Statsallmenning
Statsallmenning er område som Statskog SF har grunnbokhjemmel til, men der bygdefolk har sterk bruksrett.
Jordbrukseiendommer i bygdelag som fra gammelt har utøvd hogstrett i en statsallmenning, har rett til skogsvirke som eiendommen trenger ved jordbruksdrifta. Slike bruksretter er regulerte i statsalmenningslova.
Andre bruksretter, som rett til jakt, innlandsfiske, beite og seterbruk er regulerte gjennom fjellova. Etter fjellova skal hver kommune der det er statsallmenning ha et fjellstyre. Fjellstyret skal administrere bruken og utnyttinga av retter og lunnene i statsallmenningen.
Historie[rediger | rediger kilde]
De første skrevne lovregler om allmenningsbruk finner vi i landskapslovene, især i Gulatingsloven og Frostatingsloven. Seinere ble rettsreglene tatt med i Magnus Lagabøtes landslov av 1284, Kristian den fjerdes norske lov av 1604 og Kristian den femtes norske lov av 1684.
På 1600-tallet solgte Kongen ut allmenninger til privatpersoner og til bygder med bruksretter, og det oppstod bygdeallmenning. Allmenninger som ikke ble solgt, ble kalt kongeallmenninger, som i moderne tid gikk over til statsallmenninger.
På 1800-tallet ble skogsdrifta i statsallmenningene lovregulert. I 1920 kom den første fjellova som regulerte annen bruk av allmenningene og som samtidig innførte fjellstyra.
Statens grunn i Nordland og Troms består dels av innkjøpte eiendommer og dels av såkalt opprinnelig statsgrunn. Den opprinnelige statsgrunnen er statsallmenning, men har ikke vært forvaltet etter fjelloven. Forslaget om å etablere «Hålogalandsallmenningen» i Nordland og Troms har tatt opp trekk av lovgivinga som gjelder for statsallmenningene.