Xianfeng-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Xianfeng-keiseren
《咸丰皇帝朝服像》.jpg
Fødtᡳ ᠵᡠ, 奕詝
17. juli 1831
Beijings gamle keiserlige sommerpalass
Død22. august 1861 (30 år)
Sommerpalasset i Chengde
Gravlagt De østlige Qinggravene
Ektefelle
13 oppføringer
Empress Xiaodexian, Ci'an, Cixi, Imperial Noble Consort Zhuangjing, Imperial Noble Consort Duanke, Noble Consort Mei, Noble Consort Wan, Consort Lu, Consort Xi, Consort Ji, Consort Qing, First Class Female Attendant Ping, First Class Female Attendant Chun
Far Daoguang-keiseren
Mor Empress Xiaoquancheng
Søsken
15 oppføringer
Kurun Princess Shou'an, State Princess Duanmin, State Princess Duanshun, Princess of the second rank Shou-Zang, Shou-En, Princess of the second rank Shou-Xi, State Princess Shou-Zhuang, Yixuan, Prins Gong, Yicong, Prince Yiwei, Yikang, Yichi, Yiho, Yihui
Barn Tongzhi-keiseren, Prince Min of the Second Rank, Kurun Princess Rong'an
Nasjonalitet Qing-dynastiet

Xianfeng-keiseren (kinesisk: 咸豐, pinyin: Xiánfēng, mandsju: Aixinjueluo Yizhu, født 17. juli 1831 i Beijing, død 22. august 1861 i Johol i Kina; posthumt navn: 協天翊運執中垂謨懋德振武聖孝淵恭端仁寬敏莊儉顯皇帝, Xiétiān Yìyùn Zhízhōng Chuímó Màodé Zhènwǔ Shèngxiào Yuāngōng Duānrén Kuānmǐn Zhuāngjiǎn Xiǎn; tempelnavn: 清文宗, Qing Wenzong), var den syvende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1850 to 1861.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Yizhu var fjerde sønn av Daoguang-keiseren, og ble født i det gamle sommerpalasset, åtte kilometer nordvest for Beijing. Han var av den mandsjuisle klanen Aisin Gioro-klanen. Moren var edle konsort Quan, av Niohuru-klanen, og hun ble keiserinne i 1834, og er kjent under sitt posthume navn keiserinne Xiaoquancheng.

Yizhu viste evner innen litteratur og administrasjon som var langt overlegen sine brødres, og dette gjorde inntrykk på faren, som vel av disse grunner utså ham tiø sin etterfølger.

Keiser[rediger | rediger kilde]

I hans embedsperiode opplevde keiserriket en av sine verste kriser. Først var det Taipingopprøret som utvidet seg fra et regionalt problem til en landsomfattende og ytterst blodig borgerkrig, som blant annet skulle koste 20 millioner mennesker livet og legge 600 byer øde. Dertil kom «Hvite Lotus»-opprøret i Nord- og Østkina i 1851, og en rekke oppstander av etniske minoriteter i flere provinser.

Også Den annen opiumskrig mot England (1856–1860) falt i denne keiserens periode. Etter at en fransk-britisk straffeekspedisjon inntok og raserte Beijing og særlig Sommerpalasset i byens utkant, flyktet keiseren til sitt sommerpalass i Jehol, og forble der til sin død.

Kina ble tvunget til en rekke nye konsesjoner overfor utenlandske makter. Flere havner måtte åpnes for transkontinental handel, kineserne måtte ut med krigserstatninger på 16 millioner unser sølv, og måtte innrømme kristne misjonærer uinnskrenket adgang til å drive sin virksomhet. I 1857 måtte landet ved Aigun-traktaten avstå deler av det nordlige Mandsjuria til Russland; på dette området grunnla russerne tre år etter havnebyen Vladivostok.

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Daoguang-keiseren 
Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
Etterfølger:
 Tongzhi-keiseren