

Christian Braunmann Tullin

Christian Braunmann Tullin ble født i 1728. Faren startet opp som tjenestemann for lagmann Christian Braunmann i Christiania og gjorde sine saker så bra at han fikk borgerskap som småhandler i byen. Han gjorde det godt og ble en ganske velstående mann. Da Christian kom til verden beæret han sin mentor og arbeidsgiver ved å gi sin sønn samme navn. Unge Christian viste seg å være en ressurssterk kar, og hadde evner utenom det vanlige. Han tok teologisk embetseksamen,lærte seg flere språk, musikk og tegning og 20 år gammel sto han mer enn godt rustet for yrkeslivet. Etter hvert ble han en dikter av rang, samtidig som han studerte rettslære og utviklet merkantile interesser. Unge Christian kom inn på eiersiden ved Faabro Spiger Fabrique, og ble etter hvert den drivende kraft. Fra 1757 var han ene-eier av fabrikken. Bare ni år senere dør Tullin, 36 år gammel. Han rakk å få gjort mye i sitt korte liv, og har satt spor etter seg som er synlig den dag i dag. Det var han som fikk satt opp huset som står på pynten rett ovenfor fossen. Tullin var en naturens lyriker, og den vakre naturen rundt Lysakerelva var til sterk inspirasjon for hans mange dikt – bl.a. hans mest kjente, ”Majdagen”. Derfor fikk han satt opp sitt feriehus og sommersted, ”Solerud”. Tullin bygde videre på en eldre toetasjes tømmerbygning på stedet, og tilførte bl.a. en innglasset svalgang mot sør i begge etasjer. De lange svalgangene var en helt uvanlig bygningsform på 1700-tallet, og avdøde byantikvar Arno Berg karakteriserte denne bygningen som det første hus med glassveranda i Norge.

Dikteren Christian Braunmann Tullin var den første industribygger ved Fåbro og Lysakerelven

På slutten av 1800-tallet ble huset delvis ombygget og fikk bl.a. en glassveranda i sveitserstil på søyler ut fra andre etasje. Spikerfabrikken under Tullins ledelse slet i flere år, men etter hans døde fikk hans enke, Mette Kruckow, som tok over ledelsen av fabrikken – mer fart på sakene. Hun viste seg som en dyktig forretningskvinne og under hennes ledelse kunne spikerverket endelig vise frem positive tall og må betegnes som en god forretning. I 1790, året hun døde, var produksjonen oppe i fire millioner spiker og hun nådde også sitt mål om å komme inn på det danske markedet. Etter Mette Kruckows døde overtok hennes sønn, Claus Tullin. På dette tidspunkt var det stor aktivitet ved fossen. I 1807 fant man her et 50 meter langt hammerhus som rommet 12 hammere. Vannet fra Fåbrofossen ble ledet via en over 60 meter lang og halvannen meter dyp renne til fire store vannhjul som ga nødvendig kraft til å drive hammerne. Spikerproduksjonen pågikk helt til 1830. Da døde Claus Tullin. Og med ham også spikerabrikken.

Pudder- og stivelsesfabrikk

En Christianiakjøpmann ved navn Scavenius sikret seg forpaktning av hakve Faabrofossen i 1749. Hans plan var å sette i gang med produksjon av pudder og stivelse. I den gamle møllen ved fossen ble det innredet for slik produksjon. Scavenius fikk imidlertid problemer. Han håpet på eksklusive rettigheter for denne type produkter, men det fikk han ikke. Dermed endte det hele med tvangsauksjon, og interessentene som eide spikerfabrikken på andre siden av fossen fikk tilslaget i mars 1751. De nye eierne fikk e dårlig start, og det hele toppet seg med at hele fabrikken brant ned 13. Desember 1753. Tullin & co ga imidlertid ikke opp, og gjenoppbygget fabrikken med stort toetasjes arbeidshus, toetasjes tørkehus, møllehus med tre par steiner, møllerstue og en mesterbygning. I 1757 ble kjøpmennene fra Christiania som utgjorde ¾ av interessentskapet kjøpt ut av Tullin. I noen få år fortsatt produksjonen, men snart det helt slutt. Tilslutt var det bare et mølleverk på området.

Nitroglycerin Compagniet

Etter 1830 gikk Fåbro inn i en svært stille tid. Det var lite eller ingen virksomhet ved fossen av industriell karakter. Først midt på 1860-tallet ble det igjen aktivitet her. 25. Juni 1865 ble Nitroglycerin Compagniet stiftet i Christiania med 22 deleiere. Dette aksjeselskapet hadde sikret seg rettighetene for å produsere Alfred Nobels nyutviklede oppsiktsvekkende produkt i Norge, nemlig dynamitten. Flere av eierne satt også i ledelsen ved Lysaker Kemiske Fabrik, som var lokalisert litt lenger ned i Lysakerelven og som hadde startet opp produksjonen i 1859 . Nettopp dette forhold gjorde nok også sitt til at man, under leting etter velegnet område for etablering av dynamittfabrikk, fant frem til Fåbro. Eierne av Lysaker Kemiske Fabrik som hadde kjøpt fabrikkområdet som en parsell av Sollerud Gård, kjøpte resten av denne parsellen som bl.a. inkluderte Faabro Gård samt halvparten av Faabrofossen. Dermed hadde man nødvendig tilgang til driftsvann og nærhet til sjøen. Mannen som fikk ting til å skje ved Faabrofossen etter 35 års stillhet var Fredrik Iwan Lamm. Han ble ansatt som bestyrer, valgt ut av Alfred Nobel selv. Han hadde allerede jobbet noen år for Nobel, og hadde en viss erfaring med niroglyserin-produksjon. Fabrikken ved Faabo ble reist på bare seks uker og var en høy trebygning i fem etasjer plassert inn til fjellveggen som strakte seg fra bunnen nær elven og opp til platået hvor Tullins gamle bolig lå. Myndighetene hadde fastsatt restriksjoner og regler for plassering av den type virksomhet, men det ble ignorert av Lamm & co. Det hastet å komme i gang med produksjonen, og snart var arbeidere på plass og Lamm tok bopel i Tullins bolig. På dette tidspunkt visste Lamm at det hadde vært flere ulykker i forbindelse med nitroglyserin-produksjon andre steder. Kanskje det var derfor han etter hvert valgte å flytte fra Tullins bolig til Granbakken, som lå lenger unna. Etter hvert ble produktet sikrere å bruke – og ikke minst transportere, da Nobel fant opp en måte hvor nitroglyserinet ble tatt opp i en blanding av kiselgur og fikk en fast form – kalt dynamitt. Av hensyn til sikkerheten og behov for kjøling var det ingen produksjon i den varme årstiden – dvs fra april til september. Det var normalt 7-9 mann i fast arbeid på fabrikken og de jobbet 10-12 timers dag. Månedslønnen var fra ca 60 – 90 kroner. De kvinnelige ansatte drev med pakking av dynamitt og hadde sin arbeidsplass i Tullins gamle bolig. De tjente forøvrig mye dårligere enn mennene. Produksjonen gikk etter hvert svært bra, og samme vei gikk det med fortjenesten. Bestyrer Lamm fikk mye av æren for suksessen, og ble da også behørig påskjønnet. Dynamitt-eventyret evd Faabro skulle imidlertid snart få en brå slutt. Og det med et smell.

Eksplosjonen 24. april 1874

Se også: Eksplosjonen på nitroglyserinfabrikken ved Lysaker

Denne morgenen var fem av arbeiderne opptatt med sine daglige gjøremål i fabrikkens øverste etasje. To mann, formann Erik Anderson og én arbeider, Gudbrand Hågensen, var opptatt med å fylle gårsdagens produksjon av nitroglyserin over på flasker. Da denne jobben var gjort ca. kl. 08.00, gikk Anderson opp i femte etasje til de andre mens Hågensen dro for å tømme asken fra ovnen i sidebygget. Like etter skjedde en kraftig eksplosjon. Vinduer og vegger ble trykket in i fabrikkbygget, Tullins bolig fikk store skader og det samme gjorde nabo-eiendommene. Utrolig nok var det bare en av arbeiderne som omkom i den voldsomme eksplosjonen, og det var samme Hågensen.

Årsaken til eksplosjonen var sannsynligvis at det glødende asken fra ovnen ble kastet ut på bakken hvor det kom i kontakt med avleiringer av nitroglyserin som hadde samlet seg her etter mange års avrenning fra fabrikken.

Eksplosjonen skulle bety slutten på fabrikken. Den ble satt i stand igjen, og produksjonen fortsatte for fullt. Men myndighetene ved Justisdepartementet var nå for alvor blitt oppmerksom på hva som foregikk ved Faabro og gjennom to rettssaker fikk man medhold i at det ikke var tilrådelig å drive med denne form for produksjon på Faabro, og at eventuelt videre drift måtte innskrenkes betydelig i omfang. I tillegg måtte Compagniet gjennom en rettssak som følge av at eieren av nabo Granfos Brug ville ha erstatning for ødeleggelsene ved eksplosjonen og tapte inntekter som følge av produksjonsstopp. 12. mai 1875 ble Compagniet dømt til å betale 1200 spesiedaler i erstatning til Granfos Brug.

Resultatet av disse to dommene, gjorde at man besluttet å avvikle virksomheten ved Faabro i og flyttet til Engene i Sætre (Hurum). Dette ble faktisk starten på industrikonsernet Dyno Industrier.

Mustad kommer

Tullins gamle hus fra 1700-tallet er blitt totalrenovert av eier Mustad Eiendom.

Da Nitroglycerin Compagniet måtte gi opp, ble dette en mulighet for andre industrielle pionerer. Det Gjøvikbaserte firmaet O.Mustad & Søn (grunnlagt 1832) hadde en stund vært på jakt etter en gunstig tomt i eller nær hovedstaden. Firmaet var raskt ute da Compagniet ga opp og fikk kjøpt tomten ved Fåbro samt omkringliggende områder for 25 000 spesiedaler. O.Mustad & Søn skulle bli en betydelig industriell aktør i området. Det første som kom opp var spikerfabrikken som ble bygget ca. 100 meter nedenfor Fåbrofossen. Nødvendig kraft ble tatt ut av fossen via et turbinanlegg til en generator i fabrikken. Dette ble gjort ved hjelp av en tung wire. Tullins hus fra 1700-tallet ble i nyere tid totalenovert av Mustad Eiendom, og i en periode benyttet som kontor deres virksomhet. I dag er det utleid til andre.

Granfos Brug

I 1869 så Granfos Brug dagens lys på Bærumssiden av Fåbrofossen. Fabrikken ble etablert som et tresliperi, før man satte i gang med papirproduksjon i 1873. Det var vannkraften fra fossen som var grunnlag for driften, og den dag i dag kan man ennå se turbinrørene som førte vann inn i fabrikken . Problemet var vannføringen i Lysakerelva, som ofte var for dårlig. Damp og senere elektrisitet overtok . Granfos skulle utvikle seg til en stor og lønnsom bedrift og på 1960-tallet var det her 225 ansatte. Etterhvert ble produksjonen mindre variert med færre produkter og i 1981 ga man opp og fabrikken ble nedlagt eter 112 års drift. Fabrikkbygningene er siden blitt en del av Granfos Næringspark med kontorer og konferanse-fasiliteter.

I dag er det Mustad Eiendom som eier alle næringsbygg på begge sider av Lysakerelven fra Fåbro og helt ned til Lysaker.

Litteratur

• Harald Utter: Tidsbilder fra Lilleaker.