Kinesisk kirkehistorie fra 1644 til 1799

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Under ferdigstilling

Innhold

..Mandsjuenes seier, første og midtre Qingtid (1644-1796)[rediger | rediger kilde]

Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina[rediger | rediger kilde]

Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff.

Den nyankomne pater Martin Martini virket sør i Hangzhou. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige Zhejiang og nordlige Fujian. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, Longwu-keiseren, og støpte kanoner for dem.[1] Han ble også gjort til mandarin av første klasse,[2] og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» (huoyao dachen).[3]

Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstlig for at hovedstadens mandsjuer etterhvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.[4] Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.[5] Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue Den kinesiske mur.

En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var polakken Michał Piotr Boym. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten Zhu Youlang (Yongli-keiseren) som holdt til i Guangxi og det sørlige Huguang. Lykken vende seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i 1648, og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i Zhaoqing. På denne tiden konverterte keiserens hustru til katolisismen og tok dåpsnavnet Helena. Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet Helena var helt klart en helspilling til den hellige Helena, keiser Konstantins mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær – ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert – ble han vissnok ikke døpt selv.

Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til Venezia. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave Innocens X eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, Alexander VII, og tre år etter, den 18. desember 1658, gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt.

Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667.

..Shunzhi-keiserens tid (1644-61) og regentstyret (1661-1668/69)[rediger | rediger kilde]

Dynastiskiftet[rediger | rediger kilde]

Da mandsjuene erobret Běijīng i 1644 og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, Qing-dynastiet, ble den seks-årige Shunzhi-keiserens første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall.

Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på kullhøyden i palasset – da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker.[6] Under de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort japansk sverd høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke.[7] På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» (Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat).[8]

Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.[9]

Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren[rediger | rediger kilde]

Pater Schall, som ble direktør for Det keiserlige astronomibyrå, arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår.

Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng (Nantang-kirken = Sørkirken), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen.

Ritestriden fortsetter[rediger | rediger kilde]

Pave Alexander VII (1655–67)

Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (quaesita) som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I 1650 sendte de derfor den lærde pater Martin Martini S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom Bergen i Norge på reisen. Først i 1654 ankom han Roma. Der fremla han to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (forfedrekulten og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium.

Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.[10] Resultatet var at pave Alexander VII (1655–67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra Det hellige Officium den 23. mars 1656 godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot prout exposita («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den 9. september 1659 løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte:

Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.[11]

Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner Luo Wenzao sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den 20. november 1669, der nå pave Klemens IX (1667–1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, – så lenge det varte.

Regentstyrets misjonærforfølgelse[rediger | rediger kilde]

I 1661 døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, Kangxi, var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass. Under kristenforfølgelsen i 16641665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfucianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den da alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel.

Det keiserlige stjerneobservatorium i Beijing

Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i Guangzhou. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest S.J., forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett – det strakk ikke til; her lå det intriger bak. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises.

Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens protest. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.

Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig[rediger | rediger kilde]

Misjonærforfølgelsen hadde sammenført de utenlandske misjonærer til Guangzhou. Der ble 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) etter førti dager med grundige konferanser enige den 26. januar 1668 (kanskje med unntak av fransiskaneren) om en 42 artikler lang overenskomst. Et utdrag:

«Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de utallige kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade».

Dominikanerpater Domingo Fernandez Navarrete, som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under dikusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt til ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen.[12]

....Propagandakongregasjonens engasjement[rediger | rediger kilde]

Kurieorganet Sancta Congregatio de propaganda fide (Den hellge kongregasjon for troens utbredelse) var blitt opprettet 22. juni 1622 av pave Gregor XV, i bullen Inscrutabili Divinae. Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt kleresi og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. I årevis hadde den strevd med å fravriste Spania og Portugal den kontroll de hadde med kirkens misjoner, men uten særlig fremgang. I 1649 ankom imidlertid den avignonske jesuittmisjonæren Alexandre de Rhodes fra Orienten. Han foreslo at paven opprettet apostoliske vikariater i Det fjerne østen, det vil si pusset støvet av en sjeldent brukt kirkerettslig struktur og justerte den litt: Ettersom avtaler med de iberiske stater hadde innrømmet dem retten til å innrette bispedømmer, kunne paven i stedet reservere misjonsmarkene fjernt fra disse bispesetene under seg selv, altså selv være deres direkte overhyrde. Så kunne han sende bispeviede vikarer som han selv utnevnte og som stod direkte ansvarlig overfor ham selv. Løsningen slo an. De Rhodes tok også skritt for å sikre vikarene et eget «pool» av misjonsprester, og ble en av initiativtagerne og stifterne av «Det parisiske ytremisjonsselskap» (Missions Etrangères de Paris = MEP).

De fleste av første apostoliske vikariatene omfattet områdene sør for det egentlige Kina (skjønt det apostoliske vikariat Tonking (1659) strakk seg inn i det sørvestlige Kina). Men i 1660 ble et vikariat opprettet i Nanjing, noe som på kartet innebar at godt over halvparten av Kina ble adskilt fra bispedømmet Macao, og i 1680 ble et annet vikariat opprettet for Sichuan, slik at hele det vestlige Kina også ble fratatt Macao.[13] Portugiserne likte det ikke, og deres mottrekk var rett og slett å ikke anerkjenne endringene.

....

....

....Første del av Kangxi-keiserens eget styre (1668-1700)[rediger | rediger kilde]

Replika av pater Ferdinand Verbiests «stjerneglobus» av 1673, til bruk ved det keiserlige astronomibyrå i Beijing

I 1669 klarte pater Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embedet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller Kanton under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert.

Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter.[14] Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etterhvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også Ming-keiserne hadde innbudt dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje.

Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater Ferdinand Verbiest. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i 1674 utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.

Også jesuittene Jean-François Gerbillon og Jean-Baptiste Régis underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i 1708, atlaset, Huangyu quan lang tu, var ferdig i 1717.

«Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710.

Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren Wu Li, en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater Michele Ruggieri gjort sine forsøk[15], pater François de Rougemont forfattet en kristen folkepoesi (Cantiones rusticae) etter forbilder fra han- og hakkadiktning.[16][17] Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i shi- og i qu-stil.[18]

Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk[rediger | rediger kilde]

Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater Lodovico Buglio. Først kom Det romerske missale til kinesisk (1670). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi.

Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin – dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomsalg i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den 26. mars 1615 hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet.

Da pater Philippe Couplet forsøkte å få tillatelsen fornyet i 1680-årene, nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet (Misa jingdian) til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma.[19][20]

....

... Det keiserlige toleranseedikt[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embedsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis verk Tiānzhǔ Shiyi, og sette pris på den lære som her ble fremlagt.

Det brøt nå ut en kristenforfølgelse i kystprovinsen Zhejiang, og hoffjesuittene ved pater Thomas Pereyra henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av 22. mars 1692:

Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme...
Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.[21]

Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfattning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion.[22]

En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder.[23]

....

....

Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene[rediger | rediger kilde]

I 1690 snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsningen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave Alexander VIII (1689–1691) opprettet med bullen Romanus pontifex (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India.[24]

Den neste pave, Innocens XII (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter endel besvær fikk gjort med skrivet E sublimi sedis 15. oktober 1696, i hvertfall på papiret.[25] Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvertfall i endel av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for Sichuan, Guizhou, Yunnan, Huguang, Shaanxi, Shanxi, Fujian) til virkelighet.[13] Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte.[26]

Msgr. Maigrots mandatum[rediger | rediger kilde]

....

....

Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina under Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet[rediger | rediger kilde]

Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes russerne å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing.

Feilslåtte kontakter[rediger | rediger kilde]

Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing under Mingtiden i 1567 men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i 16181619, av samme årsak. I 1654 ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre kowtow for keiseren.[27] Tsar Aleksej Mikhailovitsj sendte så en offisiell delegasjon i 1676, men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil.[28]

Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»[rediger | rediger kilde]

Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.[27] En kinesisk hær på 15 000 mann og hundre kanoner hadde i 1685 klart å jage russerne bort fra Albazin som de mente var kinesisk land, og etter det lå det tilrette for grenseforhandlinger.[29]

Det var i stor grad hoffjesuittene Jean-François Gerbillon og Thomas Pereyra som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at Nertsjinsk-traktaten (1689) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etterhvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.[30][31]

Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til Sibir; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og ikoner. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing (Beiguan) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjuiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at metropolitten av Tobolsk, Sibirs hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i 1696 overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene Den hellige visdom og St. Nikolas (kineserne kalte den Luochamiao). Samtidig hadde disse albazinere fått tsar Peter den Stores oppmerksomhet, og han ville sende dem en arkimandritt som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.[32]

Peter den Store (1682–1725)

Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembedet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I 1700 beordret han ved et ukas (dekret) metropolitten av Kiev, Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.[33] Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i 1702, med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i 1716 og opprette en menighet.[32] Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.[34][35]

Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727[rediger | rediger kilde]

Den russisk-ortodokse kirke fikk endelig etablere seg offisielt i 1727 i Beijing; det var en av bestemmelsene i Kiakhta-traktaten fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det mandsjuiske og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år.[36][37] Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i Eluosi guan («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860.[38] Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen.

Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred.[39]

Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra 1760-årene, avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av 1700-tallet talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer.[40]

... Ekskurs: Figuristene[rediger | rediger kilde]

Noen større rolle i det kirkelige liv i Kina spilte ikke teologene som går under navnet «figuristene». Dertil ble de for effektivt marginalisert også innenfor egen orden, og de fikk for det meste heller ikke anledning til å publisere sine funderinger. Figuristene var en liten krets franske jesuitter rundt pater Joachim Bouvet S.J., en krets som fungerte som et lite vitenskapelig-missiologisk privatakademi etter kinesisk forbilde. De portugisiske jesuitter, og de jesuitter underlagt portugiserne, var helt avvisende. Selv innenfor misjonens franske seksjon, som hadde egen ledelse, var deres teologiske spekulasjoner omstridte. Pater Bouvets forskning vakte stor interesse hos den tyske tenker og polyhistor Gottfried Leibniz, ikke minst fordi Bouvet i sitt arbeid avdekket en form for det matematiske binære system i det kinesiske klassiske verk Yijing. De to hadde en inngående brevveksling om dette og om figurismen.

Figuristene søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie. En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tenkegods fra den klassiske konfucianisme med kristendommen.

En ensartet fremstilling av figuristenes tanker kan ikke gis. De var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, og flere av teoriene deres befant seg på utviklingsstadiet da de ble beordret til å legge det fra seg. Men det var særlig en grunnleggende oppfatning med tre elementer de konvergerte rundt.

Det første av og utgangspunktet for det de alle kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan. Etter storflommen, som beskrives i Det gamle testamente, mente figuristene at Noas sønn Shem må ha reist til Det fjerne østen, og dit bragt med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i de kinesiske klassiske verker. Figuristene mente også at Fuxi, som skal ha forfattet «Yijing», i virkeligheten var den bibelske patriark Enok. Det spillerom de fant for denne antagelsen var bibelstedene 1. Mos 5,23-24: Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg, og Hebr 11,5: I tro ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Videre mente de at Shèngrén (聖人), eller «vismannen» som omtales i gamle kinesiske tekster, i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede (Messias). De mente å finne forvarsler om for eksempel Jesu fødsel i de kinesiske klassikere.

Én fra kretsen, pater Jean-François Foucquet, hadde som spesialområde var taoismen og hvordan den kunne tolkes i lys av kristendommen. I 1711 ble han etter p. Bouvets ønske kalt til Beijing for å bistå ham i studiet av det klassiske konfucianske verket Yijing. Samtidig arbeidet han for Kangxi-keiseren, og forfattet et antall astronomiske og matematiske traktater på hans oppdrag.

Den franske ordenssuperior i Beijing pater Pierre Vincent de Tartre (1669–1724) og jesuittvisitatoren pater Kilian Stumpf (1655–1720) mente at fortolkningsarbeidene med Yijing representerte en risiko for jesuittmisjonen, i lys av ritestriden som da var på et høydepunkt. Da deres press på Foucquet og Bouvet ble for stort, bestemte Foucquet seg for å tre ut av ordenen og forlate Kina. I 1720 ble han kalt tilbake fra Kina etter eget ønske, og tok med seg sitt store kinesiske bibliotek (4000 bøker) den 9. januar 1722.

....

....

Kangxi-keiserdømmets senere år (1700-1722)[rediger | rediger kilde]

Keiseren støtter jesuittene i ritestriden 1700[rediger | rediger kilde]

Kangxi-keiseren var fortørnet over at jesuittenes tolkning av de kinesiske riter ble satt spørsmålstegn ved i Roma, og engasjerte seg i forsvaret av deres misjonsmetoder. I 1700 rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene [Tianzhu (Gud)|Tiānzhǔ]] og Shàngdì var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma.[41]

Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Kinas offisielle meldingsgazette. Det ble kjent i den europeiske almenhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.

Pave Klemens XIs dekret Cur Deus optimus 1704[rediger | rediger kilde]

Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter.

Pave Klemens XI (1700–1721)

Det skjedde ved at pave Klemens XI (1700-1721) den 20. november 1704 godkjente en dom fra Det hellige Officium i dekretet Cur Deus optimus og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene Tien og Shàngdì om Gud. To jesuitter, patrene François Noël og Kaspar Castner, hadde reist fra Kina til Roma for å forsøke å utvirke en god løsning på ritestriden i Kina. De ble også konsultert av Vatikanet[42][43], men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg.

Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705[rediger | rediger kilde]

Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for Cur Deus optimus var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken Maillard de Tournon, til Kina for å gjøre dette: Han ankom i 1705. Til å begynne med sa han ingtet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om piao (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, – ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette piao.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i Cur Deus optimus. Det gjorde han i et fordømmende dekret «Regula» i Nanjing i februar 1707. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.[44]

Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.

Den apostoliske konstitusjon Ex illa die 1715[rediger | rediger kilde]

Jesuittene gjorde nå nye forsøk på å få paven til å omgjøre sin beslutning, men uten hell. I Roma mente man at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet Ex illa die, gitt som apostolisk konstitusjon, som pave Klemens XI utstedte 19. mars 1715, og som ble forkynt i Kina den 25. september samme år:

I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» (latin=Gud). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.
II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.
III. Kinesiske embedsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er – dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embedsmenn nylig har kommet inn i sine embeder eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.
IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.
V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller under begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene.[45]

Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller – i hans fravær – lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina.

Kangxi-keiseren (1661-1722)

Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens XI forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Ikke uten besvær klarte han høsten 1720 å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner.

Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.

Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721[rediger | rediger kilde]

Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret (1721):

Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noen sinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.[46]

Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den 4. november 1721 sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet.

....Under Yongzheng- (1723-35) og Qianlong-keiserne (1735-1796)[rediger | rediger kilde]

Yongzheng-keiseren (1723–1735)

Kristendomsforbudet utvidet 1724[rediger | rediger kilde]

Den neste kinesiske keiseren, Yongzheng-keiseren (1723–1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I 1724 utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en Bibel eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til Kanton og i august 1732 til Macao. Unntakene var i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli.[47]

Kristendomsforbudet ble ujevnt men etterhvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og endel misjonærer klarte å holde seg i skjul – det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet.

Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa:

«De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd».

Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i Fujian sent i 1733.[48] Men mange flere skulle følge under den neste keiserens periode, under Qianlong-tiden (1735–1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen.[49] Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre.[50]

At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder.

.... Det kinesiske presteseminar i Napoli[rediger | rediger kilde]

....

....

Hoffjesuittene under forbudstiden[rediger | rediger kilde]

Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand.

Furua, falken og fargesterk sopp, av Giuseppe Castiglione S.J.

Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet incognito men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om.

Giuseppe Castigliones portrett av Qianlong-keiseren i seremoniell rustning på hesteryggen; Keiser Qianlong inspiserer troppene

Astronomi: Jesuittene hadde opprinnelig innført det ptolemeiske system innen astronomien, men de gikk allerede under Ming-tiden over til det tychonske, ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater Wenzel Kirwitzer.[51] De fant snart tiltro til det kopernikanske heliosentriske system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell.

At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter – det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i Firenze, andre måtte vente på Kepler og Newton, og et problem knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere – corioliseffekten var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne.

Vårens fredfylte budskap. (Castiglione)

I 1757 var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.[52] Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater Michel Benoist (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket Kunyu quantu i 1761.[53]

Malerkunst: Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren Giuseppe Castiglione fra Italia.[54] Han begynte allerede som hoffmaler i 1715, samtidig som sekularpresten Matteo Ripa,[55] som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.[56] Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse.

Et av bladene i p. Ignaz Sichelbarths serie ti fine hunder (1755–1758)

Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etterhvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.[57]

Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, Jingdezhen i provinsen Jiangxi. Man gjenkjenner stilelementer på endel keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil.

Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater Jean-Denis Attiret og den bøhmisk-tyske Ignaz Sichelbarth. I 1754 utnevnte keiseren Attiret til mandarin av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer.

Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som sentralperspektiv og chiaroscuroteknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus Qianlong-keiserens ti seierrike felttog, som ble gjort til kobberstikk i Paris rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff.

Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i 1768 direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I 1778 ble han innlemmet i mandarinenes rekker.

Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748[rediger | rediger kilde]

Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av 1740-årene og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den 25. juni 1746 i Fujian og spredte seg til Jiangnan. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop Pedro Sanz[58] og fire andre spanske dominikanere, Francisco Serrano[59], Juan Alcobar[60], Joaquin Royo[61] og Francisco Diaz[62] deres liv i 1747. Jesuittene Tristano Francesco d'Attimis og Antonio José Henriques ble drept i Suzhou den 12. september 1748. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet.

Selv om dette var lokale forfølgelser, passer de inn i det datidige allkinesiske mønster der keisermakten betraktet det som et viktig nasjonalt anliggende å slå ned på det som ble oppfattet som skadelige «heterodokse» religiøse bevegelser. Det som ikke var fullt ut kjent av, eller dominert av, statsmakten, kunne utløse helt irrasjonelle tiltak. Slik mobiliserte Qianlong-keiseren i 1768 hele sitt byråkrati for å oppspore og utrydde en trolldomsgruppe som i virkeligheten bare eksisterte i ryktenes verden og i statens paranoide fantasi.[63] Stor skade ble forvoldt på uskyldige mennesker.[64]

Oppløsningen av jesuittordenen 1773[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens XIV oppløste jesuittordenen i 1773

Da paven i 1773 besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. Portugal hadde utvist jesuittene allerede i 1759 og Frankrike fulgte etter i 1764. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på misten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i 1762. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere.[65]

Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i 1774 måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne Katarina II av Russland forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men i stedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i 1814; det var pater Louis de Poirot. Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina.

Den store religiøse episode: Forfølgelsen 1784-1785[rediger | rediger kilde]

Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» – da jiao'an) brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i Hubei på vei fra Macao til sine nye menigheter i Shaanxi (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i Gansu i 1781. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser.

Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet.[66] Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet Ili nordvest i Xinjiang. Pater Gabriel Dufresse M.E.P., som skulle dø martyrdøden under en senere forfølgelse, ble deportert til Filippinene - hvorfra han i hemmelig vendte tilbake fire år senere.[67] Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode.[68]

Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at padroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til 1856, da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop Gottfried Xavier von Laimbeckhofen S.J. utnevnt fra Roma, og pater João d'Espinha utnevnt av portugiserne.[69]

Lasaristenes ankomst fra 1784[rediger | rediger kilde]

Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong Ludvig XVI om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte lasaristene ja, og den 7. desember 1783 gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina.[65]

De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I 1795 ble deres leder, pater Nicolas Raux, utnevnt til visepresident for Det keiserlige astronomibyrå.[70] Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som forøvrig også omfattet det misjonsfelt ved Laohekou som Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater Jean Clet, som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister.[71]

Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for Colegio San José, det presteseminar som Beijing-biskopen Alexandre de Gouveia opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I 1804 ble seminaret flyttet til Beijing.[72]

Lasaristene hadde bare såvidt rukket å etablere seg da den franske revolusjon og napoleonskrigene kastet Europa ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen.[73]

....

....

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C. W. Allan: Jesuits at the Court of Peking, Shanghai, 1935, ISBN 0-313-27044-9
  • Rachel Attwater: Adam Schall, a Jesuit at the Court of China, 1592-1666, London, 1963
  • Daniello Bartoli: Dell'istoria delle Compagnia de Gesù. Terza parte dell'Asia, Ancona: Giuseppe Aureli, 1843, Bind 4
  • Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): «Chine», i Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind (stikkord Chine), Paris, 1953
  • Daniel H. Bays: «A Tradition of State Dominance», i Jason Kindopp og Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Relations, Washington DC:Brookings Instition Press, 2004, s. 25-39
  • Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 127-144 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]
  • Stephen B. Bevans, S.V.D. og Roger P. Schroeder, S.V.D.: Constants in Context: A Theology of Mission for Today, Maryknoll NY: Orbis, 2005, ISBN 1-57075-517-5
  • Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]
  • Bonifacio Bolognani, O.F.M.: L'Europa scopre il volto della Cina; Prima biografia di Padre Martino Martini, Trento, 1978
  • Paul Bornet: «L'apostolat laïque an Chine aux XVIIe et XVIIIe siècles», i Bulletin Catholique de Pékin (janvier-mars 1948)
  • David J. Bosch: Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, ISBN 0-88344-719-3
  • Cécile og Michel Buerdeley: Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors, C.E. Tuttle & Co., 1971, ISBN 0-8048-0987-9
  • Charles R. Boxer: The Dutch Seaborne Empire 1600-1800, London: Hutchinson 1965 -- nyopptrykk Pelican Books i 1973 og Penguin Books i 1991, ISBN 0-14-013618-5
  • Liam Matthew Brockey: Journey to the East: The Jesuit mission to China, 1579-1724, Cambridge MA: The Belknap Press of Harvard University Press, ISBN 978-0-674-02448-9
  • Columba Cary-Elwes, O.S.B.: China and the Cross: A Survey of Missionary History, New York: P.J. Kenedy & Sons, 1957
  • Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i Monumenta Serica 41 (1993), s. 129-76
  • Jean-Pierre Charbonnier, M.E.P.: Christians in China, A.D. 600-2000, Ignatius Press, 2007, ISBN 0898709164
  • Jonathan Chaves: Singing of the Source: Nature and God in the Poetry of the Chinese Painter Wu Li, Honolulu: University of Hawaii Press, 1993, ISBN 0-8248-1485-1
  • Stanislaus Chen: Historia Tentaminium Missionariorum Societatis Jesu pro Liturgia Sinica in Saeculo XVII, doktoravhandling, Roma: Pont. Univers. Urbanianum de Propaganda Fide, 1951
  • Claudia von Collani (utg.): Eine wissenschaftliche Akademit für China. Briefe des Chinamissionars Joachim Bouvet S.J. an Gottfried Wilheim Leibniz und Jean-Paul Bignon über die Erforschung der chinesischen Kultur, Sprache und Geschichte. Studia Leibnitiania, Sonderheft 18. Stuttgart 1989
  • Claudia von Collani: Die Figuristen in der Chinamission, Frankfurt a.M., 1981, (Würzburger Sino-Japonica; 8) ISBN 3-8204-6213-9
  • Claudia von Collani: P. Joachim Bouvet S.J. – sein Leben und Sein Werk, Nettetal: Steyler Verlag, 1985, ISBN 3-87787-197-6
  • Claudia von Collani: «Charles Maigrot's Role in the Chinese Rites Controversy», i D.E. Mungello: The Chinese Rites Controversy: Its History and Meaning, Monumenta Serica Monograph Series, Vol. XXXIII, Nettetal: Steyler Verlag, 1994, ISBN 3-8050-0348-X
  • Claudia von Collani: Daoismus und Figurismus zur Inkulturation des Christentums in China, Bern: P. Lang, 1994
  • Claudia von Collani: «Martino Martini (1614–1661)», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996.
  • Claudia von Collani: «Tianxue benyi: Joachim Bouvet’s Forschungen zum Monotheismus in China», i China Mission Studies (1550–1800) Bulletin X (1988), s. 9-33
  • Claudia von Collani: «SCHALL, Johann Adam S. von Bell, S.J.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Hamm Westf., Band VIII (1994), spaltene 1575-1582, tilgjengelig online Nettsted sist besøkt 18. juli 2007
  • Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore, 2004
  • James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, ISBN 0-85967-880-6
  • James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i Archivio Ibero-Americano – Revista de Estudios Historicos Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas – Japon – China), s. 33-108
  • Joseph Dehergne, S.J. et al.: «Catéchismes et catéchèse des Jésuites de Chine de 1584 à 1800», i Monumenta Serica, 47 (1999), s. 397-478
  • Joseph Dehergne, S.J.: «La Mission de Pékin a la Veille de la Condamnation des Rites», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft, Vol. IX (1953), Heft 2, s. 91-106
  • Joseph Dehergne: Les chrétientés de Chine de la période Ming (1581–1650), i Mononumenta Serica, 16 (1957), s. 1-136.
  • Joseph Dehergne: Répertoire des Jésuites de Chine de 1552 à 1800, Institutum Historicum S.I., Roma, 1973
  • William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin, 1930
  • Hugues Didier (overs.): Les portuguais au Tibet: Les premières relations jésuites (1624–1635), Paris: Chandeigne, 1996
  • Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, 1996, s. 26-48
  • Ad Dudink: «Het Graf van François de Rougemont (Maastricht) in Changshu», i: Verbiest Koerier XXIII (mars 2010), s. 4-6
  • George H. Dunne, S.J.: Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last Decades of the Ming Dynasty, Notre Dame: University of Notre Dame Press, 1962, ISBN 1-4254-4427-X
  • Pierre Duviols: La lutte contre contre les religions autochtones dans le Pérou colonial: 'l'extirpation de l'idolâtrie,' entre 1532 et 1660, Lima: Institut français d'études andines, 1971
  • Robert E. Entenmann: «Christian Virgins in Eighteenth-Century Sichuan», i Christianity in China (1996)
  • Maria Elizabeth Xara Brazil Fongen: Returning Macao to the Chinese: An Historical Overview of Cultural Interaction between Portugal and China with special Reference to Religion and Literature, Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo, 1993
  • Jacques Gernet: Chine et christianisme. Action et réaction, Paris: Gallimard, 1982; oversatt til engelsk av Janet Lloyd: China and the Christian Impact, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, ISBN 0-521-26681-5; verket nyredigert i 1991 med ny tittel Chine et christianisme. La première confrontation
  • Josef Glazik: Die Russisch-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen, Münster: Aschendorff, 1954
  • Noël Golvers: «Le rôle de la femme dans la mission catholique au dix-septième siècle au Jiangnan: Philippe Couplet et sa biographie de Candida Xu (1607–1680)» i Verbiest Courrier 10, (June 1998)
  • Noël Golvers: François de Rougemont, S.J.: Missionary in Ch'ang-shu (Chiang-nan), Louven: Leuven University Press, 1999, ISBN 90-5867-001-5
  • Noël Gubbels: Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870, Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934
  • Hang Song-Kang: «Kangxi's Attitude in the Rites Controversy», i The Heythrop Journal (Vol. XXVIII Nr. 1) januar 1987, s. 57-67
  • Eric Osborne Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books, 1980, ISBN 0-88344-084-9
  • Xiaojuan Huang: Christian Communication and Alternative Devotions in China, 1780-1860, 2006
  • Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, ISBN 90-390-0502-8
  • Anton Huonder, S.J.: Der einheimische Klerus in den Heidenländern, Freiburg, 1909
  • Catherine Jami: «Heavenly Learning, Statecraft and Scholarship: The Jesuits and Their Mathematics in China», i: Eleanor Robson – Jacqueline A. Stedall (utg.): The Oxford Handbook of the History of Mathematics, New York, 2009, s. 57-84
  • Robert Charles Jenkins: The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgement, London 1984, faksimile opptrykk av «Elibrion Classics», 2005. ISBN 1-4021-7545-0
  • Jason Kindopp og Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Relations, Washington DC:Brookings Instition Press, 2004 ISBN 0815749376
  • Philip A. Kuhn: The Chinese Sorcery Scare of 1768, Harvard University Press, 1990. Paperback 2006. ISBN 0674821521
  • Lars Petter Laamann: Christian Heretics in Late Imperial China: Christian Inculturation and State Control, 1720-1850, London & New York: Routledge, 2006, ISBN 0-415-29779-6
  • Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London, 1929
  • Donald Daniel Leslie: The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng, Leiden: E.J.Brill, 1972, ISBN 90-04-03413-7
  • Dan J. Li: China in Transition, 1517-­1911, oversatt av Dan J. Li, New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969
  • Anders Ljungstedt: An Historical Sketch of the Portuguese Settlements in China: And of the Roman Catholic Church and Mission in China. A Supplementary Chapter, Description of the City of Canton, Boston 1836 – Faksimileopptrykk Adamant Media Corporation, 2004, ISBN 0-543-97025-6
  • Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i Numen, Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 179-212
  • Otto Maas: Die Wiederöffning der Franziskanermission in China in der Neuzeit, Münster, 1926
  • Otto Maas: «Die Franziskanermission in China des XVIII. Jahrhunderts», i Zeitschrift für Missionswissenschaft 21 (1931)
  • Roman Malek, S.V.D. og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, ISBN 3-8050-0444-3
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, St. Augustin: Institut Monumenta Serice/China-Zentrum, 2002, ISBN 3-8050-0524-5
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, ISBN 3-8050-0385-4
  • Sr. Raffaela Mantovanelli: Women: Half of Heaven also in the Church, i European Ecumenical China Communication, no. 5, s. 67-73
  • B. Martínez: Historia de las misiones augustinianas en China, Madrid, 1918
  • Federico Masini (red.): Western Humanistic Culture Presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries) – Proceedings of the Conference held in Roma, October 25-27, 1993, Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, ISBN 88-7041-346-2
  • Giorgio Melis (red.): Martino Martini: Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale, Trento, 1983.
  • Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): Martino Martini: Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale, Trento, 1983, s. 429-430.
  • Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet, 1709, s. 163
  • George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Chicago: Loyola University Press, 1985, ISBN 0-8294-0457-0
  • Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900 (Bind II) New York, 2005, ISBN 1-57075-450-0
  • Francisco Javier Montalban, S.J.: Das Spanische Patronat und die Eroberung der Philippinen, Freiburg i.Br.: Herder & Co., 1930
  • David E. Mungello: Great Encounter of China and the West, 1500-1800, Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005), ISBN 978-0-7425-3814-6
  • David E. Mungello: The forgotten Christians of Hangzhou, Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, ISBN 0-8248-1540-8
  • David E. Mungello (red.): The Rites Controversy: Its History and Meaning, Nettetal: Steyler Verlag, 1994, ISBN 3-8050-0348-X
  • S. Neill: A History of Christian Missions, Harmondsworth: Penguin Books, 1964, s. 189-l90.
  • Jean-Marie Planchet, C.M.: Le Cimetière et Les Oevres Catholiques de Chala 1610-1927, Pékin:Imprimerie des Lazaristes, 1928
  • Felix A. Plattner: Jesuiten zur See, Zürich, 1946 [Engelsk oversettelse: Jesuits go East, Dublin: Clonmore and Reynolds, 1950]
  • Simonetta Polmonari: Padre Basilio Brollo da Gemona in dialogo con la cultura cinese, Biblioteca di Studi Ecumenici 8, Vicenza, 2010
  • Fortunato Prandi (overs. og red): Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples. Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002, ISBN 1-4021-8880-3 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).
  • António da Silva Rego: O Padroado Portugues do Oriente, Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940
  • António da Silva Rego (red.): Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente, Bd. I-VI, Goa, 1949-1951
  • Sebald Reil: Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking, Münster: Aschendorff, 1977 og 2001, ISBN 3-402-03522-7
  • Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i Numen, Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322
  • Antonio Sisto Rosso, O.F.M.: Apostolic Legations in China of the Eighteenth Century, South Pasadena: P.D. and I. Perkins, 1948
  • Charles E. Ronan, S.J. og Bonnie B. C. Oh (red.): East Meets West: The Jesuits in China, Chicago, 1988, ISBN 0-8294-0572-0
  • Antonio Sisto Rosso, O.F.M.: Apostolic Legations to China in the Eighteenth Century, South Pasadena: Perkins, 1948
  • Francis A. Rouleau', S.J.: «Chinese Rites Controversy», i New Catholic Encyclopedia, Washington DC, vol. III, 1967, kol. 610-617
  • Francis A. Rouleau, S.J.: «Maillard de Tournon, Papal Legate at the Court of Pekin», i Archivum Historicum Societatis Jesu, vol. 31, Roma, 1962
  • Arnold H. Rowbotham: Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China, Berkeley: University of California Press, 1942
  • Paul A. Rule: K'ung-tzu or Confucius? The Jesuit Interpretation of Confucianism, Sydney: Allen & Unwin, 1986
  • Paul A. Rule: «The Confucian Interpretation of the Jesuits», i Papers on Far Eastern History 6 (1972) 1-61.
  • Paul A. Rule: «Chinese Rites: Past and Present Misunderstandings», i Journal of the Oriental Society of Australia 24 (1992[1994]) 64-72.
  • Paul A. Rule: «Towards a History of the Chinese Rites Controversy», i The Chinese Rites Controversy: Its History and Meaning, Nettetal (Steyler Verlag), Monumenta Serica Monograph Series, XXXIII, 1994 [1995], 249-266.
  • Paul A. Rule: «Louis Fan Shou-i: a missing link in the Chinese Rites Controversy», i Echanges Culturels et Religieux entre la Chine et l'Occident, Actes du VIIe Colloque International de Sinologie de Chantilly, 1992, San Francisco, Taipei, Paris (Ricci Institute) 1995, 277-294.
  • Paul A. Rule: «Que ritos? Que direitos? A Questão dos ritos Chineses como choque de culturas» (‘Whose Rites? Whose Rights? The Chinese Rites Controversy as a Clash of Cultures'), i Oriente (Lisboa, Fundação Oriente) 3 (Agosto 2002): 96-105.
  • Paul A. Rule: «François Noël S.J. and the Chinese Rites Controversy», i W.F. Vande Walle & Noël Golvers, (red.): The History of the Relations between the Low Countries and China in the Qing Era (1644–1911), Leuven:Leuven University Press/Ferdinand Verbiest Foundation: Leuven Chinese Studies XIV, 2003.
  • Paul A. Rule: «The Jesus of the "Confucian Christians" of the seventeenth century», i Roman Malek, S.V.D., (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, Vol. 2, (Sankt Augustin: Institut Monumenta Serica/China-Zentrum, 2003), 499-516.
  • Paul A. Rule: The Chinese Rites Controversy: A Long Lasting Controversy in Sino-Western Cultural History, Pacific Rim Report (Centre for the Pacific Rim, University of San Francisco) no. 32, Feb. 2004 (8 pp.)
  • Adam Schall: Historica relatio de ortu et progressu fidei orthodoxæ in regno Chinensi, Regensburg, 1672 (en bearbeidelse på grunnlag av Schalls brev)
  • Klaus Schatz, S.J.: «Inkulturation und Kontextualität in der Missionsgeschichte am Beispiel des Ritenstreits», i: Inkulturation und Kontextualität. Theologien im weltweiten Austausch, Festschrift für L. Bertsch, Frankfurt 1994, 17-36
  • Klaus Schatz, S.J.: «Jesuiten und Propaganda-Missionare. Zwei unterschiedliche Wege der Akkomodation», i: Martino Martini SJ (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, utg. av R. Malek og A. Zingerle, Nettetal 2000, 51-64.
  • Kristofer Schipper: «Some Naive Questions About the Rites Controversy», i Federico Masini (red.): Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993, Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293-308
  • Joseph S. Sebes, S.J.: «Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites», i G. Melis (red.): Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale, Trento, 1983
  • Joseph S. Sebes, S.J.: «The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of Thomas Pereira», i Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962
  • Michael Sievernich, S.J., «Die Jesuitenmissionen in Asien (16. bis 18. Jahrhundert). Ein Überblick», i Theologie und Philosophie 77/3 (2002) s. 389-426.
  • Nathan Sivin: «Copernicus in China», i Polish Academy of Sciences (red.): Studia Copernicana, bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science, 1973
  • Nathan Sivin: Science in Ancient China: Researches and Reflections, Aldershot: Variorum, 1995, ISBN 0-86078-492-4
  • Nicolas Standaert, S.J. (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden, 2001, ISBN 90-04-11431-9
  • Nicolas Standaert, S.J.: «Inculturation and Chinese-Christian Contacts in he Late Ming and Early Qing», i Ching Feng 34 (4) (desember 1991), s. 1-16
  • Nicolas Standaert, S.J.: «The Jesuits did NOT Manufacture Confucianism», i East Asian Science, Technology and Medicine 164 (1999), s. 115-132
  • Donald F. St. Sure (oversetter): 100 Roman Documents Concerning the Chinese Rites Controversy (1645–1941) (redigert av R.R. Noll), San Francisco: Ricci Institute, 1992
  • Scott W. Sunquist, David Wu Chu Sing og John Chew Hiang Chea: A Dictionary of Asian Christianity, Grand Rapids, MI:Wm. B. Eerdmans Publishing Co., 2001, ISBN 0-8028-3776-X
  • Manuel Teixeira, S.J.: Macau e la sua Diocese, bd I-II, Instituto Cultural de Macau, 1940
  • S.L. Titsjvinski & Vladimir S. Mjasnikov: Istorija rossijskoj duchovnij missii v Kitae, Moskva: Isdatelstvo Svjato Vladimirskovo Bratstva, 1997 [С.Л. Тичвински & Владимир С. Mясникoв: Iстoрия рoссийскoй дuхoвний миссии в Киtаe, Москва: Исдатeльствo Святo Владимирскoгo Братства 1997]
  • Theodore E. Trautlein: «Jesuit Missions in China during the Last Years of K'ang Hsi», i The Pacific Historical Review, Vol. 10, No. 4 (Dec., 1941), s. 435-446
  • Donald W. Treadgold: The West in Russia and China, bd. 2: China 1582-1949. Cambridge: Cambridge University Press 1973 [Se også anmeldelsen av J.B. Grieder i Journal of Asian Studies 33 (1974), s. 462-466, og Treadgolds svar i nr. 37 (1977) s. 189-190]
  • Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe, 2001, ISBN 0-7656-0661-5
  • Joseph Van den Brandt: Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques, Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936
  • H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's Novus Atlas Sinensis», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 260-265 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252]
  • Fidel Villaroel, O.P.: «The Chinese Rites Controversy: Dominican Viewpoint» i Philippiniana Sacra vol. XXVII nr. 82 (1993), s. 5-61
  • Pieter Visschers: Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen, Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134ff.
  • Cornelius Wessels: Early Jesuit Travellers in Central Asia, Haag: Martinus Nijhoff, 1924
  • Cornelius Wessels: «Introduction: The Jesuit Mission in Tibet, 1625-1721», i Filippo de Filippi (red.): An Account of Tibet: The Travels of Ippolito Desideri of Pistoia, S.J., London: Routledge, 1932, s. 3-32 med noter s. 365-373
  • Eric Widmer: The Russian Ecclesiastical Mission in Peking during the Eighteenth Century, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1976, ISBN 0-674-78129-5
  • Jean-Paul Wiest: «Christianity in China», i New Catholic Encyclopedia, 2nd ed., Washington D.C. 2003, ISBN 0-7876-4007-7 (bind 3)
  • Bernward Henry Willeke: Imperial Government and Catholic Missions in China in the Years 1784-1785, St. Bonaventure, NY: Franciscan Institute, 1948 ISBN 978-0686115847
  • Tomasz 'Wisniewski: «Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums», i China Heute 16 (1997), s. 111, 115
  • John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 109-124, i Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998
  • John W. Witek, S.J. (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, ISBN 972-35-0235-6
  • John W. Witek, S.J.: «Reporting to Rome: Some Mayor Events in the Christian Community in Beijing, 1686-1687», i Actes du VIIe colloque international de sinologie, Chantilly 1992: Échanges culturels et religieux entre la Chine el l'Occident (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995
  • John W. Witek, S.J.: «Understanding the Chinese: A Comparison of Matteo Ricci and the French Jesuit Mathematicians Sent by Louis XIV», i Charles E. Ronan S.J. og Bonnie B. C. Oh (red.): East Meets West: The Jesuits in China, Chicago, 1988, s. 62-102
  • Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica: 45), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, ISBN 3-8050-0433-8
  • Erik Zürcher: Bouddhisme, Christianisme et société chinoise, Paris, 1990
  • Erik Zürcher: «In the Beginning: 17th Century Chinese Reactions to Christian Creationism», i: Time and Space in Chinese Culture, red. av Chun-Chich Huang and Erik Zürcher, Leiden: E. J. Brill, 1995

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David E. Mungello: The forgotten Christians of Hangzhou, Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, s. 25
  2. ^ Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]
  3. ^ Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale, Trento, 1983, s. 429-430.
  4. ^ Joseph S. Sebes, S.J.: «Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites», i G. Melis (red.): Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale, Trento, 1983, s. 477-478.
  5. ^ Claudia von Collani: «Martino Martini (1614–1661)», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 13
  6. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 30
  7. ^ George H. Dunne, S.J.: Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty, University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 321-322.
  8. ^ Adam Schall: Historica relatio de ortu et progressu fidei orthodoxæ in regno Chinensi, Regensburg 1672 (en bearbeidelse på grunnlag av Schalls brev), s. 106
  9. ^ John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 113, i Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998
  10. ^ Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, 1996, s. 26-48
  11. ^ David J. Bosch: Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, s. 449
  12. ^ James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, særlig fra s. 144
  13. ^ a b Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 31. august 2009.
  14. ^ Catherine Jami: «Heavenly Learning, Statecraft and Scholarship: The Jesuits and Their Mathematics in China», i: Eleanor Robson – Jacqueline A. Stedall (utg.): The Oxford Handbook of the History of Mathematics, New York, 2009, s. 57-84
  15. ^ Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i Monumenta Serica 41 (1993), s. 129-76
  16. ^ Noël Golvers: François de Rougemont, S.J.: Missionary in Ch'ang-shu (Chiang-nan), Leuven: Leuven University Press, 1999
  17. ^ Ad Dudink: «Het Graf van François de Rougemont (Maastricht) in Changshu», i: Verbiest Koerier XXIII (mars 2010), s. 4-6
  18. ^ Jonathan Chaves: Singing of the Source: Nature and God in the Poetry of the Chinese Painter Wu Li, Honolulu: University of Hawaii Press, 1993
  19. ^ Stanislaus Chen: Historia Tentaminium Missionariorum Societatis Jesu pro Liturgia Sinica in Saeculo XVII, doktoravhandling, Roma: Pont. Univers. Urbanianum de Propaganda Fide, 1951
  20. ^ Anton Huonder, S.J.: Der einheimische Klerus in den Heidenländern, Freiburg, 1909, s. 157-172
  21. ^ S. Neill, A History of Christian Missions, Harmondsworth: Penguin Books, 1964, s. 189-­l90.
  22. ^ Hang Song-Kang: «Kangxi's Attitude in the Rites Controversy», i The Heythrop Journal (Vol. XXVIII Nr. 1) januar 1987, s. 57-67, særlig s. 59-60 og 65-66
  23. ^ Arnold H. Rowbotham: Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China, Berkeley: University of California Press, 1942
  24. ^ Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181
  25. ^ Jfr. grundig utredning i António da Silva Rego: O Padroado Portugues do Oriente, Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940
  26. ^ Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181 og plansje etter s. 136
  27. ^ a b William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 103
  28. ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 367
  29. ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 368
  30. ^ Joseph Schobert Sebes, The Treaty of Nerchinsk (Nipchu) 1689. A Case Study of the Initial Period of Sino-Russian Diplomatic Relations Based on the Unpublished Diary of Father Thomas Pereyra of the Society of Jesus. (1957-8)
  31. ^ Joseph Sebes og Thomas Pereira: The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of Thomas Pereira. Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.
  32. ^ a b Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 369
  33. ^ Josef Glazik: Die Russish-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen, Münster: Aschendorff 1954, s. 32-36
  34. ^ Sebald Reil: Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking, Münster: Aschendorff 1977, 2001, s. 164-168
  35. ^ Pieter Visschers: Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen, Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134ff.
  36. ^ William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930, s. 104
  37. ^ Eric Widmer: The Russian Ecclesiastical Mission in Peking during the Eighteenth Century, Cambridge, MA: Harvard University Press 1976
  38. ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 371-372
  39. ^ Tomasz Wisniewski: «Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums», i China Heute 16 (1997), s. 111, 115
  40. ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 372
  41. ^ Joseph Dehergne, S.J.: «La Mission de Pékin a la Veille de la Condamnation des Rites», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft, Vol. IX (1953), Heft 2, s. 91-106
  42. ^ Fremgår av dekretets innledning. Tekst på fransk finnes i Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet, 1709, s. 163
  43. ^ Jfr. også Paul A. Rule: «Louis Fan Shou-i: A Missing Link in the Chinese Rites Controversy», i Actes du VIIe colloque occidental de sinologie, Chantilly 1992: Images de la Chine: Échanges culturels et religieux entre la Chine et l'Occident (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 269-260
  44. ^ Robert Charles Jenkins: The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgement, London 1984, faksimile opptrykk av «Elibrion Classics» 2005
  45. ^ China in Transition, 1517-­1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), pp. 22­24.
  46. ^ China in Transition, 1517-­1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), p. 22.
  47. ^ Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 521
  48. ^ Jeroom Heyndrickx (red.): Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries, Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation 1994, s. 166
  49. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 156
  50. ^ Et overblikk kan skaffes fra Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 158-166 og 171-175
  51. ^ Nathan Sivin: «Copernicus in China», i Polish Academy of Sciences (red.): Studia Copernicana, bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i Science in Ancient China: Researches and Reflectionsm Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 27
  52. ^ Nathan Sivin: «Copernicus in China», i Polish Academy of Sciences (red.): Studia Copernicana, bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i Science in Ancient China: Researches and Reflectionsm Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 37
  53. ^ Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 715-717
  54. ^ Cécile og Michel Buerdeley: Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors, C.E. Tuttle & Co., 1971
  55. ^ Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 826
  56. ^ Fortunato Prandi (overs. og red): Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples. Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).
  57. ^ En fjernsynsserie som gikk på China Central Television (CCTV) i Folkerepublikken Kina i 2005 handlet om Castiglione: Palasskunstneren, med Dashan (Mark Rowswell) i hovedrollen.
  58. ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 26. april 2007.
  59. ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 26. april 2007.
  60. ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 26. april 2007.
  61. ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 26. april 2007.
  62. ^ Per Einar Odden, i helgenbiografi på katolsk.no. Nettsted besøkt 26. april 2007.
  63. ^ Philip Kuhn: The Chinese Sorcery Scare of 1768, Harvard University Press, 1990
  64. ^ Daniel H. Bays: «A Tradition of State Dominance», i Jason Kindopp og Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Relations, Washington DC:Brookings Instition Press, 2004, s. 25.
  65. ^ a b Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 167
  66. ^ Bernward Henry Willeke: Imperial Government and Catholic Missions in China in the Years 1784-1785, St. Bonaventure, NY: Franciscan Institute, 1948
  67. ^ Jean-Pierre Charbonnier: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco:Ignatius Press, 2007, s. 295
  68. ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 523-524
  69. ^ *Ricci Roundtable on the History of Christianity in China Artikkel om João d'Espinha. Nettsted besøkt 10. juni 2007.
  70. ^ Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 350, 720
  71. ^ Noël Gubbels: Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870, Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934, s. 394-397
  72. ^ Joseph Van den Brandt: Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques, Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936, s. 5, 15
  73. ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 168-169