Vincent Lebbe
| Vincent Lebbe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. aug. 1877[1][2] Gent | ||
| Død | 24. juni 1940[1][2] (62 år) Chongqing | ||
| Beskjeftigelse | Munk, journalist | ||
| Nasjonalitet | Belgia Republikken Kina (1927–) | ||
Frédéric Vincent Lebbe, kjent som Vincent Lebbe, kinesisk: Lei Mingyuan 雷鳴遠 (født 19. august 1877 i Gent i Belgia, død 24. juni 1940 i Chongqing i Kina) var en belgisk katolsk prest og kinamisjonær fra lasaristenes orden. Han grunnla to katolsk e ordener og er kjent for sitt engasjement for at den katolske kirke i Kina skulle utvikle sitt eget kinesiske presteskap og få kinesiske biskoper.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Vincent var sønn av en flamsk far og en engelsk mor med halvfranske aner. Faren var notar. Han fikk en moderne katolsk oppdragelse der det særlig var den franske kultur som ble formidlet.
I løpet av skoleårene bestemte han seg for å bli prest og forsøke å bli sendt til Kina som misjonær; han var inspirert av lasaristpater Gabriel Perboyres virke og martyrium der. Han sluttet seg derfor til den samme ordenen som ham, lasaristene. I februar 1901 reiste han som teologistudent til Beijing, sammen med den apostoliske vikar av Beijing, Pierre-Marie-Alphonse Favier. På denne tiden var Qing-Kina i etterdønningene av bokseropprøret, og den nasjonale forbitrelese over de traktater landet var blitt påtvunget av konolialistiske utenlandske makter for en generasjon siden var økende i folket.
Vincent Lebbe tok avstand fra det franske protektoratet over misjonene, og ble også dypt skuffet over den nedlatende og tildels sjåvinistiske holdning enkelte av hans medbrødre i lasaristene la for dagen. Han oppfattet dette som arrogant og paternalistisk overlegenhetsfølelse. Selv avviste han enhver europeisme i misjonsarbeidet og gikk utrettelig inn for at man snarest mulig satset på en bredere og bedre utvikling av et kinesisk presteskap som man så kunne overføre ansvaret for kirkestyret til.
Etter sin prestevielse i 1901 virket pater Lebbe først i fire år som kapellan og sogneprest i menigheter på landsbygden. I 1905 ble han sendt til Tianjin, Nordkinas nest største by med én million innbyggere, en by som skulle bli kanskje det viktigste utgangspunkt for Kinas modernisering. Pater Lebbe avviste mange trekk ved den inntil den tid gjengse misjonsmetode, der materielle fordeler spilte inn og bidro til å motivere folks omvendelse til katolisismen, og utviklet det som ble kalt «Tientsinmetoden». Den gikk i korthet ut på å inkulturere det kristne budskap i den kinesiske kontekst. Det ble utviklet et slagkraftig lekapostolat som selv definerte sine virkeområder, Lebbe etablerte god kontakt med byens politiske og kulturelle lederskap og var ved foredragsvirksomhet og på annet vis med på å ta for seg tidens brennende problemer, den katolske sosiallære og de sosiale misforhold.
Da Tianjin ble kirkelig utskilt fra Beijing i 1912 og fikk egen biskop, ble pater Lebbe gjort til generalvikar der.
Pater Lebbe utviklet også et betydelig presseapostolat. Sammen med kinesiske katolikker grunnla han i 1912 Kinas første katolske ukeblad, og tre år etter den katolske dagsavisen Yi shi bao («Det offentlige vel») for Nordkina som snart utviklet seg til et høyt ansett partipolitisk uavhengig organ som også var fritt for kirkelig overformynderi. Han grunnla også et misjonstidsskrift og et ukemagasin for kvinner og barn. I 1918 ble han ferdig med sin oversettelse av Corpus Paulinum (apostelen Paulus' brever i Det nye testamente).
På grunn av sitt sterke engasjement på kinesernes side i «Laoxikaiaffæren» (1916/17) ble han i 1917 sendt/forvist til Ningbo i Zhejiang i Sørøstkina. Denne affæren dreide seg om franskmennenes ønske om å utvide sitt konsesjonsområde i Tianjin slik at også blant annet Laoxikai, den katolske domkirken der kom innenfor deres territorium. Biskopen og pater Lebbe hadde forskjellig syn på saken.
Fra 1920 til 1927 virket han i Europa og var sjelesorger for kinesiske utenlandsstudenter. Han etablerte et hjelpeapparat for dem i Paris i 1923, «Associatio catholica iuventutis Sinensis». I Belgia opprettet han et fellesskap for sekularprester som skulle stå til disposisjon for misjonene: «Société des Auxiliaires des Missions» (SAM) (kirkerettslig approbert i 1939), og dessuten en kvinnelig gren noe senere.
Lebbes skarpe kritikk av misjonsarbeidets prinsipper og praksis og hans iherdige iver for en nyorientering fant gjenklang i de pavelige misjonsencyklikaer «Maximum illud» (Benedikt XV, 1919) og «Rerum ecclesiae» (Pius XI, 1926), og da sistnevnte pave konsekrerte seks kinesiske biskoper i Peterskirken den 28. oktober 1926 var pater Lebbe til stede som æresgjest.
Etter tilbakekomsten til Kina virket pater Lebbe først i Anguo i Zhili (Hebei) under den nyviede biskop Melchior Sun. Her grunnla de i fellesskap i 1928 «Congrégation des Petits Frères de Saint-Jean-Baptiste» (Yaohan xiao xiongdi hui 耀漢小兄弟會). Lebbe grunnla også søsterkongregasjonen Petites Soeurs de Sainte-Thérèse de l'Enfant-Jésus,
Da de første krigshandlinger mellom Japan og Kina brøt ut, organiserte pater Lebbe en sanitetsgruppe; ut av patriotisk pliktfølelse for sitt nye fedreland ledsaget han frivillige sykepleiere og sykebærere i felten. Tyve av medlemmene av Congrégation des Petits Frères de Saint-Jean-Baptiste inngikk i denne gruppen. Dette begynte så tidlig som i 1933, etter den japanske invasjon av Rehe. Ettersom lasaistordene var svært avvisende til dette engasjementet, trådte Lebbe ut av lasaristordenen. avla løfter hos Petits Frères, og i desember 1933 overtok han personlig ledelsen av denne nye kongregasjonen.
Han ble en personlig venn av marskalk Chiang Kai-shek.
I mars 1940 ble han tatt til fange av kommunistene. De anså han som agent for Kuomintang og underkastet ham seks ukers hjernevask og tortur. Etter at han ble fri var hans helseytilstand så svekket at han døde kort etter sin ankomst til Chongqing. Den nasjonalistiske Kuomintangregjeringen forordnet at hans dødsdag skulle være nasjonal sørgedag, og utropte ham til en «nasjonens helt».