Jiaqing-keiseren
| Jiaqing-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ᠶᠣᠩ ᠶᠠᠨ 13. nov. 1760[1][2]  Beijings gamle keiserlige sommerpalass | ||
| Død | 2. sep. 1820[1][2] (59 år) Sommerpalasset i Chengde | ||
| Beskjeftigelse | Politiker |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 15 oppføringer
Empress Xiaoshurui, He Rui, Imperial Noble Consort Heyu, Imperial Noble Consort Gongshun, Shufei, Consort Hua, Consort Zhuang, consort Xin, Concubine Xun, Consort Jian, Imperial Concubine Chun, Imperial Concubine Rong, Imperial Concubine En, Imperial Concubine An, Noble Yun
|
||
| Far | Qianlong-keiseren[3] |
||
| Mor | Empress Xiaoyichun |
||
| Søsken | 27 oppføringer
Kurun Princess Hejing, eldest daughter of Qianlong, Kurun Princess Hexiao, Heshuo Princess Hewan, Heshuo Princess Hejia, second daughter of Qianlong, Kurun Princess Hejing, fifth daughter of Qianlong, sixth daughter of Qianlong, eighth daughter of Qianlong, Heshuo Princess Heke, Yongqi, Yonghuang, Yonglian, Yongzhang, Yongcheng, Yongrong, Yongcong, Yongxuan, ninth son of Qianlong, tenth son of Qianlong, Yongxing, Yongji, Yongjing, Yonglu, sixteenth son of Qianlong, Yonglin
|
||
| Barn | 9 oppføringer
Mianmu, Daoguang-keiseren, Miankai, Mianyu, Chuang-ching, Kurun Princess Zhuangjing, Princess Hui'an, Kurun Princess Huimin, Mianxin
|
||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet |
||
| Gravlagt | Changling Mausoleum (Qing dynasty) |
||
Jiaqing-keiseren (kinesisk: 嘉慶帝, pinyin: Jiāqìngdì, mandsju: Saicungga fengšen, født 13. november 1760 i Beijing i Kina, død 2. september 1820 i Sommerpalasset i Chengde; posthumt navn: 受天興運敷化綏猷崇文經武光裕孝恭勤儉端敏英哲睿皇帝, Shòutiān Xìngyùn Fūhuà Suīyóu Chóngwén Jīngwǔ Guāngyù Xiàogōng Qínjiǎn Duānmǐn Yīngzhé Ruì; tempelnavn: 清仁宗, Qing Rénzōng) fra mandsjuenes Qing-dynasti var den femte Qing-keiser som hersket over Kina, fra 1796 (de facto først fra 1799) til 1820. Han var sønn av Qianlong-keiseren, og minnes blant annet for sin rettsforfølgelse av den korrupte Heshen (和珅) som hadde fått svært stor innflytelse i hans fars senere år. Han huskes også for sine reformforsøk og tiltak for å få bukt med opiumshandelen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
De første årene av Jiaqing-keiserens regjering, var det bare i navnet at han var keiserrikets leder. Qianlong-keiseren, som hadde abdisert og fått ærestittelen Taishang Huang, fortsatte å være den egentlige hersker frem til sin død i 1799.
Jiaqing-keiseren går for å ha vært en av de svakeste keisere under Qing-dynastiet, og hengav seg i stor grad til alkohol og et utsvevende seksualliv. Hans regjeringstid var preget av sosial uro. Nevnes kan to religiøse sekter som gikk til opprør: Den hvite lotus fra 1696 til 1804 og Himmelens lov (også kalt De åtte dobbeltegn) i 1813.
På plussiden kan man kanskje regne avsettelsen av Heshen i 1799. Han ble tvunget til selvmord, og 800 millioner sølvtaeler ble konfiskert for statskassen, som på den tid var på det nærmeste bunnskrapt.
Mot slutten av sin tid ble Jiaqing-keiseren nær drept av opprørere som hadde lykkes i å trenge inn i keiserpalassområdets innerste; det var bare resolutt opptreden fra hans sønn som forhindret det. Opprøret ble så slått ned med stor brutalitet; bare i ett nabolag i en stor by ble 20 000 borgere halshogd. Spenningen mellom kinesere og den mandsjuiske øvrighet økte sterkt.
Under Jiaqingperioden forsøkte England å opprette handelsforbindelser med Kina. Vel ble Amherst-sendeferden i 1816 like så bryskt avvist av Jiaqing-keiseren som Macartney-sendeferden var blitt av hans far Qianlong-keiseren i 1793. Rent faktisk hadde imidlertid Det britiske ostindiske kompani forlengst etablert en blomstrende byttehandel med kineserne; fra Kina ble det eksportert store mengder te, porselen og silke.
Britene forsøkte å utjevne handelsunderskuddet ved forsert salg av bengalsk opium. I 1810 ble det importert ca. 4000 kister opium, mens det i 1729 bare hadde vært 200 kister. Jiaqing-keiserens lovgivning mot dette var nærmest uten virkning; korrupsjon og smugling omgikk mottiltakene. Dette kostet Kina store mengder sølv, noe som utarmet den nasjonale økonomi ytterligere.
Under hans etterfølger Daoguang-keiseren tilspisset striden om opiumshandelen ytterligere, og munnet ut i opiumkrigene.
Han ble gravlagt i De vestlige Qinggravene utenfor Beijing.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jiaqing, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jiaqing, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, oppført som China, Kaiser Jiaqing, CERL-ID cnp02117200, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 164, kapittel 7[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wolfram Eberhard: Geschichte Chinas: von den Anfängen bis zur Gegenwart. Stuttgart 1971.
- John King Fairbank: Geschichte des modernen China 1800–1985. München, 2. Aufl. 1989, ISBN 3-423-04497-7.
- Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Frankfurt 1997, ISBN 3-518-38005-2.
- Gisela Gottschalk: Chinas große Kaiser. Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4.
- Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. München 2001, ISBN 3-446-16284-4.
| Forgjenger: Qianlong-keiseren |
Keiser av Kina (Qing-dynastiet) |
Etterfølger: Daoguang-keiseren |