Kinesisk kirkehistorie fra 1799 til 1911

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Under ferdigstilling

..Det sene Qing: Fra 1800-tallets begynnelse til keiserdømmets fall (1797-1911)[rediger | rediger kilde]

..Frem til de første traktatene (1796-1842)[rediger | rediger kilde]

Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander[rediger | rediger kilde]

Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra Europa (der kirken led under den franske revolusjon og napoleonskrigene) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte.

Hvor mange kristne Kina hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200.000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige.

Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer. Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, Jiaqing- (1796/99-1820) og Daoguang-keiserne (1820–1851), ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap «Den hvite lotus» raste fra 1796 til 1804, og hakk i hel fulgte «Himmelloven»s (eller «De åtte trigrammer»s) opprør i 1813. Qing-dynastiet var under tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også katolske ledere flere steder, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt.[1] Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige skriftemål, og dåp av syke spedbarn eller sykesalving av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.[2]

Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra Storbritannia (Macartneysendeferden i 1793 og Amherstsendeferden i 1815) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut cohongkjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «kowtow», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.[3]

Den kinesiske statskassen var tom; og den omfattende men uoffisielle handelen med opium fra Britisk India gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40 000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder sølv. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.[4]

1805-forfølgelsen[rediger | rediger kilde]

Under de tidligere store og små forfølgelser hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i 1805 ikke fikk noen etterfølger.[5] Med forfølgelsen som fulgte i 1805 ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til Propagandakongregasjonen; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoffevnukkene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne[6], og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til Jehol. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i 1804 utnevnte nye hjelpebiskop for Beijing, msgr. de Souza Saraiva, ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop Gouveia døde i 1808 ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist.[7][8]

1811-ediktet og påfølgende forfølgelser[rediger | rediger kilde]

Kinakart fra 1812

I 1811 kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks lasarister og en gammel eks-jesuitt. Vestkirken og rett etterpå Østkirken i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, Sør- og Nord-kirkene fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827).[9]

En lokal forfølgelse i Sichuanprovinsen fikk et oppsving i 1814. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i Chengdu; noen ble henrettet,[10] de fleste ble forvist til det fjerne Ili[11][12] En av de fremste av de henrettede var Augustin Zhao Rong.[13] Samme året ble den lokale biskop i området, Gabriel Dufresse,[14] ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i 1815. Årene etter ble to kinesiske prester, Josef Yuan Zaide[15] og Paulus Liu Hanzuo[16], henrettet i provinsen. I 1816 ble fransiskaneren Giovanni Lantrua di Triora[17] henrettet i Changsha i Hunan. I Hubei ble fire år etter den aldrende presten François-Régis Clet[18] henrettet i Wuchang, og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i 1824, 1830, 1834, 1835 og 1836.[19]

Den første protestantiske misjon i keiserdømmet[rediger | rediger kilde]

Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på Formosa på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme.

Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble organisert i 1792 av engelske baptister. Andre fulgte, som Church Missionary Society (1799) og British and Foreign Bible Society (1804). I De forente stater tilkom American Board of Commissioners for Foreign Missions (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært.

Anglikaneren Joshua Marshman ledet en oversettelse av Bibelen til kinesisk fra sin base i Serampore i India 1806-1811. Den skotske presbyterianeren Robert Morrison kom til Kanton fra september 1807 dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da kantonesisk og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i London og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den hellige skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok.

Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i Malakka i 1814, og begynte misjon blant de mongolske burjatene i 1817. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar 1830.

..Nytt liv i de katolske misjoner[rediger | rediger kilde]

I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under den franske revolusjon, og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong Ludvig XVIII av Frankrike bistod i å blåse nytt liv i Det parisiske misjonsselskap og lasaristene. Propagandakongregasjonen ble gjenopprettet i Roma i 1814 og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. Jesuittordenen gjenoppstod høsten samme år.

Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Macao) 1810-1845[20]
År Katolikker Kinesiske prester Utenlandske prester
1810 215.000 78 35
1815 221.790 89 80
1839 320.000? 86 72
1845 320.000 90 80

I Frankrike opprettet Pauline-Marie Jaricot Selskapet for Troens Utbredelse i 1822 som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i Østerrike, Bayern, Rhinlandet, Belgia, Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål.

Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske).[21] Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i Fujian, og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i 1838.

I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem apostoliske vikariater.[22]

....

....

Tilkomsten av protektorater for misjonene (1843-1860)[rediger | rediger kilde]

Opiumskriger og traktater[rediger | rediger kilde]

Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen.

En gjennomgang av de to opiumskrigene (den første i 1839-1842, og «Arrowkrigen» i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store.

Etter første opiumskrig[rediger | rediger kilde]

Første opiumskrig førte til to anglo-kinesiske traktater, Nanjingtraktaten (1842) og oppfølgeren Humentraktaten (1843), som bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. Hongkong ble overdratt til Storbritannia, og Guangzhou, Amoy (Xiamen), Fuzhou, Ningbo og Shanghai ble «traktathavner» åpnet for alle handelsmenn.

Traktatene behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke traktatene med De forente stater eller Frankrike (hhv. Wangxia- og Whampoa-traktatene), begge i 1844. Imidlertid var den franske fullmektige forhandler Lagrené opptatt også av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler Qiying førte Whampoa-traktaten (1844) til at Yongzheng-keiserens forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. februar 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av Kangxi-keiseren i toleranseediktet av 1692.[23][24] Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktathavnene.[25]

Imidlertid forble kinesere flest skeptiske og tildels fiendtlig sinnede mot kristendommen. Det var antagelig ikke mange misjonærer som forstod hvor sterkt den kinesiske stat var opptatt av å bevare det man anså som retttroenhet, og den kristne heterodoksi (vranglære) ble oppfattet som noe som kunne underminere den tradisjonelle sosiale orden.

Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang men snarere som for eksempel embedsmenn og oversettere. De tolv var Abeel, Bridgman, Brown, Gützlaff, Lockhart, J.R. Morrison, Parker, Roberts, Shuck, Squire, Stanton og Williams. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)[26]

De katolske misjonærer var langt mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.[27] I mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,[28] og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,[29] og portugisere (særlig i Macao)[30] og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske konsekrerte jomfruer i virksomhet.

Etter at Daoguang døde-keiseren døde, falt Qiying i unåde. Under Xianfeng-keiseren brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten Auguste Chapdelaine M.E.P. ble dømt til døden og døde etter tortur i Guangxi i februar 1856, og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i Tonkin og Annam.[31] Keiser Napoleon III satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med russerne og amerikanerne utkjempet de så den andre opiumkrig.

Etter andre opiumskrig[rediger | rediger kilde]

Kina så seg etterhvert tvunget til å inngå nye traktater i 1858, som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion. Men alle traktatene, fire i tallet (som ofte omtales som om det bare var en: Tianjintraktaten), garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing (1860) og plyndret og brente store deler av Sommerpalasset. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under Kangxi-keiseren i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.[32]

Det kan være tjenlig å gå litt i detalj om disse Tianjintraktatene fra 1858, som i virkeligheten må kunne ansees som en serie traktater som Kina i løpet av noen korte uker måtte inngå med den ene fremmedmakt etter den andre.

Den første av disse nye traktatene var den inngått mellom Kina og Russland i Tianjin den 13. juni 1958. Artikkel VIII stipulerte at kinesiske kristne skulle beskyttes, og fortsatte:

Den kinesiske regjering, idet den betrakter misjonærene som gode menn som ikke er ute etter materielle fordeler, vil tillate dem å forkynne kristendommen blant landets undersåtter, og vil ikke hindre dem i å reise rundt i keiserrikets indre deler. Et visst antall misjonærer som reiser inn fra åpne byer eller havner skal utstyres med pass signert av russiske myndigheter.[33]

Den amerikanske traktat av Tianjin den 18. juni 1958 er av særlig interesse fordi protestantiske misjonærer deltok under forhandlingene. De klausuler som hadde størst betydning for misjonærene ble for det meste utformet av de amerikanske prespyterianske misjonærer S. Wells Williams og W.A.P. Martin, og gav misjonærene større tilgang til Kinas indre. Nøkkelbestemmelsen lød:

Den kristne religions prinsipper, som de bekjennes av de protestantiske og romersk katolske kirker, anerkjennes idet de lærer mennesker å gjøre det som er godt, og å gjøre mot andre såsom de vil at andre skal gjøre mot dem. Heretter skal dem som stille bekjenner og underviser i disse doktriner ikke plages eller forfølges for deres tros skyld. Enhver person, det være seg en amerikansk borger eller en kinesisk konvertitt, som ifølge disse læresetninger fredfullt underviser og praktiserer kristendommens prinsipper, skal ikke i noen tilfeller forstyrres eller krenkes.[34]
Elijah Coleman Bridgman

Amerikanske misjonærer ventet seg store ting av den traktaten: Elijah Bridgman, som hadde tatt del i arbeidet med den tidligere amerikanske traktaten (1844), så på 1858-traktaten som en døråpner som ville gi misjonærene full tilgang til å forkynne og utbre kristendommen i alle deler av det kinesiske rike.

Artikkel VIII i den britiske traktaten av 26. juni 1858 inneholdt samme slags bestemmelse som den amerikanske, så lenge misjonærer og konvertitter «ikke krenket lovene». Det må tilføyes at det på denne tid bare sjelden var noen hjertelige bånd mellom bririske misjonærer og det britiske embedsverk i Kina.[35]

Den fransk-kinesiske traktaten av 1858 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon – selv om noe slikt protektorat ikke var nevnt i traktaten. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var de facto blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge Ludvig XVIII om å «videreføre» den kongelige proteksjon som «Solkongen» i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske matematiciens de roi.[36]

De sentrale formuleringene i den franske traktaten lyder:

Det skal promulgeres på langs og tvers over landet at bestemmelsene i det keiserlige edikt av 20. februar 1846 innebærer at mennesker i alle deler av Kina kan utbre og praktisere «den Himmelske Herres lære» [dvs. katolisismen], forsamle seg for å forkynne denne lære, bygge kirker og holde gudstjeneste; videre at alt slikt som å skjelningsløst arrestere (kristne) skal bli rettelig bestraffes; og at kirker, skoler, gravfelter, land og bygninger som har tilhørt forfulgte kristne skal betales for, og pengene overdratt til den franske representant i Beijing for videreformidling til de kristne på de swteder som er berørt.

Året etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget av det kinesiske utlendingebyrå (Zongli Yamen i Beijing) at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at «de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker».[37] Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.[38] Det var antagelig presten Louis-Charles Delamarre M.E.P., som hadde assistert den franske delegasjons tolk, Eugène-Herman (baron) de Métirens, som stod bak. Den kinesiske delegasjon hadde ingen fransktalende i sin midte. Selv om katolske geistlige på den tid såvel som noen historikere i ettertid forsvarte pater Delamarres verk, har den senere misjonshistoriker og katolske prest Wei Tsing-sing (1903–2001) vært mer negativ: «Denne bedragerske handling, utført av en katolsk misjonær, hadde heller uheldige konsekvenser: Den utløste indignasjon og generell mistro mot kristendommens budbringere og franske diplomater i Kina.»[39]

Tårn i det keiserlige sommerpalass før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860

I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med Preussen (1861), Nederland (1863), Danmark (1863), Spania (1864), Belgia (1865), Italia (1866) og Portugal (1887).

På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra Matteo Riccis tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette.

Det skulle derimot kinesiske akademikere og nasjonalister gjøre. Som rektor for Pekinguniversitetet, Jiang Menglin, senere skulle uttrykke det: «Herre Buddha kom til Kina ridende på en hvit elefant, mens Jesus Kristus fløy inn på kanonkuler.»[40] Selv om utsagnet voldsomt avkorter og dermed forfalsker kristendommens historie i Lina, reflekterer det korrekt de negative følelser som vokste frem på grunn av kristne misjonærers samvirke med imperialistiske makter.

Flere katolske misjonærer[rediger | rediger kilde]

I 1841 kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så landsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i Shanghai og Jiangnan og fikk etterhvert ansvaret for tilgrensende områder. Etter 1826 var det ikke lenger noen europeere tilknyttet det keiserlige astronomibyrå i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved Paul Xu Guangqis grav i Zikawei i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort bibliotek og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt det parisiske ytremisjonsselskap som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i 1859.[41][42] Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium.

Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny (1846), og året etter kom Vincentinerinnene til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; Presentasjonssøstrene (1855, Sikawei) og Søstrene av Maria hl. hjerte (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former.[43] Slikt arbeide utført av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til Candida Xus dager.[44]

Protestantisk misjon til traktathavnene[rediger | rediger kilde]

(Utdypende artikkel: Karl Gützlaff)

Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktathavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse.

En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var London Missionary Society som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktathavner, med ledende misjonærer som James Legge og John Stronach; American Board of Commissioners for Foreign Missions; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under Karl Gützlaffs veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. Det Norske Missionsselskab sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om Afrika. Det var Hans Palludan Smith Schreuder som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».[45]

Protestantisk bibelsamarbeid[rediger | rediger kilde]

Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordelig av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide.

I 1843 bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i 1847 løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for Gud (gresk: Θεός – theos). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på '[Tianzhu (Gud)|Tiānzhǔ]] (天主 – Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom Shén (神 – Ånd) og Shàngdì (上帝 – Den høyeste hersker).[46] Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk Shàngdì og de amerikanske bibler fikk Shén. Også ordet for Ånd (Πνεύμα – pneuma) i konteksten Den Hellige Ånd ble nærmest overlatt til trykkeriene.[47] Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste Shàngdì-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde Shàngdì, i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %).[48]

(I mellomtiden hadde de kinesiske jøder i Kaifeng tatt i bruk både det «katolske» Tiānzhǔ og det «protestantiske» Shàngdì i sine inskripsjoner.[49][50])

Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter kulturrevolusjonen sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både Shénversjonen 神 og Shàngdìversjonen ble videreført.[51]

Det ble på 1800-tallet etterhvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauiskfødte konvertitt fra jødedommen, Samuel Isaac Joseph Schereschewsky, anglikansk biskop av Shanghai.[52]

Taipingopprøret (1851-1864)[rediger | rediger kilde]

Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».
(Utdypende artikkel: Taipingopprøret)

I 1851 brøt Taipingopprøret ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen.[53] I 1836 hadde han under et besøk i traktatsbyen Kanton fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet London Missionary Society.[54] På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, Issachar Jacox Roberts,[55] som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer fra kristendommen[56] og ting han hadde fått med seg fra undervisningen i Det gamle testamente.

Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». Shàngdì var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant hakkaer og miaoer, men etterhvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av Den fullkomne freds himmelske kongerike og seg selv som dets himmelske konge. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.

Til å begynte med feiltolket endel protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million nytestamenter i de områdene opprørerne kontrollerte.[57][58] (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd.[59] De kuttet ut studiet av de konfucianske klassikere og foreskrev bibelstudier i stedet, de forbød fotbinding, fremmet monogami, og forbød opium, gambling, tobakk, alkohol, polygami (inklusive konkubinat), slaveri og prostitusjon. Det var også et ubestridelig faktum at den nest mektigste taipinglederen, dens statsminister Hong Rengan, var en protestant som tidligere hadde samarbeidet med misjonærene Theodor Hamberg og James Legge og som aktivt virket for å rense taipingbevegelsen for de mer eksentriske og ikke-kristne utvekstene på dens lære.[60][61]

Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet Shàngdì gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i 1715), og i den grad man mente å gjenkjenne noen kristne elementer i sektens lære så var de av protestantisk farve.

Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt. Det skyldtes at man etterhvert fikk nærmere kjennskap til bevegelsen og dets leder. Medvirkende til dette var den selvsamme misjonær som hadde gitt ham noe undervisning, Issachar Jacox Roberts: I 15 måneder mellom 1860 og 1862 var Roberts taipingernes «direktør for utenrikssaker»[62] i deres «himmelske hovedstad» Nanjing. Til å begynne med arbeidet han iherdig med å sikre Taiping-styret vestlig støtte, men vendte seg senere mot opprørerne ettersom Hong nektet å gå bort fra sin påstand om å være Jesu Kristi lillebror.[63][64]

Roberts, som ikke lenger var i baptistisk tjeneste men opererte som uavhengig protestantisk misjonær, ble selv utsatt for press for å tilpasse sin egen forkynnelse i Nanjing til taipinglæren,[65] ble kjent med mer og mer av Hong Xiuquans embedsførsel, og flyktet til slutt. Han meldte så fra om at han var blitt fullt overbevist om at Hong var en gal mann.[66]

Misjonærene var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret.

Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare da opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at misjonens virke ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over.

Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i Nanjing, Yangzhou, Jinjiang og Hangzhou. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller rett og slett for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes myndighetenes henrettelse av en fransk prest i Guangxi i 1856 en slags kobling til taiping. Det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.[67]

..Frem til bokseropprøret (1860-1900)[rediger | rediger kilde]

Den katolske hovedkirken i Guangzhou, kalt Steinhuskirken, ble bygd mellom 1863 og 1888, og var inspirert av Ste-Clotilde-basilikaen i Paris.

Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter[rediger | rediger kilde]

Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I 1875/76 førte Margary-affæren nesten til krig mot Storbritannia, og i 1879 ble stridigheter mot russerne såvidt avverget. I 188485 var det faktisk krig mot Frankrike. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: Burma og Tonkin ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg trans-Ussuri-regionen og deler av Ili. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre Chang Jiang. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet Loo Choo-øyene, og i 1895 Formosa og Pescadorene. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over Korea.

Grunnet Chefoo-konvensjonen (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. Under de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet.

Tianjinmassakren 1870[rediger | rediger kilde]

Tianjinmassakren den 21. juni 1870 var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i Tianjin hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot vincentinerinnene, en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte.

Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene.

Én av de traktatene var Bi xie ji shi («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkake fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i alkymi, og forfører kinesiske kvinner.

Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.[68][69]

Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492.500 tael.

Det franske protektoratet og Vatikanets motstand[rediger | rediger kilde]

Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort under patronatstiden.

Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Hongkong og Macao) 1870-1910[70]
År Katolikker Kinesiske prester Utenlandske prester
1870 383.941 243 301
1880 483.403 281 471
1890 568.628 371 626
1900 741.562? 471 904
1910 1 292 287 667 1.402

Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise incognito i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover (Daqing lüli) i 1870, var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet[71], og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg men grep inn.

I Beijing fikk den katolske biskop Mouly i 1861 tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: Sørkirken (den eneste som ennå var intakt), Nordkirken, Vestkirken og Østkirken. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).[72]

Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra 1500-tallet i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i Levanten.[73]1800-tallet måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og Konstantinopel, og mellom Pavestolen og Beijing, løpe via Paris.[74] Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og Beijingkonvensjonen (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare Russland hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til Hainan om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.[75]

I 1880 kontaktet Guangxu-keiserens regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.[76] Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra konkordatet mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.[77][78]

Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede Giovanni da Pian del Carpine var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til Yuan-dynastiets undergang i 1371. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til 1742.[79]

Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i 1882 en skolelov som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent laisistisk skoleundervisning, altså motbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i 1905 da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet.

Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren Otto von Bismarcks innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske Kulturkampf (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske Steylermisjonærene til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til Nederland, var han fra 1880-årene i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av Shandong og i øvrige tyske kolonier som i Togoland.[80]

Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa[rediger | rediger kilde]

Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som Hankou, Jiujiang og Zhenjiang. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til Qing-dynastiets fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren Hudson Taylor, som i 1865 opprettet China Inland Mission. I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel.

Protestantene kom også i gang på Formosa i 1860-årene; misjonen gikk trått i flere år men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i 1868 rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot.[81]

Da de protestantiske misjoner avholdt sin første felles General Missionary Council i 1877 var det 473 misjonærer i Kina, nesten halvparten av dem kvinner. De mannlige misjonærer var raskt på vei til å bli mer tallrike enn de katolske utenlandske prester. Det største av de 29 misjonsselskapene var de amerikanske presbyterianernes, men China Inland Mission var allerede på annenplass.[82] De satte evangeliseringen som absolutt førsteprioritet. Som den ledende misjonæren Griffith John (1831–1912) sa på rådsmøtet:

«Vi er her ikke for å utvikle landets ressurser eller fremme handelsforbindelser eller for bare å utvikle sivilisasjonen; men for å kjempe mot mørkets makter, frelse mennesker fra synden, og erobre Kina for Kristus».[83]

Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var til stede hos de få.[84]

Tabell med protestantiske misjonsselskaper og misjonærer i Kina 1858-1889[85]
År Misjons- selskaper Misjonærer Annet
1858 20 81
1864 24 189
1874  ? 436 48% amerikanere, 44,5% briter, 7,5% tyskere
1876 29 473 (inkludert hustruer)
1889 41 1.296 (inkl. 391 hustruer og 16 ugifte kvinner) 56,5% briter, 39,5% amerikanere, 4% øvrige Europa

De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli colleger rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsningen avtegnet tegnet seg særlig fra 1880-årene. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren Timothy Richard tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen Shanxi, her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet.[86] Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i Ningbo vokste, flyttet, og utviklet seg til «Hangchow Christian University». Andre lignende historier gjelder «Fukien Christian University» (Fuzhou 1915), «Ginling College» (Nanjing 1915), «Huachung Christian University» (Wuchang 1924), «Hwa Nan College» (Fuzhou), «Lingnan University» (Guangzhou), «Methodist Nanking University», «St. John's University (Shanghai)», «Shanghai University» (1906), «Shantung Protestant University (Cheeloo)» (1904, etterhvert i Jinan), «Soochow University» (1911), «West China Union University» (1910, etterhvert i Chengdu) og «Yenching University» (Beijing 1919).

For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte John Van Nest Talmage ba allerede i 1856 om å få organisere et «classis» (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham – og han gjorde det til slutt likevel.[87] Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger.

Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er pastor Xi (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten Den gylne pilles religion. Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i 1880- og 1890-årene en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter.[88][89] De to første norske kinamisjonærer, frikirkelutheranerne Anna Sofie Jakobsen og Sofie Reuter fra Christianssand og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide.

Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene Ole og Ole S. Næstegaard.

De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, grunnlagt 1891. De første misjonærne kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt Laohekou i Hebei, i 1894. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etterhvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen Henan i nord. Misjonens første menighet ble organisert i 1898. I 1900, samme år da Bokseropprøret flammet opp, sendte Det Norske Missionsforbund sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i Minnesota i deres nye hjemland USA.[90]

..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)[rediger | rediger kilde]

(Utdypende artikkel: Bokseropprøret)
Enkekeiserinne Cixi, 1835-1908.

Sent 1899 kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet bokserne (navnet Yìhétuán betyr omtrent de i rettskaffenhet forente nevekjempere, noen av gruppene drev trening som kan minne om Tai Chi, og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i 1895. Utbruddet i 1899 kom i Shandong, men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til Shanxi og nordover til Zhili med Beijing og Tianjin.

Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også endel forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, endel misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.[91]

En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne.

Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu, fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.[92]

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.[93]

Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.[94] De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen Zhili var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. China Inland Mission og Christian Mission Alliance mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i Baoding (Zhili) og Taiyuan (Shanxi).[95] Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne.

Nordkirken i Beijing, som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne.

I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske Nordkirken i Beijing fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.[96]

Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca. 30 000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10 000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1.912 kinesiske protestanter.[97] 222 kinesiske ortodokse kristne ble også myrdet.

Utenlandske protestantiske misjonærer med barn drept under bokseropprøret, etter misjonsselskap[98]
Gruppe Voksne Barn Sum
China Inland Mission 58 20 78
Christian and Mission Alliances 21 15 36
American Board 13 5 18
English Baptist Mission 13 3 16
Sheoyang Mission 11 2 13
American Presbyterian 5 3 8
Skand. Alliance Mongolmission 5 - 5
Den svenske mongolmisjon 3 1 4
Society for the Propagation of the Gospel 3 - 3
British and Foreign Bible Society 2 3 5
134 52 186

Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnærfamilier var i Shanxi.[99] I det sørlige Shanxi ble også avdøde Xi Shengmos kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.[100] Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.[101]

Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi fylke, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham lhelseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.[102]

Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene Gregorio Grassi og Francesco Fogolla, deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: «La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand». De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla:

- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?
- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.
- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.
- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.

Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster Maria della Pace istemte «Te Deum» og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.[103]

I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing Sør-, Øst- og Vestkirkene,[104][105] og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved Zhalan ble også dette gravfeltet tilført store skader.[106]

I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. Åtte-nasjoners-alliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901.

I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, Ole Næstegaard, sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.[107] Han skal ble mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.[108] Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.[109]

Keiserdømmets siste år, overgangsårene (1901-1911, 1917)[rediger | rediger kilde]

Østkirken (Dongtang) (katolsk) i Beijing, gjenoppbygd i 1904.

Bokserprotokollen[rediger | rediger kilde]

Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.[110]

Fra Vestkirken i Beijing

Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i Shanxi 2,25 mill. tael og et stort kollegium i Taiyuan som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.[111] Biskop Favier i Beijing aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.[112] De nedbrente Sør- og Østkirkene ble gjenoppbygd og åpnet i 1904, med Vestkirken tok det åtte år til.[113]

Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene men også katolikkene. Landets første katolske universitet, Aurorauniversitetet, ble opprettet av jesuittene i Shanghai i 1903. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i Tianjin (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og Fu Jen-universitetet i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.[114] Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca. 720 000[115] ved århundreskiftet til 1 431 000 troende i 1912. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen Zhili, og deretter fulgte Jiangsu, Sichuan og Shandong. Tallmessig svakest stod katolisismen i Heilongjiang og Gansu[116] I disse tallene er ikke katekumenene medregnet, som talte over 400 000.[117]

Den anglikanske kirken i Beijing ble bygd i 1907.

Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I 1900 var de rundt 85 000, og i 1914 ca. 235.000, nesten en tredobling.[118] Trass i protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten.

Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det laisistiske Frankrike gav seg selv en lov i 1905 og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og Pavestolen var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i Ningbo, biskop Paul-Marie Reynaud C.M., som i 1901 talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.[119] At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.[120]

Republikken Kina ønsket i 1918 å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.[121][122] Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma.

Misjon og stormakter[rediger | rediger kilde]

Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under Kangxi-keiseren, var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6.500 misjonærer i 1920 (katolikkene hadde samtidig 3 000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen).[123] Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler.[124] De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro.

Xujiahuikirken, den katolske domkirken i Shanghai, ble bygd mellom 1905 og 1911. Den er Kinas største kirke.

Nye katolske ordener[rediger | rediger kilde]

Under disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene Salesianerne (1902, Guangdong) og Parmamisjonærene (1904, sørlige Henan) og søsterkongregasjonene Helligåndsøstrene (1902), de fransk-kanadiske Søstrene av Maria uplettede unnfangelse (1909, Guangzhou)[125] og Fransiskanersøstrene av Egypt (1915, nordvestre Hubei). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren Vincent Lebbe, som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901.[126]

Katolsk bibelarbeid[rediger | rediger kilde]

I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav Xinjing Shiyi (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte Xinjing Quanji (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i Xianxian i 1922.[127]

Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren Gabriele Allegra. Han hadde påbegynt det under annen verdenskrig, og arbeidet ble sluttført i Hongkong.[128]

.... Forsterket protestantisk misjon[rediger | rediger kilde]

Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken under disse årene. I 1900 skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I 1906 var tallet økt til 67, og i 1919 til 130.[129]

Tabell med utvalg av protestantiske misjonsselskap som kom til Kina 1901-1914
Gruppe Fra Tros- retning An- komst Primær misjonsmark i Kina
Finska Missionssällskapet Finland Luthersk 1901 Mandsjuria, Mongolia
Det Norske Missionsselskab Norge Luthersk 1902 Hunan
American Lutheran Brethren Mission USA Luthersk 1902 Hubei, Henan
Evangelical Association of North America USA/ Canada Evangelisk 1904 Hunan
Den svenske Mongolmisjon Sverige Luthersk 1905 Mongolia
Augustana Synod USA Luthersk 1905 Henan
Gen. Missionary Board of the Free Methodist Church of North America USA/ Canada Metodistisk 1905 Henan
Den Norske Misjonsallianse Norge Luthersk 1910 Zhili (Chahardelen)
Norges frie evangeliske Hedningemission[130] Norge Pinse- vennene 1910 Zhili (Chahardelen)
Missionary Society of the Church of England in Canada Canada Anglikansk 1910 Henan
Pentecostal Assemblies of the World USA Pinse- vennene 1910 Shanxi
Mennonite Brethren Church USA Mennonitter 1911 Fujian
Pentecostal Missionary Union for Great Britain and Ireland Storbritannia Pinse- vennene 1912 Yunnan
Swedish Independent Baptist Mission Sverige Baptistisk 1913 Shaanxi

Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne. En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i xiàn (县, fylker) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I 1920 var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1.704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet.[131] Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av.

Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten 1901 kunne de vende tilbake. Og i 1902 sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige Hebei og sørvestlige Hunan, og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. Marie Monsen og Knut Samset kom på den tiden. I 1909 kom legemisjonæren Tønnes Frøyland, som bygde et sykehus i Laohekou og ble drept av en røverbande i 1914. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America. Det samarbeidende amerikanske Hauge Synodes Kinamission, som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer[132] på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst[133], styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan.

Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken The Swedish Evangelical Mission Covenant of America, som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene.[134]

China Inland Mission fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs okkuperte tidligere uokkuperte områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok – «opptatt» (occupied) av andre misjonsselskaper – men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonialistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere.[135] De trengte helt frem til Ürümqi i vest og til grensetraktene til Tibet i Sichuan og Gansu. Nordiske misjoner koordinerte med China Inland Mission, og slik var det at Det Norske Missionsforbund fikk sitt felt i Longjuzhai i Shaanxi (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide.[136]

Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side.[137] Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon,[138] men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene.[139]

Med YMCA gjorde forkjemperne for «The Social Gospel» sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier.[140]


....

....


Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i 1911 da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt den siste keiser fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i 1917. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «den litterære revolusjon» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet uigjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol.[141]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alvyn J. Austin: Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959, Toronto: University of Toronto Press, 1986, ISBN 0-8020-5687-3
  • Alvyn J. Austin: China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905, Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, ISBN 978-0-8028-2975-7
  • Suzanne Wilson Barnett: Anmeldelse av Thomas A. Breslins "China, American Catholicism, and the Missionary" i The Journal of Asian Studies, Vol. 41, No. 2 (februar 1982), s. 311-313
  • Miner Searle Bates: «The Theology of American Missionaries», i J.K. Fairbank (red.): The Missionary Enterprise in China and America, Cambridge, MA, 1974
  • Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): «Chine», i Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind (stikkord Chine), Paris, 1953
  • Stephen B. Bevans, S.V.D. og Roger P. Schroeder, S.V.D.: Constants in Context: A Theology of Mission for Today, Maryknoll NY: Orbis, 2005, ISBN 1-57075-517-5
  • Eugene Powers Boardman: Christian Influence on the Ideology of the Taiping Rebellion, 1851-1864, University of Wisconsin Press, 1952
  • David J. Bosch: Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, ISBN 0-88344-719-3
  • Nat Brandt: Massacre in Shansi, Syracuse: Syracuse University Press, 1994, ISBN 1-58348-347-0
  • Thomas A. Breslin: China, American Catholicism, and the Missionary, University Park: Pennsylvania University Press, 1980
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China's Open Century: Over The Treaty Wall. London: Hodder and Stoughton, 1982
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China's Open Century: If I had A Thousand Lives. London: Hodder and Stoughton, 1983
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China's Open Century: Survior's Pact. London: Hodder and Stoughton, 1984
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China’s Open Century, Book Five: Refiner’s Fire. London: Hodder and Stoughton, 1985
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China's Open Century: Assault On The Nine. London: Hodder and Stoughton, 1986
  • Alfred Broomhall: Hudson Taylor and China's Open Century: It Is Not Death To Die. London: Hodder and Stoughton, 1989
  • G. Thompson Brown: Earthen Vessels and Transcendent Power: American Presbyterians in China, 1837-1952, Maryknoll NY: Orbis Books, 1997, ISBN 1-57075-150-1
  • Oliver J. Caldwell: «Christian Colleges in China», i Far Eastern Survey, Vol. 11, no. 23 (26. november 1942), s. 236-237
  • Arnulf Camps, O.F.M. og Pat McCloskey, O.F.M.: The Friars Minor in China 1294-1955: Especially the Years 1925-55, St. Bonaventure NY: Franciscan Institute, St. Bonaventure University, 1995
  • William Canton: A History of the British and Foreign Bible Society, London, 1904-1910
  • Hyginus Eugenius Cardinale: The Holy See and the International Order, Gerrards Cross: Colin Smythe, 1976, ISBN 0-900675-60-8
  • Columba Cary-Elwes, O.S.B.: China and the Cross: A Survey of Missionary History, New York: P.J. Kenedy & Sons, 1957
  • Chao i The Chinese Recorder, Shanghai 1911-1930, LIII, s. 743-748
  • Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore, 2004
  • Chinese Repository, Canton 1831-1851, bd. I
  • Paul Cohen: China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Antiforeignism, 1860-1870, Cambridge: Harvard University Press, 1963
  • H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», i The American Journal of International Law, Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491
  • Henri Cordier: Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900, bind 3
  • Margaret Morgan Coughlin: Strangers in the House: J. Lewis Shuck and Issachar Roberts, First American Baptist Missionaries in China, Ph.D. dissertation, University of Virginia, 1972
  • Daniel W. Crofts: «On the Front Lines with the China Inland Mission: A Review Essay», i International Bulletin of Missionary Research 35 (2011) 2, s. 171-174.
  • Prudencio Damboriena, S.J.: «The Place of Protestant Missions in China», i China Missionary 1948, over tre nummer, No. 1 s. 45-59; No. 2 s. 192-198, og No. 3 s 286-301
  • Prudencio Damboriena, S.J.: Etapas, métodos y resultados de la penetración protestante en China (utgivelse av excerpta fra doktoravhandling), Roma: Pontificia Universitas Gregoriana, 1956
  • William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin, 1930
  • Angelyn Dries, O.S.F.: The Missionary Movement in American Catholic History, Maryknoll NY: Orbis Books, 1998, ISBN 1-57075-167-6
  • Irene Eber: The Jewish Bishop and the Chinese Bible: S.I.J. Schereschewsky (1831–1906), i serien "Studies in Christian Mission", Leiden: Brill, 1999
  • Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact, Monumenta Serica Monograph series XLIII, Sankt Augustin: Monumenta Serica, 1999
  • E.H. Edwards: Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians, New York: Ayer Co Pub, 1970, ISBN 0-405-02014-7
  • Robert Entenmann: «Chinese Catholics and the State during the White Lotus Rebellion, 1795-1805», forskningsartikkel presentert under konferansen Contextualization of Christianity in China: An Evaluation in Modern Perspective, arrangert av The International Institute for Asian Studies, Universitetet i Leiden, 6.-8. juni 2002
  • Georg Evers: «Die Rolle der christlichen Mission als Werkzeug gesellschäftlicher und kultureller Veränderung am Beispiel Chinas», i Roman Malek (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 186-208
  • John King Fairbank: «The Manchu Appeasement Policy of 1843» i Journal of the American Oriental Society 59, no. 4 (1939)
  • Alphonse Favier, C.M.: Siège de la mission catholique du Pé-tang, Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124 Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008.
  • Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», i Modern Asian Studies, Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.
  • Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», i The Pacific Historical Review, Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161
  • Peter W. Fay: The Opium War 1840-1842: Barbarians in the Celestin Empire in the Early Part of the Nineteenth Century and the War by Which They Forced Her Gates Ajar, Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1975, ISBN 0-8078-1243-9
  • Gerolamo Fazzini: Il libro rosso dei martiri cinesi. Testimonianze e resoconti autobiografici, Edizioni San Paolo, Cinisello Balsamo, 2006
  • Albert Feuerwerker: The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century, Ann Arbor (Michigan), 1976
  • Caroline Fielder: The Growth of the Protestant Church in China. Dokument presentert for 21st National Catholic China Conference i Seattle i USA i juli 2005. Tilgjengelig på [13], nettsted besøkt 6. mai 2007.
  • Maria Elizabeth Xara Brazil Fongen: Returning Macao to the Chinese: An Historical Overview of Cultural Interaction between Portugal and China with special Reference to Religion and Literature, Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo, 1993
  • Louis Gaillard, S.J.: Croix et swastika en Chine, Shanghai: Imprimerie de la Mission Catholique, 1893
  • Jacques Gernet: Chine et christianisme. Action et réaction, Paris: Gallimard, 1982; oversatt til engelsk av Janet Lloyd: China and the Christian Impact, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, ISBN 0-521-26681-5; verket nyredigert i 1991 med ny tittel Chine et christianisme. La première confrontation.
  • Josef Glazik: Die Russisch-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen, Münster: Aschendorff, 1954
  • Robert Graham, S.J.: Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane, Princeton: Princeton University Press, 1959
  • Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846, St. Bonaventure (New York): Franciscan Institute, 1950
  • Horst Gründer: Christliche Mission und deutscher Imperialismus. Eine politische Geschichte ihrer Beziehungen während der Kolonialzeit (1884–1914) unter besonderer Berücksichtigung Afrikas und Chinas, 1932
  • Noël Gubbels: Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870, Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934
  • Jason Kindopp og Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Relations, Washington DC:Brookings Instition Press, 2004 ISBN 0815749376
  • Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976
  • Eric Osborne Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books, 1980, ISBN 0-88344-084-9
  • Eric Osborne Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): China and Christianity, Historican and Future Encounters, Notre Dame (Indiana) 1979
  • Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i Missiologi i dag (red. Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, ISBN 82-15-00621-3
  • Richard Hartwich: Steyler Missionäre in China, bind 1, Missionarische Erschliessung Südshantungs, 1879-1903, 1983
  • Paul Hattaway: China's Christian Martyrs, Oxford: Monarch Books, 2007, ISBN 978-1-85424-762-9
  • Jeroom Heyndrickx, C.I.C.M. (red.): Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries, Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation, 1994
  • Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902
  • Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916
  • Paul Horbach: Bischof v. Anzers China-Mission in ihren Beziehungen zur Politik, 1901
  • Xiaojuan Huang: Christian Communication and Alternative Devotions in China, 1780-1860, 2006
  • Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, ISBN 90-390-0502-8
  • Anton Huonder, S.J.: Der einheimische Klerus in den Heidenländern, Freiburg, 1909
  • Léon Joly: Le Christianisme et l'Éxtrême Orient, Bind 1, Paris, 1908
  • Torstein Jørgensen (red.): I tro og tjeneste: Det Norske Misjonsselskap 1842-1992, bind I, Stavanger: Misjonshøgskolen, 1992, ISBN 82-7219-078-8
  • Louis-Marie Kervyn: Méthode de l'apostolat moderne en Chine, Hong Kong, 1911
  • Sr. Maria Ko, F.M.A.: «The Bible in China», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007
  • Vi Kuyin Wellington Koo: The Status of Aliens in China, (Studies in History, Economics and Public Law, 50,2 = 126), New York: Columbia University, 1912
  • Ku Wei-ying og Koen DeRidder (red.): Authentic Chinese Christianity: Preludes to its Development (19th and 20th Centuries), Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation – Leuven University Press, 2001, ISBN 90-5867-102-X
  • Lars Petter Laamann: Christian Heretics in Late Imperial China: Christian Inculturation and State Control, 1720-1850, London & New York: Routledge, 2006, ISBN 0-415-29779-6
  • Lars Laamann: «Anti-Christian Agitation as an Example of Late Imperial Anticlericalism», i Extrême-Orient 24 (2002), s. 47-63
  • Kenneth Scott Latourette: «Roman Catholic and Protestant Missions in China: Some Comparisons», i The International Review of Missions, 1926, s. 161-181
  • Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London, 1929
  • Kenneth Scott Latourette: Book Review of Columba Cary-Elwes' "China and the Cross: A Survey of Missionar Activities", i The Journal of Asian Studies, Vol. 17, No. 2 (februar 1958), s. 272-273
  • Michael C. Lazich: E.C. Bridgman (1801–1861): America's First Missionary to China, Lewiston/Queenston/Lampeter: Edwin Mellen Press, 2000
  • Jacques Leclerc: Thunder in the Distance, New York: Sheed and Ward, 1958
  • Donald Daniel Leslie: The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng, Leiden: E.J.Brill, 1972
  • William Lockhart: The medical missionary in China: a narrative of twenty years' experience, London: Hurst and Blackett, 1861. University of Hong Kong Libraries, Digital Initiatives, China Through Western Eyes
  • Kathleen L. Lodwick: Crusaders against Opium: Protestant Missionaries in China, 1874-1917, Lexington KY: University Press of Kentucky 1996
  • Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i Numen, Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 179-212
  • Kam Louie: Review of Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): "Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact", i The China Quarterly, No. 163 (Sep., 2000), s. 874-875
  • Lu Shiqiang: Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860–1874) [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860–1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966
  • Jessie Gregory Lutz: Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28, Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana), 1988
  • Jessie Gregory Lutz: Mission Dilemmas: Bride Price, Minor Marriage, Concubinage, Infanticide, and Education of Women, New Haven, CT: Yale Divinity School Library, 2002
  • Donald McGillivray (red.): A Century of Protestant Missions in China (1807–1907), Shanghai: American Presbyterian Mission Press, 1907, nyopptrykk, USA: Elibron Classics, 2002, ISBN 978-1-4021-6031-8
  • Richard Madsen: «The Catholic Church in China: Cultural Contradictions, Institutional Survival, and Religious Renewal», i Unofficial China: Popular Culture and Thought in the People's Republic (red. av P. Link), Boulder: Westlink, 1989
  • Richard Madsen: China's Catholics: Tragedy and Hope in an Emerging Civil Society, Berkeley and Los Angeles: University of California Press Berkeley and Los Angeles, 1998, ISBN 0-520-21326-2
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, St. Augustin: Institut Monumenta Serice/China-Zentrum, 2002, ISBN 3-8050-0524-5
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, ISBN 3-8050-0385-4
  • Roman Malek, S.V.D. og Werner Prawdzik, S.V.D. (red.): Zwischen Autonomie und Anlehnung: Die Problematik der katholischen Kirche in China, theologisch und geschichtlich gesehen, Nettetal: Steyler Verlag, 1989, s. 121-131, ISBN 3-8050-0385-4
  • Sr. Raffaela Mantovanelli: Women: Half of Heaven also in the Church, i European Ecumenical China Communication, no. 5, s. 67-73
  • B. Martínez: Historia de las misiones augustinianas en China, Madrid, 1918
  • Pierre Xavier Mertens, S.J.: Du sang chrétien sur le fleuve jaune, Paris: Editions Spes 1937 (engelsk: The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs, London, 1939 ASIN: B00086CBKI)
  • George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Chicago: Loyola University Press, 1985, ISBN 0-8294-0457-0
  • Andrzej Miotk, S.V.D.: «Johann Baptist Anzer: SVD Bishop between Mission and Politics (1851–1903)», i verbum svd (2011) 2, s. 17-42
  • Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900 (Bind II) New York, 2005, ISBN 1-57075-450-0
  • J. de Moldrey: Confesseurs de la foi en Chine (1784–1862), Shanghai, 1935
  • Jean Monsterleet: Les martyrs de Chine parlent, Paris: Amiot-Dupont, 1953 (engelsk oversettelse: Martyrs in China, Chicago 1956)
  • Jean-Marie Planchet, C.M.: Le Cimetière et Les Oevres Catholiques de Chala 1610-1927, Pékin:Imprimerie des Lazaristes, 1928
  • Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
  • George Blackburn Pruden, Jr.: Issachar Jacox Roberts and American Diplomacy in China, Ph.D. dissertation, American University, 1977
  • António da Silva Rego: O Padroado Portugues do Oriente, Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940
  • António da Silva Rego (red.): Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente, Bd. I-VI, Goa, 1949-1951
  • Ricci Roundtable on the History of Christianity in China. Nettsted besøkt 10. juni 2007.
  • Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i Numen, Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322
  • Karl Josef Rivinius, S.V.D.: Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung, (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, ISBN 3-412-00987-3
  • Karl Josef Rivinius, S.V.D.:«LEBBE, Frédéric Vincent» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Hamm Westf., Band IV (1992), spaltene 1291-1296, tilgjengelig online Nettsted sist besøkt 12. oktober 2007
  • Ole Bjørn Rongen: «Dokumentar, diktning og plagiat - Om fremstillinga av dei første norske Kina-misjonærene, Anna Sofie Jakobsen og Spphie Reuter», i Norsk Tidsskrift for misjonsvitenskap, nr 3, 2013, s. 152-171
  • Murray A. Rubinstein: The Origins of the Anglo-American Enterprise in China, 1807-1840, Lanham MD: American Theological Library Association Monograph Series 33, 1996, ISBN 0-8108-2770-0
  • So Kwan-wai, Eugene P. Boardman og Ch'iu P'ing: «Hung Jen-kan, Taiping Prime Minister, 1859-1864», i Harvard Journal of Asiatic Studies, Vol. 20, No. 1/2. (Jun., 1957), 262-294
  • William E. Soothill: Timothy Richard of China, London: Seeley Service, 1924
  • Arne B. Sovik: Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945, i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957),
  • Jonathan D. Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan, New York: W.W.Norton, 1996, ISBN 0-00-255584-0
  • Donald F. St. Sure (oversetter): 100 Roman Documents Concerning the Chinese Rites Controversy (1645–1941) (redigert av R.R. Noll), San Francisco: Ricci Institute, 1992
  • Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921, China Continuation Committee, Shanghai 1922
  • Scott W. Sunquist, David Wu Chu Sing og John Chew Hiang Chea: A Dictionary of Asian Christianity, Grand Rapids, MI:Wm. B. Eerdmans Publishing Co., 2001, ISBN 0-8028-3776-X
  • Rolf Arthur Syrdal: American Lutheran Missionary Work in China, doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942
  • Manuel Teixeira, S.J.: Macau e la sua Diocese, bd I-II, Instituto Cultural de Macau, 1940
  • Teng Yuan Chung: «Reverend Issachar Jacox Roberts and the Taiping Rebellion», i Journal of Asian Studies, 23, no. 1, (1963) s. 55-67
  • A. Thomas: Histoire de la Mission de Pékin, Tome II: Depuis l'arrivée des Lazaristes jusqu'à la révolte des boxeurs (1785–1900), Paris: L. Michaud, 1925
  • R.G. Tiedemann (red.): Handbook of Christianity in China – Volume Two: 1800 – Present, 2010, Brill, ISBN 978-90-04-11430-2
  • S.L. Titsjvinski & Vladimir S. Mjasnikov: Istorija rossijskoj duchovnij missii v Kitae, Moskva: Isdatelstvo Svjato Vladimirskovo Bratstva, 1997 [С.Л. Тичвински & Владимир С. Mясникoв: Iстoрия рoссийскoй дuхoвний миссии в Киtаe, Москва: Исдатeльствo Святo Владимирскoгo Братства 1997]
  • Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002 ISBN 82-520-3549-3
  • Donald W. Treadgold: The West in Russia and China, bd. 2: China 1582-1949. Cambridge: Cambridge University Press 1973 [Se også anmeldelsen av J.B. Grieder i Journal of Asian Studies 33 (1974), s. 462-466, og Treadgolds svar i nr. 37 (1977) s. 189-190]
  • Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe, 2001, ISBN 0-7656-0661-5
  • Joseph Van den Brandt: Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques, Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936
  • Louis Wei Tsing-sing: La politique missionnaire de la France en Chine 1842-1856. L'ouverture des cinq ports chinois au commerce étranger et la liberté religieuse, Paris: Nouvelles Editions Latines, 1960
  • Louis Wei Tsing-sing: Le Saint-Siège et la Chine, Paris, 1971
  • Louis Wei Tsing-sing: Le Saint-Siège, la France et la Chine sous le Pontificat de Léon XII: Le projet de l'établissement d'une Nonciature à Pékin et l'affaire du Pei-t'ang 1880-1886, Schöneck/ Beckenried, Nouvelle Revue de science missionnaire, 1966
  • Eric Widmer: The Russian Ecclesiastical Mission in Peking During the Eighteenth Century. East Asian Research Center, Cambridge, MA, 1976
  • Léon Wieger, S.J.: Textes historiques: Histoire politique de la Chine, bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923
  • Jean-Paul Wiest: «Christianity in China», i New Catholic Encyclopedia, 2nd ed., Washington D.C. 2003, ISBN 0-7876-4007-7 (bind 3)
  • Tomasz Wisniewski: «Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums», i China Heute 16 (1997), s. 111-119 (I)
  • Jun Xing: Baptized in the Fire of Revolution: The American Socian Gospel und the YMCA in China, 1919-1937, doktoravhandling, University of Minnesota, 1993
  • Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica: 45), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, ISBN 3-8050-0433-8
  • John Baptist Zhang Shijiang: «The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Entenmann: «Chinese Catholics and the State during the White Lotus Rebellion, 1795-1805», forskningsartikkel presentert under konferansen Contextualization of Christianity in China: An Evaluation in Modern Perspective, arrangert av The International Institute for Asian Studies, Universitetet i Leiden, 6.-8. juni 2002
  2. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 175-177
  3. ^ Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i Numen, Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322
  4. ^ Léon Wieger, S.J.: Textes historiques: Histoire politique de la Chine, bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923, s. 1813
  5. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 90
  6. ^ Tekst gjengitt hos Msgr. Favier: La mission de Pékin, bd. II, s. 88ff
  7. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 90-95
  8. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 177-178
  9. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 95-97
  10. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 178
  11. ^ J.J.M. de Groot: Sectarianism and Religious Persecution in China. A page in the History of Religions, Amsterdam 1903, s. 399-401
  12. ^ J. de Moldrey: Confesseurs de la foi en Chine (1784–1862), Shanghai 1935
  13. ^ [1] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  14. ^ [2] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  15. ^ [3] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  16. ^ [4] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  17. ^ [5] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  18. ^ [6] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.
  19. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 179
  20. ^ Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind, Paris 1953, sp. 716
  21. ^ Marchini i Chinese Repository, Canton 1831-1851, bd. I, s. 443
  22. ^ [7] Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 17. februar 2007.
  23. ^ Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846, Franciscan Institute, St. Bonaventure (New York), 1950.
  24. ^ Karl Josef Rivinius: Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung, Köln og Wien, Bühlau Verlag, 1987, s. 45-56
  25. ^ John King Fairbank: «The Manchu Appeasement Policy of 1843» i Journal of the American Oriental Society 59, no. 4 (1939), s. 469-84
  26. ^ Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», s. 146-147, i The Pacific Historical Review, Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161.
  27. ^ Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind, Paris 1953, sp. 716
  28. ^ Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 116 og 118, i Modern Asian Studies, Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.
  29. ^ Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», 118, i Modern Asian Studies, Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.
  30. ^ Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 119f., i Modern Asian Studies, Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.
  31. ^ [8] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 17. februar 2007.
  32. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 276
  33. ^ Dette bygger på den engelske oversettelse gitt av Vi Kuyin Wellington Koo: The Status of Aliens in China, (Studies in History, Economics and Public Law, 50,2 = 126), New York: Columbia University, 1912, s 292. Han påpeker at den kinesiske tekst «ikke overstemmer i alt» med den franske oversettelse av den russiske tekst - ibid, s. 292 note 1.
  34. ^ Michael C. Lazich: E.C. Bridgman (1801–1861): America's First Missionary to China, Lewiston/Queenston/Lampeter: Edwin Mellen Press, 2000, s. 365
  35. ^ R.G. Tiedemann (red.): Handbook of Christianity in China – Volume Two: 1800 – Present, 2010, Brill, s. 299
  36. ^ H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», s. 478, i The American Journal of International Law, Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491
  37. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 276
  38. ^ Lu Shiqiang: Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860–1874) [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860–1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101
  39. ^ Louis Wei Tsing-sing: La politique missionnaire de la France en Chine 1842-1856. L'ouverture des cinq ports chinois au commerce étranger et la liberté religieuse, Paris: Nouvelles Editions Latines, 1960, s. 458
  40. ^ Sitatet er usikret; det er blitt fremført av Ye Xiaowen, direktøren for Statsadministrasjonen for religiøse anliggender, underlagt den kinesiske regjering, i flere sammenhenger, Se f.eks. talen «China's Religions Retrospect and Prospect» holdt 19. februar 2001 for Chung Chi College ved Chinese University of Hong Kong (nettsted besøkt 18. september 2008
  41. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 328
  42. ^ Thaddäus Hang: Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart, München: Verlag Anton Pustet 1963, s. 162
  43. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 234
  44. ^ Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 393-397
  45. ^ Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i Missiologi i dag (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420
  46. ^ Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 82ff
  47. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 260-263
  48. ^ Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 88
  49. ^ Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i Numen, Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188
  50. ^ Donald Daniel Leslie: The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng, Leiden: E.J.Brill, 1972, s. 97f.
  51. ^ John Baptist Zhang Shijiang: «The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007
  52. ^ Irene Eber: «The Jewish Bishop and the Chinese Bible: S.I.J. Schereschewsky (1831–1906)», i serien Studies in Christian Mission, Leiden: Brill, 1999
  53. ^ Jonathan D. Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan, New York: W.W.Norton 1996
  54. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 283
  55. ^ Margaret Morgan Coughlin: Strangers in the House: J. Lewis Shuck and Issachar Roberts, First American Baptist Missionaries in China, Ph.D. dissertation, University of Virginia, 1972
  56. ^ Eugene Powers Boardman: Christian Influence on the Ideology of the Taiping Rebellion, 1851-1864, University of Wisconsin Press, 1952
  57. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 266
  58. ^ William Canton: A History of the British and Foreign Bible Society, London 1904-1910, bd. II, s. 448-450
  59. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 296
  60. ^ Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
  61. ^ So Kwan-wai, Eugene P. Boardman og Ch'iu P'ing: «Hung Jen-kan, Taiping Prime Minister, 1859-1864», i Harvard Journal of Asiatic Studies, Vol. 20, No. 1/2. (Jun., 1957), 262-294.
  62. ^ Jonathan D. Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan, New York: W.W. Norton, 1996, s. 286
  63. ^ George Blackburn Pruden, Jr.: Issachar Jacox Roberts and American Diplomacy in China, Ph.D. dissertation, American University, 1977
  64. ^ Teng Yuan Chung: «Reverend Issachar Jacox Roberts and the Taiping Rebellion», i Journal of Asian Studies, 23, no. 1, (1963) 55-67
  65. ^ Jonathan D. Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan, New York: W.W. Norton, 1996, s. 287
  66. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 293-294
  67. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 299-302
  68. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books, 1980, s. 32-33
  69. ^ Paul Cohen: China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Antiforeignism, 1860-1870, Cambridge: Harvard University Press, 1963, s. 229-261
  70. ^ Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind, Paris 1953, sp. 716
  71. ^ Cordier: Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900, bind 3, s. 326.
  72. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 162-169
  73. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21
  74. ^ Robert Graham, S.J.: Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane, Princeton: Princeton University Press 1959, s. 86-87.
  75. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 311
  76. ^ Hyginus Eugenius Cardinale: The Holy See and the International Order, Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203-204
  77. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22
  78. ^ Robert Graham, S.J.: Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane, Princeton: Princeton University Press 1959, s. 87-89.
  79. ^ Hyginus Eugenius Cardinale: The Holy See and the International Order, Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203
  80. ^ Karl Josef Rivinius, S.V.D.: Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung, (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, s. 356ff.
  81. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 455, 461
  82. ^ Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900, New York 2005, s. 472
  83. ^ fra Moffett; han siterer fra Records of the General Conference of the Protestant Missionaries of China, Shanghai 1877, s. 32-44
  84. ^ Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900, New York 2005, s. 473-474
  85. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 405-406
  86. ^ Soothill: Timothy Richard of China, London: Seeley Service, 1924, s. 253-258
  87. ^ Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900, New York 2005, s. 481-82
  88. ^ Nat Brandt: Massacre in Shansi, Syracuse: Syracuse University Press, 1994, 48-48
  89. ^ Alvyn J. Austin: China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905, Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. xxi-xxii
  90. ^ Rolf Arthur Syrdal: American Lutheran Missionary Work in China, doktoravhandling, Drew University, 1942
  91. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 502
  92. ^ [9] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007
  93. ^ [10] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007
  94. ^ Pierre Xavier Mertens S.J.: The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs, London 1939
  95. ^ Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900, New York 2005, s. 484-486
  96. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 193
  97. ^ Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900, New York 2005, s. 486
  98. ^ Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 253
  99. ^ Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254
  100. ^ Alvyn J. Austin: China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905, Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. 395-421
  101. ^ Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254
  102. ^ Paul Hattaway: China's Christian Martyrs, Oxford:Monarch Books, 2007, s. 250
  103. ^ [11] De foregående avsnitt fra en martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007
  104. ^ Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48
  105. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930
  106. ^ Jean-Marie Planchet: Le Cimitière et Les Oeuvres Catholiques de Chala 1610-1927, Pékin: Imprimerie des Lazaristes 1928, s. 102-119
  107. ^ Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 121
  108. ^ *Rolf Arthur Syrdal: American Lutheran Missionary Work in China, doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942, s. 44
  109. ^ Thorstein Himle: Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning, Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321
  110. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 521, med henvisning til Resolutions of missionaries in Shanghai, gjengitt i «Spirit of Missions», Burlington N.J. (66), s. 560.
  111. ^ E.H. Edwards: Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians, New York, s. 164-172
  112. ^ Léon Joly: Le Christianisme et l'Éxtrême Orient, Bind 1, Paris 1908, s. 136
  113. ^ Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48
  114. ^ L. Kervyn: Méthode de l'apostolat moderne en Chine, Hong Kong 1911
  115. ^ Missiones Catholicae cura S. Congregationis de Propaganda Fide, Roma 1907
  116. ^ Hoffmann: Zeitschrift für Missionswissenschaft, IV. bind, s. 42
  117. ^ Hoffmann: Zeitschrift für Missionswissenschaft, IV. bind, s. 42
  118. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s 567
  119. ^ Jacques Leclerc: Thunder in the Distance, New York: Sheed and Ward 1958, s. 55-56
  120. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21
  121. ^ Eric O. Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): China and Christianity, Historican and Future Encounters, Notre Dame (Indiana) 1979, s. 142-143
  122. ^ Arne B. Sovik: Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945, i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957), s. 72
  123. ^ Jessie Gregory Lutz: Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28, Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 41
  124. ^ Chao i The Chinese Recorder, Shanghai 1911-1930, LIII, s. 743-748
  125. ^ Alvyn J. Austin: Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959, Toronto: University of Toronto Press, 1986
  126. ^ [12] Oppslagsordet LEBBE i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bautz Verlag, artikkel av Karl Josef Rivinius. Nettversjon – nettsted kontrollert 1. oktober 2007.
  127. ^ John Baptist Zhang Shijiang: «The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007
  128. ^ Kam Louie: Review of Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): "Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact", i The China Quarterly, No. 163 (Sep., 2000), s. 874-875
  129. ^ Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921, China Continuation Committee, Shanghai 1922, s. 34
  130. ^ Navn fra 1920, Ad hoc-organisert i 1910
  131. ^ Albert Feuerwerker: The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century, Ann Arbor (Michigan) 1976
  132. ^ Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, 2. 234-243
  133. ^ Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, s. 30, og kart bak
  134. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 575-576
  135. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 580-581, 583-584
  136. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 582-583
  137. ^ Kenneth Scott Latourette: «Roman Catholic and Protestant Missions in China: Some Comparisons», i The International Review of Missions, 1926, s. 173
  138. ^ Miner Searle Bates: «The Theology of American Missionaries», i J.K. Fairbank (red.): The Missionary Enterprise in China and America, Cambridge, MA, 1974, s. 135-138
  139. ^ Georg Evers: «Die Rolle der christlichen Mission als Werkzeug gesellschäftlicher und kultureller Veränderung am Beispiel Chinas», i Roman Malek (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 190
  140. ^ Jun Xing: Baptized in the Fire of Revolution: The American Socian Gospel und the YMCA in China, 1919-1937, doktoravhandling, University of Minnesota, 1993
  141. ^ Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind, Paris 1953, sp. 720-721