Krokkleiva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Samme navn har en gate i Oslo
Krokkleiva med «Malesteinen» til høyre.
Gjennom Krokkleiva på Krokskogen på Ringerike gikk både den gamle pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim og den bergenske kongevei. Bildet vier «Krokklevveien» («Krogkleven») på 1880- eller 1890-tallet.
I 2018 og 2019 ble deler av Krokkleiva restaurert.

Krokkleiva er ei bratt kleiv som strekker seg cirka 1,5 km fra Krokskogen (372 moh) og ned til Sundvollen ved Tyrifjorden (63 moh). Selve kleiva har en stigning på 278 meter. Fram til rundt 1800 ble navnet Krokkleiva brukt om det som vi i dag kjenner som Nordkleiva, som var den opprinnelige veien over Krokskogen, mens der veien går i dag ble kalt Sørkleiva.

Navnets første del har sammenheng med Kroksund, sundet mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden.[1]

Midt i kleiva ligger kilden «Vanninga» som verken går tørr eller fryser til om vinteren.[1] Omkring 300 meter ovenfor Vanninga ligger den såkalte «Løkkepotten», ei naturlig grop i fjellsida. Ordet løkke er dialekt for lykke. Sagnet sier at den som klarte å kaste 3 steiner eller 3 snøballer slik at de ble liggende i «potten», kunne ønske seg noe. På toppen ligger Kleivstua, i våre dager et hotell med kurs- og selskapslokaler.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Krokkleiva går gjennom en «sprekk i terrenget» som geologene forklarer som en forkastning, en sone der blokker beveger seg innbyrdes. Kløfta rundt Krokkleiva er en del av en slik forkastning, og en av flere store forkastninger i det såkalte Oslofeltet. Forkastningen som Krokkleiva er del av går gjennom Sandvika og over hele Krokskogen, langs Kjaglidalen og Djupdalen, og ut Krokkleiva og videre over Ringerike. Den var aktiv for omkring 290 til 280 millioner år siden, omtrent samtidig som rombeporfyrlavaene på Krokskogen rant utover i terrenget i Oslofeltet.

Kløfta ble til ved at blokkene beveget seg innbyrdes (sidelengs) med omkring 200 m. Langs forkastningen knuste fjellet og ble mindre motstandsdyktig for erosjon og forvitring. Det er derfor antatt at breelver som dannet seg under issmeltingen mot slutten av siste istid har gravet ut gjelet slik det framstår i dag.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Kongens utsikt, et utfartssted og utsiktspunkt med utsyn over Tyrifjorden og Steinsfjorden, fotokrom fra 1890-tallet.
Tønneheisen ved Krokleiva i 1965.
Kleivstua er en gammel skysstasjon og et hotell på toppen av Krokkleiva. Bildet viser «Klevstuen» på 1880-tallet.

Kongens utsikt er et utfartssted i Hole kommuneRingerike. Gjennom Krokkleiva gikk både den gamle pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim og den bergenske kongevei.

Peder Anker bygde en vei på strekningen Jonsrud i Lommedalen gjennom Krokkleiva og til Sundvollen i Hole som sto ferdig i 1805. Før det et stykke ut på 1800-tallet ble skysstasjon på Krokkleiva, måtte man etter den lange overfarten over Krokskogen hente friske hester på skysstasjonen på Sundvollen.[2]

Tidligere gikk det stolheis, deretter tønneheis, fra Sundvollen til Kleivstua, men heisen ble nedlagt på slutten av 1970-tallet.[1]

I 1858 sto det ferdig en ny vei som forbandt Oslo-området og Ringerike over Sollihøgda, og dermed ble den gamle veien over Krokskogen ikke brukt av andre enn turister og folk som gikk til fots.[3]

Krokkleiva i kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Krokkleiva har vært inspirasjonskilde for en rekke diktere og malere, spesielt i nasjonalromantikken og en tid var Krokkleiva et av Norges mest besøkte turistmål.

«Ad denne vei langs Tyrifjordens mattgylne stålspeil, kantet med kullsvart ur, luftig grønn løvskog, haver med glassepler, asters og georginer, med Norefjells kritthvite fjelldrag rett i vest over fjordspeilet, gikk det første innsig av utenlandske turister til Norge i hele siste halvdel av forrige århundre. Det var kariolens og landauerens glanstid. (...) og innom Sundvolden og opom «Kongens utsikt» måtte de alle. Den vesle fjellknatten der oppe - bare 400 meter over havet - var gjennem et helt århundre utsiktsaltanen, hvor Europa fikk sitt første inntrykk av norsk natur.»[4]

Henrik Wergeland omtalte naturformasjonen som «Klevens svimlende Portal» og Aasmund Olavsson Vinje skrev «Jeg vandret vidt paa Jorden, men sjelden dog jeg fandt, Naturen stor og skjøn, som her paa Klevens Kant».[5]

Fra Bernhard Herres (1812–1849) fortelling «Krogkleven»:

«[…] denne Klevs største Værd er det, at den aldrig er liig sig selv. Snart hviler Skyen sig paa Fjeldets Toppe og glider i næste Moment ned i Dalen; snart spiller Lysningen i de stærkeste Farver hist og her langs Aasernes Sider, medens enkelte Partier hvile i en næsten sortagtig Skygge.»[6]
«Som bekjendt gaaer denne Vei mellem to steile Fjeldvægge i idelig Bugtninger, og Fjeldet og Skoven kaste sine Skygger i forskjellige Retninger over Veien. Det steile, skovbekrandsede Fjeld bærer Himlens skyfrie Hvælving paa sine mørke Atlasskuldre. Skoven synker ned fra Aasen og gaaer dyb og uigjennemtrængelig hen mod Sundvolden.»[6]

I billedverket Norge fremstillet i Tegninger, utgitt av Christian Tønsberg i 1848, beskriver Peter Christen Asbjørnsen «Krogkleven», skogen og utsikten slik:

«Udsigten fra Krogkleven er europaberömt. Man finder den beskreven i alle Reiser ligefra Wargas Bedmars og Leopold von Buch's til Biltons og Mügges. Den bestiges og besögtes af inden- og udenlandske Turister, hvis mangehaande flaue og begeistrede Udbrud prydede Klevstuens Vægge og Vinduesruder. For de tilintetgjordes og udslettedes ved en barbarisk Karklud, beundredes disse dundrende, höitravende Inskriptioner af alskens Artiumsaspiranter og sentimentale Ungmöer, medens de afgave en uudtömmelig Kilde til Sköi og Spas for ældre Reisende.
Krogkleven ligger tre norske Miil fra Christiania; Veien derop er rig paa afvexlende Vuer og pittoreske Situationer indtil man kommer op paa Krogskoven. Men denne Bjergegns eensformige triste Skovvuer bidrage ved sin Modsætning til at hæve det paa een Gang smilende og storartede Landskab, der pludselig viser sig i magisk Belysning for den Reisende gjennem Krogklevens mörke, uhyre Tubus. — Kleven er en Spalte mellem höie, lodrette Porfyrklipper i den Styrtning af Krogskovens Bjergmasse, der omgiver Steensfjorden. Granskoven, som mægtig kneisede (nu er den fældet) paa Toppen af de steile Sider, bidrog fordum til at foröge Skummelheden i Klöftens Dyb. Men denne Skov og de steile Klipper dannede en kolossal Ramme, der lod det solbestraalede Tryllerige, som dybt nede udbreder sig lig en fremmed Verden, udfolde sig og fremtræde i al sin Glands og Herlighed. Denne dybe Indfatning, som giver Udsigten fra Kleven dens Relief, mangler aldeles de tyende Punkter, der i Almindelighed ere Maalet for Turisternes Besög. Den ene af disse er tæt ved Klevstuen mod Öst og kaldes, efter et Besög af H. M. Enkedronningen, „Dronningudsigten”. Den anden kaldes, fordi den ogsaa skulde have et Navn, „Kongeudsigten”, og ligger et Par tusinde Skridt i Vest for Klevstuen. Fra dette Sted er Udsigten overordentlig vidtstrakt. Man nærmer sig den ad en Sti igjennem Skoven, og staaer, naar man kommer ud mellem Granerne, pludselig paa Stupet af Aasen, 1400 Fod over Vandfladen. I svindlende Dyb udbreder sig et uendeligt Panorama: De trende Fjordes blinkende Speilflader funkle i Forgrunden og beskylle det udtungede, bugtede Lands lov krandsede Odder og flöielsgrönne Marker. Hist over Fladen ligger Gaarde ved Gaarde, store, velbyggede, omgivne af Enge, Hauger og gyldne Ågre, og midt iblandt dem staaer den hvide Kirke med Taarn og Spiir. Mörke Skovsletter og granklædte Höider danne Skyggerne i Landskabet. Omkring det taarner sig Aaser over Aaser, Bjerge over Bjerge; de hæve sig höiere og höiere i mörkeblaae, violette og blaalige Luftslör med sölvskimrende Border af Sne og lis, indtil de synes at flyde sammen med Horizonten Fjernt mod det yderste Vest hæver sig en kuppelformig Skikkelse.
„Er det et Fjeld, eller er det en Sky?”
Man stirrer og stirrer. Formen forandrer sig ei, Sollyset falder stærkere paa, Luftslöret viger, man öiner: Snestriber fra Toppen til Foden. Det er Gausta, der vinker Vandreren, som her gribes af en uendelig Længsel efter dette blaae Fjerne.»[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c (no) Krokkleiva i Store norske leksikon
  2. ^ Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 22-23.
  3. ^ Møte på Kleivstua ultimo april 2007 Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., hole-historielag.no
  4. ^ Theodor Caspari: Det gamle skysskifte Sundvolden i Aftenposten 31. desember 1940. Sitert i Hole bygdebok, bind 5
  5. ^ Begge sitert i KROKSKOGEN med Krokkleiva og Kongens utsikt, visitkrokskogen.no
  6. ^ a b «Krogkleven» av Bernhard Herre: En Jægers Erindringer 1850, side 21
  7. ^ a b c Nasjonalbibliotekets digitale, nedlastbare blakopi av Norge fremstillet i Tegninger forfattet av P.Chr. Asbjørnsen, utgitt av Chr. Tønsberg, Christiania, 1848

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]