Jiaqing-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jiāqìng-keiseren

Jiaqing-keiseren (kinesisk: 嘉慶帝, pinyin: Jiāqìngdì, mandsju: Saicungga fengšen, født 13. november 1760 i Beijing i Kina, død 2. september 1820 i Sommerpalasset i Chengde; posthumt navn: 受天興運敷化綏猷崇文經武光裕孝恭勤儉端敏英哲睿皇帝, Shòutiān Xìngyùn Fūhuà Suīyóu Chóngwén Jīngwǔ Guāngyù Xiàogōng Qínjiǎn Duānmǐn Yīngzhé Ruì; tempelnavn: 清仁宗, Qing Rénzōng) fra mandsjuenes Qing-dynasti var den femte Qing-keiser som hersket over Kina, fra 1796 (de facto først fra 1799) til 1820. Han var sønn av Qianlong-keiseren, og minnes blant annet for sin rettsforfølgelse av den korrupte Heshen (和珅) som hadde fått svært stor innflytelse i hans fars senere år. Han huskes også for sine reformforsøk og tiltak for å få bukt med opiumshandelen.

De første årene av Jiaqing-keiserens regjering, var det bare i navnet at han var keiserrikets leder. Qianlong-keiseren, som hadde abdisert og fått ærestittelen Taishang Huang, fortsatte å være den egentlige hersker frem til sin død i 1799.

Jiaqing-keiseren går for å ha vært en av de svakeste keisere under Qing-dynastiet, og hengav seg i stor grad til alkohol og et utsvevende seksualliv. Hans regjeringstid var preget av sosial uro. Nevnes kan to religiøse sekter som gikk til opprør: Den hvite lotus fra 1696 til 1804 og Himmelens lov (også kalt De åtte dobbeltegn) i 1813.

På plussiden kan man kanskje regne avsettelsen av Heshen i 1799. Han ble tvunget til selvmord, og 800 millioner sølvtaeler ble konfiskert for statskassen, som på den tid var på det nærmeste bunnskrapt.

Mot slutten av sin tid ble Jiaqing-keiseren nær drept av opprørere som hadde lykkes i å trenge inn i keiserpalassområdets innerste; det var bare resolutt opptreden fra hans sønn som forhindret det. Opprøret ble så slått med med stor brutalitet; bare i ett nabolag i en stor by ble 20 000 borgere halshogd. Spenningen mellom kinesere og den mandsjuiske øvrighet økte sterkt.

Under Jiaqingperioden forsøkte England å opprette handelsforbindelser med Kina. Vel ble Amherst-sendeferden i 1816 like så bryskt avvist av Jiaqing-keiseren som Macartney-sendeferden var blitt av hans far Qianlong-keiseren i 1793. Rent faktisk hadde imidlertid Det britiske Ostindiske kompani forlengst etablert en blomstrende byttehandel med kineserne; fra Kina ble det eksportert store mengder te, porselen og silke.

Britene forsøkte å utjevne handelsunderskuddet ved forsert salg av bengalsk opium. I 1810 ble det importert ca. 4000 kister opium, mens det i 1729 bare hadde vært 200 kister. Jiaqing-keiserens lovgivning mot dette var nærmest uten virkning; korrupsjon og smugling omgikk mottiltakene. Dette kostet Kina store mengder sølv, noe som utarmet den nasjonale økonomi ytterligere.

Under hans etterfølger Daoguang-keiseren tilspisset striden om opiumshandelen ytterligere, og munnet ut i opiumkrigene.

Han ble gravlagt i De vestlige Qinggravene utenfor Beijing.


Forgjenger:
 Qianlong-keiseren 
Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
Etterfølger:
 Daoguang-keiseren 
kinastubbDenne kinarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.